Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

idrettsområdet (Bergsgard 2005), er at dette er et område for offentlig politikk og forvaltning
som var veldig lite byråkratisert i utgangspunktet.
I tråd med Foucaults perspektiver kan imidlertid målstyringsreformen også tenkes å ha
andre typer virkninger enn byråkratisering. Mål- og resultatstyringssystemet har flere trekk
som gir assosiasjoner til den maktformen eller maktteknologien Foucault omtaler som
disiplin. Rapporteringssystemet som er implementert overfor scenekunstinstitusjonene
innenfor MRS, framstår langt på vei som en form for eksaminasjon, hvor institusjonenes
virksomhet gjøres synlig gjennom på forhånd definerte inndelinger og kategoriseringer. Med
Foucault kunne vi si at institusjonene atomiseres. Scenekunstinstitusjonene må svare for seg i
henhold til de spørsmål MRS stiller dem, og derigjennom vise hvilke prestasjoner de har
frambrakt i en gitt periode. Dokumentasjonen som framkommer fra hver enkelt institusjon,
kan i neste runde brukes for å sammenligne institusjonene med hverandre.
I følge Foucault er overvåkning en integrert del av den disiplinære
kunnskapsproduksjonen. Den disiplinære maktformens effektivitet kommer i følge Foucault
av at den innsetter teknikker hvor undersåttene er innforstått med at de er synlige. De vet at de
gjennom de ulike teknikkene for kunnskapsproduksjon befinner seg i øvrighetens synsfelt.
Bevisstheten om at de til en hver tid synes, eller kan bli sett, innebærer at de tar inn over seg
og internaliserer herskeforholdet. Undersåttene gjør seg selv til ”kilden for sin egen
underkuelse” (Foucault 2001 [1975]:182). Dermed trenger heller ikke øvrigheten å utøve sin
makt på noen oppsiktsvekkende måte. For scenekunstinstitusjonenes del innebærer
egenrapporteringen MRS legger opp til, at de gjør seg selv synlige. Samtidig er de kjent med
at de opplysningene som framkommer gjennom rapporteringen, kan brukes med eller mot
dem i bevilgninger for kommende år.
Når vi vet at Foucault utviklet sin analyse av de disiplinære metodene med
utgangspunkt i fengselsvesenet, fabrikker, militæret og skolevesenet på 1600- og 1700-tallet,
kan parallellen til målstyringssystemet, slik det ble innført overfor scenekunstinstitusjonene i
andre halvdel av 1990-årene, kanskje virke noe dramatisk, og det er viktig å understreke at det
her er snakk om en del likhetstrekk. Det vi har å gjøre med når vi snakker om innføringen av
mål- og resultatstyring, er ikke nødvendigvis en direkte innsettelse av maktteknikker som
Foucault mener representerer kjernen i framveksten av det moderne fengselsvesenet,
militæret, skolevesenet og så videre på 1600- og 1700-tallet. Poenget om at visse former for
kunnskapsproduksjon innebærer at objektene det søkes kunnskap om, internaliserer den
kontroll som samtidig øves over dem, synes imidlertid relevant også i min sammenheng. I
131