BAK DØD OG GRAV - Kristenbloggen

BAK DØD OG GRAV
MELLOMTILSTANDEN OG EVIGHETEN
FINNES DET ET HELVETE?

Thomas Ball
Barratt
2

Bak død og grav
Copyright © 2011 Ronny Ranestad Larsen
www.kristenbloggen.net
Takk til Ivar Helmersen for fremstilling av manuskript.
Eksemplarfremstilling kun tillatt under følgende betingelser: Materialet må ikke
endres, omformes eller bygges videre på.
3

INNHOLD
FINNES DET ET HELVETE? ................................................... 5
MENNESKET ET TREFOLDIG VESEN .................................. 24
PREKET HAN FOR ÅNDENE SOM VAR I VARETEKT? ......... 38
GEHENNA ......................................................................... 41
ILDSJØEN DEN ANNEN DØD ............................................. 47
ER STRAFFEN EVIG? .......................................................... 50
TILINTETGJØRELSESLÆREN .............................................. 54
FLERE VIKTIGE SPØRSMÅL ................................................ 62
ALLE TIDERS GJENOPPRETTELSE. ..................................... 73
SLUTTBEMERKNINGER ..................................................... 78
4

FINNES DET ET HELVETE?
Hertil vil mange straks svare nei! Andre vil svare: Ja! En vil si: “Et
helvete? Ja, jeg har et helvete i mitt eget hjem!” En mann sa
ganske nylig til mig: “Hver morgen jeg våkner, er det som om jeg
våknet i helvete.”
“Helvete!” vil noen si: “Gå ut på krigsmarken i dag, så vil du
straks kunne finne et helvete, mange helvete”. Således ville man
fortsette. Saken er den, at der oppstår et helvete allerede her
når man ikke har forbindelse med Gud! Den tilstand som rår,
både her og der i verden, er ofte som et lite helvete.
Men spørsmålet går dypere enn som så. Det gjelder det hinsidige
forhold bak død og grav. Finnes der noe der, som svarer til
den tenke man har om de ugudeliges straff og pine, som vi har
hørt om i vår barnelærdom? Er det virkelig sant at store masser
av mennesker vil havne i helvete når deres liv er opphørt i denne
verden? Stemmer en slik tenke og forkynnelse med det billede
av Gud som skriften har gitt oss, som kjærlighetens Fader?
Det er spørsmål som må trenge seg inn på oss selv om vi søker å
bortvise dem og mener at vi er hevet over en slik tankegang!
Alt det som hører det hinsidige liv til, er av stor betydning for
oss alle, og Bibelens vitnesbyrd om dette må derfor være avgjørende
for dem som tror på den som en åpenbaring av Guds bestemmelse
med onde og gode mennesker.
At det er en evig himmel og en ubeskrivelig herlighet i vente for
Guds folk, se, det er noe de Fleste tror, men Bibelens lære om
5

en evig fortapelse møter motstand fra mange hold, især etterat
rasjonalismen, ateismen og universalismen har trengt seg inn på
så mange områder.
Straks man nevner ordet
helvete,
er det mange som blir bitre eller drar på smilebåndet, de tror
ikke at det finnes et sådant sted og vil, ut fra en del menneskelige
slutninger, søke å bortforklare det.
Emnet er således gjenstand for diskusjon, og verdensmennesker
som ikke tror på et evig helvete for de fortapte, forfølger ofte og
forhåner Gjerne dem som tror det og som mener at Gud selv
har åpenbart dette gjennom sitt ord.
I alminnelighet vil folk Som ikke helt er forherdet og gudsforlatte,
medgi at det er meget ondt i verden. Visstnok har “Christian
Science” søkt å motbevis dette og har ikledd sin teorier kristelig
talemåter og fått i stand en religion av sine slutninger; men enhver
som vil bruke sin forstand og sine tanker i samklang med
Guds ord, vil medgi at like så sikkert som det er sykdom til i verden
– Noe Christian Science også benekter – like så sikkert er
det synd her, og at denne er opprinnelig skyld i all den ulykke
som finnes – sykdom iberegnet.
Som regel vil folk gjerne klynge seg til den tenke at det er et liv
etter dette. De kan ikke tenke seg livets evige opphør. Visstnok
er del så, at det er gudsfornektere og rasjonalister av enhver
type som fornekter dette og påstår at vi til slutt blir som den
jord vi trampet på. Men dypest inne i vårt vesen er det en
6

stemme som sier at materialismen og ateismen er falsk; og i
virkeligheten tror ateistene neppe selv at døden avsluttet alt.
Det innebærer en fornektelse av menneskets verdighet og rettigheter
å tro og forkynne menneskets tilintetgjørelse i døden.
Et vesen som kan omspenne hele universet med sin tenke og
forstand og viser seg å kunne handle ganske annerledes opphøyet
og forstandsmessig enn dyrene omkring det, kan umulig
opphøre å eksistere fordi det dør. Det må være en fortsettelse
av det liv som er begynt her nede! Vår egen forstand tilsier oss
dette, så vel som de forhåpninger vi har, som brenner og luer
inne i vår barm. Døden kan umulig avslutte alt! Den som lærer
dette, har ingen føling med virkeligheten og ingen forståelse av
menneskets opphøyete og enestående tilværelse!
Ateistenes ufornuftige påstand vil man lett komme forbi når
man fester seg ved den guddommelige åpenbaring sådan som vi
har den i Bibelen. Den Hellige Ånd hat klart trukket opp linjene
for oss der og meddelt oss Guds tanker og vilje med sine skapninger.
Den strid som har rast mest, har derfor nærmest dreiet seg om
hvorvidt den straff som venter de ugudelige på den annen side,
er evig, eller om vi kan vente en fornyet henvendelse til disse
med tilbud om frelse i den hinsidige verden, og i såfall mener
mange, at dette tilbud da vil bli akseptert og at alle til slutt vil bli
gjeninnsatt i sine tapte rettigheter, ja, endog selve djevelen og
hans engler.
Det er flere retninger som er oppstått i tiden som har forsvart
denne teori, men de som følger den bibelske åpenbaring, selv
om deres hjerter kunne ønske seg en slik utløsning av proble-
7

