Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

funnet en løsning på hvem som ”skal holde tøylene når det er teatersjefen er som besatt”. Det
viste seg imidlertid at departementet ikke hadde til hensikt å dirigere teatrene til å ansette
administrerende direktører. I ettertid forteller Hallvard Bakke at denne passusen nok ikke var
helt bokstavelig ment:
Det var et skremmeskudd! Fordi jeg alltid har ment at teatersjefen bør være øverste
sjef, også etter aksjeloven. Ut fra min erfaring, så er det helt uproblematisk. Men, så
hadde man hatt en del erfaringer med overskridelser og helt manglende styring, delvis
på grunn av at man hadde teatersjefer som ikke hadde forståelse for denne siden av
saken. Og det ble da stadig: ”Vi må få tilleggsbevilgning, for vi har nå så og så mye
overskridelser.” Man hadde kommet inn i en veldig uheldig situasjon. Man hadde
samlet opp akkumulert gjeld, og: ”Nå må vi få avskrevet den.” Og så skal man
begynne på ny frisk, og så blir det ikke noen ny frisk. Det blir bare gammel metode
om igjen, ikke sant. (ler) Så det var rett og slett noe, jeg husker veldig godt at jeg skrev
det, rett og slett som et slags varsel om at nå må dere ta dere litt sammen. Men jeg var
ikke noe for det som system. Jeg tror aldri jeg ville gjennomført det. Men jeg tenkte at
nå må, og det gjaldt jo særlig styrene, de må få forståelsen for at når de skal ansette
teatersjefer, så må de for det første legge vekt på deres forståelse for den siden av å
drive en stor butikk, for et teater er jo det. Det er en stor butikk. Masse ansatte. Masse
millioner. Og masse offentlig støtte som man er ansvarlig for skal brukes på en
fornuftig måte. For da var man kommet i en situasjon hvor det der hadde sklidd ut.
Forslaget om å ansette administrerende direktører ved teatrene som var likestilte med
teatersjefene, var et ”skremmeskudd” for å få de ansvarlige ved teatrene til å ordne opp i ”en
situasjon hvor det der hadde sklidd ut”. Det var ment ”som et slags varsel om at nå må dere ta
dere litt sammen”. Bakke framhever altså at han egentlig ikke hadde noen særlig tro på
ordningen med delt ledelse i og for seg. Forslaget var først og fremst formulert og annonsert
for å få teatrene til å skjønne at nå var det alvor. Nå måtte teatrene være seg sitt ansvar
bevisst. Teatrene måtte ta inn over seg at det å lede et teater, er å drive en stor butikk. Å lede
et teater medfører ansvar for mange penger og for mange ansatte. Her måtte det utvises større
ansvarlighet fra teatrenes side.
Departementets og ministerens utspill overfor teatrene framstår på denne måten som
forsøk på å innsette visse spilleregler når det gjelder håndteringen av de økonomisk-
administrative sidene av teaterdriften. Det handler om å få teatrene til å akseptere og forholde
seg til økonomisk-administrative spilleregler som teatrene i utgangspunktet ikke ville
etterleve. Kunsten, ikke minst slik den arter seg når den blir en besettelse hos teatersjefen,
framstår i dette bildet som en form for ustyrlige krefter som må temmes og dresseres for at
ikke situasjonen skulle komme helt ut av kontroll. Teatrene må disiplineres. Innføringen av
mål- og resultatstyring framstår som en forlengelse og forsterkning av en slik innsats fra
statlig hold.
124