Oslo B - Helge Hiram Jensen

k14Redaksjonen 

# 14 

Elisabeth Medbøe // Gisle Harr (Atelieraksjonen) 

Rachel Dagnall // Anita Hillestad (Overlevelsesstrategene) 

Korrekturlesere: Sigmund Valaker // Line Schou 

Takk Til: Pål Flakk // Are Krishna (Gateavisa) 

Redaksjonsutvalget 

Brigt Hope // Einar Braathen // Helge Hiram Jensen// 

Jan Egil Nordvik // Johannes Wilm // Kristine Nybø // Sigmund Valaker 

Postadresse 

KonturTidsskrift 

Postboks 6904 St. Olavs plass 

0130 Oslo 

Medlem av Tidsskriftforeningen www.tidsskriftforeningen.no 

Utgitt med støtte fra Fritt Ord, Norsk kulturfond og Oslo Museum. 

KonturTidsskrift # 14 (juli 2008) 8. årgang 

Utgiver: KonturMedia. Ansvarlig redaktør; Helge Hiram Jensen 

Grafisk formgivning: Max Schrøder 

E-Post: 

redaksjonen@kontur.tv 

Internett 

www.kontur.tv 

Abonnement 

Ordinært: 200,-/3 utgivelser 

Støtte/institusjoner: 300,-/3 utgivelser 

Issn: 1502-8755 

Utkommer med ujvne mellomrom 

Opplag: 500 

Omslag: 

Siv Beate Farstad 

Trykk/Innbinding: 

Zoom Grafisk, Drammen

Hva slags by 

ønsker vi oss? 

Spørsmålet ber deg om se for deg noe som ikke er 

– men som burde være – og som kanskje kan bli? 

Aner du konturene av drømme-byer – i kommunale 

plandokumenter, på reklameboards for leiligheskomplekser, 

i duften fra et nyåpnet hjemmebakeri, 

eller hos punkere som flagger høyt fra 

forfalne hus? 

Like viktig som den byen som er bygget, er den byen som ennå 

ikke er der: Visjoner er motivasjoner for alle som bygger og 

bor. Hvem sine visjoner setter sitt sitt preg på byen? Hvem 

sine drømmer er det som tar form, når vi forlater hovedgatene, 

med deres monumentale fasader, og beveger oss inn i bakgater 

og smug? Hva skal byen romme? Hovedstaden begynner å 

bli mer kosmopolittisk: Det blir tydeligere at byen ikke bare er 

en enhetlig struktur, slik Christian den 4. skapte i kvadraturen. 

Byen er et lappeteppe av subkulturers rom. I Kontur # 14 ønsker 

vi å problematisere den offisielle mangfoldspolitikken, og 

samtidig gi rom for alternative innspill til videre byutvikling – 

der de mange subkulturene får større spillerom. 

Dette temanummeret tar opp tråden fra tidligere utgaver av 

Kontur: arkitektur og demokrati fra nr 7/8 (2003), og minoritet 

og majoritet fra nr. 13 (2007). Men denne gang er arbeidsmåten 

en annen. 

Temanummeret er redigert av to aksjonistiske kunstnergrupper: 

Atelieraksjonen [1] og Overlevelsesstrategene. Slik som 

Kontur gjør de «intervensjoner» i offentligheten, for å fremme 

smale stemmer og bred samfunnsdeltagelse. Men de bruker 

andre medier: praktiske aksjoner, symbolske intervensjoner 

i byens offentlige rom, demonstrative eller eksperimentelle 

happenings, med humor og ironi, som bidrar til å åpne 

offentligheten for et videre felt av assosiasjoner og visjonære 

muligheter. Kontur # 14 blir utgitt i forbindelse med aksjonskunstnernes 

utstillingprosjekt på Galleri Boa, midt i Christian 

den 4. sin stad, den 15. august. 

Visjoner for byen 

Alle som lever og virker på et sted har visjoner om hvordan stedet 

bør være, men når de konkretiseres, tar noen sine visjoner 

mer plass en andres. Arkitekter søker oppdragsgivere som har 

ressurser til å sette visjoner ut i livet, og oppdragsgivers behov 

må arkitekten tilfredsstille. Kunstneriske arbeidsformer gir langt 

mindre tilgang på kapital – men større frihet for å tenke muligheter. 

Det tilhører unntakene i historien med grupper som Konstruktivistene 

og Bauhaus, som ikke skilte kunst og arkitektur, 

og vurderte kreasjoner estetisk / funksjonelt framfor finansøkonomisk. 

Bybildet blir tydeligst preget av statsmakt og pengemakt. 

Men i skyggen av det monumentale finnes noe mindre 

iøynefallende, en underskog av byliv og byggeri. Slike visjoner er 

det vi ønsker å gi rom til i den grønne seksjonen av tidsskriftet. 

Økonomiske minoriteter 

Alle som lever og virker på et sted, gjør det innenfor økonomiske 

rammer. Forskjellige grupper har varierende muligheter og 

begrensninger. Det er ikke bare snakk om mye eller lite, men 

også om kvalitativt forskjellige typer ressurser. Atelieraksjonen 

arbeider utfra en forståelse av at det finnes en parallell mellom 

debatten om kulturelt mangfold og det vi kaller «økonomiske 

minoriteter»: livsformer som eksisterer som subkulturer i våre 

bysamfunn, fra kunstnergrupper til innvandrerentreprenører 

og håndverkeren i bakgården. Bidragene i blå seksjonen har vi 

rammet inn med denne kategorien. 

Konsten att utmana grenserna 

Alle som lever og virker på et sted har sine tilknytninger, følelsesmessig 

og sosialt, og sine grenseoppganger mot andre personer 

og grupper. I en by er det mange mennesker, og da finnes 

alltid et mangfold av forskjellige fellesskap, med forskjellige 

territorier, minnesmerker, synlige og usynlige grenser og tilknytninger. 

I en by må man leve med forskjell, i konflikt og dialog. 

Overlevelsesstrrategene har arbeidet mye med dette mangfoldet 

som til enhver tid eksisterer. I den lilla seksjonen presenterer 

vi bidrag som alle på forskjellig måte omhandler tilknytning 

til grupper og steder, og grenseoppgangene mellom dem. 

- Redaksjonen 

[1] AA er ikke så mye aksjonskunstnere som kunstneraksjon: en slags 

utløper av fagforeningsarbeid, men aksjonisktisk i formen. Saken 

berører byutvikling sterkt: Kunstnere har oftest lav inntekt, og må flytte 

når bygårder renoveres, samtidig som kunstnere og atelierer er med på 

å gi byområder kulturell symbolverdi og dermed økt markedsverdi for 

eiendomsutviklerne. 

Overlevelsesstrategene (OS) 

Overlevelsesstrategene er en kvinnelig kunstgruppe, som 

gjør prosjekter som retter seg mot det daglige liv. Med foto, 

video, lyd, performance, street-art, workshop og installasjoner 

gjør OS prosjekter innenfor eller utenfor den etablerte 

kunstarenaer. 

www.overlevelsesstrategene.org 

Atelieraksjonen (AA) 

Atelieraksjonen i Oslo arbeider for å bedre kunstneres arbeidsvilkår, 

gjennom fler rimelige atelierer og verksteder. 

Aksjonen arbeider også for å etablere et kompetansesenter 

som skal tiby bred bruk av billedkunstnernes kompetanse. 

www.atelieraksjonen.no 

En reise fra øst til vest (med stopp midt imellom) 

7. august til 7. september inviterer OS til en interaktiv utstilling, 

i samarbeid med Oslo Museum. Til denne utstillingen 

har de invitert en rekke andre kunstnere, artister m.m. til et 

stort samarbeidskonsept. Temaet er grenser, rom, identitet, 

territorier og mangfold. Dette blir belyst med forskjellige 

virkemidler, i og utenfor museets tre avdelinger: Interkulturelt 

museum, Bymuseet og Teatermuseet. 

Utstillingen er kuratert av Rachel Dagnall, Kathleen Morley, 

Camilla Storm og Anita Hillestad. Ann Christin Billing har 

bidratt med konseptutvikling og søknadsarbeid. 

15. august samarbeider OS med AA om arrangementet 

«Byvisjoner» på plassen utenfor teatermuseet. Her lanseres 

Kontur #14, redigert av AA og OS. 

s.3 

KO N T U R 

N r. 1 4

Del 1 

........................................ 

Human 

Byplan 

...................................... 

Oslo B 

Siri Harr Steinvik........................................................................09 

Noen tanker om bjørvika, arkitektur og byplanlegging 

Christopher Rådlund...................................................................10 

Hollenderkvarteret i Oslo 

Av Audun Engh // Omgivelser.no................................................15 

En visjonær plexikunstner 

Iselin Lønn..................................................................................18 

Bokessay // Uterom - Mer enn mellomrom mellom boligene? 

Gisle Harr...................................................................................20 

Byer uten barn 

Katharina Dale Håkonsen..........................................................23 

Erfaringer fra lokalmiljø-verksted: Befolk haraldsgata 

Gisle Harr...................................................................................28 

The Model - Palle Nielsen’s Model for a Qualitative Society 

Rachel Dagnall...........................................................................30 

Byromsvisjoner 

Gisle Harr...................................................................................32 

Haugen / Zohar Architects 

...................................................................................................33 

Del 2 

........................................ 

Parallelle 

Økonomier 

...................................... 

Basar i bur 

Åse Brandvold.............................................................................36 

Den kulinariske byen 

Anne Krogstad............................................................................38 

Atelieraksjonen - AA 

Elisabeth Medbøe.......................................................................41 

The Flip Out 

Flip out-gruppen.........................................................................42 

Noen der oppe 

Stein Holte.................................................................................45 

A Female’s Life In Vardåsen Camp, Norway 

Mirgise Hundessa Gemada........................................................46 

Kunst, rom, offentlighet 

Tone Hansen..............................................................................48 

Byutvikling som monokultur 

Helge Hiram Jensen....................................................................51 

Brakkebygrenda 1999-2008 

Anita // Helge, Landskapets Vrangside.......................................52 

Turbanitet og enfold 

Stein Holte.................................................................................56 

Video Loop 

Nizam Najjar..............................................................................57 

Calling the Glaziers 

Steffen Håndlykken....................................................................58 

Norsk? Norskere? Norskest? 

Kari Strand // Tjodun Felland....................................................60 

Et dukkehus 

Anita Hillestad // Rachel Dagnall..............................................62 

La Donna Mobile 

Kathleen Morley.........................................................................64 

Hungry Hearts 

..................................................................................................66 

So you Think you can Dance 

Vincent Lunge............................................................................68 

Opptrinn: «VærDen» 

Constance Joy Vena....................................................................69 

«Voluntary Security Check 2» 

Installation/ performance by Jumana Manna.............................70 

Del 3 

.................................... 

Konsten 

Att Utmana 

Grenserna 

............................

oner 

------------------------------------------------------------- 

terom - mer 

nn mellomrom 

mellom 

boligene? 

----------------------------------------------------- 

--------------------------------------------------- 

En visjonærplexikunstner 

- 

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - 

Del 1 

........................................ 

Human 

Byplan 

...................................... 

Noen 

--------------------------------------- 

ker om 

Bjørvika, 

arkitektur 

og byplan- 

legging 

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- 

------------------------------------------------------------------------- 

----------------------------------------------------------------------------------------------------------- 


Hollenderkvartalet 

i Oslo 

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- 

Erfarin- 

ger fra lo- 

kalmiljø- 

verksted: 

folk 

Byer 

uten 

barn 

The Model - P 

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------


Av Siri Harr Steinvik // Stiller ut på Galleri BOA 15 - 24 aug. 

Prosjektet ville vært til gavn for både Oslo S, 

NSB, miljøet, de reisende og Botanisk hage. Ideen 

er enkel: Botanisk hage åpner en (permanent) filial 

på Oslo S. Den kan være inne i bygningen, i tilknytning til 

stasjonen, på taket, flere steder, over alt, innebygget eller eventuelt 

også som et samarbeid med ulike kunstnere. Her kan de 

reisende vente og koble av i et rolig, grønt, inspirerende og givende 

miljø. Ventetiden på stasjonen kan bli lang, eller iblant 

føles den bare lang. Dette er tenkt som alternativt tidsfordriv, 

et tilbud om å gjøre noe annet enn å spise is og pølser, shoppe 

eller tjuvlese blader i kiosken mens man venter. Oslo S og NSB 

ville signalisere det miljøvennlige alternativet toget er, både for 

brukerne og andre. Og Botanisk hage ville bli langt mer synlig 

og bli satt ekstra stor pris på. Tenk på Oslo B som et drivhus 

som skal minske drivhuseffekten, en luftrenser, en innendørs 

park, en oase, et grønt fristed for velvære, ro, nytelse, avslapning 

og miljøvennlig og menneskevennlig hvile for kropp og 

sjel før man går eller kjører beriket fra stasjonen. 

Fra Space Group konkurranseutkast for redesign av Oslo S. // www.spacegroup.no 

s.9 

KO N T U R 

N r. 1 4

Noen tanker om 

Bjørvika, arkitektur 

og byplanlegging 

Av Christopher Rådlund // Stiller ut på Galleri BOA 15 - 24 aug. 

Planleggingen og oppføringen av det nye 

Bjørvika er valgt som utgangspunkt for dette 

essay. Teksten vil ikke gå inn på spesifikke detaljer 

vedrørende beslutningsprosesser, økonomiske 

forhold eller PBEs og arkitektkontorenes 

arbeidsprosesser. Formålet er å sammenfatte en 

kritisk vurdering av det bymiljø som nå tar form 

i Bjørvika og å belyse de historisk-ideologiske og 

estetisk-moralske tolkingsmodeller som styrer 

frem mot slik forming av arkitektur og byrom. Et 

hovedanliggende er at påvise alternativer til den 

utvikling som manifesterer seg i Bjørvika. 

Bjørvika – Grønland 

Barcode, slik det tar form i Bjørvika, består av en rekke høyblokker, 

lang- smale i nord – sørlig retning, for å beholde lys fra 

og utsikt mot fjorden. Formasjonen er inspirert av og har tatt 

navnet fra den vareidentifiserende strek- koden. Hver bygning 

er «individuelt» formet, behandlet som et «objekt», for å gi inntrykk 

av morfologisk diversitet. Området skal så å si gi «moderniteten» 

gestalt og forhåpentligvis sette Oslo på kartet over interessante 

arkitekturbyer i verden. 

Det byplanmessige grepet har nørt opp under mye følelser 

og debatt, for og mot. Utbyggingen har engasjert et mangfold 

av Oslo- borgere, legmenn som fagmenn. Det har vært arkitekter 

mot «vanlig folk», utnyttere mot vernere. Politikere har forekommet 

i begge leire, men mange har av strategiske årsaker 

holdt seg utenfor debatten. 

Barcode – for noen: fantasieggende og grensesprengende bygninger 

– for andre: Absurde og groteske bygningsformer. Og 

stadig høyere. 

Av prosjektets tilhengere fremheves barcode arrangementet 

som progressiv og fremtidsrettet byutforming. Det skal ikke 

mye vurdering til for at se at det i grunn baserer seg på en for 

lengst vedtatt modernistisk estetikk. Noen små komposisjonelle 

grep skiller Barcode fra tjueårenes avantgardistiske teorier 

eller de kontorbygg som har vokst opp rundt om i Oslo og 

resten av verden siden femtiårene. Et så veldokumentert fenomen 

kan vanskelig betraktes som særlig nyskapende. 

Det nærliggende området rundt Jernbanen, OsloCity og langs 

Schweigaardsgate kjennetegnes ved gigantiske byggingskomplekser 

og et uoversiktlig trafikkapparat. Titusener av mennesker 

tvinges daglig til å passere bygninger, passasjer, bruer og 

tunneler. Den negative termen «tvinges» må brukes, ettersom 

den absolutte majoriteten av Osloboere, dagpendlere og tilreisende 

oppfatter miljøet som ubehaglig stressende, estetisk 

ustimulerende og brutalt proporsjonert. 

På andre siden av jernbaneområdet fra Bjørvika, mellom Schweigaards 

gate og Grønland, vokser det nå opp et nytt boligområde. 

Hvitpussede murhus i ny-funsjonalistisk stil på åtte till ti etasjer, 

er tilknyttet det småskalerte Grønland. Den multikulturelle 

bydelen, med sitt livlige og myldrende gateliv har plutselig fått 

et tilskudd av drabantbylignede bebyggelse; høyreiste og langstrakte 

boligkomplekser som bevisst uharmonisk bryter med de 

bymessige kvalitetene som preger Grønland. De nye bygningene 

kjennetegnes av formidealer som snarere knytter dem til det 

vestre nærområdet Galleri Oslo (bussterminalen), Posthuset og 

Jernbaneområdet samtidig som det på den smale landstripen 

mellom Schweigaards gate og sporområdet reises flere kontorbygginger 

i samme formspråk som dominerer Barcode-rekken. 

s . 11 

KO N T U R 

N r. 1 4

Om løsningen for Bjørvika og tilbyggingen av Grønland neppe 

står for noen radikal nytenkning, kommer allikevel resultatet, 

som nærmer seg med fast bestemte utbyggerskritt til å 

innvirke radikalt på livet til byens innbyggere, med langsiktige 

sosiale og mentale implikasjoner. 

Oslomiljøer 

Når vi i Oslos bydeler ser etter miljøer som genererer folkeliv, 

nærings- og gründervirksomhet samt kulturell pluralisme, blir 

det fort tydelig hvilke områder som peker seg ut: Grønland, 

Grünerløkka, St.Hanshaugen – Bislett, Majorstuen og Frogner. 

Alle preget av den europeiske kvartalsbebyggelsen. Byformen 

er basert på kvartaler oppdelt i flere gårdsrom med bygninger 

på to til seks etasjer, avhengig av historiske og planmessige årsaker. 

Bygårder med begrenset antall boligenheter, gårdsrom 

med beplantning og gårdshus. 

Gatene kan være rette og kryssende i rutemønster, eller som av 

og til i Oslo når gateløpene følger tidigere landeveier: svingete 

og buktende. På gatenivå finnes næringslokaler der mangfoldige 

virksomheter kan etablere og henvende seg til gatens publikum. 

Bygningsformene, fasadene og gaterommene, plassene 

og parkene byr på et vell av stiluttrykk, som over tid er føyet 

sammen til en dynamisk helhet . Det samlende grepet består i 

bygningenes inndeling, proporsjoner og materialer. 

