Den gode, hellige og disiplinerte kunsten - BORA - Universitetet i ...

hovedbegrunnelsene for etableringen av slike finansieringsordninger er at dersom
eksistensgrunnlaget for produksjon av kunst ene og alene overlates til markedet, kan dette
medføre en utilbørlig utarming av det kunstneriske mangfoldet (Kultur- og
kyrkjedepartementet 2003). Kulturpolitikken forutsetter altså at visse former for kunst og
kultur er av så stor verdi at offentlige myndigheter bør sørge for å gi dem et økonomisk
eksistensgrunnlag når markedet svikter. Samtidig skal den offentlige finansieringen sikre at
det er mulig å produsere kunst på kunstens egne premisser. Derfor oppfattes det også som
illegitimt dersom den offentlige finansieringen innebærer at det skapes bindinger til det
politiske systemet som styrer kunstproduksjonen i bestemte retninger. Offentlige myndigheter
skal legge til rette for kunsten, men virkemidlene må være av en slik art at de ikke får en
selvstendig innvirkning eller legger direkte eller konkrete føringer på innholdet i den.
Kulturminister i perioden 2001-2005, Valgerd Svarstad Haugland (Kristelig Folkeparti),
formulerer dette synspunktet på følgende måte:
Framfor alt må kunsten vera fri. Ein offentleg kulturpolitikk må difor vakta seg for å
styra kunsten, og særleg gripa inn mot innhaldet i kunsten, mot dei kunstarlege
ytringsformene. Målet er i staden å skapa rammevilkår som kan hjelpa til med å fostra
fram den kunsten som ikkje kan halda seg i live av marknaden åleine. 1
For å sikre at offentlige myndigheter ikke styrer kunsten i for høy grad, organiseres støtten til
kunstnerisk virksomhet i en del tilfeller i tråd med det såkalte prinsippet om ”en armlengdes
avstand” (Williams 1989, Hillman-Chartrand og McCaughey 1989, Mangset 1995b, Langsted
2001, 2002, Vestheim 2003). Dette prinsippet bygger på en forestilling om at bestemte
styrings- og forvaltningsmodeller kan sikre at kunsten får operere forholdsvis uavhengig av
politikken. Armlengdesprinsippet har i kulturpolitikken således blitt oppfattet som et redskap
for å ivareta kunstens autonomi.
I bekymrede, og til dels irettesettende ordelag, har flere forskere imidlertid pekt på at
de offentlige støtteordningene ikke lenger fremmer kunstnerisk nyskaping eller mangfold. I
takt med at offentlige myndigheter har tatt i bruk nyliberalistiske styringsverktøy, ofte knyttet
til betegnelsen New Public Management, blir det hevdet at den offentlige kulturpolitikken
trekker i samme retning som markedet, det vil si mot kunstnerisk ensretting (Bjørkås 1998a,
Røyseng 2003, Røynesdal 2005). Sosiologen Svein Bjørkås hevder for eksempel at den
statlige kulturpolitikken overfor kunstinstitusjonene har skiftet karakter fra politisk styring til
markedsorientert forvaltning. Dette mener han kommer til uttrykk i at de enkelte
kunstområdene nå framstår som konserner, hvor Kulturdepartementet utgjør konsernledelsen
1 ”Nyskaping og kvalitet i kunsten”, Valgerd Svarstad Haugland, kronikk i Dagbladet, 24. juli 2002.
8