met er ikke i stand til å finne denne utvei i den guddommelige
plan, og for dem er Guds ord som sagt avgjørende, selv om det
som deri læres er i strid med den menneskelige tankegang. Vi
må også alltid erindre at den skyldige part vil gjerne få sin straff i
en så mild form som mulig.
Mange predikanter har opphørt ganske å omtale helvete, selv
om de ikke kan benekte at det finnes et sådant sted og ikke er i
stand til å motbevise at de ugudelige vil forbli der for evig. Det
var en tid da predikanter preket helvete alt for meget og forsømte
forkynnelsen om Guds kjærlighet og himmelen. Men nå
har en hel del svunget seg som en pendel helt over til den annen
side og forsømmer å advare folk mot den fare de står i ved å
forkaste Guds sannhet. Derved synder man mot det lys skriftene
har bragd oss og gir ikke folk den veiledning de trenger! Hva ville
man tenke om den som visste at hurtigtoget nærmet seg, men
forsømte å gi de forbifarende de nødvendige faresignaler? Og
hva kan man tenke og mene om dem som gir seg ut for å være
Herrens videre og folkets åndelige veiledere, men forsømmer å
advare dem mot den kommende fare, den uunngåelige dom
over de ufrelstes gjerninger og liv, som er evig i sin følger?
Det er vel så at når Bibelen benytter utrykk som “ilsjøen” o. l., så
er man tilbøyelig til å tenke seg en ild lik vår materielle ild. Men
etter oppstandelsen, når også de ugudelige har fått udødelige
legemer, vil ikke den materielle ild som vi kjenner til, kunne volde
dem noe besvær. Udødelige vesener kan passere gjennom
alt det som betegnes med ordet materie - også ilden, på samme
måte som Jesu legeme etter oppstandelsen kunne gå gjennom
en dør. Endog de ugudelige vil kunne gjøre det, da deres lege-
8

mer blir åndelige og blir ikke bundet eller påvirket av materien
eller tyngdeloven. Men når uttrykket ild og pine benyttes, kan vi
være forvisset om at den lidelse de fortapte må gjennomgå, er
like så virkelig som den materielle ild er det, og like følbar som
den fysiske pine her, men den er avpasset udødelige vesener og
deres tilstand hisset! Billedet som benyttes, skulde bare tjene til
å vekke vår forståelse av den forferdelige gru og angst og pine
de fortapte må gjennomgå. Dantes fantastiske billeder kan vel
vekke til ettertanke, men det virkelige forhold vil bli av den art
som udødelige mennesker kan og må gjennomleve, og denne
blir like virkelig i redselsfull ulykke for de fortapte i Hades og
Gehenna som de frelstes evige glede og harmoniske samvær
med Gud og alt hellig i himmelen blir det!
Uttrykket helvete har ofte vært anvendt på en uriktig måte i de
gamle bibeloversettelser, og dette har igjen skapt en del forvirring;
men det faktum blir dog stående at det er et helvete. Og
deres tilstand som kommer der, er ifølge den guddommelige
åpenbaring, uforanderlig, selv om ikke alle får den samme straff,
men vil bli dømt etter det lys de har mottatt og sitt forhold til
samme i denne verden. Her har vi med en like håndpåtagelig
virkelighet å gjøre som vår egen eksistens på denne side død og
grav er virkelig. Det er et emne som bør vekke alle sovende sinn
til ettertanke.
Under mine studier av dette emne har jeg hentet mange tanker
fra forskjellig hold. 1 )
1 Spesielt biskop S. M. Merrills bok om "Det Nye Testamentets
lære om helvete" og rev. Marshall Randles bok: "For ever".
9

Jeg må bekjenne at jeg ikke er en ekspert på dette område. men
enhver, især en ordets forkynner, er nødt til å forme seg et begrep
om et så viktig emne. Og det syn. jeg fremholder nå, har
jeg hatt helt fra ungdommen av, og jeg mener at det er bygget
på selve skriften. Den må være vår rettesnor også her, ja især
her!
Det er flere uttrykk som benyttes i Skriften for å betegne den
hinsidige tilstand. I Det gamle Testamente anvendes ordet
sheol.
“Det sikter alltid til de dødes tilstand, unntagen når det i overført
form brukes om noe her i verden. Det betegner ikke varighet.
I alminnelighet betyr det den usette verden eller de henfarne
sjelers tilstand” . 2 )
Tartarus
er et ord som bare forekommer en gang i Skriften. Det finnes i 2
Pet 2, 4: “For så sant Gud ikke sparte engler da de syndet, men
styrtet dem ned i avgrunnen og overgav dem til mørkets huller i
varetekt til dom” o.s.v. Tartarus er her oversatt med avgrunnen.
Antagelig er det den avgrunn satan blir kastet i begynnelsen av
tusenårsriket. (Åp 20, 2-3), likeså den avgrunn som den besatte
ikke ønsket å komme til (Luk 8,30-31).
2 S. M. Merrill.
10