Situasjonen skaper bevegelse, diversitet og tilhørighet. Disse 

områder byr på grunnleggende kvaliteter som virker gunstige 

for innbyggere og oppløftende for besøkere: Kvaliteter en by 

knappest kan være foruten og som gir den særegenhet og karakter 

- det som man bruker kalle for «byens sjel». Motsatsen 

kan vel sies å være modernistisk byplanlegging, som snarere 

uniformerer byen og gjør den til et sted lik alle andre steder der 

slike urbane konsepter dominerer. 

En tydelig tendens er at kulturarbeidere (ikke minst arkitekter) 

samt individualister med alternativ livsstil, tiltrekkes av 

den urbane dynamikken kvartalsbyen byr på. Hvilket ofte fører 

til økende gentrifisering av de deler av byen vi her taler om. En 

utvikling som presser kunstnere og mindre kapitalsterke grupper 

ut av byens sentrale strøk. Om planleggingen av byen fort- 

setter å gå mot mer massive kontorbygg, prestisjefulle høyhus 

og sjelløse boligområder, innimellom de historiske bydelene og 

i sentrum, vil bylivet etter hvert ensrettes og utarmes. Økonomisk 

svakere befolkingsgrupper, alternative- og kulturelle virksomheter 

tvinges ut i byens periferier og splittes opp i ugunstige 

omgivelser. 

Moderne mangfold 

Moderne og modernisme er ikke synonyme begreper. De er 

heller ikke avhengighets par. Det samme gjelder modernisme 

og modernitet. Moderniteten og det moderne har opp gjennom 

historien hatt og har fortsatt mange ansikter. Det moderne 

liv foregår her og nå, overalt i verden, overalt i Oslo. Det 

er like ufrakommelig som pluralistisk. Men ikke nødvendigvis 

«modernistisk». 

Modernismen innen arkitektur bygger sine teser på bestemte 

idèer om «det moderne livet», et forhold basert på en evolusjonistisk 

ønsketenking - en estetisk-politisk visjon om en 

bestemt utvikling av kultur og samfunn. Det dreier seg om en 

ideologisk stilretning som ikke vil eller kan se seg altfor påvirket 

av det virkelige liv, en virkelighet som inneholder så mange 

uforutsette og uoversiktlige variasjoner av bevegelser og behov. 

Pluralismen som den urbane virkeligheten i kvartalsbebyggelsen 

byr på er påtakelig. I mange aspekter har modernismen 

vunnet innpass innen den hjemlige sfære og preger naturligvis 

mye av nåtidens kultur, kunst og design. Menneskene lever 

sine daglige liv med moderne eller modernistisk formgiving. 

Samtidig nytes og nyttes all mulig annen formgiving: tradisjonsbasert, 

håndverkmessig, eksotisk, naturformet, postmoderne, 

vulgær-futuristisk og så videre. 

En av byens innbyggere sitter i en Le Corbousier-lenestol under 

Warhol-plakat, hører på Kraftwerk og drikker kaffe latte av 

Alessi- kopper. Uten noen betenkligheter i en leilighet i en klassisk 

bygård på Grüner Løkka eller Majorstuen. I den toppmoderne 

bygården ved siden av nyter en kulturkonservativ dame 

lammestek med tyttebær på arve- serviset. I leiligheten under 

samles invandrerfamilien til felles måltid sittende på puter ved 

et lavt Ikeabord. En enorm nybarokk lyskrone lyser opp. Gårdshuset 

bak huser det festglade studentkollektivet og et litet designkontor. 

Er dette livet ulempelig å gestalte i fasader og byrom? 

Etterspørselen etter leiligheter og lokaler i områder med kvartalsbebyggelse 

er stor og mangfoldig. Med ønske om å bo i 

sentrale bystrøk tiltrekkes innbyggere fra alle befolkingslag av 

de intime og velfungerende bydelene, med velkjente prisforhøyelser 

som resultat. Det er ikke primært historisk stilmessige 

kvaliteter som takstukkaturer, gamle tregulv, smårutete vinduer 

og gamle kjøkkeninnredninger som etterspørres . Det er fremfor 

alt de urbane kvalitetene som virker tiltrekkende. Det er 

vanskelig å se for seg at små skala- og idealistiske virksomheter 

kan trives og blomstre i drabantbylignede miljøer slik som 

på nye Grønland. Modernistiske bydeler utvikles sjelden til livaktige 

bymiljøer, de forblir sovebyer som vegeterer på nærliggende 

historiske sentra. Eller de må underholdes av kommersielt 

ensrettede kjøpsentra. 

Pluralisme som begrep brukes stadig for å selge inn forskjellige 

prosjekter, like mye av arkitekter som av andre. Men om 

man betrakter det dominerende estetiske uttrykket innen ny arkitektur 

i byene merkes ikke mye av pluralisme. Her er det de 

store uniforme helhetsgrepene som dominerer, der den rasjonalistiske 

antiornamentale formoppfattelsen er rådende. 

En fritenkende, moderne arkitekt burde se nødvendigheten 

av et samsvar mellom arkitektur og samfunn- liksom speilbilder 

av hverandre, mens en forutinntatt og rasjonalistisk moralisme 

hindrer den modernistiske arkitekten å ta dette inn over 

seg. Likesom er det vanskelig for de prestisjetunge arkitektkontorene 

å forholde seg til miljøspørsmål, da deres hovedsaklige 

klienter og samarbeidspartners fokuserer på økonomisk vekst 

og konkurranse. Den dominerende formen for byplanlegging 

oppviser en rigid form for progressivitet; det er ikke den samme 

progressivitet som gjelder innen vitenskap eller kunst. Modernismen 

som bred kulturbevegelse forbindes historisk sett 

med flere forskjelligartede retninger som ikke kan beskrives 

som totalitære eller inhumane. Det fantes og finnes fortsatt an- 

dre former for modernisme innen arkitektur som venter på å 

bli oppdaget i den større sammenheng. Noe annet er den ideologi 

og praksis innen byplanlegging som i dag kan fremholdes 

som enerådende arvetager til modernismen. 

Sluttord 

Kvartalsbebyggelse er et prinsipp innen byplanlegging som 

ikke kan føres under noen bestemt politisk agenda. Den tradisjonelle 

byen med sine menneskelige proporsjoner er ikke et 

bakstreversk konsept, men utgjør en dynamisk og universelt 

resept for en bærekraftig utvikling av bysamfunnet. 

Kvartalsbyen er ikke pre- destinert for en estetisk historiserende 

arkitektur. Erfaringene viser det motsatte. 

Byens gestaltning påvirker medborgernes oppfattelser av 

samfunnet, innvirker på menneskenes daglige opplevelser og 

rutiner, trenger inn og former dem sosialt og mentalt. En omfattende 

ensretting er ikke veien videre. 

Det offisielle forbeholdet mot å restituere kvartalsbebyggelse 

er ideologisk fundert, det er ikke basert på vitenskapelig objektivitet 

eller kulturbevisst nødvendighet. 

I et sant pluralistisk og virkelig demokratisk samfunn burde 

det være umulig for én bestemt ideologi å dominere så totalt 

at den tar «patent» på fortolkningsretten av et så viktig aspekt 

av samfunnsutviklingen som byplanlegging. 

«Freedom of choice, freedom of expression and respect for 

the principal virtues of political democracy. Plurality of lifestyles, 

of believes and therefore of styles of architecture and 

cities are its natural expression. There cannot be a «single 

democratic style» any more than there can be a «single democratic 

party».» (Leon Krier) 

Så handler det til sist om byliv. Kvartalsbyen genererer sosial 

trivsel, identifikasjon, utvikling og diversitet. Folk trives i og 

identifiserer seg med slike omgivelser. Denne byutforming 

skaper gode forhold for byens innbyggere og brukere og fører 

samtidig til utvikling og diversitet for næring og kultur. Det er 

gode argumenter for å prøve formen igjen. 

s . 13 

KO N T U R 

N r. 1 4

Hollenderkvarteret 

i Oslo 

Av Audun Engh // Omgivelser.no 

nytte sin halvoffentlige status til å oppnå aksept for prosjekter 

som lettere kunne blitt stanset om de var rent private. De 

Festen snart over for 

byovergriperne? 

-Situasjonsrapport fra kampen for en lokaltstyrt 

og lokaltilpasset byutvikling i Gamle 

Oslo. 

Byutviklingen landet rundt er i dag styrt av krefter 

som er egenrådige og ensporede så det holder. 

Det er ille når de opererer en og en. Situasjonen 

forverres ytterligere nå flere av disse 

aktørene slår seg sammen og forenes sine målsettinger 

til et samlet frontalangrep på befolkningens 

prioriteringer og kvalitetskriterier for den 

gode by og det gode sted. I utviklingen av både Fjordbyen 

og andre større prosjekter i Oslo ser man de ulike aktørene 

på ferde i stadig nye destruktive allianser: 

Private utbyggere. Deres ansvar er å tjene aksjonærenes økonomiske 

interesser på beste måte. Det kan selvsagt lett resultere 

i prosjekter som oppfattes som overgrep, men likevel er 

de private utbyggerne den lettest håndterbare aktøren. Man vet 

hvor man har dem, og deres direkte makt er i hvert fall i prinsippet 

begrenset til den private sektor. 

Nye statlige, halvstatlige, kommunale og halvkommunale utbyggere 

er det verre med. Selskaper som ENTRA, Statsbygg, 

ROM Eiendom og HAV Eiendom operer med autoritet som 

forvaltere av offentlig eiendom. Som oftest opererer de utfra 

rent bedriftsøkonomisk tenkning, men nøler ikke med å be- 

statlige og kommunale eiere gir ingen eller minimale retningslinjer 

for en etisk forsvarlig virksomhet, herunder respekt for 

lokalmiljøet. De kan dessuten ofte fylle opp nybygg med offentlig 

virksomhet på flytttefot, og dermed være delvis fristilt fra alminnelige 

markedsmekanismer. Noen ganger kan det se ut til 

at flytteplaner for offentlig virksomhet har som et viktig formål 

å sikre leietakere til statskapitalistisk eiendomsvirksomhet. De 

nye museumsplanene i Oslo har slike sider ved seg. 

Arkitekter som arbeider i offentlig planbyråkrati er en spesiell 

type aktører. De er åpenbart ofte styrt av et brennende ønske 

om å bidra til en byutvikling i tråd med modernistisk ideologi, 

herunder spesielt målsettingene om å erstatte den klassiske 

europeiske byens mangfold og humane skala med modernistisk 

estetikk og parklignende, antiurbane landskaper av enkeltbygg, 

som ikke danner noe harmonisk urbant hele. Kontrast, 

høyhus, stål, glass, gigantomani og ensidig vekt på enkeltbygget 

fremfor helheten fører dessuten disse arkitektene i armene 

på de grådigste utbyggenre. Blokkene, næringsparkene, høyhusene 

og de andre utrivelighetene som eiendomsbransjen satser 

på representerer på sin måte også kontrast og en modernistisk 

kritikk av den klassiske europeiske byen. 

Estetiserende arkitekter og grådige utbyggere møtes i et ønske 

om å bryte med de historiske og erfaringsbaserte prinsippene 

for en velfungerende, inkluderende by. Kontrastene og overgrepet 

innebærer at de begge får sin tilfredstillese, i en symbiose 

som er i ferd med å skape galopperende urban ørkenspredning 

landet rundt. Den ene vakre trebyen etter den andre får 

betongblokker klint inntil eller over seg, med begeistrede tilrop 

fra kultursjefer og kommunearkitekter. 

Den gode nyheten er at befolkningen mange steder ikke lenger 

finner seg i dette. På 70-tallet ble den planlagte rivingen av 

omtrent alle Oslos gamle bydeler stanset av et folkelig og tverrpolitisk 

engasjement. Bevaringstilhengerne har i hovedsak vunnet 

kampen for å redde det som er igjen av gode tradisjonelle 

urbane kvaliteter og vakre eldre hus. Nå står kampen om de 

nye byområdene. Det entydige budskapet fra beboere og lokale 

aktivister verden rundt er at man ikke finner seg i en stedsutvikling 

som man ikke får være med å styre, og som resulterer i 

utrivelige steder. Folk ønsker at den klassiske byens kvaliterer 

igjen skal prege byggevirksomheten. Hvorfor finne seg i at omtrent 

alle gamle bydeler er vakrere og mer innbydende enn de 

fleste forsøk signert modernistiske arkitekter og byplanleggere 

i allianse med spekulanter? For arkitektetablissementet representerer 

dette en truende kontrarevolusjon. De anser modernismen 

som en vellykket revolusjon som må forsavares med 

alle midler mot bakstreverkse nostalgikere og utakknemlige 

kitch-tilhengere. Med seg har de mange kulturjournalister som 

er livredde for ikke må være «moderne» nok. 

Kampen om byenes fremtid går på to plan: Et krav om at lokalmiljøet 

skal være med i planprosessene med reell innflytelse 

og vetorett mot overgrep, og et krav om at byutvikling igjen må 

bli basert på bruk av erfaringer med hva som faktisk fungerer. 

Byplanlegging er ikke en kunstform der det bør være fritt frem 

for eksperimenter. Byforming er å forene stedets ånd med innsikt 

i hva som fungerer for enkeltmennesker og for samspillet 

mellom dem i en tett urban struktur. 

Plansmia i Hollenderkvartalet i Gamle Oslo i juni synliggjorde 

disse to sidene av den nye kollektive bevegelsen for en human 

byutvkling. Beboerne krevde å få et ord med i laget, og arrangerte 

sin egen plansmie for å skape den nødvendige ramme 

rundt den kollektive kreativiteten og kvalitetssikringen. En plansmie 

er en ukelang prosess der alle aktører sammen utvikler 

en plan som har maksimal tilslutning. Beboere i bydelen var 

provosert av alliansen mellom den kommunale Eiendoms- og 

byutviklingsetaten og private utbyggere, herunder Pecunia AS, 

som nettopp har belemret bydel gamle Oslo med den skrekkelige 

ansamlingen av drabantbyblokker ved Grønland. Beboernes 

samstemmige krav var mer bevaring, og dessuten nybygg 

som føyer seg inn i en helhet skapt av god gammel byplanlegging 

og gode gamle hus. 

Samtidig har beboere avdekket intrigene som foregår mellom 

de private og kommunale aktørene for å knekke befolkningens 

motstand. Etaten og utbyggerne har holdt møte der de planla 

en strategi for å motarbeide den deltakende, offentlige prosessen. 

Etaten opptrer som det motsatte av en forvalter av fellesskapets 

interesser og verdier, De er blitt kvasi-kapitalister, og 

bruker sin kommunale status til å motarbeide lokaldemokratiet. 

I rapporten fra Plansmia har beboerne i samarbeid med en fagkritisk 

arkitekt formulert sine forslag til en bærekraftig utvikling 

av sitt kvartal. Ikke som en privatisert enklave, men som en 

integrert del av bydelen, og med åpning for at også andre skal 

kunne nyte de grønne og blå kvalitetene de foreslår innimellom 

gamle og nye bygg som er respektfullt tilpasset hverandre. 

Projektet Omgivelser.no skal spre slike erfaringer til beboergrupper 

landet rundt. 

Rapporten fra plansmia i 

hollenderkvartalet 

Utdrag 

I tillegg til beboere og konsulenter har plansmia 

også fått innspill fra landskapsarkitekter, Oslo 

Elveforum, prosjektet Omgivelser.no og andre 

som arbeider aktivt med stedsutvikling. Det har vært 

arrangert møter med Eiendoms- og byfornyelsesetaten (EBY), 

Byantikvaren og flere eiere av seksjoner i kvartalet. Basert på 

s . 15 

KO N T U R 

N r. 1 4

diskusjonene blant beboerne har arkitekt Arne Sødal utarbeidet 

skisseforslag i flere varianter til en helhetlig byplanløsning for 

kvartalet. På avslutningsmøtet torsdag 19.6. kunne han fremlegge 

illustrasjoner som er basert på enstemmighet i styringsgruppen 

og med tilslutning også fra de øvrige deltakerne. Plansmia 

har vært begrenset i sitt omfang, men det har lykkes å 

komme frem til et helhetlig forslag som har bred tilslutning og 

som kan danne grunnlag for et tredje reguleringsforslag, i tillegg 

til forslagene fra EBY og Byantikvaren. 

Plansmias forslag vil ta utgangspunkt i Byantikvarens reguleringsforslag, 

med bevaring av eksisterende bebyggelse og moderat 

nybygging, men med ytterligere reduserte høyder og forsterket 

miljøprofil. EBYs forslag avvises som ødeleggende for 

bo- og stedskvaliteter både i kvartalet og naboområder. EBYs 

forslag bærer preg av å prioritere utbyggerinteresser fremfor 

bomiljøet. 

Bekken gjennom kvartalet 

Det foreslås å føre Hovinbekken gjennom kvartalet fra Klosterenga 

til krysset Schweigaards gate / Hollendergaten, som 

vist på Sødals illustrasjon. Det foreslås å anlegge offentlig 

gangvei og friområde langs bekken. 

Beboerne legger vekt på å kunne tilby bydelen som helhet et 

miljøgode i form av en åpen blå-grønn akse, kombinert med 

vern og styrking av bokvalitetene for beboerne i kvartalet. 

Fra Hollendergt 

Fra Grønlandsleiret 

Plansmiens forslag // Fra Plansmiens rapport 

Fra Hollendergt. 

Fra Schweigaardsgt 


Oslo kommunes plan for området // Fra Plansmiens rapport 

Fra Hollendergt. 


Byantikvarens forslag // Fra Plansmiens rapport 

Midt i kvartalet utvides bekken til en dam, med en gressbakke 

for opphold og rekreasjon. Eksisterende urtehage integreres i 

anlegget. I stedet for rasering av grøntområdet gjennom bygging 

av et underjordisk parkeringsanlegg, legges det opp til bevaring 

av mest mulig av det allerede opparbeidede grøntanlegget. 

Alle eksisterende bjerketrær bevares. Fellesarealet i midten 

av kvartalet blir offentlig tilgjengelig, mens gårdsrom som naturlig 

hører til bygningene vil bli private fellesarealer. 

