Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

over Fremskrittspartiet. De gjør som forventet. Et parti som med alvor har foreslått å gjøre
Nationaltheatret til bingohall, kan man i grunnen ikke forvente så mye av.” 26
Fremskrittspartiets forslag og standpunkter i kulturpolitiske saker tas på denne måten
sjelden alvorlig, men fungerer snarere som et kjærkomment vitsemateriale man kan krydre
den politiske retorikken med. Fremskrittspartiets bidrag til kulturpolitiske debatter er stort sett
enten noe man ler oppgitt over eller reagerer på med avsky, og som understreker det alle
andre er enige om. Fremskrittspartiets argumentasjon befinner seg stort sett over grensen for
de synspunkter som konstituerer den kulturpolitiske enigheten. 27 For å oppnå legitimitet i den
kulturpolitiske diskursen er det nødvendig å slutte seg til premisset om at visse former for
kultur har en ubestridelig verdi, og at offentlige myndigheter derfor bør ta et hovedansvar for
finansieringen av dem. ”Å ha en kulturpolitikk” kobles således til et bestemt syn på hvilken
rolle offentlige myndigheter skal spille i forhold til kunst- og kulturfeltet. På denne måten er
det grunnlag for å hevde at kulturområdet skiller seg fra mange andre områder for offentlig
politikk, hvor spørsmålet om hva slags rolle offentlige myndigheter skal spille, ofte er
gjenstand for debatt. De mange debattene om på hvilke måter og i hvilken grad private aktører
skal erstatte eller supplere offentlige aktører på helse- og omsorgsfeltet er ett eksempel på
dette.
Forståelsen av at kulturpolitikk primært handler om å gi offentlig støtte til visse former
for kunst og kultur, kommer ikke bare til uttrykk i politikernes retorikk på kulturpolitikkens
område. Den samme forståelsen gjennomsyrer, ikke overraskende, også mye av det som
skrives i offentlige publikasjoner om kulturpolitikk. Våren 2005 la daværende regjering fram
en stortingsmelding om forholdet mellom kultur og næring (Kultur- og kyrkjedepartementet
2005a). I en beskrivelse av hva kulturpolitikk er, til forskjell fra hva næringspolitikk er,
omtales statens rolle overfor kunst- og kulturfeltet for eksempel på denne måten: ”Statens
rolle skal først og fremst vere å leggje til rette for og stimulere utviklinga i kultursektoren.
Hovudverkemiddelet er økonomisk driftsstøtte til institusjonar og støtte til infrastruktur
direkte over statsbudsjettet, samt prosjektstøtte gjennom underliggjande fagorgan (…)”
(samme sted:31). ”Offentlig støtte til kultur” synes altså å være en innarbeidet definisjon av
26 Jf http://www.stortinget.no. Stortingsdebatt 16. juni 1998.
27 Fremskrittspartiet har riktignok modifisert sin holdning til spørsmålet om bruk av offentlige midler til kunst-
og kulturformål i løpet av de siste årene. Partiet mener at det kan være nødvendig at offentlige myndigheter
bidrar til å finansiere infrastrukturen for visse kunst- og kulturaktiviteter, for eksempel bygninger og anlegg hvor
kultur og idrett utøves (Fremskrittspartiet 2001:87). Fremskrittspartiet har dessuten vært positive til å støtte
frivillige organisasjoner, men da særlig ved hjelp av spillemidlene (Bergsgard 2005). Partiet har siden Andres
Langes tid ment at spillemidlene er de frivillige organisasjonenes penger, og at det er prinsipielt feil at staten har
hånd om fordelingen av dem. Spillemidlene må i følge partiet derfor plasseres ”der de hører hjemme”.
104