Dr. Joseph Henry Thayer uttaler i “Greek-English Leksikon” at
“oldtidens grekere betraktet ordet som et uttrykk for oppholdsstedet
for de ugudelige etter døden, hvor de lider straff for sine
onde gjerninger, og at det svarer til jødenes Gehenna.” Men det
siste sted er det ikke, da de befinner seg i “varetekt til dom”, og
Gehenna kommer e f t e r dommen foran den hvite trone.
Den bekjente “International Standard Bibel Encyclopaedia” sier
at det betyr “oppholdsstedet for de falne engler”. “Det er de
falne englers fengsel før dommen og burde stått i Bibelen med
sitt opprinnelige navn: Tartarus.”
Hades
er et ord av megen viktighet i behandlingen av hele dette
spørsmål. Det har samme betydning som Sheol i Det gamle Testamente
og sikter til den hinsidige verden, stedet for de ånder
som har forlatt sine legemer. Det sier oss intet om deres karakter
og tilstand som kommer der; det er kun mellomtilstanden
for de døde. Både de onde og gode oppholder seg i Hades eller
som det nå oversettes
dødsriket.
Det er uriktig å oversette Hades med “grav”, som i den engelske
oversettelse, for Hades omfatter alltid de ånder som er adskilt
fra legemet og ikke selve legemet. Det kan derfor ikke forbindes
med den materielle verden, men sikter til de dødes oppholdssted
mellom døden og oppstandelsen.
11

Det er vel så at en del materialistiske fortolkere mener at Sheol
eller Hades betyr graven, og “Paradiset” er for disse et sted med
velsignelse på den gjenfødte jord. Men “Sheol (Hades) anvendes
som sagt i alminnelig gresk språkbruk om oppholdsstedet for de
ånder som er gått bort. Den jødiske anvendelse av ordet bekrefter
dette, like så den avhandling som sies å være skrevet av Josefus
(hva enten den er skrevet av ham eller ikke), og således
blir det anvendt i Skriften i Luk 16, hvor også uttrykket “Abrahams
skjød” benyttes. Det ville være umulig for Jesus uten videre
å anvende et blott og bart overtroisk eller hedensk billede
uten å gjøre en bemerkning derom, ei heller kunne Paulus, som
selv hadde vært en streng fariseer, ha inntatt et slikt standpunkt
om Paradis som han gjorde.” (2 Kor 12).
Grant fastslår at hvilket billedlig uttrykk av Hades der enn gjøres
når det settes i forbindelse med mennesket. Så har det alltid
kun en betydning, og det er slett ikke graven. Hades står ugjendrivelig
i samme forhold til ånden som graven til legemet. Det at
de kobles sammen, disse uttrykk, “døden og Hades”, beviser
dette. Vi kan anføre en del skriftsteder som fastslår det:
I Åp 20,13 sies det at “døden og dødsriket gav tilbake de døde
som var i dem,” Døden har ganske naturlig med det livløse legeme
å gjøre og Hades (dødsriket) med ånden. I Apg 27 står
det; “For du skal ikke forlate min sjel i Hades (dødsriket), ei heller
skal du overgi din hellige til å se tilintetgjørelse.” Hades mottar
menneskeånden, og uttrykket om forråtnelse sikter til legemet
og graven. I sin fortolkning i det 31 vers sier Peter: “Så var
det om Messias’ oppstandelse han fremsynt talte det ord at han
ikke ble forlatt i dødsriket (Hades) ei heller så hans kjød tilintet-
12

gjørelse” (d. v, s, i graven), Peter fastslår at det skjedde Som
Guds ord forutsa.
Hades benyttes på elleve steder i det nye Testamente, men hver
gang betegne det stedet hvor de bortgangne ånder oppholder
seg, Åp 1,18, sammenkobles også døden og dødsriket som
ovenfor anført; de er dog forskjellig fra hinannen. Når oppstandelsen
finner sted, vil døden oppgi de legemer den har, og Hades
de ånder som er der. Åndene vil bli forenet med de legemer
som oppstår av gravene og av havets dyp. Johannes så hvorledes
“havet gav tilbake de døde som var i det, og døden (som
gjemte menneskenes legemer) og dødsriket (som gjemte menneskenes
ånder) gav tilbake de døde som var i dem.” (20, 13).
De mennesker som var “døde”, blev m. a. o. levende, og det
skjedde derved at gravene blev tomme og ikke kunne beholde
sitt bytte (de avsjelede legemer), og dødsriket kunne ikke lenger
holde på de legemsløse ånder. men begge både sjel og legeme -
fant hverandre igjen, legemet naturligvis i fornyet og åndelig
skikkelse, avpasset den evige og udødelige ånds krav og dens
nye tilværelse etter oppstandelsen. Det oppstår “et åndelig legeme”,
sier Paulus (1 Kor 15,44).
Både døden og dødsriket blir tømt etter den siste oppstandelse.
“Ingen Adams sønn, hværken frelst eller fortapt,” sier John Ritehie,
“vil da finnes der, for i den evige tilstand vil det aldri mere
oppstå noen atskillelse mellom legeme og sjel.” De frelste som
er oppstått eller forvandlet, vil være i evig herlighet (1 Pet 5,10)
og de fortapte i Gehenna, (Mark 9,43-44) dvs. “ildsjøen” (Åp 20,
14).
Her nevnte vi et annet meget viktig ord:
13