Oslos byøkologiske program, vedtatt av Bystyret, har en målsetting 

om at byens elver skal åpnes og gjøres offentlig tilgjengelig 

der det er mulig. Dette er mulig i Hollenderkvartalet. 

Vann- og avløpsetaten og friluftsetaten arbeider allerede med 

konkrete planer for å åpne deler av Hovinbekken. Vann- og avløpsetaten 

ved Terje Nordeide uttaler at de ser positivt på initiativ 

for også å åpne bekken videre i retning sjøen og Akerselva. 

Utviklingen av kvartalet organiseres som et byøkologisk pilotprosjekt, 

med navnet Nonneseter Klosterhage. Det tas sikte på 

samarbeid med andre tilsvarende prosjekter i Oslo. Oslo kommune 

har en satsing på byøkologi, med bl.a. planlagt opprettelse 

av en egen stilling viet dette initiativet, og Hollenderkvartalet 

ønsker å bli en aktiv deltaker i disse initiativene. 

Nybygg 

Nybygg i Grønlandsleiret 55 [og mot Schweigaards gate 50] 

bør bli på to etasjer med saltak som historiske referanser. De 

bør oppføres i tre, både i samsvar med tidligere bebyggelse 

på eiendommene og som et miljøvennlig byggemateriale. Nybygg 

forøvrig skal dimensjoneres i en skala tilsvarende kvartalets 

typiske tomtestørrelser og de skal i sitt uttrykk videreføre 

kvartalets preg av bygårder i en variert kvartalsbebyggelse. Prosjektets 

byøkologiske profil bør også få konsekvenser for byggemetoder 

og løsninger når det gjelder renovasjon og andre 

fellestiltak. Det kan opprettes et komplett anlegg for kildesortering 

og kompostering med tilgang fra alle gårdene i kvartalet. 

Hollenderkvarteret med Nonneseter klosterhage 

// Fra Plansmiens rapport 

www.s48.no // www.omgivelser.no 

Her kan du lese rapporten i sin helhet. Du finner også brevet fra 

Gamlebyen beboerforening til byråden for byutvikling, der de 

gir henne en sjanse til å forstå at tiden er inne for å sette illojale 

byråkrater på plass, og prioritere befolkningens behov framfor 

utbyggernes optimale inntjening. 

s . 17 

KO N T U R 

N r. 1 4

Uten tittel // installasjon // plexiglass // Iselin Lønn 2006. // fotograf: Petrine Kjesrud 

En visjonær 

plexikunstner 

Av Iselin Lønn // Stiller ut på Galleri BOA 15 - 24 aug. 

Særlig er jeg opptatt av byer og strukturer i dem, 

selv om jeg ofte hefter meg ved detaljer av en 

struktur. Jeg påvirkes av strukturene, relaterer 

meg til dem og prøver å utrykke hvordan de virker 

på meg. Resultatet kan noen ganger virke mere definerende 

enn jeg liker. Jeg tenker på meg selv som en streng 

konseptualist; strukturen i et arbeid er nesten verket. Det er i 

utviklingen av strukturer jeg velger og vraker mellom mulige 

innfallsvinkler og utelatelser, og det er i det de for meg skapes 

og tvinger seg fram uventede beslutninger. 

Noen oppfatter arbeidene jeg hittil har laget er som veldig 

psykologiske, og kan se ting som ensomhetsrelaterte temaer. 

Uansett hvordan og hva jeg holder på med, prøver jeg å få utrykkene 

til å være relevante ved å bruke strenge referanser til 

vår samtid og samfunn. 

Jeg begynte som maler og utviklet et maleriprosjekt om mennesker 

i det urbane rom og vår tids kunstige belysning. Jeg 

sluttet å male da jeg trengte all tid til å skrive, hvor jeg brukte 

bilder mer generelt som en presisering av tekst. Det ga meg 

mye kunstnerisk spennvidde og kontakt med andre uttrykksmidler. 

I de senere år har jeg hatt stor glede av å bygge ting, 

av små deler som skal passe sammen og bære seg selv, måle, 

sage, pusse og lime... 

«Det er viktig for meg å lage ting til et offentlig publikum og ikke 

til private hjem.» 

s . 19 

KO N T U R 

N r. 1 4

Uterom - mer enn 

mellomrom mellom 

boligene? 

Bokessay 

Av Gisle Harr // Stiller ut på Galleri BOA 15 - 24 aug. 

På taket, i gården, i parken 

I storbysentrene står uteområdene under et fortettingspress. 

Rapporten PÅ TAKET, I GÅRDEN, Gårdsrommene har en I tendens PARKEN til å bli dypere, smalere, , Kvali- mer 

skyggefulle – en utvikling som truer med å forverre forholdene 

tetskriterier for uterom for beboerne i tett og i første by rekke er barna. utarbeidet 

Hvor langt ned er det 

forsvarlig å presse arealet for å tilfredsstille bunnlinjen i 

utbyggernes budsjetter? Kan redusert areal kompenseres eller 

av Bård Isdahl på oppdrag suppleres fra på takterrasser Norsk eller i parker, Form skolegårder og andre 

offentlig tilgjengelige uterom? Er trafikken fremdeles en barriere 

Husbanken 

for barna? Og hvordan er forholdene for bevegelseshemmede? 

Denne rapporten presenterer anbefalinger til kvalitetskriterier 

for byboligers uterom. Planleggere og utbyggere har som 

oppgave å utvikle løsninger som holder mål over flere 

Som småbarnsfar bosatt i byen generasjoner. blir Rapportens man stadig perspektiv er vekk langsiktig minnet 

ved at 

anbefalingene vektlegger strukturerende trekk ved bebyggelsen. 

på hvordan bilene i nærområdet skaper trafikkhindre og dårlig 

luft. Imens går trygghets - politiet løs på såkalt farlige lekeapparater, 

etter EØS sine rigide sikkerhets krav. Dette har i sin tur 

ført til en standardisering av lekeplasser og barnehager. 

Farlige trær blir kappet ned og barnas aktivitet mer og mer 

detaljstyrt for å tilpasses gjeldende sikkerhetsnormer. Plener 

friseres og planes ut mens villnissene fjernes. I steden burde 

man legge til rette for bilfrie soner, sikre skoleveier, sykkelstier 

og ubebygde løkker hvor leken og utfoldelsen i større grad kan 

foregå på barnas egne premisser. Hvorfor skal storparten av 

disse privilegiene være forbeholdt barn i utkant- Oslo? Har ikke 

bilen sakte men sikkert tilranet seg større og større plass i indre 

by? Er det ikke en menneskerett å få vokse opp i et miljø 

der luften ikke er tungt forurenset av biltrafikk? På restaurantene 

er det blitt røykfritt. Hva med bilfritt? Hvorfor skal for eksempel 

matpakkekjørere og pendlere ha rett til kunne forpeste 

Oslo sentrum med de plasskrevende, støyende og eksos 

produserende bilene sine om dagen for så å vende hjem til de 

grønne forstedene etter arbeid? 

Bård Isdahl 

PÅ TAKET 

I GÅRDEN 

I PARKEN 

Kvalitetskriterier 

for uterom i tett by 

En rapport fra Norsk Form og Husbanken 

På taket, i gården, i parken // Kvalitetskriterier for uterom i tett by // 

Forfatter: Bård Isdahl // Utgiver: Norsk Form og Husbanken // 

Utgitt: Oslo, 2007 

Rapporten På taket, i gården, i parken, Kvalitetskriterier for 

uterom i tett by, utarbeidet av Arkitekt Bård Isdahl tar for seg 

24 nye boliganlegg i indre Oslo by. Her finner man en grundig 

gjennomgang av planløsninger for uterom og nærområder. 

Rapporten belyser hvordan (og om) uterommene i de utvalgte 

boligprosjektene er tilrettelagt for sosiale og fysiske aktiviteter, 

særlig med tanke på barn og barnefamilier. Boligprosjektene 

vurderes ut fra gjeldende kvalitetskrav for ulike aldersgrupper, 

inkludert beliggenhet i forhold til grøntområder og trafikkhindre. 

Rapporten ser på vellykkede og mindre vellykkede uteromsprosjekter 

og viser eksempler på alternative lekeplass og 

utelek-konsepter i andre land, der samarbeid med kunstnere 

og landskapsarkitekter har høyere prioritet. 

Ut fra rapporten kan man lese at storparten de 24 boligprosjektene 

i undersøkelsen ikke tar tilstrekkelig hensyn til barn og unges 

behov . Konklusjonen er klar: Nybygde boliger i indre Oslo 

by er ikke særlig egnet for barnefamilier; det legges ikke tilrette 

for stabile, langvarige boforhold der barn kan vokse opp i trafikk- 

trygge omgivelser. Trafikkbarrierer hindrer barn å ferdes 

fritt mellom bolig -og grøntområder. Nedprioritering av lekeplasser, 

trange og skyggefulle bakgårder, vektlegging av private 

og halvprivate uterom som verandaer og takterrasser begrenser 

utfoldelses mulighetene for større barn . Selv om boligene 

virker aldri så fancy begrenses ofte bevegelsesfeltet for lek og 

sosiale møter på gateplan, Ikke minst som følge av integrerte 

parkeringshus. Beboere som prioriteres og foretrekkes er de 

ressurssterke, unge, barnløse. I innledningen kommer rapporten 

med skarp kritikk mot det som må kunne betegnes som en 

stadig mer spekulativ boligbygging i indre Oslo: 

Fortettingstankegangen peker i samme retning som økonomien 

i byggebransjen: 

«Tilflytting og økonomisk press på storbyene fører til høy etterspørsel 

etter boliger. Høy etterspørsel gir rom for et høyt 

prisnivå, som drar byggekostnadene opp, hvilket igjen påvirker 

utbyggernes krav til avkastning på tomt og andre investeringer. 

Utnyttelsesgrad og byggehøyder presses oppover. I 

sentrumsområder blir aldri nye boligprosjekters tetthet fast- 

satt lavere enn tettheten i det omkringliggende strøket.(...) 

Utformingen av mange boligprosjekter kjennetegnes av 

manglende samspill mellom uterom og bygningsmasse, der 

uterommet blir tildelt en birolle av mer pragmatiske grunner 

enn under funksjonalismen: Felles uterom betraktes ikke 

nødvendigvis som noen vesentlig del av den varen som skal 

selges, dermed blir det et resultat av øvrige overveielser om 

planløsninger, lys inn i boligene, utsikt, internt kommunikasjonssystem 

osv. framfor å tilhøre de premissgivende forholdene. 

Gårdsrommenes arealer og øvrige kvaliteter er under press. 

Hvor langt ned er det forsvarlig å presse arealet? Kan det reduserte 

arealet kompenseres eller suppleres på takterrasser 

eller i parker, torg og andre offentlige uterom? Denne utviklingen 

truer med å forverre forholdene for beboerne, i første 

rekke barna. På den andre siden må det formuleres andre 

kvalitetskrav til omgivelsene i den tette byen enn i suburbane 

områder.» (Problemstillinger s. 3) 

Spesielt er å merke seg delen om barns oppvekstmiljø, der rapporten 

tar for seg barnas rolle i det urbane uterommet. Med 

den store byggeaktiviteten og tilflytningen Oslo har for tiden, 

og ikke minst forhold til debatten om utviklingen byen, er dette 

brennbart materiale. Her sammenlignes prosjekter i Oslo 

med liknende prosjekter i andre storbyer. Rapporten avslører at 

barns behov ofte må ofte vike for andre prioriteringer. 

I Storbymeldingen (2003) heter det: 

«Mange mener at drabantbyer og småhusområder i storbyenes 

ytterområder og nabokommuner gir bedre oppvekstmiljø 

for barn. Likevel bor mange barn og unge i de tette 

deler av byene. God bypolitikk og byplanlegging har en klar 

utfordring: Å legge til rette for et godt oppvekstmiljø. Dette 

må gjøres gjennom å kombinere intens arealutnyttelse med 

at de fleste boligområder i byene bør være brukbare for barnefamilier.» 

(uterom i tett by s. 14) 

s . 21 

KO N T U R 

N r. 1 4

I avsnittet beboernes kvalitetskrav sier rapporten følgende: 

«Barn som leker i naturpregede omgivelser hvor det finnes 

store trær og steinblokker, er friskere, leker mer variert, får 

bedre motorikk og kan konsentrere seg bedre, sammenlignet 

med barn som leker i tradisjonelle lekeapparatmiljø. Det 

sies også at barn og voksne som bor tett i bygårder/ blokker 

har større behov for fellesarealer enn de som bor i småhus 

med egen hage. For å oppnå positive effekter må uteområdene 

oppfattes attraktive og kunne nås på enkel måte” 

(Hansen 2007a). 

Trafikkbarrierer, knappe og dårlig utformete uterom hemmer, 

i verste fall hindrer, beboernes fysiske aktivitet. Dette 

går særlig ut over barn. Fedme og svakheter ved den motoriske 

utviklingen øker i dag epidemisk. «Skal man stimulere 

til fysisk aktivitet, må man se på miljøet. (...) Etter matinntak 

og trening regnes bomiljøet som den viktigste faktoren 

for vektutvikling.» uttaler legen Francine R. Kaufman ved 

Children’s Hospital i LosAngeles som har gjort flere studier 

av hvordan miljøet påvirker folks helse. (...) «Folk må sikres 

adgang til friområder. Sykkelstier må gjøres tilgjengelige, 

og det må bygges fortau som gjør det mulig å gå langs veiene. 

Trygge nabolag er også viktige for å stimulere til aktivitet 

og for å unngå at barn og unge er mye innendørs» (VG 

31.07.2006 // Beboernes kvalitetskrav s. 12) 

I avsnittet uterom i tett by diskuteres blant annet utformingen 

og definisjonen av en lekeplass: 

«Det voksendefinerte funksjonsskillet mellom lekeplass og 

omgivelser stemmer dårlig overens med barns opplevelse og 

bruk av uterommene. For det første bør hele den delen av 

uterommet som barn har adgang til, betraktes og behandles 

som deres potensielle lekeområde. For det andre bør den 

tradisjonelle lekeplassen redefineres. 

Anlegg for barn kan også ha bruksmessige og estetiske kvaliteter 

som appellerer til andre aldersgrupper og inviterer 

til møter over aldersgrensene. Prinsippene som fremdeles 

legges til grunn for lekeutstyr i de fleste nye boliganlegg, er 

modne for revisjon: Monofunksjonelle lekeapparater som 

huske, vippedyr o.l. kan med fordel erstattes av mer skulpturelle 

anlegg.Hvis disse utformes flerfunksjonelt, gir de muligheter 

for komprimering av arealet. Det bør også være mulig 

å bygge inn endringsmuligheter i utstyret (f.eks. utforming 

med bevegelige deler?). Her ligger en utfordring for landskapsarkitekter, 

designere, billedkunstnere og produsenter.» 

(Uterom i tett by s. 20) 

Rapporten gir alt i alt en god innføring i tilretteleggelsen av 

uteområdene i nye boligområder i indre by. 

Den synliggjør hvordan den tidsmessige boligbyggingen er 

med på å legge sterke føringer i utviklingen av nærområdene, 

både når det gjelder infrastruktur, trafikkreguering, kontakten 

-og bevegelsesmønsteret innbyggerne imellom, i tillegg til kontakten 

ut mot gaten og områdene rundt; et varsko om at, enkelte 

vellykkede boligprosjekter til tross, profitt og markedsverdi 

ikke nødvendigvis skaper et godt nærmiljø. 

Varige og familievennlige boforhold i indre Oslo bidrar som vi 

vet til gode sosiale felleskap og variert befolkningssammensetning 

i sentrumsområdene. 

Rapporten På taket, i gården, i parken kan lastes ned fra 

www.norskform.no eller bestilles via Norsk Form, DogA, 

Hausmanns gate 16, 0182 Oslo 

Byer uten barn 

Av Katharina Dale Håkonsen 

Dagens politikk skaper byer som ikke er egnet for 

barnefamilier. Det er diskriminerende, hevder 

forskere. 

Se for deg ei jente som skal krysse en trafikkert gate. Biler suser 

forbi, og trikken stopper ikke for fotgjengere. Jenta er på 

vei til skolen. Hun går den sammen veien hver dag. Fram og 

tilbake. Hele året. Hun er en av mange barn som vokser opp i 

bysentrum. I en rykende fersk rapport slår forskere fast at bybarnas 

oppvekstkår er dårlige. 

– Vi fant bare tre boligprosjekter som var rimelig gode og som 

fortjente en presentasjon, sier arkitekt, sosiolog og forsker 

Lene Schmidt ved Norsk institutt for by- og regionforskning 

(NIBR). 

Sammen med arkitekt Jon Guttu og landskapsarkitekt Anne- 

Karine Halvorsen Thorén har hun undersøkt kvaliteten på utearealet 

i 25-30 nye byboligprosjekter i Kristiansand, Stavanger, 

Bergen og Trondheim. På oppdrag fra Miljøverndepartementet 

og Husbanken skulle de trekke fram tre - fire eksempler fra 

hver by. Bare Bassengtomta i Trondheim, Spikerfabrikken i Stavanger 

og Georgernes Verft kom gjennom forskernes kritiske 

blikk. 

– Selv ikke de tre prosjektene er uproblematiske, sier Schmidt. 

Kriteriene for undersøkelsen var utearealets størrelse og kvalitet, 

sol- og dagslysforhold og brukbarhet for barn og unge 

samt tilknytningen til grønnstruktur. 

Trafikkproblemer 

Stort sett er de små barnas behov dekket. Men det står langt 

verre til med de som er vokst ut av sandkassa: – Barn i skolealders 

krav til bevegelse er forsømt. De krever mer areal, og det 

er vanskelig å dekke innenfor boligprosjektet. Det burde finnes 

områder i nærheten som barna kan bruke til ballspill, sykling 

Jess Carlsen-Kvartalet // Foto: DogA / Bård Isdahl 

s . 23 

KO N T U R 

N r. 1 4

osv. og som de trygt kan bevege seg til, sier Schmidt. 

Det står ikke bedre til med barnas oppvekstkår i Oslo indre by. 

Arkitekt Bård Isdahl har på oppdrag fra Norsk Form og Husbanken 

studert uterommene i 24 nye boligprosjekt i Oslo og 

fant ofte elendige forhold for barn i skolealder. Studiet endte 

i rapporten På taket, i gården, i parken [HYPERLINK «http:// 

www.norskform.no/uterom»norskform.no/uterom]. 

