Kirkelig Kulturverksted

FOLKETS MUSIKK, FOLKEMUSIKK
En gang var fela djevelens instrument. Det tok definitivt slutt i 1982. Da sto Hauk Buen foran
en mikrofon og gned ”Korset vil jeg aldri svikte” ut over strengene. Og han kunne ikke dy
seg, Han hev innpå ”Nordafjølsen” helt til slutt. Kjennere vet at slåtten ikke er en salme. Den
må minst være skrevet av Gamle-Erik selv. Sondre Bratland, som medvirket, spilte selv av
opptakene for kjente. Da tok hans far affære. Handelsmannen Bratland skrev til
kulturverkstedet at dersom ”Nordafjølsen” skal med på plata, vil han ikke selge ett eksemplar
i sin butikk. Ingen stor trussel fra en kolonihandler, kanskje, men et signal fra folket.
Djevelskapen ble fjernet med grov saks. Platen hadde for øvrig nok frekkheter som det var.
Det var en tid for folkelig musikk, ikke bare som slåtter og stev. Club 7 og viseklubben
Dolphin var scener for Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand, Steinar Ofsdal og deres generasjon.
I Telemark drev felelåta over danseplattingene. Det var bare å hanke inn. Men musikken
skulle også bearbeides. I denne tiden legges grunnlaget for kulturverkstedets blanding av
stilarter. Det mest spektakulære resultatet var Rosensfole der folketonesangeren Agnes Buen
Garnås synger til Jan Garbareks saksofon. ”Vi skjønner intet av dette”, skrev seriøse britiske
aviser, og la til: ”.. men guddommelig vakkert er det”.
Arild Andersen med platene ”Sagn” og ”Arv” er andre milepæler hvor jazzen møter den
klassiske folkemusikken. Hans blandinger er blitt mottatt av et stort publikum. Det er også de
kvinnelige felejentene, Annbjørg Lien og Susanne Lundeng.
Men er det egentlig nytt å bruke folkets musikk for å kle religiøse tekster? Slett ikke. Martin
Luther gjorde det. Frelsesarmeens William Booth gjorde det. Hans Nielsen Hauge gjorde det.
Nå gjør alle det. Noen bedre enn andre.
FREMMEDE TUNGERS TALE
Samme hvor han kommer, om det er bryllup eller begravelse, må Sondre Bratland synge
”Luftslott i det blå”. Han hadde aldri trodd at det skulle bli gjengs å synge låter fra den
utlevde og avdøde Hank Williams i anstendige forsamlinger. Så er det heller ikke hver dag en
slager blir en hymne.
Serien av plater med utenlandske artister oversatt til norsk begynte med ”Cohen på norsk –
Hadde månen en søster” i 1993. Leonard Cohen var vel den verste man kunne be. Blant hans
mest standhaftige prinsipper er forbudet mot oversettelse av tekstene. Men Håvard Rem
overtalte ham. Cohen ble sjarmert av Rems intelligente spørsmål på en pressekonferanse. Det
var et halsbrekkende prosjekt. Hvem ville synge Leonard Cohen ”på norsk”? Ingen menn ble
spurt, hvem kunne overgå hans maskulinitet? Det var enklere å be noen kvinner, og Claudia
Scott, Somebodys’s Darling, Kari Bremnes, Sidsel Endresen, Kristin Solli og Kirsten Bråten
Berg ble bedt. De laget en plate de fleste møtte med stor skepsis. CC Cowboys spilte og
kunne med en viss forundring notere innsatsen blant sine suksesser. Oppdraget lå nok litt på
siden av det bandet ellers driver med.
To år senere kom ”Hank Williams på norsk – Aleine om høsten” med Jonas Fjeld, Sondre
Bratland, Gunn Heidi Larsen og Vibeke Saugestad. Åge Aleksandersen laget ”Dylan på norsk
– Fredløs” i 1997, med tekster oversatt av Håvard Rem. Kris Kristofferson fikk sine sanger
oversatt i 1999, og fremført av Steinar Albrigtsen, Henning Kvitnes og Lynni Treekrem.
Mottakelsen har vært blandet. Bob Dylan-tekstene og Åge Aleksandersens fremføring førte til