Gehenna.
Det forekommer 12 ganger i Det nye Testamente ; og når unntas
Jak 3, 6, bemerker Merrill, hvor det har en billedlig betydning,
finnes det kun i Jesu taler. Det blev især benyttet når han
talte til jødene og ville neppe forståes av andre enn dem. “Man
er gjennomgående enig om ordets opprinnelse og betydning.
Det er sammensatt av to hebraiske ord Som til sammen betyr
Hinnoms dal. Det var et sted i dalen syd for Jerusalem hvor man
hadde drevet avgudsdyrkelse, hvor Moloks billede stod, hvor
kananittene, og senere i frafallets tid, israelittene utøvde denne
grusomme gudsdyrkelse. Kong Josias (2 Kong 23) omstyrtet
denne avgudsdyrkelse og vanhelliget stedet så det blev et sted
hvor man bragte stadens avfall og urenhet. I Det gamle Testamente
kaltes det “Tofet i Hinnoms dal”. Stedets navn blev brukt
om alt som stred mot Gud og var forhatt av hans folk. Det blev
således ganske naturlig ett utrykk for jødenes begrep om Guds
fienders straff etter døden. Det var også i denne forstand vår
Frelser brukte ordet Gehenna, for å betegne den straff som til
sist skulde ramme de onde. Brukt på denne måte får det en betydning
som mere enn noe annet ord nærmer seg det som folk i
alminnelighet mener med uttrykket “helvete”, og dog er det et
egennavn, navnet på et velkjent sted. Man burde beholdt ordet
som det lyder i grunnspråket uten å oversette det. Men det som
er av størst betydning er ikke ordets opprinnelse, historie og
betydning, men dets anvendelse”.
“Det er mange,” sier Merrill,” av dem endog som tror på en evig
straff, som anvender ordet Gehenna om mellom tilstanden eller
om tilstanden umiddelbart etter døden. Men dette er absolutt
14

uriktig. For denne tilstand betegnes ved ordet Hades, hvorimot
Gehenna betegnet den tilstand de onde vil komme i etter den
endelige dom og slett ikke deres tilstand etter døden og før
oppstandelsen. Når man holder disse uttrykk klart fra hverandre,
så vil man forhindre meggen forvirring.”
Altså - “Hades omfatter tilstanden etter døden på denne side av
oppstandelsen; noe Gehena finnes ikke før man er kommet hinsides
Hades. Gehena peker hen på perioden etter oppstandelsen
og dommen, på den siste tilstand. Tartarus peker hen på de
falne englers fengsel før dommen. Straffens varighet betegnes
ikke ved disse uttrykk, den kommer til som en naturlig følge.
Hades må nødvendigvis ha en bestemt varighet på samme måte
som verden har det, og dens varighet er nettopp begrenset til
den periode verden varer, eller mere bestemt til den tid åndene
er adskilt fra sine legemer.” I den første oppstandelse vil den
oppgi alle den nå har og forsvinne Derfor er straffen der ikke
evig (for Hades opphører), og “derfor har de som fremholder at
Hades ikke er noe sted for evig straff, ikke som de mener beseiret
noe punkt i den ortodokse lære angående dette, for de har
ikke derved berørt det som tvisten dreier seg om.”
Straffen - pinen - i Hades er bare innledningen til den pine og
straff som følger umiddelbart etter dommen foran den hvite
trone (Åp 20,11-15), etterat den ufrelstes ånd har forlatt Hades
og i den siste oppstandelse gjenforenet seg med legemet. Den
ugudeliges ånd og legeme skal i fellesskap hisset lide for sine
handlinger og et liv i synd og vantro her. De har syndet i fellesskap
og skal lide i fellesskap
15

Ordene død og grav har som regel noe trist og lammende ved
seg, især for de ufrelste. Det er intet de frykter mere enn døden.
I Hebr 2,15 står det om dem som “av frykt for døden var i trældom
all sin livstid”. Men i samme setning sies det oss at Jesus er
kommet for å “utfri alle” disse. I Heb 2, 14 heter det; “Ettersom
da barna har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri,
for att han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens
velde, det er djevelen”.
Det er en stor og herlig utfrielse Når en virkelig kristen ser fremtiden
og døden og evigheten i møte, har han intet å frykte for I
Kristus har ryddet årsaken til frykt av veien, idet han “i alle ting
blev sine brødre lik, for att han kunne bli en miskunnelig og trofast
yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder.
For derved at han selv har lidd og har vært fristet, kan han
komme dem til hjelp som blir fristet”. (17 og 18 vers).
Grunnen til denne frykt sees av den siste del av det 15. kapitel i
1 Kor: Døden betraktes som en fiende, og “den siste fiende”.
(26.v.) Men det som gjør døden så bitter og hård for mange er
synden. “Dødens brodd er synden”. Synden hugger til de ugudelige
i dødsstunden og volder forferdelse og uro; og det som gir
synden kraft er loven. Guds rene og hellige lov fremholder hvor
redselsfull synden er, så dommen fyller sjelen med gru.
Men den som tror på Jesus Kristus. frykter ikke, fordi dødens
brodd er borttatt. Jesu Kristi Guds Sønns blod “renser fra all
synd!” Da kan man si som Paulus: “Død, hvor er din brodd? død.
hvor er din seier? - men Gud være takk som gir oss seier ved vår
Herre Jesus Kristus!” Døden blir for den troende sjel kun en
overgang fra Prøvetiden til det sikre og lykkelige opphold i Para-
16