– Særlig når de bygger så tett som de gjør i Oslo, er det fysisk 

umulig å legge godt nok til rette for barn innenfor prosjekter i 

sentrum, sier Isdahl som understreker at kommunen ikke har 

en konsekvent politikk på vegne av barna. Det er tilfeldig når 

det passer at barna leker i nabolaget. 

Isdahl er enig med Schmidt i at trafikken er hovedproblemet: 

– Kommunen bør se på boligområder helhetlig, sentralisere 

trafikken og bygge parkeringshus i utkanten, sier han. 

Flere byer i Europa har gjort akkurat dette. 

– I Wien er det bygget nye byboliger uten parkeringsplasser. 

De har prioritert et bilfritt miljø og god kollektivdekning. Beboerne 

har ikke lov til å anskaffe bil så lenge de bor der, legger 

Schmidt til og trekker fram et tilsvarende eksempel fra Sverige: 

– Den svenske Plan- och bygglagen har en bestemmelse om 

at der det er knapt med areal skal hensyn til arealer for lek og 

opphold gå foran behov for parkeringsplasser. 

For lite sol og plass 

Selv om det bygges tett i Oslo mener Bård Isdahl at kommu- 

Hauan 

nen burde håndheve tydelige krav til uteareal overfor utbyggerne. 

– Veiledningen til byggeforskriftene har et minstekrav til lekea- 

Annichen / 

real på 25 kvadratmeter pr. bolig. Kravet er stivbeint og kan ikke 

brukes i tett by. Det gis dispensasjoner til utbyggerene over en 

DogA 

lav sko, sier arkitekten og understreker at barn i skolealder ikke 

Foto: 

kan leke på takterrasser og balkonger, men på bakkenivå. 

// 

I praksis fører det til at kommunen ikke har et minstekrav de 

kan håndheve overfor utbyggere. Isdahl mener en må tenke 

Paris i 

mer differensiert og foreslår en ny utregning som tar utgangspunkt 

i leilighetens kapasitet til å romme barn. I studien undersøkte 

han blant annet Jess Carlsen-kvartalet. I følge hans Skulptur 

s . 25 

KO N T U R 

N r. 1 4

Klatreskulptur i Bodø // Foto: Gisle Harr 

beregninger burde gårdsrommet vært 40 prosent større for 

at barn skulle trives. Tilstrekkelig sollys på utearealet er et annet 

krav som ingen av prosjektene overholder. Beboerne i Jess 

Carlsen har under halvparten av det fagfolk anbefaler. Flere av 

de andre prosjektene kommer enda dårligere ut. 

– Jeg intervjuet blant annet en pappa med to barn som bodde 

der. Datteren på 11 år brukte aldri bakgården og sønnen på 8 

lekte litt med huska. Siden det er mye trafikk i nabolaget, slapp 

han dem aldri utenfor alene. 

Ikke i tjukkeste gryta 

I tiende etasje på Oslo Rådhus har byråd for byutvikling, Merete 

Agerbak-Jensen (H), kontor med god plass og mye lys. Hun 

understreker at det er viktig å bygge nok nye boliger og at minstekrav 

til lekeareal er 25 kvadratmeter pr. barn. 

– Det gis dispensasjon fra dette hvis barnehagen har et fast 

opplegg med at noen av barna ofte er på tur, sier byråden og 

begrunner dispensasjonene i Oslos knapphet på friarealer. 

På spørsmål om hvordan minstekravet håndheves svarer hun: 

– De fleste av disse sakene avgjøres jo i Plan- og bygningsetaten 

(PBE), og de påser at arealkravene er fulgt. 

I PBE svarer avdelingsleder Sigmund Omang: – Vi regulerer 

ikke boligprosjekter etter et minstekrav på 25 kvadratmeter pr. 

barn. Men vi avsetter 25 prosent av det samlete bygningsarealet 

til uteområder. 

I det store og hele mener politikeren at det tilrettelegges for at 

barn kan bo i Oslo, men innrømmer noen unntak: – I Bjørvika 

er det ikke egnet. Og heller ikke i tjukkeste gryta, midt i et veikryss 

i Oslo, bør nok familier bo, sier byråden, men understreker 

at i utbyggingen på Sørenga legger man til rette for barnefamilier. 

Miljøfientlig og diskriminerende 

Lene Schmidt i NIBR rynker på nesen når hun hører Agerbak- 

Jensens svar. 

– Om det skal bo barn i byen er et verdispørsmål som politikerne 

må ta stilling til. En by uten barn, er ikke en bærekraftig 

by, sier forskeren og fortsetter: – Ofte er det en konflikt mellom 

bilen og barna. Hvorfor ikke prioritere de unge foran bilen? 

– Det er diskriminerende ikke å legge til rette for barn i byen. 

Og i følge norsk lov er diskriminering ikke tillatt. 

Det er flere enn Isdahl og Schmidt som savner bedre uteareal 

for barna. Flere kommuner har kontaktet Miljøverndepartementet 

(MD). De er oppgitte fordi de ikke klarer å lage gode 

nok uteareal for barn. NIBR-forskerne er på saken. 

– Kommunene etterlyser konkrete minimumskrav og tydelige 

bestemmelser som de kan bruke overfor utbyggere. På oppdrag 

fra MD jobber vi nå med innspill til retningslinjer for gode 

uteareal som kommunene kan bruke, sier Schmidt. 

Bård Isdahl ønsker NIBR-forskernes retningslinjer velkommen. 

– Barns behov er de samme om de bor i byen eller på landet, 

og vi kan ikke bestemme hvor det skal bo barn. Det blir barn 

uansett, sier Isdahl. 

katharina.dale.hakonsen@doga.no 

Faktaboks 

Digitalt Barnetråkk er en enkel metode for å registrere barn 

og unges bruk av utearealer. På en nettløsning markerer de 

skoleveien, hvor de oppholder seg og hvilke plasser de unngår. 

Informasjonen samles i et digitalt kart og skal brukes i kom- 

munal planlegging. HYPERLINK «http://www.norskform.no/ 

barnetrakk»norskform.no/barnetrakk 

Oppvekst og omgivelser er et av Norsk Forms satsingsområder 

i 2008. Gjennom nettverksarbeid, kunnskapsinnhenting, 

workshop og konferanse vil vi løfte frem problemstillinger knyt- 

tet til barns fysiske oppvekstmiljø i byene. Målsettingen er å øke 

forståelse blant beslutningstakere og bidra til endret praksis i 

byutviklingen. 

norsform.no/oppvekst 

s . 27 

KO N T U R 

N r. 1 4

Erfaringer fra lokalmiljøverksted: 

Befolk Haraldsgata 

Tekst og Foto: Gisle Harr 

Elevene tok for seg arkitekturen i Haraldsgata, 

Haugesunds viktigste handlegate. De valgte seg 

et hus/ kvartal herfra bygget mellom 1905 og 

2005. De skulle så rekonstruere dette huset / kvartalet i liten 

målestokk (ca 1:20 ). Elevene måtte sette seg inn i lokalhistorie, 

byplaner, fotografier og gamle malerier av byen. Husene 

skulle tilslutt plasseres i et gateløp slik at de dannet et historisk 

Haraldsgata fra ulike epoker. Gatestrukturen dannet i sin 

tur utgangspunkt for en workshop under utstillingen hvor elever 

fra ulike skoler i Haugaland distriktet skulle modellere små 

menneske figurer som siden plassert inn i modellen av Haraldsgata. 

Som inspirasjon til figurene fikk elevene se på bilder 

av mennesketyper fra ulike miljøer og epoker innenfor det siste 

hundreåret. 

Slik ble Haraldsgata etterhvert som utstillingen forløp fylt med 

fotgjengere av ulik karakter. 

Har kanskje næringslivsspekulantene rett? Vil ikke folk egentlig 

ha mer strømlinjeformet shopping der de bor, lett tilgjengelig 

med bil, beskyttet for vær og vind? Er maset om bevaring av 

gamle bysentra og historiske steder ren nostalgi? Den siste tiden 

har det skjedd ting. I Haugesund gir nye smånæringer nytt 

liv til de gamle fraflyttede handelskvartalene: kunstgallerier, 

verksteder, flere asiatiske grønsaksbutikker og kaffebarer med 

intimkonsertscene og økologisk mat. Hvis et kjøpesenter kan 

sammenlignes med et drivhus så trives ikke underskogen av 

ville vekstene der inne. I den overvåkede, ugressfrie sonen. 

s . 29 

KO N T U R 

N r. 1 4

The Model - Palle Nielsen’s 

Model for a Qualitative Society 

Av Rachel Dagnall 

The Model was a fantastic «adventure-playground», 

built by Palle Nielsen in the Moderna 

Museum, Stockholm, 1968. This functional installation 

made space for kid’s activity within the Art 

Institution – and within adult consciousness, as 

the exhibition’s Manifesto calls for ‘Children’s 

Power’ within town planning. 

My interest in the project now, is more about the influence of 

an Artist working on the periphery of the Art community with a 

socially engaged practice, being engaged within the Museum 

to make a functional structure: Functional for play and as an 

illustrative vehicle, communicating the needs and visions of 

children, in the city, within the museum «There is no exhibition, 

It is only an exhibition because the kids are playing in a Museum» 

(Arbetsgruppen) 

It was dangerous and developed organically. It broke the 

moulds of the child-parent relationship, opening the possibility 

for a «child inspired» structure. Nielsen played with that dichotomy 

present in urban development: the real/ present versus 

the ideal/absent. He approached a utopia of alternative living. 

The Model cried for a dramatic change in consciousness and 

town planning. After The Model the artist dropped out of the 

Art World. (He had always been critical to the «museum», calling 

himself «the Working Group»). But he continued to make 

playgrounds in the «slums» of Copenhagen. 

Byggelekeplass // Foto: DogA / Annichen Hauan 

Nielsen’s Model is a natural inspiration for this exhibition 

/ publication: What kind of town do we want? One of the 

main issues is the temporality of the event – a few days with 

workshops and activities, no resilient stunts, which re-occur 

relentlessly and spontaneously in the city streets. We build visions 

of a better place, and find functions for existing places 

as a stunt. We hope to highlight these issues around urban 

development: cities without kids, monotone culture, corporate 

architecture, institutional & consumerist museum culture… 

whilst we know we are a part of it, and there is now getting 

around it. 

Rachel Dagnall, Oslo, 40 years later. 

Credits 

Palle Nielsen: Modellen: .En model för ett kvalitativt samhälle 

Moderna Museet 1968 Bonniers tr. Stockholm 

Lars Bang Larsen: True Rulers of Their Own Realm: Political 

Subjectivation in Palle Nielsen’s The Model, Afterall Autumn/ 

Winter 2007 

Groundation // Oslo 2004 // Rachel Dagnall // Foto: Tom Hansen 

s . 31 

KO N T U R 

N r. 1 4

Byromsvisjoner 

Av Gisle Harr 

Byromsvisjon 1 // Galleri Lyskassa er et lysende og mobilt galleri for samtidskunst i det offentlige rom. Rammen rundt prosjektet er en tradisjonell 

lyskasse, ofte brukt som skilt utenfor butikker. Galleriet blir drevet av og kuratert av kunstgruppen OverlevelsesStrategene. 

Gisle Harr er invitert med sine byromsvisjoner til utstillingen og Hotspot-arrangementet «Byvisjoner». 

Haugen / Zohar 

Architects 

Stiller ut på Galleri BOA 15 - 24 aug. 

Haugen/Zohar Architects are an Oslo based 

practice established in 2004, by architect and 

artist Marit Justine Haugen and architect Dan 

Zohar. They have a practice which crosses the boundaries 

of landscape architecture and art / sculpture. They are occupied 

with the historical and establishing links between that and 

the present, as well as culture and memory, people and their 

surroundings. They describe themselves as political agents, 

concerned with the urgent global issues of our international 

contemporary society creating dynamic visions for our conflict 

ridden daily life. An example of one of their projects is the suggestion 

to build climbing wall and a squash court on both sides 

of the israeli/ palestinian separation barrier. 

Illustration // the architects 

Their approach is both local and international. Dealing with 

local conflicts, stories and issues and placing them within a 

typically architectonic international context. The duality within 

there practice is interesting as it exemplifies the main contrast 

within the world of utopian visions, the architectural, tied up 

to money and finance and inevitably modified through «realizability», 

and the artistic vision, a predominantly low budget 

provocative sketch, hinting at some kind of new direction or 

undercurrent within society. Architects build our reality, artists 

furnish it with visions for improvement. 

s . 33 

KO N T U R 

N r. 1 4

yutviking 

Som 

onoultur 

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------ 

--------------------------------------------------------------------------------- 

Den Kulinariske 

Byen 

Del 2 

........................................ 

Parallelle 

Økonomier 

...................................... 

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------...............................................................----------- 

The 

Flip 

Out 

---------------------------------------------------------- 

Brakkebygrenda 

1999- 

2008 

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------ 

Basar 

I 

Bur 

--------------------------------------- 

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------.. 

Noen Der 

Oppe 

----------------------------------------------------------- 

Atelierak 

sjonen - A 

Kuns 

Rom,

Basar i bur 

Det er ikke Olav Thon som har gjort 

Grønland inkluderende. 

Av Åse Brandvold // Foto: Gisle Harr 

Det er med blandede følelser jeg går inn den buede 

inngangen til kjøpesenteret Grønland basar 

et par dager etter at det ble åpnet av arbeids- og 

inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen. 

For snart fire år siden sto jeg her og arrangerte underskriftskampanje 

på veggen mot riving av det unike 300 år gamle 

kvartalet. Nå er kvartalet revet og navnetrekkene fra Grønlands 

befolkning er erstattet med logoene til Peppes Pizza og butikkjedene 

Tanum og Indiska. Hallo? Finnes det sjel her? Spør jeg 

under hvelvingene. Jeg har gått under slike hvelvinger før i London, 

Paris og Nairobi. Men da har det vært tett-i-tett med markedsboder 

i labyrint på gulvet. Praten og prutinga har steget 

i en kakofoni opp til duene som har flakset der øverst under 

hvelvingen. Her er det stille. 

«Som arbeids- oginkluderingsminister er det med glede jeg ser at 

det skapes arbeidsplasser og en inkluderende møteplass,» sa Bjarne 

Håkon Hanssen høytidelig da han åpnet senteret. Departementets 

pressemelding skryter av at 60 prosent av butikkene 

og spisestedene i Grønland Basar drives av personer med innvandrerbakgrunn. 

Såpass må til for å kalle det «Norges første 

eksotiske kjøpesenter», slik Olav Thon gjør på sine hjemmesider. 

På Ali Baba restaurant er det flest folk. En etnisk norsk venninneflokk 

i femtiårene spiser tyrkisk mat og ler høyt. Grønland 

Basar er Grønland for nybegynnere, for dem som ikke tør å gå i 

de «ekte» innvandrersjappene. Innvandrer-simulakra ville Baudrillard 

kalt det. Olav Thon har bygd et stort, fint, fargerikt bur 

med en høy inngangsbillett. Når akkurat mange nok av bydelens 

eksotiske kremmere har betalt prisen og klatret inn – så 

må de stå der på utstilling. I flombelysning. Han så litt utilpass 

ut, Halal-slakteren da jeg gikk forbi han på vei ut av senteret. 

Han hadde ingen stol å sette seg på, ingen inngangsdør som 

bare var hans, som han kunne ta seg en røyk utenfor. 

Moussa står og røyker utenfor kafeen sin litt lenger nede i 

Grønlandsleiret når jeg går forbi. 

– Vet du hva de betaler i husleie, eller, spør han meg. 

– Mellom 50.000 og 70.000! Så lenge Olav Thon får pengene 

inn på kontoen sin, er han fornøyd, gliser Moussa. Han betaler 

også til Olav Thon. Hele Grønland gjør det. De har femårskontrakter 

og leia øker for hvert år. Det er bra for business at flere 

kommer til Grønland for å shoppe, men Moussa er redd husleiene 

bare vil fortsette å øke. Da blir det bare kjedene som får 

råd til å være der, slike som Peppes Pizza. 

Det er ikke Olav Thon som har gjort Grønland til en inkluderende 

møte- plass. Det har sånne som Moussa klart for lenge 

siden. Ingen grunn til å overlate arbeids- og inkluderingen til 

en gammel gjerrigknark som Thon. Hanssen burde heller holde 

gammel’n i øra og forhindre at han gir kjedene innpass. Så 

lenge det ikke finnes grenser for hvor billig varene kan produseres 

i Kina og hvor høye boligprisene kan bli, vil Grøn- land 

fortsette å snurre videre på for- brukskarusellen og snart står 

de der, både Moussa, Hassan og Ali, bakerst i køen for å få 

jobb på Peppes Pizza, før Hanssen rekker å si «pølse». 

Artikkelen har tidligere stått på trykk i avisen Klassekampen, lørdag 

25. februar 2006 

s . 37 

KO N T U R 

N r. 1 4

Fra Mithas, The Sweet House // Foto: Anita Hillestad 

Den kulinariske byen 

Entreprenørskap blant etniske minoriteter i Oslo 

Av Anne Krogstad 

Hvem husker fransk-algireren Ben Joseph? I 1963 

etablerte han den første «etniske» restauranten i 

Oslo, iført stråhatt, bart og tversoversløyfe, og 

med Wenche Foss som aller første gjest. For offentlige 

myndigheter ble denne kreative individualisten til hodebry: 

«Det er ulovlig å skrive restaurant på dørskiltet uten å ha restaurantløyve, 

stearinlys i tomme vinflasker er brannfarlig, Irish Coffee 

er brennevin, ikke dessert, og Bloody Mary er ikke tomatsuppe med 

vodka», skrev Aftenposten (08.05.98). Ben Josephs kulinariske 

innovasjoner var ispedd rettssaker, avisoverskrifter og konkurser. 

Men han sto for noe helt nytt. Han var en entreprenør. 

I dag, flere tiår senere, er omtrent en tredjedel av alle matforretninger 

i Oslo eid av entreprenører med etnisk minoritetsbakgrunn 

(Orderud 2001). En forbausende stillferdig og lite 

omtalt omveltning har foregått. Mange nordmenn har revolusjonert 

sine spisevaner og viser anerkjennelse og nysgjerrighet 

overfor det nye. Dette har skjedd i et land der det for få 

år siden var vanlig å betrakte paprika som en vovet grønnsak. 

