Kirkelig Kulturverksted

epertoaret ikke er interessant for utgivelse på Kirkelig Kulturverksted”. Det ble til en saftig
reportasje. Du skal ikke lyve.
Hovmodet er vanligvis mindre. Ti av verkstedets artister er oppdaget via demo’er, blant dem
Skruk og Kenneth Sivertsen. Flere konsulenter er stadig i arbeid med å vurdere innsendt
materiale. Det dumper inn lydkassetter i postkassen hver uke. Til tider i meste laget til at alt
får en seriøs behandling.
Men hvordan velger kulturverkstedet ellers sine artister? Å satse på ukjente talenter er alltid
risikabelt, men har likevel vært et varemerke. Nærmest som et program. Siden har verkstedet
fått sin egen stall med artister. Prosjektene begynner med en idé. Deretter diskuteres hvem
som kan egne seg. Det hender også at artister hentes fra andre plateselskaper. Det har særlig
skjedd i ”På norsk”-serien. De som blir ”tatt opp” i Kirkelig Kulturverksteds artistlaug kan
regne med oppfølging. Er et samarbeid først inngått, kan det bli flere plater. Forutsetningen er
at de innsendte demo’ene er bedre enn den Dagbladet sendte inn. Før øvrig er standaravslagsbrevet
endret: ”Vi har vurdert den tilsendte tilsendte…”
OMSLAGENE
En mann med ei vinflaske i hånda? Det skulle ikke mer til før plateforretningen på Sørlandet
nektet å selge Det Norske kammerkors plate ”World Tour 1”. Men tidene forandres. Ingen
mukket over at omslaget til Skruks ”Stjernen ledet vise menn” i 1998 inneholdt et meget
spesielt stjernebilde over Betlehem. En sau.
Kirkelig Kulturverksted har lagt mye arbeid i utformingen av omslagene, og mange av dem
har væt kontroversielle. Men overraskelsen har like ofte vært over hva folk godtar. Kunne
man tenke seg at Odd Nerdrums bilde av et spedbarn – svøpt som til en mumie – skulle kunne
brukes på en juleplate? Kulturverkstedet streber etter å gi omslagene ”et allsidig
kunstuttrykk”. Det krever ressurser. Det krever en egen ansatt. Ragnhild Svoren har ansvaret,
og det er et omfattende arbeid. Artisten har en oppfatning, verkstedet kanskje en annen, mens
man skal finne en kunstner som trolig har en tredje mening.
Hvert prosjekt, hver CD, har sin historie, men noen forutsetninger er felles. Omslaget skal si
noe om platens innhold, tittelen skal være lett å lese. Alt skal inngå i en helhet. Ja, selve CDskiven
kan også få sitt eget uttrykk, sin særegne dekor. Det koster litt mer, men har utvilsomt
vært med på å gi Kulturverkstedet et særpreg. De første årene hadde en av entusiastene
jobben, Tor Lindrupsen. Hans karakteristiske strek, penn og pensel gjorde platene lett
gjenkjennelige. I dag brukes et vell av kunstnere til å gi platene et ytre som stemmer med det
som er brent til digitale signaler.
Kulturverkstedet utgir alle CD’er i en emballasje av papp, ikke denne plastikken som hele
tiden går i stykker. Det gir muligheter til mer særpregede omslag, omslagene kan brettes ut.
Det blir plass til tekstene, som alltid er viktige. Pappinnpakningen har en annen fordel. Det er
bedre å holde i et kjærlig slitt omslag i papp enn et halvsmadret omslag av plast.
I en tidlig fase var titlene svært fantasifulle. Av moll er du komen, til dur skal du bli.
Valsetaktsalmeplaten med trekkspill het Arnt Haugens reviderte. Skruks negro spirituals het
Hallelujazz og Kvite som negrar. Bedehussangene het Evergreens fra Kanaan eller bare
Smykker fra bedehuset, mens andre åndelige sanger, fremført med fløyte og orgel fikk tittelen