Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

itualene først og fremst har denne forskjellsskapende funksjonen, foreslår Bourdieu også å
bruke betegnelsen instiftelsesriter eller instituerende riter (rites d’institution) framfor ”rites de
passage” (Bourdieu 1996:27). Som vi har sett, mener Bourdieu at de forskjellsskapende
prosessene som finner sted på kunstfeltet, som regel er miserkjente. Den karismatiske
ideologien som i følge Bourdieu gjennomsyrer kunstfeltet, formidler at kunsten taler
uformidlet til alle, uavhengig av sosial bakgrunn og oppøvde ferdigheter i å forstå og tolke
kunst. Tolket på denne måten kan det således påpekes at ”teaterritualet” kanskje snarere
instituerer og opprettholder skillet mellom dem som så å si besitter det rette mottaksapparatet,
og som således er disponert for å like og verdsette scenekunst, og dem som stiller uten slike
forutsetninger.
6.2.4 Den levende scenekunsten
Utredningen fra 1988 tar som utgangspunkt at scenekunst innbyr til en helt spesiell form for
møte mellom kunstnerne på scenen og publikum i salen. Utredningen påpeker at scenekunsten
på en særskilt måte representerer en levende kunstart. I den type møter som utspiller seg i
scenekunsten, inviteres tilskueren inn i en deltakende rolle hvor hun blir en aktiv medskaper
av det kunstverket hun er tilskuer til. Tilskueren kommer tett inn på den kunstneriske
skaperprosessen:
Levende scenekunst er direkte kommunikasjon mellom utøvere og publikum, i et rom
der begge parter er tilstede. Levende scenekunst står derfor på mange måter i en
særstilling. Den er en samværsform der publikum er med på å skape kunstverket.
Dette forberedes i prøvetiden, men blir først til i møtet med dem som skal dele
opplevelsen. Tilskueren kan delta som en medskaper på en helt annen måte enn i andre
kunstarter, der kunstverket ikke påvirkes direkte av publikums reaksjoner. I møtet med
scenekunsten kan vi bruke oss selv. Vi er med på å forme forestillingen gjennom våre
reaksjoner. En annen kveld, når andre mennesker sitter på vår plass, blir også
forestillingen annerledes.
Dette betyr at vi som publikum kan komme tett inn på den kunstnerisk
skapende prosess. Scenekunst er tilstedeværelse. Scenekunstens kjennetegn er
nærheten til det lekende, søkende og erkjennende menneske i det skapende øyeblikk.
(NOU 1988:1:12).
I den levende scenekunsten oppstår det i følge utredningen altså en særskilt form for nærhet.
Den fysiske tilstedeværelsen som er scenekunstens kjennetegn, innebærer at tilskueren
kommer i kontakt med livskrefter av en helt spesiell type, nemlig de kunstneriske.
Scenekunsten representerer i følge utredningen således en møteplass med kvaliteter som gjør
at den sammenlignet med andre møteplasser står i en særstilling i samfunnet. I den levende
scenekunsten får det alminnelige mennesket møte ”det lekende, søkende og erkjennende
menneske”, altså kunstneren, ”i det skapende øyeblikk”. For tilskueren handler den levende
160