Entreprenører med etnisk minoritetsbakgrunn har åpnet nordmenns 

sanser. De har erobret syn, lukt, gane og mage, og det 

i den grad at nordmenn tør å putte det «fremmede» i munnen. 

Det er altså matsektoren – og kokkene – som har utfordret Rudyard 

Kiplings ofte siterte uttrykk «East is east, and west is west, 

and never the twain shall meet». 

En undersøkelse av 110 innvandrerdrevne foretak i matbransjen 

har – foruten å ha gitt meg et par kilo ekstra – avdekket en 

liten flik av dette mangfoldet (Krogstad 2006): I en hovedstad 

som betegnes som «en eneste stor kjøttkakefri sone», lovpriser 

en nordmann «Larsen Restaurant» for sin helnorske mat – iro- 

nisk nok tilbudt av stedets marokkanske eier. En kvinne med 

pakistansk bakgrunn trosser tradisjoner ved å etablere mat- 

og vinhus. En mann med vietnamesisk bakgrunn har gått på 

norsk smilekurs og fremhever det som alfa og omega i driften 

av egen dagligvareforretning. En etnisk norsk kvinne i sari driver 

vegetarrestauranten «Krishnas cuisine». En mannlig restauranteier 

med pakistansk bakgrunn tilbyr pasta som, ifølge reklameskiltet 

utenfor restauranten, får italienere til a himle med 

øynene av begeistring. En libanesisk restaurant tilbyr eksotisk 

mat og magedanserinner fra Hamarøy. I et futuristisk inspirert 

lokale får man servert pakistansk-meksikansk mat av en ung 

mann med en pakistansk far som elsker fiskeboller i hvit saus 

uten ekstra kryddertilsetning. 

Et hovedspørsmål i undersøkelsen har vært hvordan eiere med 

etnisk minoritetsbakgrunn – gjennom konkurranse, samarbeid 

og aktiv bruk av ulike nettverksressurser – driver sin forretning, 

hvordan de opererer i ulike typer markeder, og hva deres ulike 

tilpasninger til disse markedene betyr for en bredere innlemmelse 

i samfunnet. Den sterkeste konkurransen kommer fra 

andre etnisk minoritetsdrevne forretninger. Nesten halvparten 

av eierne hevder at disse tar flest kunder fra dem. Familien og 

det etniske nettverket har stor betydning når det gjelder oppstartkapital, 

daglig drift og tilgang på lokaler. Men samarbeidet 

mellom eiere foregår i like stor grad på tvers av som innen 

etniske minoritetsgrupper. Eierne har lange dager og lite ferie. 

Hypotesen om at personer med etnisk minoritetsbakgrunn 

starter egne forretninger på grunn av arbeidsledighet får en 

viss støtte. De fleste eierne fremhever imidlertid positive motiver 

for selvetableringen, der ønsket om selvstendighet topper 

listen. Undersøkelsen viser videre at en ny kulinarisk by vokser 

s . 39 

KO N T U R 

N r. 1 4

frem. Eiere med pakistansk bakgrunn har først og fremst etablert 

seg i restaurant-, gatekjøkken- og dagligvarebransjen – 

med sterk lokal konsentrasjon på Grünerløkka, Sofienberg og 

i Gamle Oslo. Eiere med tyrkisk bakgrunn dominerer frukt- og 

grønnsaksbransjen. De holder til på Sagene, Torshov, Sofienberg 

og Grünerløkka, men enkelte har også etablert seg i andre 

deler av byen. Eiere med vietnamesisk bakgrunn opererer i flere 

bransjer og på mange kanter av byen. 

Med et muligens svulstig, men også dekkende uttrykk, kan 

man si at etniske minoriteter har bidratt til en globalisering av 

nordmenns smak, en globalisering som for en gangs skyld ikke 

dreier seg om amerikanisering. Selvsagt har de ikke vært alene 

om å ekspandere nordmenns smaksvaner. Og selvsagt kan 

man ikke slå en strek over alle problematiske trekk ved enkelte 

av disse foretaksmiljøene ved hjelp av en enkel mangfoldsretorikk. 

Men: I tillegg til å kile smaksløkene til en befolkning som 

historisk har vært lite eksponert for folk fra andre deler av verden 

i sitt eget land, har entreprenørene introdusert nordmenn 

for opplevelser, skikker og kulinariske trender som vi ellers 

bare ville ha nytt godt av gjennom egne reiser. På behendig, 

stedig og stillferdig vis har de erobret nordmenns sanser. 

Og integrasjonen har foregått via smaksløkene. 

Hvordan har så denne bemerkelsesverdige integrasjonen kommet 

i stand? Jo, den har kommet i stand gjennom forbruk, et 

forbruk basert på kommersielt bytte på ulike markeder. Hvert 

marked har resultert i et forbruk som har vært relativt lystpreget, 

lite risikabelt og for mange – spennende. Riktignok innebærer 

forbruket en minimal forpliktelse rent kontaktmessig. 

Kanskje kan man også påstå at kontakten er svært overflatisk. 

Men muligens er det her hemmeligheten bak den stillferdige 

revolusjonen ligger. Den gradvise utviklingen mot nye kundegrupper 

og nye markeder baserer seg på frivillig og fredelig 

samhandling, samhandling omkring mat og matopplevelser. 

Dette kulinariske tilbudet har lite eller ingenting med myndighetenes 

planleggingsapparat og tiltakspakker å gjøre. Det har 

sprengt seg frem, ofte på tross av byråkratiske hindre og plan- 

lagt eiendomsutvikling. I motsetning til mange andre arenaer 

og møteplasser har ikke maten fremprovosert de store motreaksjonene. 

Selvsagt ligger det et konservativt element i maten, 

den er viktig for identitet og tilhørighet, og det skal man aldri 

undervurdere. Men den har også et radikalt element, et element 

av åpenhet og innovasjon som kan øke repertoaret for individuell 

og kollektiv utfoldelse. 

Uten å idyllisere viser undersøkelsen at mange med etnisk minoritetsbakgrunn 

har skaffet seg et meningsfullt liv gjennom 

sin selvstendige næringsvirksomhet, og at de gjennom dette 

har fått et feste i det norske arbeidslivet. I tråd med dette er 

påstanden at deres forretninger utgjør en av de aller viktigste 

arenaene for fredelig samhandling mellom personer med minoritets- 

og majoritetsbakgrunn og mellom personer med ulik 

– og lik – minoritetsbakgrunn. Jeg vil i tråd med dette påstå at 

maten, på underfundig vis, er et av de mest integrasjons- og 

samhandlingsfremmende feltene vi har. Det å putte det fremmede 

i munnen signaliserer tillit og åpenhet. Og det er faktisk 

ikke trivielt. Kulinariske markedsplasser kan kanskje påstås å 

være et svakt fundament for gjensidig forståelse, men de er likevel 

møteplasser. Som Donna R. Gabaccia (1998: 231) hevder 

i boka We are what we eat, er disse små møteplassene bedre 

enn ingenting: «Dersom maten smaker godt, gir oss nytelse og 

knytter oss sammen med naboene våre – selv om det bare er kommersielt 

eller følelsesmessig – hvorfor ikke omfavne de båndene og 

de multietniske identitetene den skaper»? 

Litteratur 

Gabaccia, Donna R. (1998), We are what we eat. Ethnic food 

and the making of Americans. Cambridge, London: Harvard 

University Press. 

Krogstad, Anne (2006), En stillferdig omveltning i matveien. 

Kulinarisk entreprenørskap blant etniske minoriteter. Oslo: 

Abstrakt forlag. 

Orderud, Geir I. (2001), Innvandring og selvsysselsetting. NIBR 

Prosjektrapport 15. 

Atelieraksjonen - AA 

Av Elisabeth Medbøe // Stiller ut på Galleri BOA 15 - 24 aug. 

Atelieraksjonen i Oslo arbeider for at kunstnere 

skal oppnå bedrede produksjonsvilkår, i form 

av flere rimelige atelierlokaler og verkstedsmuligheter. 

I tillegg har aksjonen som mål å få 

etablert et kompetansesenter for billedkunst, 

som vil utvikle muligheter og tjenester, og 

vil innebær bredere bruk av billedkunstnernes 

kompetanse. 

Den økonomiske situasjonen er generelt vanskelig for kunstnere, 

det ble sist dokumentert med Levekårsundersøkelsen som 

ble offentliggjort 1. juli 2008. Billedkunstnerne er blant gruppene 

med lavest inntekt. Svært mange er dobbeltarbeidende med 

ikke-kunstrelatert lønnet arbeid i tillegg til sitt kunstneriske virke. 

Høye atelierleier bidrar til en ond sirkel hvor billedkunstnere 

må jobbe enda mer med det ikke- kunstrelaterte arbeidet for 

å kunne dekke produksjonsutgifter og atelierleie. Dette medfører 

i sin tur til mindre tid til kunstnerisk arbeid på atelieret. 

Ateliersituasjonen for kunstnere i Oslo 

Det er stort behov for sentralt plasserte arbeidsfasiliteter og lokaler 

i Oslo. Kunstnere i bl.a. Bergen, Trondheim og Stavanger 

har de siste årene fått etablert flere nye atelier- og fellesverksteder 

med kommunale støtteordninger, mens tilsvarende ny- etableringer 

i Oslo er sterkt underrepresentert. Dette til tross for 

at ca. 40% av yrkesaktive billedkunstnere er bosatt i Oslo-regionen. 

Arbeidet til Kulturetaten, Oslo kommune med å tildele 

eksisterende atelierer har i tillegg stoppet opp de siste årene i 

påvente av nytt regelverk. Det står nå ca. 20 ledige kommunale 

atelierer i byen. Atelieraksjonen utførte i 2005 en spørreundersøkelse 

blant medlemmene i kunstnerorganisasjonene. Svarene 

gir et representativt bilde på arbeidsforholdene for yrkesaktive 

billedkunstnere i Oslo. Undersøkelsen stilte spørsmål om 

ateliertilgang, prisnivå, om leieavtaler og behov for fellesverk- 

steder, produksjonsutstyr og kursvirksomhet. Undersøkelsen 

viste at leieavtaler skiftes hyppig med påfølgende flytting samt 

at behovet for tilgang til produksjonsutstyr ikke var dekket. Situasjonen 

er ikke endret siden 2005. Vi estimerer at ca. 100 billedkunstnerne 

til en hver tid er på jakt etter nye atelierer. 

Årsaker til dagens ateliersituasjon 

Det går frem av undersøkelsen at skiftende, kortsiktige leieavtaler 

med private eiere er mest vanlig. Mange av de spurte nevner 

dette som en grunn til at arbeidssituasjonen oppleves som 

ustabil og at prosjektgjennomføring blir unødvendig vanskelig. 

I etableringsfasen er det spesielt vanskelig finne realistiske leieforhold 

når markedet styrer prisnivået. 

Oslo har ikke et eget kunstnersenter i motsetning til de fleste 

andre fylker, og det er derfor flere behov som ikke blir ivaretatt 

for kunstnerne. Oslo har som landets hovedstad mange gallerier 

og visningsmuligheter, men ikke all kunst og kunstnerisk 

aktivitet passer inn i denne rammen. Kunstnerne har behov for 

at det utvikles og utnyttes kunstkompetanse på flere arenaer i 

samfunnet, samt å ha et senter for diskusjon, informasjon og 

kompetanseheving. Atelieraksjonen er fortløpende engasjert 

med informasjon, aktualisering og diskusjon knyttet til atelierforhold 

og et kompetansesenter for billedkunstnere i Oslo. 

Atelieraksjonen drives av Billedkunstnerne i Oslo og Akershus 

(BOA), samt de landsdekkende kunstnerorganisasjonene Unge 

Kunstneres Samfund (UKS), Landsforeningen Norske Malere 

(LNM), Norsk Billedhoggerforening (NBF), Norske Tekstilkunstnere 

(NTK), Tegnerforbundet (TF) og Norske Grafikere 

(NG) og med støtte fra Norske Billedkunstnere (NBK) 

post@atelieraksjonen.no // www.atelieraksjonen.no 

s . 41 

KO N T U R 

N r. 1 4

The Flip out 

Tekst og foto: Flip out-gruppen // Stiller ut på Galleri BOA/IKM 7 aug. - 7 sep. 

Den har hengsler og 2 hjul og et vindu. Den folder 

seg ut som en åpen scene, klappes sammen og 

skaper et visningsrom, samt et naturlig møtepunkt. 

Ideen til «The Flip out» er å skape et alternativt visningsrom 

for kunstnere. Gi kunstere en mulighet til å frigjøre 

seg fra kontrollen til galleriene og stille ut selv, hvor som helst 

når som helst og for hvem som helst. 

«The Flip out» presenteres av fire arkitekt studenter som har 

holdt fokus på menneskelig design hvor ideen er at subjektet 

går hånd i hånd med objektet. Vi mener dette kan oppfylles når 

et rom kan forme seg etter menneskenes behov og samtidig 

beholde sin identitet. I dette tilfelle; skape ulike møtepunkter 

mellom ukjente. 

Hovedfokusen har også vært å lage en løsning som er enkel 

med lavt budsjett og fleksibel. Både enkel å bygge men også 

enkel å bruke og å flytte. Sammenklappet består visningsrommet 

av en kube på 8 kubikkmeter, plassert oppå en liten og 

sjarmerende tilhenger, den typen du kan låne av onkelen din 

på ubestemt tid. Så kan man brette ut to av veggene og lage 

en rampe opp og ned til rommet, eller feste et par ekstra plater 

i enden av rampen for å få utvidet veggplass. Kanskje vil også 

barna se på boksen som en forundrings boks, skli på rampene 

eller bruke veggene for å stille ut sin kunst. Det er brukt et veldig 

lett tilgjengelig hengselsystem for å feste veggene til hverandre 

og de kan brettes i 180 grader. Materialene vi har brukt 

er hentet fra gjenvinningen og de bærer med seg egne historier, 

både fra ytterkledningene til gamle vestlandske trehus og 

rustne industrielle materialer. 

En kunstner kan bruke denne vognen og stille ut sin kunst uten 

å tenke på høye kostnader forbundet med utstillingen. Tanken 

er å lage et mobilt galleri som kan brettes ut og åpnes slik at 

det er fleksibelt i forhold til kunstnerens behov. Vi vil vise at det 

er mulig, med få midler og lite byggeerfaring, å lage sitt eget 

spesialdesignede mobile visningrom. 

Ved å trekke kunsten ut av galleriene, stiller man også ut til alle 

mennesker, ikke bare de som velger å gå på gallerier. Kunstneren 

vil kunne skape en opplevelse for de som tar hverdagslivet 

for gitt og samtidig gi barn med forskjellig bakgrunn, mulighet 

og rom til å treffes og dele sine erfaringer. 

Dette er en mobil immigrant i et hvilket som helst landskap. 

Vi kaller den «The Flip out». 

The Flip out er både galleriet og gruppen med fire arkitektstudenter 

i Bergen. 

s . 43 

KO N T U R 

N r. 1 4

NOEN DER OPPE 

Av Stein Holte 

Noen trengte visst kåken min 

Spadde meg ut med ei gravemaskin 

Slang meg i maia med håndjern på ryggen 

Tusener i bot og en saftig på tygga 

Noen ville vist rive meg ned 

Slang meg i buret for null komma tre 

Plastikkhansker i ei ventecelle 

To fingre i raua. Faen heller 

Noen der oppe 

liker å le av meg 

Noen der oppe 

driter visst ned på meg 

Noen der oppe 

har lagt meg for hat 

Noen der oppe 

skal tas! 

Noen solgte vist livet mitt 

Sendte regning til meg. Gav meg ingen kreditt 

Nå tar jeg gisler på sosialkontoret 

Full amnesti eller penga på bordet 

Noen der oppe 

Vi er her nede 

Noen der oppe 


Noen der oppe 


Noen der oppe 


Lyst på fler utgaver av Kontur? 

Kontur 13, 2007 

«Minoritet og nasjon» 

 

 

 

 

 

 

 

Kontur 7/ 8, 2003 

«Arkitektur» 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

KonturTidsskrift 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bøker fra KonturMedia 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

KonturDebatt 

 

 

 

 

www.kontur.tv 

 

 

s . 45 

KO N T U R 

N r. 1 4

A Female’s Life In Vardåsen 

Camp, Norway 

Av Mirgise Hundessa Gemada // Stiller ut på Galleri BOA 15 - 24 aug. 

Vardåsen is one of the permanent asylum hotels 

of Norway and is found near Oslo. There are 

around sixty people living in the camp. Of those, 

females are more than one third. 

There are around twenty females living in the camp, who have 

come from Somalia, Eriteria, Ethiopia, Sri lanka and Iraq. There 

are two females with newborn babies. The rooms are 4m x 4m 

in size with two beds and one refrigerator shared by two females 

from the same country. But a female with a baby is given a 

single room alone. 

There is only one kitchen shared by all twenty women. The kitchen 

has some cooking equipment, which is old and equally 

shared by all of the women. There are also two toilets and bathrooms 

for the females living on the corridor. These commonly 

shared rooms are cleaned by one of the women who is paid 

the money taken out of the monthly payment. There are also 

other rooms like TV and computer rooms that the women are 

allowed to use. 

The women have one contact person from reception, who is 

responsible for all important cases, especially contact with UDI 

and the government money that the women receive. 

The amount of money paid for each individual is 1550 kroner. 

Everyone in the camp is allowed to go to language school for 

three months and with acceptance from the government, he/ 

she can continue at the school further. Those individuals who 

go to school are also paid 865 kroner for bus tickets every 

month. 

There is also one nurse for the whole camp, who helps the people 

by fixing them a doctor. As a result, all individuals in the 

camp have their own doctor which they meet when they need. 

Everyone has to pay for the medical service he\she gets with 

the exception of the first general examination which is given for 

free. 

Most females in the camp have lived there from five months 

to two years but this depends on personal cases. If they get acceptance 

or a positive answer from UDI, they are allowed to 

move to communal houses. The communal houses are given 

based on the individual choice of where to live. The communal 

houses are given mostly in Asker, Sandvika or Oslo. 

Most females who live in the camp have relatives or friends 

who live in Oslo and the surrounding areas. So on weekends 

and holidays they go for visits. The people living in the camp 

use bus to Asker and they take the train to go to Oslo. 

