Psykiatrien tar livet av sine pasienter.pdf - Erfaringskompetanse.no

PSYKIATRIEN TAR LIVET AV SINE PASIENTER
Doktoravhandlingen til psykiater Astrid B. Birkenæs (UiO, 2007), som er en
norsk studie med et utvalg på over 400 psykiatriske pasienter, bør leses av de
rundt 600.000 som nå årlig bruker psykofarmaka i Norge, de vel 150.000 barn,
unge og voksne som årlig er pasienter i psykiatriske institusjoner, de rundt
100.000 som i dag lever som uføretrygdede med en psykiatrisk diagnose og de
mange tusen som årlig blir etterlatte etter (antatte) selvmord og andre dødsfall i
psykiatrien i Norge.
”Funnene samsvarer veldig godt med det man har funnet i andre land,”
sier Birkenæs til forskning.no. Ett funn er at ”forventet levealder ligger mellom
10 og 30 år lavere” enn hos normalbefolkningen, et annet at ”tallene (for
hjertedødsfall) forventes å øke de neste tiårene”. Dette uhyggelige budskapet, til
pasienter og pårørende i psykiatrien, om at det ”forventes” en reduksjon i
levealderen og følgelig en systematisk økning i den allerede skyhøye psykiatri-
og psykofarmakarelaterte dødsraten, mener Birkenæs altså egentlig vi bare skal
leve med og finne oss i?
Hva har man så ”funnet i andre land”? En studie, presentert i USA Today
4. mai 2007, viser at psykiatriens behandlingsstrategi i dag forkorter levealderen
til pasientene i psykiatrien med gjennomsnittlig 25 år, mot ”bare” 10-15 år på
1990-tallet. Utviklingen viser en sterkt negativ tendens. Hovedårsaken til dette
er de ”annen generasjons medikamenter” Birkenæs sier har revolusjonert, vel
underforstått i positiv retning, behandlingen av psykiske lidelser siden 1995.
Hennes paradoksale funn er likevel at et økende antall psykiatriske pasienter i
Norge, og spesielt unge og kvinner, vil få forkortet livet med (minst) 10-30 år.
Studien i USA har et utvalg på 10,3 millioner pasienter og er verdens
største undersøkelse av konsekvensene av psykiatriens behandlingsstrategi, et
materiale vi i Norge må bruke 100 år på å fremskaffe hvis vi forsket på de vel
100.000 institusjonspasientene i psykiatrien årlig. Utvalget er nesten 26.000
ganger større enn utvalget til Birkenæs. Konklusjonen i studien er at dødsraten
for å dø av selvmord, ulykker, hjertesvikt, diabetes (2), pustebesvær, kvelning,
lungesykdommer, influensa i dag gjennomsnittlig er 4,5 ganger forhøyet for
pasientene i psykiatrien. Forventet levealder for pasientene i psykiatrien er i
USA i dag helt nede i 51 år mot altså rundt 65 år for 10-15 år siden. Hvor langt
ned skal så den forventede levealderen til pasientene i psykiatrien i Norge før
ansvarlige helsemyndigheter reagerer og griper inn?
Hvis hele Norges befolkning ble utsatt for psykiatriens
behandlingsstrategi, ville den årlige dødsraten stige fra cirka 0,9 til 4-5 prosent
og befolkningen ville være utryddet i løpet av (de neste) 20-30 år. I dag dør
rundt 43 000 mennesker årlig i Norge. Med ”psykisk helsehjelp” til alle vil rundt
200 000 mennesker dø årlig i Norge.
1

