Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

at teatret ikke kun er til for å forlyste sitt publikum, ligger det en anmodning til hver enkelt
som opplever teater, om å stille inn sitt eget mottaksapparat på ”det rette hakket” slik at de
dunkle lystene ikke løper løpsk. Foucault (2001 [1984]:33ff) påpeker at moral kanskje først
og fremst handler om et selvforhold som den enkelte etablerer. Moral har i tråd med dette
perspektivet primært å gjøre med den enkeltes arbeid med seg selv. Det handler om å
avbalansere egne begjær og lyster mot de moral- og atferdsreglene samfunnet stiller opp.
Moralreglene eksisterer ikke kun som et objektivt ytre som individet lar seg styre av, men
subjektiveres av den enkelte og tar form som et bestemt selvforhold som er resultatet av den
enkeltes arbeid med seg selv som moralsk subjekt. Foucault påpeker at antikkens moralske
ideal på seksualitetens område var ”det selvforhold som muliggjør at man ikke lar seg rive
med av lystene og nytelsene, at man bevarer herredømmet over dem og er dem overlegen, at
man opprettholder sine sanser i en tilstand av ro, at man forblir fri fra ethvert indre slaveri
under lidenskapene, og at man oppnår en væremåte som kan defineres ved den fullstendige
nytelse av seg selv eller selvets fullkomne herredømme over seg selv” (Foucault 2001
[1984]:39-40). Foucaults analyse av det moralske selvforholdet som preget antikkens
seksualitetsforståelse kan på denne måten parallellføres med det moralske idealet for
teaterkunsten som stilles opp gjennom uttrykket Ei Blot til Lyst. 44
6.2.3 Det som betyr noe for den menneskelige utviklingen
Scenekunstutredningen fra 1960 tar blant annet som utgangspunkt at teater spiller en
betydelig rolle for å ta vare på og fornye den nasjonale kulturarven:
Hver nasjon bærer en kulturarv videre fra slektsledd til slektsledd. I denne kulturarven
kommer det stadig nytt tilfang, mens noe blir glemt og forsvinner. Hos oss er det til
kulturarven kommet uhyre rike og viktige impulser fra teaterlivet og dramatikken.
Ibsens og Bjørnsons teaterstykker hører til den sentrale delen av det vi lærer våre barn,
og de diktede dramatiske skikkelsene er med på å forme oss som nordmenn – gi oss
vår egenart. Nora, Brand, Peer Gynt, Rosmer, Paul Lange, Klara Sang, Tante Ulrikke,
Paulus Hove og mange andre fra dramatikkens verden er mennesker som har betydd
noe viktig for alle som er blitt kjent med dem (Innstilling om Teater og operaspørsmål
fra Teaterkomitéen av 1960:8).
Teater framheves på denne måten som sosialt integrerende. Dramatikere som Ibsen og
Bjørnson framheves som sentrale bidragsytere til etableringen av en felles referanseramme
som kan gi nordmenn nasjonal identifikasjon. Utredningen understreker imidlertid at ”de nye
tekniske hjelpemidlene” innebærer at en liten nasjon som Norge er ”utsatt for
44 Solhjell (2001b) har utforsket forbindelsen mellom ”pietismens etikk og kunstens ånd” og påpeker at den
kantianske estetikken trolig har opprinnelse i den pietistiske frelseslæren. På samme måte som veien til kunsten i
tråd med Kant fordrer en desinteressert holdning, forutsetter frelsen i den pietistiske teologien en fornektelse av
de jordiske gleder.
153