Despite their cultural, social, political and linguistic differences, 

all the women in the camp live together peacefully and in 

a friendly way. 

s . 47 

KO N T U R 

N r. 1 4

Kunst, rom, offentlighet 

og reformering av 

fellesskapets verdier 

Av Tone Hansen 

Denne teksten skrives med en spesifikk situasjon i 

bakhodet. Svært mange land omdefinerer sine offentlige 

institusjoner, offentlige rom og fellesgoder 

i lys av tre ulike reform- og reklamemodeller: 

«Cool Britain», kulturindustri på nasjonalt 

plan, New Public Management (NPM) som dreier 

seg om reorganisering av statlige bedrifter og 

tjenester etter bedriftsmodeller, og Guggenheimeffekten 

som dreier seg om internasjonal profilering 

av institusjoner eller nasjonalstater i seg 

selv gjennom den positive effekten av kunst. [1] 

Dette skaper nye kunstrom, men også nye konflikter for kunstnere 

å forholde seg til, lokalt som internasjonalt. 

Det er vel ingen overdrivelse å påstå at det er svært liten forskjell 

på en sentrumvenstre-regjering og en sentrumhøyre-regjering 

når det kommer til innføringen av NPM som styrings- 

og organisasjonsmodell i kultursektoren. De dreier alle om på 

den samme reformaksen med et tungrodd statsapparat i sentrum, 

som ikke ser ut til å slutte å vokse. Store kulturinstitusjoner 

skilles ut som private stiftelser, som igjen finansierer driften 

gjennom øremerkede tilskudd, mens profiterbare deler av 

statlige forvaltningsinstitusjoner skilles ut til egne selskaper. 

I postkommunistiske land som Litauen får kulturen en ny rolle 

i nasjonal reklame på samme måte som i Norge, Oslo drøm- 

mer om et stormuseum. Den nye operaen i sjøkanten skal gi 

fart til utviklingen av havneområdet rundt Oslo. Vilnius’ ordfører 

Arturas Zuokas planlegger et Guggenheim-museum innen 

2009, som en del av 1000-årsjubileet for Vilnius og som del av 

søknaden om å bli europeisk kulturby. Alle drømmer om Bilbaoeffekten: 

effektiv som byutvikling, dysfunksjonell som utstillingsrom 

- fantastisk som publikumsmagnet, riktignok fullstendig 

programmert fra USA, men finansiert lokalt. 

New Public Management har vært virksomt som organiseringsgrep 

i 20 år. Det har vært med på å endre språket vårt, 

markedsføringen av kunstinstitusjonene, kommunene, offentlige 

bedrifter og tjenester. Der hvor et mangfold ønskes, snekres 

bedriftsstrategier og profiler sammen for å skape «helhetlige» 

uttrykk - noe som får utdanningsinstitusjonene, museene, 

statlige institusjoner og bedrifter til å se mer og mer ut som 

det samme «helhetlige» produktet. De samme mekanismene 

er i sving i fraflyttingstruede kommuner som i fristilte statlige 

bedrifter. Derfor er det ingen vesensforskjell mellom logoen 

Fra Hausmania // Foto: Anita Hillestad 

og markedsføringen til Museums Quartier i Wien og logoen 

til tettstedet Os utenfor Bergen, eller den statlig eide bedriften 

Mesta. Alle tre skal være møtesteder for innovasjon, nytenkning, 

utvikling. Det er de samme formene, fargene og begrepene 

som skal gjøre et «museums-cluster» i Østerrike, en statseid 

bedrift og en bygd på vestkysten av Norge til noe helt spesielt. 

«Design is always total design», skriver den New Zealandske arkitekten 

og rektoren for Columbia Universitys Graduate School 

of Architecture, Mark Wigley, i teksten What Ever Happened to 

Total Design? [2] Wigley skriver om arkitektur som design, gjennom 

å bruke to begreper for totaldesign; implosjon og eksplosjon. 

Begreper som kontrasterer hverandre, men som likevel er 

knyttet til hverandre som inn- og utpust. 

«Implosive design is usually understood as a form of resistance, 

if not the last stand. Architecture gathers all its 

resources in one sacred place where architects collaborate 

with other artists to produce an image of such intensity that 

it blocks out the increasingly industrialized world. In contrast, 

those who explode architecture out into every corner 

of the world embrace the new age of standardization.» 

Konsekvensen av en allestedsnærværende design er at de som 

besitter makt til å utforme våre institusjoner innholdsmessig 

og visuelt, sitter med de samme fargepalettene og de samme 

organisasjonsmodellene. Globaliseringen på dette punktet flater 

ut forskjeller til fordel for reklamebyråenes enkle metodikk. 

Favorittfargene varierer og skifter, men harmonerer med hverandre 

i stor grad. De samme mekanismene som er beskrevet 

her virker for byutvikling. 

s . 49 

KO N T U R 

N r. 1 4

Makt over byutviklingen 

I motsetning til urbanisering som dreier seg om de store bevegelsene 

i byen, har restaurering av deler av byen blitt en omfattende 

virksomhet, en siste krampetrekning for å bevare ideen 

om den gamle kjøpmannsbyen. Den nylig avsluttede Hovedstadsaksjonen 

i Oslo er et eksempel på nostalgisk «historisering» 

som dekke for kontroll av bruk og bevegelse i byen, hvor 

«private borgere» selv tar tak i problemer og designer byen etter 

eget hode, med en fantasi om Paris indre by som modell. Et 

passivt, konservativt byråd ønsker utviklingen velkommen fordi 

de er frivillig handlingslammet, de hyller det private initiativ. 

Selv om «aksjonen» er avsluttet, er premissene fremdeles virksomme 

i den videre opprustingen av byen. 

Et eksempel på protest mot privatisering av offentlig grunn og 

sammenblanding av privat og offentlig økonomi kan finnes i 

Hamburg, der en gruppe kunstnere, intellektuelle, arkitekter 

og aktivister, deriblant den tyske kunstneren Cornelia Sollfrank, 

startet en aksjon mot et privat, men likevel kommunalt støttet, 

marint museum. Samlingen er eiet av den gamle erkekonservative 

Peter Tamm som også er eier av et at de største mediehusene 

i Tyskland, og er en svært lidenskapelig samler av våpen 

med vanskelig historie. Også her leder konsekvensene av en 

fristilling eller bortsetting av offentlige oppgaver til dårlig politisk 

kontroll over bakenforliggende interesser hos private tilby- 

dere. Aksjonen er kollektivt organisert, men den adresserer individer 

bakenfor beslutningsprosesser. 

I den grad kunsten går i konflikt med den rådende samfunnsutviklingen, 

utfordrer en ekspanderende kapitalisme eller undersøker 

byråkratiske strukturer, kan kunstinstitusjonen som 

begrep fungere som beskyttende ramme for eksperimenter, 

men også som tilfluktssted for debatter som ikke finner sted i 

andre rom. Kunstnere inngår nye allianser som bryter med den 

vante forestillingen om kunstinstitusjonen. De bruker snarere 

institusjonen som verktøy i kritiske undersøkelser, fremfor en 

mer gammeldags, selvrefleksiv institusjonskritikk. Det er en 

pragmatisk form for institusjonskritikk, der kunnskapen fra diskusjonen 

mellom kunstinstitusjon og kunstner tas videre og 

institusjonskritikkens verktøy benyttes på en større institusjon, 

samfunnet. Hvorvidt dette kan føre til de store politiske og 

sosiale endringer kan man alltid spørre om, men kanskje kan 

kunsten sammen med mange andre former for spesifikk rettet 

og kreativt tenkt kritikk ha en identifiserende effekt og være 

med på å skape kollektiver flere kan identifisere seg med. 

Noter 

1. New Public Management er ett sett av teorier for endring 

av offentlig sektor som er nært knyttet til nyliberalistisk 

markedsteori. NPM har opphav i New Zealands kriserammede 

økonomiske situasjon på 1980-tallet, men knyttes kanskje oftest 

til Margaret Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagan i USA. 

NPM har et ideologisk mål om å skape en minimal stat, og 

bruker styringsprinsipper, organisering og ledelsesidealer fra 

privat næringsliv på utviklingen av offentlig sektor. 

2. Wigley, Mark 1998: Whatever Happened to Total Design? 

Harvard Design Magazine Number 5. 

Byutvikling som 

monokultur 

Av Helge Hiram Jensen 

«Etnisk økonomi» – navnet verdsetter usynlig 

verdiskaping. Underskogen av «innvandrerbutikker», 

familiebedrifter og småskala-import bidrar 

til integrering – ikke bare av gründeren, 

men også av samfunnet. Hvis du møter fordommer på 

arbeidsmarkedet, kan utveien være etablering av egen bedrift. 

Småbedriftene gir positive ringvirkninger, både i gründers familienettverk, 

i lokalsamfunnet, og i økonomien ellers. 

Økonomisk underskog 

Det var den amerikanske sosiologiprofessoren Steven Gold 

som først tok ibruk betegnelsen etnisk økonomi. Til Skandinavia 

kom ordet med et eget temanummer av det svenske liberalkonservative 

tidsskriftet Axess (nr. 4, 2005). Her kritiserte 

Peter Elmlund og Siv Ehn den skandinaviske planlegginstradisjonen, 

for å ha gitt dårlige kår for etnisk økonomi. Én sak er at 

mange innvandrere har vanskeligere for å få lån. En annen sak 

er at selve betongstrukturene i byen stenger for flyten av handel. 

– Delingen mellom sovebyer, industriområder og handelsområder 

er lite fruktbar for småbedrifter, som vokser best i et 

komplekst økonomisk og sosialt samspill, slik man finner på 

torg og i basarer. Den svenske byplanleggingen var god for store 

industribedrifter, men gav dårlige rammevilkår for småskalavirksomheter. 

Dermed gav den også dårlige vilkår for den etniske 

økonomien. Slik bidro planleggingen til å svekke mange 

innvandreres muligheter til å delta i og styrke samfunnslivet. 

Enda lengre gikk den franske arkitekten og forfatteren Claude 

Parent. Under tittelen «Rebel City» skrev han en artikkel i arkitekturtidsskriftet 

Domus (nr. 887, 2005). Her gav han kollegene 

skylda for de voldsomme opptøyene i parisiske forsteder tidligere 

samme år. I følge forfatteren ble volden framprovosert av 

brutalistisk arkitektur – ikke fordi byrommene var heslige, men 

fordi bygningene og arealbruken hindrer innbyggerne i å starte 

virksomheter på gatenivå, og slik skape lokalsamfunn. 

Kartet som fjernet terrenget 

Planene var neppe ondt ment fra arkitektenes side, men sammenhengen 

mellom planleggerens intensjon og bebyggelsens 

funksjon er ikke enkel. Som bo-maskiner er de parisiske forstedene 

lite funksjonelle. Derimot funker de effektivt som apparatur 

for utestengning. Rebel City anklager arkitektstanden 

for å ikke være moralsk på vakt for føringer fra oppdragsgiver. 

Fagtradisjonene har blitt utformet uten de etniske minoritetenes 

aktive bidrag. Andelen unge som tar høyere utdanning er 

mye lavere innen de fleste etniske minoritetsgrupper enn blant 

majoritetsbefolkningen. Ekstra ille var samfunnsfagene fra ca. 

1888, da rasehygiene ble god tone, til ca. 2008, da kulturpluralisme 

ble herskende ideologi. Ikke til å undres over at mange 

planleggere heller velger å la det skure, og overlate planlegginga 

til kapitalens frie flyt. Men ikke la deg lure, det der er også 

ensretting. Når dyre leilighetskomplekser skyver den økonomiske 

underskogen ut av Oslo sentrum, og når slummene i 

verdensmetropolene vokser som kreftsvulster, er vi i en tradisjon. 

I forrige Kontur (nr. 13, 2007) beskrev Brigt Hope denne 

tradisjonen som det økonomiske og kulturelle sentrums dominans 

over periferien. Man kan si at alle økonomier har tradisjoner, 

verdier, kultur – kort sagt etnisitet, men når majoriteten 

har usynliggjort minorietsøkonomiene, framstår deres egen 

økonomi bare som økonomi, mens etnisitet er det De Andre 

har. 

Det er ikke lett å planlegge et flerkulturelt samfunn – og planleggernes 

fagtradisjon er én kultur blant fler. Framtidens samfunnsplanlegging 

må integreres i en virkelighet der intet helhetsbilde 

er mulig, og planleggeren alltid har vært og må bli 

part i kulturmangfoldet. 

s . 51 

KO N T U R 

N r. 1 4

Brakkebygrenda 

1999-2008 

Av Anita // Helge, Landskapets Vrangside // Stiller ut på BOA 15 - 24 aug. 

Da Berlinmuren falt i 1989, ble de gamle minefeltene 

liggende brakk. Myndighetene brukte lang 

tid på å avklare eiendomsforholdene. Imens var 

det mange som slo seg ned på områdene, i campingbiler 

og husvogner. Disse vognlandsbyene 

inspirerte folk over hele Europa som bosatte seg 

på brakkland. [1] Kontakten er tett mellom vognlandsbyene, 

folk kan flytte vogna si, eller ha gjesteopphold i en annen 

landsby. «Wagendorf Lohmühle» var blant de første, etablert på 

forgiftet jord etter mineryddingen. Planter ble satt i jorda, og 

over tid har det dannet seg et nytt humus-lag. Slik er matjorda 

blitt rehabilitert. (2) Lohmühle er både skulpturpark og økologisk 

forsøksområde. Her er omvisninger i øko-teknologi, og på 

en scene holdes konserter for nærmiljøet fler ganger i uken. 

Regnvanssystemer og andre miljøtekniske installasjoner framstår 

med skulpturelle kvaliteter. Ikke overraskende ble Lohmühle 

presentert som «Gesamtkunstwerk» i en ustilling på Hamburger 

Bahnhof, en avdeling av det tyske Nasjonalmuseet. [3] 

1. 2. 3. 7. 8. 

4. 

Brakkebygrenda var den nordligste av vognlandsbyene, etablert 

i 1999, etter et besøk i Lohmühle. Tomta lå i Gamlebyen i Oslo. 

Også her var grunnen omstridt. Tolv år tidligere hadde byantikvaren 

lagt ned krav om bevaring av en vakker trebygning med 

imitert murfasade som sto på tomta. Eieren hadde ment det 

var for dyrt, og plutselig brant huset ned. Etter at politiet henla 

saken, var tomta i bruk som søppelfylling. Helt til den byøkologiske 

vognlandsbyen dukket opp. [4] 

Det er stund siden Arbeiderpartiet og OBOS bygde samfunnet 

ovenfra og ned. Nå er brukermedvirkning et verktøy på linje 

med hammer og spiker. Ildsjeler fra handelsstanden var med 

på å forme byens ansikt gjennom Hovedstadsaksjonen. Groruddalen-satsningen 

har verksteder for medborger-medvirkning. 

Mangfoldsåret 2008 skal få fram stemmene fra etniske 

minoriteter. Men hvor går grensen for involvering? Gikk grensen 

ved gjerdet til Brakkebygrenda? [5] 

På baksiden av kapitalismen finnes det en usynlig økonomi, 

der det arbeides hardt i kjøkkenhagene og på verkstedene. 

Uten penger eller andre finansmidler, skjer likevel yrende handel. 

Her er det sosial cred som teller. Byttenettverket er en 

transnasjonal økonomi av selvbyggere, vognlandsbyer og omflakkende 

filosofer. Her foregår en intens utveksling av varer, 

5. 6. 

tjenester, ideer og innovasjoner, tettere integrert enn EUs indre 

marked. Vi er i et parallelt undergrunns-univers. [6] 

Bokollektivet Brakkebygrenda var bygget rundt en livsstil med 

minimalt materielt forbruk, og fellesløsninger som gav energigevinst. 

Beboerne planla lavenergi-løsninger og bruk av økologiske 

byggematerialer. For nærmiljøet skulle det lages gjenbrukslager, 

fellesverksted, øvingslokaler og kurs i økologisk 

dagligliv. [7] Folkekjøkkenet var livsnerven i fellesskapet. Maten 

ble lagd på dugnad, og delt mellom beboere og besøkende. Råvarene 

var for det meste donasjoner, ofte annen-sortering som 

var blitt til overs i butikkene. Avfallet ble kompostert, og brukt 

til dyrking av nye grønsaker i drivhuset på stedet. [8] Vognlandsbyene 

møter motstridende reaksjoner fra storsamfunnet, over 

hele Europa. På den ene siden rammes mange vognlandsbyer 

av kriminaliseringen av okkupanter som tar i bruk brakkområder 

og ubebodde hus. På den annen side møter vognlandsbyene 

interesse fra fagmiljøer innen byplan og arkitektur. [9] 

«Den «svake» medvirkning foregår gjennom den nordiske 

konsensusmodellen. Dette sikrer pluralitet ned til et visst 

nivå. De mindre og mest marginale gruppene – og de mest 

nytenkende – får dårlige vilkår. (....) Slik var det også med 

solenergi. En flokk av både geniale og sprøe utviklet syste- 

10. 

met. Gradvis falt de mest unyttige fra. Gradvis påvirket 

marginene den etablerte forskningen. Gradvis påvirket radikalerne 

hele debatten om fornybar energi. Og så begynte 

det å bli mainstream 

Det er bare slike miljøer som investerer kreatviteten sin på 

en såpass intensiv (og for samfunnet billig) måte. Like viktig 

er det at en her finner det politiske engasjementet, som 

etter hvert kan bli en konstruktiv vaktbikkje i forhold til den 

kommersialiseringen som uavergelig preger utviklingens 

neste stadium.» [10] (Arkitekt Chris Butters i Kontur 7/8, 2003) 

«Det hjelper (...) ikke at bystyret i oktober 2003 vedtok å 

ekspropriere tomta og gjøre plass til barnehage og forsamlingslokale 

(....) Heldigvis for tomteeieren har byrådet gjort 

seg den vanen å ikke følge bystyrets vedtak. Ingen ekspropriering 

skjedde, og i fjor ga byråd Agerbak-Jensen rammetillatelse 

til å bygge boliger på tomta, riktignok med 

barnehage i første etasje. [11] Hvem er skurkene i denne 

historien? Er det boligspekulanten? Er det innbyggerne i 

den byøkologiske landsbyen Brakkebygrenda? Eller kan det 

muligens være byrådet som gir blanke i bystyret og bostedsløse 

men som gjør alt de kan for å måke gull i fanget på 

tomteeierne?» [12] (Lokalpolitiker Liv Gulbrandsen i Dagsavisen, 

9. mai 2008) 

9. 

s . 53 

KO N T U R 

N r. 1 4 4 

11. 12.

ehus 

---------------------------------------------------------------- 

orsk? 

orskere? 

orskest? 

