Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

ingen oppmerksomhet i den kulturpolitiske diskursen. Påvisningen av Baumols sykdom har
snarere fungert som et argument for at kultursektoren har noen spesielle forutsetninger som
innebærer at den trenger særskilt behandling.
Flere studier av produksjons- og kostnadsstrukturer i scenekunstinstitusjoner viser
imidlertid at Baumols sykdom i overraskende lav grad forklarer den gjennomgående
kostnadsøkningen i scenekunsten de siste tiårene. Ringstad (2005:53ff) peker på
undersøkelser som er gjort i Italia, Finland og Nederland, og som konkluderer med at
Baumols sykdom har liten eller ingen betydning for kostnadsveksten i scenekunstinstitusjoner
i disse landene. Og i norsk sammenheng har Løyland og Ringstad (2002) selv gjennomført en
studie som viser det samme. Baumols sykdom forklarer ikke kostnadsveksten ved norske
institusjonsteatre i perioden fra 1972 til 1999. Den primære grunnen til dette slående resultatet
er at reallønnsutviklingen for teateransatte har vært svært beskjeden, og lønnsvekst er dermed
ikke motoren bak kostnadsveksten i teatersektoren. 28 Løyland og Ringstad antyder i stedet at
den uforklarte kostnadsøkningen som er gjennomgående i samfunnsøkonomiske analyser av
scenekunstinstitusjoner, kan skyldes økt internt slakk i organisasjonene.
Samfunnsøkonomen Bjørn Egeland (1974) konkluderer imidlertid en analyse av Den
Nationale Scenes økonomi i perioden 1876-1967 med at teatrets økonomiske problematikk
best kan forklares med utgangspunkt i Baumols sykdom. Egeland finner at
personalkostnadene utgjør en stabil andel, omtrent tre fjerdedeler, av teatrets utgifter gjennom
hele tidsstrekket han har analysert. Egelands og Løyland og Ringstads ulike konklusjoner kan
tenkes å være et utslag av de ulike tidsperiodene undersøkelsene dekker. Dessuten er det brukt
ulike indikatorer for utviklingen av personalkostnadene i disse analysene. Mens Egeland som
nevnt baserer seg på personalkostnadenes andel av de totale utgiftene, har Løyland og
Ringstad etablert en lønnsindeks for skuespillerne i perioden de har studert. I min
sammenheng er hovedpoenget imidlertid ikke først og fremst å benekte eller bekrefte
Baumols sykdom eventuelle gyldighet som samfunnsøkonomisk konstruksjon. Jeg ønsker
snarere å sette fokus på de diskursive virkningene denne måten å omtale scenekunst på har i
den kulturpolitiske diskursen.
Baumols sykdom har som nevnt fått en enorm betydning i kulturpolitikken. Baumols
sykdom framstår langt på vei som hovedargumentet for (økt) offentlig støtte til kulturformål,
28 Løyland og Ringstad påpeker imidlertid at den perioden undersøkelsen dekker kan ha vært spesiell fordi
muligheten til å skaffe ekstra inntekter for teateransatte, primært skuespillere, i samme periode har økt på grunn
av den voksende produksjonen innen tv og reklame. Men selv om inntektsmulighetene har økt mye, har kanskje
konkurransen om skuespillerjobbene økt enda mer, i hvert fall i løpet av de siste 10-15 årene. Antallet utdannede
skuespillere har i løpet av disse årene hatt en nærmest eksplosiv vekst (Mangset 2004a, 2004b).
109