Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

scenekunsten således om muligheten for å komme i kontakt med kunsten på en unik måte. Det
understrekes således at forbindelsen mellom publikum og de kunstneriske skaperkreftene er
sterkere i scenekunsten enn i en del andre kunstarter, siden tilskueren gjennom sin
tilstedeværelse også bidrar til frambringelsen av kunstverket. I likhet med
scenekunstutredningen fra 1960 tenkes den spesifikke kvaliteten av slike møter å kunne bidra
til å skape kollektivt samhold og sosial integrasjon:
Ethvert samfunn har behov for å utvikle sosiale nettverk og menneskelig fellesskap.
Til dette trenges det møtesteder som fordrer kollektiv tilstedeværelse. Eksempler på
slike møtesteder er stevneplassen, kafeen, fotballbanen, kirken og teatret. Sammen
med enkelte andre kunstarter, som musikk, står scenekunsten, på grunn av sin egenart,
i en særstilling blant slike møtesteder (samme sted:12).
Utredningen påpeker videre at den kollektive tilstedeværelsen som er konstitutiv for levende
scenekunst, og de særskilte mulighetene for erkjennelse som er forbundet med dette,
representerer verdier som står i fare for å komme mer og mer i bakgrunnen etter hvert som
samfunnet i økende grad preges av teknologiske løsninger og kommunikasjonsformer:
”Scenekunsten kan gi opplevelses- og erkjennelsesmuligheter av en type som det trolig blir
færre av i et teknologisert samfunn” (samme sted:12). Dette synspunktet gir assosiasjoner til
Walter Benjamins analyse av det ”auratapet” kunsten gjennomgår som følge av den økte
bruken av teknisk reproduksjon utover 1900-tallet (Benjamin 1991 [1936]).
Benjamin definerer et kunstverks aura som ”dets unike eksistens på det sted hvor det
befinner seg” (samme sted:37). Auraen er ”en unik åpenbarelse av noe fjernt, så nær det enn
måtte være” (samme sted:40). Benjamin spesifiserer således kunstverkets aura som en nærhet
til noe som kjennetegnes av en form for utilnærmelighet. Dette knytter han til at kunstverkets
verdi har sin opprinnelse som kultobjekt i tilknytning til religiøse ritualer:
Det ekte kunstverkets unike verdi har sitt grunnlag i ritualet der det hadde sin
opprinnelige og første bruksverdi. (…) Definisjonen av auraen som ”en unik
framtredelse av det fjerne, så nært dette kan komme” er ikke noe annet enn en
formulering av kunstverkets kultverdi i kategoriene for sansefornemmelse i rom og tid.
Det fjerne er det næres motsetning. Det vesentlige ved det fjerne er at det ikke kan bli
nært. I virkeligheten er unærmelighet hovedkvaliteten ved et kultbilde. Det blir etter
sin natur ”det fjerne, så nært dette kan komme”. Nærheten, som man kan utvinne av
dets materie, innsnevrer ikke det fjerne, men bevarer det (Benjamin 1991 [1936]:41).
I tråd med den antropologiske forståelsen av overgangsritualer som jeg refererte til ovenfor,
blir kunstverkets aura hos Benjamin på denne måten et begrep for kunstverkets liminale
karakter. Kunstverket framstår som et objekt som så å si formidler mellom det nære og det
fjerne, mellom det dennesidige og det hinsidige. I en sekulær kunstsituasjon er imidlertid
161