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------ 

--------------------------------------------------------------------- 

Del 3 

..................................... 

Konsten 

Att Utmana 

Grenserna 

............................... 

A 

Female’s 

Life In 

Vardåsen 

Camp, 

Norway 

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------ 

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------ 

------------------------------- 

Video Loo 

«Voluntary Security 

Check 2» 

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- 

------------------------------------------------------ 

------------------------------------------------------------------------------------------------ 

Calling 

The Glaziers 

a 

Tu 

Hung 

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Turbanitet og Enfold 

Av Stein Holte 

Storbyen har møtt meg med blikket 

I det ene øye skimter jeg et brennende kors 

I det andre et gråtende barn 

Min venn J. som ble mobba 

For å gå i bunad som mulatt 

ringer opp og sier han er blitt dunka opp 

av folk i serbiske nasjonaldrakter 

Jeg har brutt meg ut av kaffebarens sukkertunge 

ensomhet 

Jeg har lyst til å sparke til den rumenske tiggeren 

La småpengene klirre langs fortauskanten 

Stoppe denne sytende strømmen 

Av provoserende ynkelighet 

Jeg har trang til å brøle 

Men jeg tviholder meg 

Fanget av resolutt vennlighet 

Hvor mange negere har jeg klappet på hodet i dag? 

Hvor mange homser har jeg klaska på rumpa? 

Nå skal ikke svina lukte gris lenger 

La de sultne små afrikabarna dyrke biobrensel 

Hvis de kommer seg hit, la oss sette dem i fengsel 

La oss leike i et statsklichert enfold 

For ikke faen om jeg tenker lemlestelse 

Når jeg ser den somaliske ungjenta i burka 

Ikke faen om min muslimske kjøpmann på hjørnet 

Tenker grisefråtser, alkis og ser 

på dama mi som ei hore 

Hvor er rasistene og idiotene mangfoldet? 

Hvem teller sine fold? 

Jeg ville bare skrike litt 

Erodert av børs og katedral 

Alt for mett og PK 

som kulturministerens fiktive etniske venner 

Jeg går hjem og møter byens ensomhet 

Griner som ei unge inn i speilet 

og jeg ser bare mennesker 

Fargeløse, eller røde som blod 

Video loop 

Av Nizam Najjar // Stiller ut på Galleri BOA 15 - 24 august 

Video loop er en video installasjon som formidler 

et utvalgt rom i et annet rom. Det er en enkel 

metode som handler om å bruke videooverføring 

gjennom internett. To kameraer blir plassert to helt forskjellige 

steder i Oslo, eller i verden. Bilde 1 vil vise publikum 

i bilde 2 og omvendt. På denne måten kan man virtuelt få en 

opplevelse av å være plassert i en annen virkelighet. Hvordan 

ser det ut og hvordan oppleves det? 

En inspirasjonskilde er arbeidet som har blitt gjort av Petra 

Eriksson, Luleå tekniska universitet , Civilingenjörsprogrammet 

i Medieteknik, Svensk titel: Dans på distans, en studie i 

närvaroproduktion.: 

«Syfte: Syftet med uppsatsen är att undersöka och konkretisera 

de faktorer som påverkar upplevd närvaro i en videomedierad 

miljö och kartlägga de olika faktorernas samspel.» 

Mitt ønske for framtiden er å kunne gjøre dette i større skala 

hvor levende bilder fra et sted i verden blir sendt til et annet 

sted og omvendt. Bildene og menneskene loopes mellom to 

verdener. Forskjellene i verden er store når det gjelder arkitektur, 

kultur og muligheter i forhold til den politiske situasjonen 

som til enhver tid preger de enkelte land. Mitt ønske er at installasjonen 

skal vise til kontraster som kan formidles gjennom 

overførte videobilder. 

Eksempler 

Hva skjer når man streamer et bilde fra et marked i Syria og 

dette loopes med et bilde fra et kjøpesenter i Oslo? 

Hva skjer hvis man streamer et videobilde fra en skole for psykisk 

utviklingshemmede i Maroko med en vanlig norsk skole? 

Mitt håp er at dette vil åpne et vindu til en annen virkelighet 

som eksisterer i en annen del av verden. 

Nizam Najar er utdannet fra Høyskolen i Lillehammer. 

«Jeg har et mål med å bli filmskaper: å formidle stemmen 

til de svakeste i samfunnet.» 

s . 57 

KO N T U R 

N r. 1 4

:8$))*()%(,(")I# 

R3")%("# ,&;(,# &22(# 

8(":(,# "('L# '("# +H::(,# 1MMI# 

:8$))*()%(,(")I# 

R3")%"(,"(# 2$88()# &""# %&8# ;()%(")# 91,9$8"(# +H2F(,"(,L# 91,# ,()(M)F1"("# 

R3")%("# ,&;(,# &22(# 

8(":(,# Ring +HM8$"8(::(,"(#;(%#$%#=$22#&#=&?37#+()(:8(%I 

23")%IK# 4$88(,&)%("# *("(,# ;&# *J# ;'($LK#)1*#)2388(#JM"(#'$:("#(%%(,L#1:#$2)F1"("#;$,#("# # YJ#'("#$"',(#)&'("#2$"#;&#%("2(#1))#1M%&*&)*("#%&8# '(!#"&)F1"("(I# 

(":$)F(,%#)$*%&')23")%` 

)2FG%# &# )%H22(,# $88(# ;&"'3("(I# # 5$%%$678$,2# '&,(2%G,("#=$''(#:8$))*()%(,("#MJ#%,J'("#;$,#)2F(+"("#%&8# (,# ;&2%&:# J# )2&88(# *(881*#'()&:"#1:#$,2&%(2%3,#1:# =3"#)&(,\#K(8')%L#(8')%L#(8')%IK 

M,1%()%#*1%#'("#3)1)&$8(#+18&:+H::&":("#$,,$":G,("(# ("#23")%)%3'("%#)1*#)8J,#1MM#&#("#5$%%$678$,2#*1"1:,$!## # KP,32)23")%# (,# &22(# 23")%L# *$%8$:&":# (,# &22(# # KN(%# )1*# (,# &"%(,())$"%L# *("# )1*# 

;$,# &";&%(,%# %&8# J# '(8%$# &# 3%)%&88&":("#K?,@=&%(@%3,(#$)# &!02>&?37#+()(:8(%I 

23")%IK# 4$88(,&)%("# *("(,# ;&# *J# ;#(%%(,%&'#)(,#*$"#$%#41,'1"#5$%%$6 # Ka$L#&22(#)$"%`#^;(*#;(%L#=;(*#;(%`K 

+(:H""(8)("IK# 

1:# 2"3)%(# ;&"'3),3%(,# &# )&"(# (:"(# =F(*I# 51%&;$)F1"("# %&8# J# +8&# 23")%"(,# (,# 19%(# 2"H%%(%# %&8# ("# )&"%# $;:$":))%3'("%# )1*# 2$)%(,# ("# *3,)%(&"# :F(""1*# )%G%%(#;&,2)1**(#23")%"(,(I#_:#'(%# 

=$"#*("%(#'("#=G,%(#=F(**(I 

78$,2#;$,#&#)&"#,(%%#1:#M,1)F(2%(%#=$")#;&,2(,#+J'(#)M1"%$"%L# 

5$%%$678$,2)#23")%;(,2#;("'%(#'("#)$**(# ,1*$"%&)2# 91,()%&88&":# 1*# 23")%"(,("# )1*# )%J,# 3%("91,# ;&"'3(%` 

=$,# _)81# R3")%91,("&":# :F1,%# )&'("# 

## ?,,$":G,("(# $;# 3%)%&88&":("# )$%%(# :F(""1*%("2%#1:#,&2%&:I#R"3)%(#,3%(,]#'("#,$)2()%(#;(&("# P_?#(,#("##*('8(*)1,:$"&)$)F1"#91,#+&88('23")%"(,(#&#_)81# YJ# 4$88(,&# S1,*$%# 91,%(88(,# 

$::,()F1"("#%&8+$2(#*1%#$,2&%(2%("(L#=;1,# )$*93""(%#1:#2,&%&)(,(,I#>#(%%(,%&'#)(,#*$"#$%#41,'1"#5$%%$6 # Ka$L#&22(#)$"%`#^;(*#;(%L#=;(*#;(%`K 

+(:H""(8)("IK# 

&22(# M,&)# MJ# :()%("I# N(# )$**("8&:"(%# %&8#$+)%,$2)F1"#(,#(%#)23''#*1%#:$88(,&;&"'3(%I#N(%#("28()%(# 1:#?2(,)=3)L#1:#M8$))(,(,#)(:#'(,*('#:$")2(#$""(,8('()# :$88(,&$))&)%("%("# $%# :$88(,&(%# %&8# 

=$"#*("%(#'("#=G,%(#=F(**(I 

78$,2#;$,#&#)&"#,(%%#1:#M,1)F(2%(%#=$")#;&,2(,#+J'(#)M1"%$"%L# 

,3%(2"3)&":("# *('# 9,.17"00+":;7# L# 1:# !#22# (,# M&)%18L# )1*# '(%# =(%(,L# (88(,# &# '(%%(# %&89(88(%\# 839%:(;":("%&":#(,#*(,#%&8%,(22("'(#91,#3":(#23")%"(,(I 

$,+(&'(,# &# 9G8:(# ;('%(2%("(# 91,# K*('8(**("()# 9$:8&:(L# "(%%1MM# =$''(# &""+,3''# &# ("# $;# )&"(# 

&22(# M,&)# MJ# :()%("I# N(# )$**("8&:"(%# %&8#$+)%,$2)F1"#(,#(%#)23''#*1%#:$88(,&;&"'3(%I#N(%#("28()%(# 1:#?2(,)=3)L#1:#M8$))(,(,#)(:#'(,*('#:$")2(#$""(,8('()# :$88(,&$))&)%("%("# $%# :$88(,&(%# %&8# 

1:# 9F(,"(# $88(# )M1,# (%%(,# 23")%"(,("# 9G,# # 5("#'(%#(,#"1(#)1*#)23,,(,I#O%3'("%("#+()%(**(,# G21"1*&)2(L#)1)&$8(#1:#&'((88(#&"%(,())(,LK#1:#=$,#'(,*('# 3%)%&88&":)*1"%(,(I# S1,# )(8:(,(# $;# (2)283)&;# 

,3%(2"3)&":("# *('# 9,.17"00+":;7# L# 1:# !#22# (,# M&)%18L# )1*# '(%# =(%(,L# (88(,# &# '(%%(# %&89(88(%\# 839%:(;":("%&":#(,#*(,#%&8%,(22("'(#91,#3":(#23")%"(,(I 

$,+(&'(,# &# 9G8:(# ;('%(2%("(# 91,# K*('8(**("()# 9$:8&:(L# "(%%1MM# =$''(# &""+,3''# &# ("# $;# )&"(# 

5$%%$678$,2# =$''(# %$%%# $;# 91,9$8"(# )%1'# &:F("# *1,:("("# (%%(,# 5$%%$678$,2)# +()G2I# ^$"# )(,# &"%(")F1"(,I 

21""1%$)F1"(,#(""#&")%&%3)F1")2,&%&22I 

1:# 9F(,"(# $88(# )M1,# (%%(,# 23")%"(,("# 9G,# # 5("#'(%#(,#"1(#)1*#)23,,(,I#O%3'("%("#+()%(**(,# G21"1*&)2(L#)1)&$8(#1:#&'((88(#&"%(,())(,LK#1:#=$,#'(,*('# 3%)%&88&":)*1"%(,(I# S1,# )(8:(,(# $;# (2)283)&;# 

+18&:(,# &# P,1"Q# '("# ("()%(# :F(";# '$:# (,# 5$%%$678$,2)# & !02>& ?37# # N(%# ;$,# MJ# :$88(,&(%# 5$%%$678$,2)# ;(,2# +8(# &"";&8:()#+8&,#"G28(,#%&8#812$8("(#1;(,8(;(,%#&#,&*(8&:#%&'#9G,# )(:I#?,+(&'(%#+(2,(9%(,#'("#23")%"(,&)2(#M,1!#8("#=(,L#1:# 

'123*("%$)F1"("#$;#;(,2(%I# 

91,*("(L#21M&(,(,#)&%%#91,+&8'(I#V&8#)83%%#9J,#=$"#*38&:=(%#%&8# ,()(,;(,%#1,:$"&)$)F1"(")#(:"(#*('8(**(,L#)1*#&";&%(,()# 7$88&":# %=(# 48$U&(,)# 9J,# 8&%%# (%%(,# 8&%%# (%# 8&;# MJ# (:("# 

("# 2$"1"&)(,%# '(8# $;# 21")(M%23")%(")# )2$M%L# 3%,$'(,%# 1:# 9G'%# MJ# "H%%I# N(%# ;&,2(,# 33"":J(8&:# 3%)%&88&":)JM"&":("L#3%1;(,#'(%%(#(,#23")%"(,("#1;(,8$%%#%&8# 91,%(88(,#1*#&""+,3''#'(,I#N(%#+8&,#(%#)H*+18#MJ#(%%#:$88(,&)# 

# 

J#;&)(#$,+(&'(%#MJ#!#,(#:$88(,&(,#&#_)81L#)$*%&'&:I 

%&8# J# )G2(# )%H,(%# 1*# 3%)%&88&":)M8$))I# ^;&)# )G2"$'("# =J"'L# ;(,2(%# 2"H%%(,# %&8# )(:# *("&":# '(,# '(%# +(!#""(,# 

=&)%1,&(L# (%# )H*+18# MJ# )1)&$8%# (":$)F(,%# $%# 1:)J# '(%%(# "H(# ;(,2(%# )2$8# !#""(# )&"# )2F(+"(# &# *G%(# )(:#)(8;I#O8&2#)(%%#)%J,#(;("%3(88(#G'(8$:%(#;&"'3):8$))#91,# %&8=G,&:=(%#%&8#23")%;(,'("("L#1:#(%#$""(%#:$88(,&)#$;)%$"'# 

># '$:# (,# 5$%%$678$,2)# & !02>& ?37# # N(%# ;$,# MJ# :$88(,&(%# 5$%%$678$,2)# ;(,2# +8(# &"";&8:()#+8&,#"G28(,#%&8#812$8("(#1;(,8(;(,%#&#,&*(8&:#%&'#9G,# )(:I#?,+(&'(%#+(2,(9%(,#'("#23")%"(,&)2(#M,1!#8("#=(,L#1:# 

23")%# &# 1MM1)&)F1"# %&8# *$2%("# &# )$*93""(%I# *('# :$88(,&;(,'("("I# TJ,# )%3'("%# (,# "H):F(,,&:# MJ# =;$# 23")%"(,(")#(:("#,(:"&":I 

%&8#'("I#>22(#*&")%#91,%(88(,#'(%#1*#("#$;:$":))%3'("%# 

("# 2$"1"&)(,%# '(8# $;# 21")(M%23")%(")# )2$M%L# 3%,$'(,%# 1:# 9G'%# MJ# "H%%I# N(%# ;&,2(,# 33"":J(8&:# 3%)%&88&":)JM"&":("L#3%1;(,#'(%%(#(,#23")%"(,("#1;(,8$%%#%&8# 91,%(88(,#1*#&""+,3''#'(,I#N(%#+8&,#(%#)H*+18#MJ#(%%#:$88(,&)# 

R1+8&":("#23")%#1:#M8$"8(::&":)$,2&%(2%3,# :$88(,&)%("(# ;&8# )&# 1*# $+)%,$2%# ,3%(2"3)&":L# &# 91,*# $;# 

)1*# "G8("'(# 3"'(,)G2(,# 1*# *1%)%$"'# 1:# 

=&)%1,&(L# (%# )H*+18# MJ# )1)&$8%# (":$)F(,%# $%# 1:)J# '(%%(# "H(# ;(,2(%# )2$8# !#""(# )&"# )2F(+"(# &# *G%(# )(:#)(8;I#O8&2#)(%%#)%J,#(;("%3(88(#G'(8$:%(#;&"'3):8$))#91,# %&8=G,&:=(%#%&8#23")%;(,'("("L#1:#(%#$""(%#:$88(,&)#$;)%$"'# 

+,&":(,# %$"2("(# ;&'(,(# %&8# B&@=$,'# S81,&'$L# M8$)%918&(#MJ#;&"'3("(I 

c12$8("(# %&8# _)81# R3")%91,("&":# (,# (%# 1 ; ( , ) 2 , & ' ( 8 ) (# =$,# "1("# 

23")%# &# 1MM1)&)F1"# %&8# *$2%("# &# )$*93""(%I# *('# :$88(,&;(,'("("I# TJ,# )%3'("%# (,# "H):F(,,&:# MJ# =;$# 23")%"(,(")#(:("#,(:"&":I 

%&8#'("I#>22(#*&")%#91,%(88(,#'(%#1*#("#$;:$":))%3'("%# 

;J,# %&')# 9,(*)%(# %$8)*$""# 91,# 238%3,# )1*# 

238%3,*&""()*(,2(L#*('#$88(#+(:,(")"&":("(#'(%# ;&,2"&":# &# *G%(# *('# 

R1+8&":("#23")%#1:#M8$"8(::&":)$,2&%(2%3,# :$88(,&)%("(# ;&8# )&# 1*# $+)%,$2%# ,3%(2"3)&":L# &# 91,*# $;# 

)1*# "G8("'(# 3"'(,)G2(,# 1*# *1%)%$"'# 1:# 

&"%(:,(,%# '(8# $;# +H8&;(%I# R3")%("# 2$"L# 1:# R"3%# P81*)%,G*L# '$:8&:# 8('(,# 91,# '(%# M,&;$%(&'(# 4?NL# 

&""(+

Norsk? Norskere? 

Norskest? 

Av Kari Strand // Tjodun Felland // Foto: Kari Strand // Stiller ut på IKM 23 aug. - 7 sep. 

