BAK DØD OG GRAV - Kristenbloggen

av det storverk Jesus har utført gjennom sin forsonings død.
Deres tankegang kan ikke annet enn bringe sjelene inn i et unødig
mørke. Hvorfor skulde man da ønske å “fare herfra og være
hjemme hos Herren, hvilket var så meget bedre, hvis det ikke lot
seg gjøre? For disse villfarende profeter er døden fremdeles en
fiende, en forbannelse, en straff som forsoningen ikke har fjernet
eller forminsket. Man skulde ikke tro at de har lest noe om
at Kristus ved døden har gjort den til intet som hadde dødens
velde, det er djevelen, men at man fremdeles skal leve i frykt for
døden hele sin livstid!”
Men døden betyr ikke at man opphører å eksistere. Menneskets
ånd eksisterer like fult, selv om den forlater legemet. Legemet
dør ganske visst og blir ormeføde, men ånden er aktiv i en annen
verden. Hvorledes skal man ellers forklare uttrykk som disse
“I legemet” eller “utenfor legemet? (2 Kor 12, 2), “hjemme i
legemet” eller “borte fra legemet” i 2 Kor 5, 6, 8? Det sies jo
uttrykkelig, at ånden kan flytte ut av legemet og leve uten det.
Man legger sæden i jorden. og ifølge Skriftens språkbruk blir det
man sår ikke levendegjort “uten det dør.” (1 Kor 15, 35).
Her har vi et forbilde på det Skriften kaller døden. Apostelen
Peter sammenligner døden med “nedleggelsen” av sin “hytte”
(2 Pet 1,14). Og Paulus sammenligner det med et jordisk hus
som “nedbryte” (2 Kor 1) og i det åttende vers sier han at han
“vil heller være borte fra legemet og være hjemme hos Herren,
og i Fil 1, 23 sier han: “Jeg har lyst til å fare herfra og være Kristus,
for dette er meget, meget bedre.
18