dis, så man endog kan si: “ Vi vil heller være borte fra legemet
og være hjemme hos Herren” (2 Kor 5,8). Herav ser vi at den
som er frelst ved troen på Kristi blod, er sikret evig liv hvis han
er tro inntil enden; og i det øyeblikk det inntreffer som vi kaller
døden, da vil ånden bli båret hjem der hvor Herren er!
Den derimot som dør “uten Gud og uten håp,” vil åpne sine øyne
i pinens sted. Hans ånd vil fare dit hvor alle de samles som
kun levde for seg selv og foraktet Guds nåde.
Man opphører ikke med å eksistere i døden.
For en del falske profeter er det om å gjøre å påvise at man i
dødsøyeblikket opphører å eksistere, eller treder inn i en ubevisst
tilstand. Deres argument lyder omtrent således: Døden
begynte hos Adam den dag han var ulydig “og hersker over troende
og vantro uten forskjell inntil oppstandelsensens morgen.
Derfor følger det av seg selv, at både de rettferdige og urettferdige
er helt og holdent døde når de dør. Dødstilstanden omfatter
hverken lykke eller elendighet, men er en dødstilstand hvor
intet bevisst liv kjennes, og dette er felles for både frelste og
ufrelste.”
Men tenke seg til en slik tåpelig påstand som denne! De skjelner
ikke mellom den naturlige død - legemets, og åndens utløsning
av legemet. De glemmer at hverken Enok eller Elias døde, og at
de som lever ved Kristi komme, vil aldri dø. “Vi skal ikke alle
hensove”, sier Paulus i 1 Kor 15,51.
“De som fører denne falske lære, er kommet helt utenfor Guds
plan.:” sier Ritehie med rette. “De har ingen korrekt oppfatning
17

av det storverk Jesus har utført gjennom sin forsonings død.
Deres tankegang kan ikke annet enn bringe sjelene inn i et unødig
mørke. Hvorfor skulde man da ønske å “fare herfra og være
hjemme hos Herren, hvilket var så meget bedre, hvis det ikke lot
seg gjøre? For disse villfarende profeter er døden fremdeles en
fiende, en forbannelse, en straff som forsoningen ikke har fjernet
eller forminsket. Man skulde ikke tro at de har lest noe om
at Kristus ved døden har gjort den til intet som hadde dødens
velde, det er djevelen, men at man fremdeles skal leve i frykt for
døden hele sin livstid!”
Men døden betyr ikke at man opphører å eksistere. Menneskets
ånd eksisterer like fult, selv om den forlater legemet. Legemet
dør ganske visst og blir ormeføde, men ånden er aktiv i en annen
verden. Hvorledes skal man ellers forklare uttrykk som disse
“I legemet” eller “utenfor legemet? (2 Kor 12, 2), “hjemme i
legemet” eller “borte fra legemet” i 2 Kor 5, 6, 8? Det sies jo
uttrykkelig, at ånden kan flytte ut av legemet og leve uten det.
Man legger sæden i jorden. og ifølge Skriftens språkbruk blir det
man sår ikke levendegjort “uten det dør.” (1 Kor 15, 35).
Her har vi et forbilde på det Skriften kaller døden. Apostelen
Peter sammenligner døden med “nedleggelsen” av sin “hytte”
(2 Pet 1,14). Og Paulus sammenligner det med et jordisk hus
som “nedbryte” (2 Kor 1) og i det åttende vers sier han at han
“vil heller være borte fra legemet og være hjemme hos Herren,
og i Fil 1, 23 sier han: “Jeg har lyst til å fare herfra og være Kristus,
for dette er meget, meget bedre.
18

Døden er således “ikke målet for vårt opphold her, men kun en
krise, en krysning på veien. Den naturlige død skiller ånden fra
legemet; den åndelige død atskiller mennesket fra Gud.” Om de
gjenfødte sies det at de er allerede “døde ved sine overtredelser
og synder” (Efes 2,1). Og dog er de “i en redselsfull grad i live og
meget aktive.” idet de vandrer “etter denne verdens løp. etter
høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i
vantroens barn.” (v. 2). De lever i ondskap og avind og syndige
lyster “fremmedgjort for Guds liv ved den vankundighet som er i
dem på grunn av deres hjertes forherdelse.” (Efes 4,18).
Den naturlige død er felles både for frelste og ufrelste inntil
oppstandelsen finner sted, og rammer alle som ikke blir med i
den forvandlede skare når bruden hentes. Døden er en følge av
menneskets fall Les Rom 5, 12. Den kom som en forferdelig følge
av synden. Men den som er frelst er utfridd av den åndelige
døds makt!
Uttrykket “døden” innbefatter således ikke bare atskillelsen fra
Gud, men også legemets død. De som lever og dør uten Kristus
vil lide den “annen døds” redsler. (Åp 20, 14) Det betyr at de
etter sin oppstandelse vil bli adskilt fra Gud med legeme, sjel og
ånd. Det er den dom som vil ramme alle som forkaster frelsesmidlet:
Jesu Kristi dyrebare blod!
Døden tilintetgjort.
I 2 Tim 1,10 sier Paulus oss at døden er tilintetgjort. Stedet lyder
så: “Han (Jesus) tilintet gjorde døden og førte liv og uforgjengelighet
frem for lyset ved evangeliet.” Det vil si at han har brutt
dødens redsel og makt for alle dem som tilhører ham. Døden
19