Birkenæs kritiserer at psykiaterne ikke tar ansvar for pasientenes kroppslige
helse. ”Det som trengs er en bedre integrering av de somatiske og de
psykiatriske tjenestene - så man tar ansvar for hele mennesket,” sier hun.
Jeg trodde psykiatere var leger. Jeg trodde også at psykiatere ikke med iatrogent
overlegg, og ikke bare utilsiktet eller uaktsomt, overser pasientenes kroppslige
helsetilstand når de behandler ”det psykiske” med psykofarmaka, som jo er
somatisk/kroppslig medisin og medikamentering.
Psykofarmaka er forøvrig ikke medisin i noen som helst seriøs og
rasjonell betydning av ordet, men nerve- og hjernelammende kjemisk gift og
forskjellige typer rusgiftvarianter. Psykofarmaka påvirker negativt alle vitale
kroppslige funksjoner (hjerne, hjerte, nyrer, lever, lunger, stoffskifte, mage,
tarm, kjertler, blod, hud, muskler, syn, hørsel, kjønnsorganer, tannhelse).
Psykofarmaka gis ofte i høye doser og potensielt meget dødelige kombinasjoner
(psykiatriens Heath Ledger-cocktailer, min copyright).
Psykiatriens medikamentelle behandlingsstrategi mangedobler selv
risikoen for nettopp å få de helsenedbrytende og potensielt meget dødelige
følgesykdommer (”bivirkninger”) Birkenæs påstår ofte preger den kroppslige
helsetilstanden til pasientene i psykiatrien. Her må man selvsagt diagnostisere
pasientenes kroppslige helsetilstand før og etter det psykiatrien kaller
medisinering. De dramatiske og stygge kroppslige og andre forandringer vi ser
hos mennesker som bruker psykofarmaka, tilsier en radikalt annen
behandlingsstrategi enn den psykiatriske.
”Selv om antipsykotiske medisiner kan gi bivirkninger som øker risikoen
for hjerte- og karsykdommer, så er det fortsatt svært viktig at pasientene
fortsetter å ta medisinene sine,” sier Birkenæs. Og føyer til: ”Når pasientene får
antipsykotiske medisiner så kan de bli friske og dermed bedre i stand til å ta vare
på seg selv også fysisk.” Dette er legeetisk kynisme på grensen til iatrogen
ondskap.
Pasientene skal altså ta, i realiteten oftest tvinges til å ta, medikamenter
som beviselig øker dødeligheten og som ”forventes” å forkorte livet med (minst)
10-30 år? At pasientene i psykiatrien ”får lite behandling for kroppslige
lidelser”, avslører at pasientene i psykiatrien betraktes og behandles som
annenrangs mennesker psykiatrien kan gjøre hva den vil med - og altså med
iatrogent overlegg, ut fra psykiatriens selvmotsigende, dissosierte og perverterte
måte å tenke behandling på, uten legeetiske skrupler drastisk forkorte livet til
pasientene. Pasienter, og pårørende, skal altså bare leve med og finne seg i at
psykiatrien med iatrogent overlegg kalkulerer med en reduksjon i forventet
levealder på 10-30 år - og snart kanskje 40 år?
Dette er hjerterått, men gir oss en høyst betimelig forklaring på alle de
tilfeller av overgrep, mishandling og de facto tortur som nylig er dokumentert
årlig skjer i psykiatrien i Norge - og en forklaring på ansvarlige
helsemyndigheters taushet om den skyhøye og i dag sterkt økende psykiatri- og
psykofarmakarelaterte dødsraten.
2

Selv om det smerter langt inn i sjelen, er det bra endelig å få avslørt at
psykiatrien med iatrogent overlegg tar livet av sine pasienter og at den har tenkt
å fortsette med det de neste tiårene. Birkenæs skal for så vidt ha takk for at hun,
sikkert utilsiktet og naivt, har avslørt psykiatriens behandlingsstrategiske
tenkemåte og kyniske agenda og dermed psykiatriens behandlingsbarbari.
At pasientene i psykiatrien, som i utgangspunktet sliter med fysiske,
psykiske og sosiale helseskader etter traumer og helsenedbrytende levekår,
livsvilkår og ”livsstil”, i tillegg skal utsettes for psykiatriens kyniske
behandlingsstrategi, er ikke til å fatte.
Hvis en annen del av helsevesenet hadde gitt uttrykk for samme kynisme
og selv avslørt og dokumentert at dens behandlingsstrategi gir en systematisk
økende dødsrate, regner jeg med at ansvarlige helsemyndigheter hadde grepet
inn.
Som om dette ikke er nok, så begår årlig minst 100 pasienter i psykiatrien
i Norge (antatte) selvmord ved blant annet hengning/kvelning inne på
psykiatriske institusjoner (Rapport fra Helsetilsynet 3/2009). Årlig skjer det nå
rundt 2000 unaturlige/mistenkelige dødsfall i psykiatrien i Norge hvor det ikke
blir oppgitt noen dødsårsak (Statistisk sentralbyrå). Av disse var (i 2006) 11
pasienter under 30 år, 27 under 40 år og 56 under 50 år. Hvor mange av disse
(antatte) selvmord og andre unaturlige dødsfall er iatrogene uaktsomme,
forsettlige eller overlagte drap?
Vally Vegge, sosiolog/familiesosiolog
3