I absurde omstendigheter

Det er flere uker siden fødselen.
Hvorfor kommer jeg ikke inn i
olabuksene?
Det er ikke særlig festlig å se seg selv i speilet etter at man har født barn. Jeg
gikk fra å være en stram og staselig pyntestol til å bli en slunken sakkosekk
som barna kunne base rundt på.
Vi har noen abnormale idealer å leve opp til. Fra glansede magasiner
dukker det opp bilder av Hollywood-mødre som ser ut som sylfider når de
forlater sykehuset. Da kan du trøste deg med at disse ofte tar keisersnitt, og
får ”stjernelegene” til å fjerne magefettet med det samme. I tillegg går mye
av jobben deres ut på å bli fotografert i alle mulige vinkler til alle døgnets
tider. Dermed har de ikke annet valg enn å presse seg ammesvimle opp på
tredemøllen, og spurte av gårde med en agurkbit i hånden. Trolig har de også
en bråte av hushjelper og nannyes til å hjelpe seg, så de nettopp kan bruke
tiden til å trene, knaske agurkskiver og ta skjønnhetsbehandlinger.
Du derimot, er ingen Hollywood-stjerne. Ingen skal fotografere magen din i
sidevinkel eller cellulittene dine på stranden. Hvorfor kan du ikke tillate deg
å være litt lat og dvask en stund? For en gangs skyld er du unnskyldt. Dropp
Pilates-trening og Atkins-dietter. Labb rundt i joggedress med god samvittighet,
og start forsiktig med små trilleturer. Og klarer du å amme, så husk at
amming virker slankende i seg selv.
Forsøk også å være litt stolt av kroppen din. Tenk på alt hva den har
vært gjennom – først har den båret fram et barn i 9 måneder og så skvist ut
barnet etterpå. Da må du tilgi den for ikke å se ut som Gisele Bunchen etterpå.
Det betyr ikke at det er særlig morsomt å høre sønnen din si, når han
blir noen år: ”Mamma, så rar kropp du har”. Ja, tenkte jeg, og hvem sin skyld
er det. Fortsettelse følger i konfirmasjonstalen.