lir således ikke lenger “redselens konge” for dem. Mange av
dem skal endog fare herfra uten å dø. (1 Kor 15, 51) Endog de
som må gjennomgå dødsskyggens dal. som tror på Herren. har
Han lovet at de ikke skal se døden” (Joh 8, 51) Det vil si at de
ikke skal se den således som de ufrelste må gjøre det i all dens
kraft og redsel For de frelstes vedkommende er som før Sagt
“brodden” (synden) uttrykket. (1 Kor 15, 56) De har mottatt det
guddommelige liv som Jesus skjenker, han som har “nøklene til
døden og dødsriket” (Åp 1, 18).
Etter Guds forsoningsplan i Kristus Jesus, er dødens makt rettslig
avskaffet, og når Sønnen, ifølge 1 Kor 15,28, helt har lagt døden
under seg, vil den også i virkeligheten bli det. Tusener på tusener
har nå passert dødsporten i triumf og er inngått i de levendes
evige land med jublende sang, nå hviler deres legemer inntil
Jesu basun høres, når han kommer tilbake for å hente sin brudeskare,
og da skal de alle delta i triumftoget på forløsningen
dag. (Efes 4, 30; Rom 8, 23).
Døden – en søvn.
Døden omtales ofte som en “søvn” i skriften. Men denne søvn
har intet med menneskets ånd å gjøre, og uttrykket benyttes
aldri i skriften på den måte. Det er et vakkert uttrykk for legemets
død eller bortgang. Jesus sa; “Lasarus, vår venn er sovnet
inn.” (Joh 11, 11) Han ville avsted og oppvekke sin venn fra døden.
I Matt 27, 52 står: “Og gravene åpnedes, og mange av de
hensovede helliges legemer stod opp.” Her sies det uttrykkelig
at denne søvn har med legemet å gjøre. I Apg 7, 60 sies det om
Stefanus: “Og som han hadde sagt dette, sov han inn.” I kap 8, 2
20

står det at gudfryktige menn begravet Stefanus, men da sten
regnet falt på ham ropte han og sa; “Herre Jesus, ta imot min
ånd!” Hans ånd var således hos Jesus, mens legemet blev lagt i
graven. l 1 Kor 15,7 sies det at av de 500 brødre som hadde
vært vitner til Jesu oppstandelse, var de fleste ennå i live da
Paulus skrev dette brev “men noen er hensovet”, sier han. Det
betyr således ikke at de hadde opphørt å eksistere, men deres
vitnesbyrd om Jesus på jorden var opphørt. for de var vandret
hjem til Gud Om Moses og Elias sies det bestemt i Matt 17, 3 at
de “talte med” Jesus på Forklarelsens berg; og ifølge Luk 9, 31
talte de med ham “om hans bortgang, som han skulde fullbyrde
i Jerusalem”. Om Moses sies det tydelig, at Han døde og Gud
begravet ham (5 Mos 34, 6). Elias for hjem i forvandlet tilstand.
som Enok i sin tid hadde gjort det uten å dø, men han fremstod
med sitt udødelige legeme og ånd på Forklarelsen berg, men
Moses legeme hvilte der hvor Gud hadde begravet det, og hviler
der ennå, men med sin ånd kunne han delta like bevisst i samtalen
om Jesu lidelse som Elias. Enskjønt legemet sov i “dalen i
Moabs lend mitt imot Bet Peor”, så levde hans ånd i bevisst
virksomhet i den usynlige verden: Hades.
Jesu død.
Da Jesus døde på Golgata “ropte han med høy røst og oppgav
ånden”, sier Matt 27, 50. I Luk 23, 46 står det, at han “ropte
med høy røst og sa: Fader i dine hender overgir jeg min ånd!”.
Og da han hadde sagt dette, utåndet han. Klarere bevis for at
Jesu ånd forlot legemet i det øyeblikk han ut åndet og døde. kan
man ikke få, og det trenges heller ikke. Hans legeme blev lagt “i
en grav som var hugget i klippen og som aldri noen hadde ligget
21