«Å være norsk er å være et fredselskende, 

bunadsbrukende friluftsmenneske med masse 

penger». Sitatet er hentet fra kunstprosjektet 

«Norsk? Norskere? Norskest?», på besøk i 9.klasse 

på Årvoll skole, der elevene utforsket hva det 

norske har vært, er og kan bli. 

I tre dager reflekterer ungdommer rundt nasjonal identitet. 

Fortellinger basert på historiske nøkkelhendelser gir innsikt i 

hvordan det norske har vært i endring og dermed også kan fylles 

med nytt innhold. De historiske fortellingene er fra 1814- 

1905, en periode som kom til å forandre nordmenns syn på 

seg selv. Gjennom karakterer i fortellingene får ungdommene 

anledning til å oppleve hendelsene «fra innsiden». Ved å gå inn 

i hendelser i den norske historien på denne måten, får ungdommene 

mer tak på hva store ord som «Grunnloven ble skrevet 

på Eidsvoll i mai 1814» rommer. 

I Norsk? Norskere? Norskest? veksler deltakerne mellom å 

lytte til historiske fortellinger og å reflektere rundt det norske i 

fortid, nåtid og fremtid gjennom et vidt spekter av deltakende 

metoder, deriblant kunstneriske uttrykk. 

Halvveis i prosessen velger ungdommene kampsaker de vil 

jobbe for som nasjonsbyggere i fremtiden. Ut fra kampsakene 

lager ungdommene løpesedler som er satt sammen av uttrykk 

de har laget underveis i prosessen. Deretter utformes et kort 

teaterstunt som vises i nærmiljøet. Publikum får utdelt løpesedler 

og mulighet til å snakke med ungdommene om deres kampsaker. 

Slik får ungdommene prøve ut hvordan alle kan bruke 

kunstneriske uttrykk til å sette i gang debatt og refleksjon. 

Norsk? Norskere? Norskest? var et tilbud fra Den 

kulturelle skolesekken i Oslo skoleåret 07/08. Kari 

Strand, Tjodun Felland og Hedda Fredly har utviklet og 

turnert med prosjektet. De har bakgrunn som fortellere 

og drama/teater pedagoger. 

En etter en henger deltakerne opp sin kampsak på tavlen. Deretter grupperes lignende 

kampsaker. Alle får 8 klistremerker til å stemme med. Ut fra klassens tre vinnersaker lages 

det løpesedler og teaterstunt. 

lik lønn stunt – utenfor Kiwi // Teaterstunt og utdeling av løpeseddel for å sette i 

gang debatt og refleksjon rundt kampsaken: Lik lønn for manns- og kvinneyrker! 

s . 61 

KO N T U R 

N r. 1 4

Et Dukkehus 

Av Anita Hillestad // Rachel Dagnall // Stiller ut på IKM 28 aug. - 7 sep. 

Tittelen til prosjektet «Et dukkehus.....» viser 

til arbeidets samlingspunkt: Et dukkehus. Dette 

huset er et funnet objekt. Dukkehuset ble funnet 

forlatt utenfor et nedlagt asylmottak på Hove 

leirsenter ved Arendal. Dukkehuset tilhørte 

mottakets barnehage, brukt av barn som ventet på 

asyl i Norge. 

Foto // Anita Hillestad 

Hva er et drømmehjem? 

Dette spørsmålet stillte vi barn fra to asylmottak i Oslo. Barna 

svarte med å tegne villa, rekkehus og høyhus. Hva innebærer 

et hjem? Sammen med barna satte vi igang med å innrede og 

pusse opp to dukkehus. Ett funnet og ett kjøpt på loppemarked. 

Barna innredet i superfart, husene ble malt og innredet 

med møbler uten nøling. Rom ble isolert med vegger der barna 

mente det var nødvendig. 

Hvorfor velger du et rødt teppe på gulvet? 

Jeg vet ikke. 

Syntes du det er fint? 

Ja! 

Hadde du rødt teppe på gulvet når du bodde i Bagdad? 

Jeg husker ikke. (Ser usikker ut og tenker seg om) Ja, vi hadde rødt 

teppe på gulvet og det var fint. (Smiler). 

Et dukkehus er stadig under utvikling og tar form etter ideer 

og tanker som oppstår i møtet med menneskene som bor på 

Videostills // Rachel Dagnall, Anita Hillestad og barna 

asylmottak. Da vi så asylmottakets bakgård kom ideen om å arrangere 

en dugnad i samarbeid med beboerne. Vi hengte opp 

plakater som innkalte til møte for å lodde interessen. Sammen 

fant vi motiver til veggbilder som beboerne mente ville være til 

glede for alle som bor der. Planter og hagemøbler for en felles 

møteplass ble sponset og kjøpt inn på loppemarked. 

Et tredje resultat av prosjektet er oppstarten på et bokprosjekt. 

Mirgise Gemada kontaktet oss etter at vi mailet ut invitasjoner 

til flere asylmottak i Norge og hennes tekst om livet som kvinne 

på asylmottak blir publisert i dette nummeret av Kontur. 

Ansvarlig er Anita Hillestad og Rachel Dagnall fra 

OverlevelsesStrategene. 

Medhjelper på dugnad: Ebba Moi 

www. overlevelsesstrategene.org 

s . 63 

KO N T U R 

N r. 1 4

La Donna Mobile 2002 // Foto: Anita Hillestad 

La Donna Mobile 

Av Kathleen Morley // Stiller ut på IKM og Teatermuseet 7 aug. - 7 sep. 

La Donna Mobile er et spøkelse fra fortiden, en 

aristokratisk gestalt fra rokokkoen, som nå og 

da åpenbarer seg i den moderne verden. Iført en 30 

centimeter lang parykk (laget av tamponger) og et 1 meter 

bredt skjørt (laget av en gammel madrass) beveger hun seg i 

en annen tidssone enn menneskene rundt henne. Midjen hennes 

er innsnørt og hennes kvinnelighet tilhører skjønnhetsidealene 

fra dekadente hoff der hverken mobilitet eller funksjonalitet 

sto høyt på listen. Hun beveger seg langsomt og i taushet 

og dukker uventet opp på steder der hennes tilstedeværelse 

står i sterk kontrast til vår tids bevegelighet og effektivitet: Hun 

må ha hjelp for å komme seg inn og ut av dører eller opp og 

ned trapper, og det er kun med stort besvær at hun kan sette 

seg ned. To høyttalere i skjørtet - der Verdis «La Donna Mobile», 

sunget av Luciano Pavarotti, spilles på loop - ledsager 

noen ganger performancen. Performancen er en humoristisk 

kommentar til både fortidens og dagens kvinneidealer. 

La donna è mobile (Woman is flighty) 

Qual piuma al vento, (Like a feather in the wind,) 

Muta d’accento — e di pensiero. (She changes her voice — 

and her mind.) 

Sempre un amabile, (Always sweet,) 

Leggiadro viso, (Pretty face,) 

In pianto o in riso, — è menzognero. (In tears or in 

laughter, — she is always lying.) 

(Refrain) 

La donna è mobile (Woman is flighty) 

qual piuma al vento (Like a feather in the wind,) 

Muta d’accento e di pensier! (She changes the tone of her 

voice and her thoughts,) 

e di pensier! (And her thoughts!) 

e di pensier! (And her thoughts!) 

È sempre misero (Always miserable) 

Chi a lei s’affida, (Is he who trusts her,) 

Chi le confida — mal cauto il cuore! (He who confides in 

her — his unwary heart!) 

Pur mai non sentesi (Yet one never feels) 

Felice appieno (Fully happy) 

Chi su quel seno — non liba amore! (Who on that bosom 

— does not drink love!) 

(Refrain) 

Teksten er hentet fra: 

http://en.wikipedia.org/wiki/La_donna_è_mobilev 

s . 65 

KO N T U R 

N r. 1 4

The Hungry Hearts 

Stiller ut på IKM 7 aug. - 7 sep. 

Hungry Heart Pin-Up Performance band fremfører 

egenkomponerte melodier, tekster og koreograferte 

bevegelser. Medlemmene i The Hungry 

Hearts klarer ikke helt å skille mellom psykotiske 

eller virkelige opplevelser. De har heller ikke utviklet en 

klar grense mellom seg selv og andre. De forsvinner i solnedgangen 

og oppstår pånytt når dagen gryr. Gjennom sine performance-konserter 

formidler de livet, døden og kjærligheten. 

Formål 

Å bygge universer og planeter der alt går i ett, men hvor man 

likevel oppdager at det eksisterer en orden som får disse planetene 

til å gå rundt. 

Antatt resultat 

Forbigående og selvutslettende forvirringstilstander som stryker 

som føhnvind nedover ryggen. 

Konteksten 

Medlemmene av The Hungry Hearts har utviklet diverse alter 

egoer. Kristi Brud og The Pantyhose Lady har allerede meldt 

sin ankomst i tårnet på Bymuseet den 15. august. Derfra vil de 

holde en liten messe og bidra med sine tvangstanker om kvinnekroppen... 

De opptrer med sin High Heels are walking konsert i kafeen 

senere på kvelden. Rød sol, gul måne, stemningsfulle melodier, 

sødmefylte tekster og bløte hjerter i sommernatten.. 

the hungry hearts 

p i n - u p p e r f or m a n c e - b a nd 

s . 67 

KO N T U R 

N r. 1 4

So you think you can 

dance.. 

En danseforestilling fra Vincent Lunges 

Institutt, i samarbeid med Crotonic X 

Av Vincent Lunge // Stiller ut på IKM 7 aug. - 7 sep. 

Dans i offentligheten er i dag forbudt i Iran. Det 

har ikke alltid vært sånn, og det er heller ingen 

skrevne lover mot dans, men etter revolusjonen 

har et av regimets virkemidler i kampen mot såkalt 

moralsk forfall vært å forby dans. Likevel danses 

det fremdeles i Iran, privat; bak gardiner og lukkede dører. 

Forbudet mot dans kan sammenstilles med kvinners obligatoriske 

tildekning i offentligheten, som også ble innført av det 

islamistiske styret etter revolusjonen i 1979. For noen er dette 

regler som følges i samsvar med en religiøs livsførsel, for andre 

utvikler det seg en splittelse i forhold til livet i det offentlige 

rom kontra det private. Vår forestilling kretser rundt både tildekningen 

og danseforbudet, og den polariseringen som oppstår 

mellom den offentlige og private sfære. 

«An Iranian dancer who has been living in Los Angeles has 

been given a 10-year suspended prison sentence in Iran on 

charges of corrupting the nation’s youth. Mohammed Khordadian 

was visiting relatives in Iran when he was arrested. 

He left Iran 22 years ago and had been making a living giving 

lessons in Iranian traditional dance and performing for 

the large Iranian community in California. But some of his 

performances were beamed into Iran by TV stations run by 

Iranian exiles and his videos also found their way onto the 

domestic Iranian market. This made him a popular figure 

among young Iranians, especially the girls. After learning 

that his mother had died, Mr Khordadian returned to Iran 

and spent a couple of months visiting relatives and friends. 

But he was arrested at the airport when he tried to leave. 

After several months in jail he has finally been released, 

following sentence by a Tehran court. It found him guilty 

of enticing and inciting the nation’s youth to corruption.» 

(Jim Muir, BBC News Tehran) 

«It is a day of joy. Come, let us all be friends! Let us take 

each other by hand and go to the Beloved (God). When we 

become stupefied in Him and are all one colour, let us keep 

going, dancing, toward the bazaar. It is a day for all the beauties 

to dance – let us close down our shops and all be idle. 

It is a day for the spirits to wear robes of honour – let us go 

as God’s guests to the mysteries. It is a day when idols are 

setting up tents in the garden – let us go to the rosegarden 

and gaze upon them!» (Rumi, persisk mystiker og poet fra 1200-tallet) 

Opptrinn: «VærDen» 

Constance Joy Vena // Emilie Dahlèn // Victoria S. Havstad // Siv Svaleng // Liv Marie Bendheim 

// Stiller ut på IKM 7 aug. - 7 sep. 

«VærDen», viser 4 aktører med et smykke mellom 

seg. Smykket er i fokus; det er noe verdifullt man 

vil ta vare på. De har funnet et bevegelsesgrunnlag som er 

styrt av smykket, men også av seg selv; sin kropp og sitt skall – 

med muligheter og begrensninger. 

«VærDen» handler om å visualisere balanse. Man er uløselig 

knyttet til hverandre og avhengige av hverandre, enten man vil 

eller ikke. Smykket er et uttrykk for deg, meg eller kloden vi le- 

ver på; hva gjør vi, hva gjør vi ikke, hva må vi gjøre for å skape 

balanse sammen? Hvordan samhandler vi, hvordan kommuniserer 

vi. Alle bidrar med seg og sin kunnskap, men også 

med sine «handicap». Vi må utfylle hverandre. Vi utgjør mangfoldet. 

Vil du Være Den i verden? 

s . 69 

KO N T U R 

N r. 1 4

«Voluntary Security 

Check 2» 

Installation/ performance by Jumana Manna // Stiller ut på IKM 7 aug. - 7 sep. 

A walk through metal detector and two official 

guards with hand held detectors stood at the 

entrance to Nasjonalteatret underground station 

on May third 2007. The security check only 

blocked a section of the entrance, making it possible 

to avoid it. The reactions from the public 

were varied. Many stood line and got checked, 

as done in airport security, others questioned 

the unexpected situation, and a few got nervous 

at the thought that the check was a result of a 

threat to the underground station. 

The seven hours of security infliction in central Oslo, a relatively 

safe city with little worry of terrorist attacks, passed 

smoothly. A brief TV reportage on the evening news reassured 

the public that this was an art installation and not a security 

measure taken as a result of an actual threat. 

The guards shifted every two hours. This meant there was a total 

of eight guards, each reacting differently to the job given to 

them. They were given simple directions to check people passing; 

not to force anyone through, to ask permission before 

checking bags, and to give a short explanation to those who 

asked what the check was about. From there on they were given 

the responsibility to interpret their position, as they found 

appropriate. The power of authority was used in varying extent 

from guard to guard. In one case, they refused to continue 

their shift, from fear that they would be sued for fulfilling a duty 

they were not trained for. 

The next performance planned of this kind will be on August 

7th, 2008, at the main entrance gates to the Frogner Park. 

I find the entrance to one of the greatest tourist attractions of 

the city, surrounded by beautiful villas and rich society, a great 

place to have a security check, which is something opposite to 

what this area of the city represents. 

This voluntary security check can be a means to question authority, 

the usefulness of so-called «security» measures such as 

these and the direct effects on the individual as a result of these 

changes. Are security checks necessarily there for our benefit 

and safety, or are they used to raise the levels of fear among 

the masses, the results of which are that a defensive and militant 

attitude becomes more widely acceptable with violent undertakings? 

The placement at the most secure and wealthiest part of 

town can be a comment on Norway’s inherent part of the global 

world, and that it is not a distant paradise necessarily shielded 

from political and economical hazards. 

s . 71 

KO N T U R 

N r. 1 4

Bidragsytere, Kontur #14 

Anita Hillestad 

Billedkunstner og overlevelesesstrateg, www.anitahillestad.no 

Anne Krogstad 

Professor i sosiologi, Universitetet i Oslo 

Audun Engh 

Jurist, aktivist i prosjektet Omgivelser.no og Stiftelsen Byens Fornyelse 

Bård Isdahl 

Forfatter og arkitekt i Norsk Form, www.norskform.no 

Christopher Rådlund 

Billedkunstner, www.allgronn.org/radlund 

Crotonic X Crew 

Dansegruppe med folk fra Nordic Black Theatre School og kulturhuset 

Hausmania: Fernanda Branco, Elena Bylund, Loan Tp Hoang, 

Caroline Jacobsen og Jessica Wiklund 

Elisabeth Medbøe 

Billedkunstner, http://home.online.no/~e-med/ 

Gisle Harr 

Billedkunstner, www.galleribriskeby.no/kunstnere.html 

Haugen / Zohar arkitekter 

Billedkunst og arkitektur, www.hza.no 

Helge Hiram Jensen 

Aksjonsforsker, www.hiram.no 

Hundessa Gemeda Mirgise 

Sosiolog fra universitetet i Addis Abeba, asylsøker bosatt på Vardåsen 

asylmottak 

Iselin Lønn 

Billedkunstner www.iselinlonn.no/ 

Jumana Manna 

Billedkunstner fra Jerusalem, og student ved Kunstakademiet i Oslo. 

Kari Strand 

Dramapedagog og forteller, www.karavane.info 

Katharina Dale Håkonsen 

Redaktør for DogA-magasinet, www.doga.no 

Kathleen Morley 

Billedkunstner, grafisk designer, masterstudent i kulturfag og 

overlevelsesstrateg. 

Landskapets vrangside 

Sci art-prosjekt om det overflatene skjuler 

Nizam Najjar 

Studerer regi ved Den Norske Filmskolen på Lillehammer 

Rachel Dagnall 

Billedkunstner og overlevelsesstrateg, www.h8w.net 

Siri Stensvik 

Billedkunstner, www.siriharrsteinvik.com 

Space Group 

Arkitektkontor, www.spacegroup.no 

Steffen Håndlykken 

Billedkunstner, handlykken@gmail.com, www.instituttforfarge.net 

Stein Holte 

Poet 

The Flip Out 

Arkitektstudenter ved Bergen arkitektskole (BAS): Alaleh Navaii, 

Siri Katinka Valdez, Eirik Aakhus Solheim ogTherese Rustad 

The Hungry Hearts 

Pin-Up Performance Band: Tonje Gjevjon, Ingeborg Kolle, Sofia Varino, 

Edith Roth Gjevjon og Line Halvorsen, www.hungryhearts.no 

Tjodun Felland 

Dramapedagog og forteller, www.fabelakt.no 

Tone Hansen 

Billedkunstner, tone.hansen@hok.no 

Vincent Lunges Institutt 

Tverrdisiplinær kunstgruppe: Mehrdad Baradaran, Ali Djabbary, 

Marit Fagerheim Wiik, Ulf A. Melbye og Jone Skjensvold, 

www.vincent-lunges.com 

VærDen 

Tekstilkunstneren Constance Joy Vena i samarbeid med danserne 

Emilie Dahlèn, Victoria S. Havstad, Siv Svaleng, Liv Marie Bendheim 

Åse Brandvold 

Journalist i Klassekampen, ase@adbusters.no

Oslo B - Helge Hiram Jensen

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?