Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

I følge beskrivelsen av en postmoderne kultursituasjon har altså kunsten ikke lenger noen
særskilt eller opphøyd status. Det fastslås at de store fortellingene er døde, også fortellingen
om kunsten som en særskilt og unik tilgang til erkjennelse. Kunsten har ikke lenger noen
moralsk bindende kraft eller universell relevans og rekkevidde. Kunsten er blitt avsakralisert
og avfortryllet. I en postmoderne kultursituasjon representerer kunsten kun en subkultur som
er sidestilt og likestilt med alle andre kulturelle uttrykksformer.
Har kunsten i takt med nyliberalismens økte gjennomslag blitt underlagt markedets
suksesskriterier og således måttet gi slipp på sine egne? Foregår det en sammenfletting av
kunst og næringsliv som innebærer at kunstens autonome virkemåte forvitrer? Har kunsten
mistet sin opphøyde status? Er kunsten blitt hverdagsliggjort og allmenngjort, og har den
mistet sin moralsk bydende kraft slik beskrivelsen av en postmoderne kultursituasjon legger
til grunn?
De forannevnte beskrivelsene av kunstens samfunnsmessige utvikling legger til grunn
at kunstens grenser er blitt uklare. Det antas at kunsten ikke lenger har noen distinkt
avgrensning, og at den i økende grad veves sammen med andre sosiale arenaer og praksiser.
Det forutsettes at kunstens samfunnsmessige karakter endres i tråd med ulike typer
dedifferensieringsprosesser. I denne avhandlingen vil disse fortellingene om endringer i og
omkring kunsten, fungere som et bakteppe for å analysere hvilken betydning forestillingen
om kunstens autonomi har i vår tid. Mer spesifikt vil jeg ta utgangspunkt i norsk scenekunst
med sikte på å undersøke følgende problemstilling:
Hvilken betydning har forestillingen om kunstens autonomi i norsk scenekunst på starten av
2000-tallet? I hvilken grad er det grunnlag for at å hevde at forestillingen om kunstens
autonomi helt eller delvis har mistet sin konstitutive kraft i forståelsen av scenekunstnerisk
virksomhet?
For å finne svar på denne problemstillingen vil jeg studere tre ulike relasjoner mellom
scenekunsten på den ene siden og andre deler av den sosiale virkeligheten på den andre:
• For det første vil jeg undersøke forholdet mellom kunst og politikk/forvaltning.
Empirisk vil jeg nærme meg dette forholdet ved å analysere på hvilke måter den
statlige støtten til scenekunstinstitusjoner er innrettet. Her vil jeg undersøke hvilke
forutsetninger den statlige støtten hviler på og legge særskilt vekt på å analysere
hvorvidt endringer av støtten som kan settes i forbindelse med reformparadigmet New
Public Management, innebærer at forestillingen om kunstens autonomi har fått
12