i” (53.v.). Men hans ånd var hos Faderen i Paradis. Han lovte jo
røveren: “Idag skal du være med mig i Paradis”.
Betydningen av Jesu død kan aldri til fulle fattes, men han har
derved banet vei til liv for alle som tror. men som hans Ånd forlot
det blodløse legeme på korset, således vil også vår ånd, hvis
vi dør, forlate vårt legeme hvor det enn befinner seg, og i kraft
av Kristi seierrik død også finne veien til Paradis. Veien dit syntes
ikke å være lang, for ånden som har forlatt legemet. Jesus sa: “I
Dag”. Således kan vi gjøre regning på at den samme deg vi dør,
er vi “hjemme hos Herren!”
Ved graven.
Når kisten er senket i jorden og gråtende venner overlater det
legeme de hadde så kjært, til jordens muld, så vet de med visshet
at døden ikke er det siste for dem som tror! Hvis den begravne
venn eller slektning var en virkelig levende kristen. så er
ånden allerede da i Paradis. Det er det som gjør at de kristnes
tårer lyser av håp og forventning, Og de vet, at de “døde i Kristus
skal først oppstå.” Men allerede nå i paradis har de det langt
bedre enn de hadde det på jorden. Vi vil derfor ikke ønske dem
tilbake, men be om nåde og kraft til selv å være tro inntil døden.
Annerledes er det med dem som dør uten troen på Kristus. De
dør “uten Gud og uten håp”. Også de eksisterer, men i pinens
sted i dødsriket, der hvor den rike mann kom. Det blir ingen
preken om frelse der, ingen salmesang og intet av det som de
hadde adgang til her og som så sterkt innbød dem til frelse. Deres
skjebne er avgjort for evig! Dommen foran den hvite trone
22

vil kun stadfeste (som en høyesterett) straffenes evige art og
beskaffenhet.
“Helvete” er en kjensgjerning!
Der er et helvete like så sikkert som der er en himmel. Et oppholdssted
for de ugudelige, like avgjort som for de hellige. Om
de ugudelige kom til himmelen ville de ikke finne seg hjemme
der. De kan ikke finne seg hjemme blant de hellige på jorden, og
himmelen ville bli et helvete for dem. Å, kjære venn, du som er
likegyldig overfor Guds kallelser, som håner til og med hans hellige
ord. Husk, der kommer en evighet! Du får tid nok å begråte
din dårskap, tid nok til å angre at du forkastet den redningsplanke
som blev kastet til deg der på det opprørte havet: Korset!
Du er som et vrak – torpedert! Synkeferdig! – Hva vil du
gjøre? Kun ett kan hjelpe deg, det er Jesu Kristi evangelium!
Lukk opp ditt hjerte for det mens du kan! Snart vil du være der
hvor din evige skjebne er beseglet og det for evig!
23

MENNESKET ET TREFOLDIG VESEN
Innen vi går videre, må vi stanse opp ved selve mennesket som
sådant og undersøke Skriftens vitnesbyrd. Man kan gå ut fra
med bestemthet nå, at vitenskapen har fastslått at mennesket
består av mere enn legeme. Man har oppdaget det underbevisste
sinn; og hva er det annet enn den usynlige del av vårt vesen?
Det er sant at Gud skapte mennesket av jordens muld, men hva
sier Skriften videre: “Og Gud Herren blåste livets ånde i hans
nese; og mennesket blev til en levende sjel.” (1 Mos 2, 7) For en
del er mennesket legeme, og når mennesket opphører å ånde,
så går det til bake til jorden. “Av jord er du kommet, til jord skal
du bli” - men her kommer de kristnes håp: “av jord skal du igjen
oppstå!”
På en kirkegård hørte jeg en taler ved en kommunists åpne grav
si: “Da vår kjære kamerat nå er nådd frem til det store intet -”!
Akk tenkte jeg, hvor tomt og intetsigende! Men hvis kameraten
døde uten Gud. så kom han ganske sikkert ikke til “det store
intet” han kom dit i Hades hvor den rike mann kom, og hvor alle
kommer som ikke tror på Jesus. Men døde han i troen på sin
frelser - jeg oppstiller mig ikke som noens dommer så kom han
til paradis. Det er noe mere med et menneske enn med et dyr
som dør. Den som ikke tror det, har gjort seg skyldig i en stor
forbrytelse. idet han eller hun fornedrer det vesen som blev
skapt i Gudsbillede, og mener at det har tapt retten til en evig
tilværelse. Når man uttaler at læren om menneskets ånd er en
“falsk filosofi og har farget teologien i år hundrer” så glemmer
man at denne filosofi er hentet fra selve Skriften! - og den er
24

pålitelig! Sammen med de kristne bibelfortolkere når jeg fastholde
den bibelske forkynnelse i dette stykke. De påviser at Bibelen
visstnok omtaler legemet ganske meget, men samtidig
påpeker den at det er underordnet menneskeånden. Les f. eks
Gal 2, 20: “Det liv jeg nå lever i kjødet”. Fil 1, 22: “Dersom det å
leve i kjødet”. 2 Kor 5, 6: “Så lenge vi er hjemme i legemet” og 9.
vers: “enten vi er hjemme eller borte”. Hebr 13,3: “Siden I og
selv er i legemet!” 2 Kor 12, 2-3: “Om han var i legemet, vet jeg
ikke. eller utenfor legemet, vet jeg ikke” Job 19,26: “Skal jeg ut
fra mitt kjød se Gud.” 2 Pet 1, 14: “For jeg vet at nedleggelsen
av min hytte kommer brått”. Mange andre steder kunne anføres.
Her ser vi tydelig at det er Skriftens måte å tale på når det
gjelder legeme og ånd. Det er som en har sagt “like uriktig å si at
mennesket er utelukkende legeme, som å si at det er utelukkende
sjel eller ånd.”. I 1 Tess 5, 23 skjelner Paulus avgjort mellom
sjel, ånd og legeme og fremstiller mennesket som et trefoldig
vesen. Og det var jo å vente at når det blev skapt i Guds billede,
i hans lignelse, at det måtte bli trefoldig. for Gud selv er
det. Så mennesket består av legeme, sjel og ånd. Og av Skriften
forstår vi at ånden er menneskets udødelig del som skal leve
evig. at ånden kan leve selv om legemet dør, men at legemet
skal i sin tid oppstå igjen og ånd og legeme skal atter forenes,
om enn legemet da blir ikledd udødelighet, selv om det er den
ugudelige manns eller kvinnes legeme. Det skal oppstå og motta
dom for de gjerninger som blev utført i kjødet. Legemet syndet
som åndens redskap og skal lide den velfortjente straff for det
syndige liv som leves på jorden. Bibelen taler så klart om dette
at man Ikke kan komme utenom det! De stakkars mennesker
som gjerne vil få det til at mennesket, når det er ferdig med
jordlivet er ferdig med alt. Vil hisset få oppleve at døden kun
25

medfører legemets død, men at ånden lever like klarsynt og
bevisst ja i ennå mer omfattende grad enn på jorden. Tilintetgjørelseslæren
er dømt som en forferdelig og falsk lære, ikke av
troende teologer og prester alene, som det påståes, men av
Guds eget ord!
Legemet er således ikke alt!
Guds ord erfaringen og vitenskapen er imot en slik fortolkning
av menneskets vesen. De som tror dette, lever naturligvis bare
for dette liv, og enhver forkynnelse om det hinsidige liv er for
dem kun latterlig. Men de gir blott til kjenne at de er uvitende
om det vesentligste ved sin egen tilværelse. De har lukket sine
øyne til for de største verdier, for “hva gagner det et menneske
om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel? eller
hva vil et menneske gi til vederlag for sin sjel?” (Matt 16, 26)
Således spør Jesus de kalde og golde rasjonalister og materialister
i dag som før. Jesus anser mennesket å være av større verdi
enn hele verden! Men består vi bare av muld. så forsvinner vi en
dag i muld, og som kommunisten sa: i det store intet! Det er en
forferdelig og hjerteløs tanke!
Mange mener at vi forkynner. at mennesket i døden blir til to
deler “to mennesker”. Således var Jesus. ifølge dette; ett menneske
mens han levet på jorden, men i døden blev han til to. Det
ene lå i Josefs grav. det annet var i Paradis. Man er helt blind for
bibelens lære om menneskets trefoldige vesen, og mener at
legemet er alt, det eneste mennesket består av. Men svaret er
liketil Jesus bestod av tre deler, han som oss. Hans legeme blev
lagt i graven, men hans Ånd blev utlevert i Faderens hånd. og for
26

til Paradis sammen med røveren. Han tok røveren med seg dit,
rettere. Da legemet døde, opphørte også alle de sjeliske stemninger
og følelser. Sjelens virke tok også slutt, men Jesu ånd var
i full virksomhet i de dødes rike. hvor han forkynte sin seier over
mørkets makter, påskemorgen fylte hans ånd det livløse legeme
med liv påny! Det er det store under i kristendommen. og uten
det var alt håp ute, men derved har Jesus sikret alle sine en herlig
oppstandelse! (1 Kor 15, 19-20) Det sies i Joh 10, 18, at Jesus
hadde makt til både å sette livet til og ta det igjen. Men hvis
man i døden blir “intet”, hvorledes kunne han ha makt å ta sitt
liv tilbake? Det viser oss, at Jesu Ånd var i live og hadde virkekraft.
Styrket ved Den Hellige Ånd (Rom 8, 11) inntok Jesu ånd
sin plass igjen i det avsjelede legeme som 1å i Josefs grav. Det
stod frem fra graven - udødelig, evig, avpasset Jesu ånds krav i
den evige verden Jesus sa; “bryt dette tempel ned, og på tre
dager skal jeg gjenreise det.” (Joh 2, 19) Han “talte om sitt legemets
tempel.” Døden betyr derfor ikke til værelsenes opphør.
Jesus blev ikke to mennesker. Da kunne man likeså gjerne si tre
mennesker. Men de tre deler utgjør det ene menneske. Sjelens
og legemets virksomhet opphørte i døden visstnok, men ånden
fortsatte i de dødes rike.
27

Legeme, sjel og ånd.
Paulus fremholder klart i 1 Tess 5, 23 dette, at mennesket består
av tre deler. Som tabernaklet og templet var tredelt således
også det menneskeskelige tempel. Legemet utgjør da forgården,
sjelen det hellige sted, og ånden det aller helligste. Sjelen er
stedet for stemninger, følelser og inspirasjoner av forskjellig
slags. Åndene er den ansvarlige del av vårt vesen. Den er det
som fatter alle beslutninger som utføres ved sjelens og legemets
hjelp. De er åndens redskaper. De mottar inntrykk utenfra og
ord og toner og meddeler samme til menneskets innerste helligdom:
ånden. Fra den kommer så ordrer for hele livets gang.
Ånden kan leve helt atskilt fra legemet, eller som tilfellet var
med Paulus, under hans opphold i den tredje himmel og i paradis,
i en svak tilknytning til legemet. Les Rom 8, 10 og Kol 3,3-5 i
denne belysning.
Ånden kan være fylt av guddommelig liv, men legemet “dødt på
grunn av Synd.” Dvs. at det vanskelig kan etterkomme åndens
krav. Man kan være frelst, men et nikotin og alkohol forgiftet
legeme f.eks. kan være en stor hindring på mange måter. Fristelser
kan komme gjennom disse kanaler og vil søke å trenge
seg inn til ånden. Men da. sier Paulus, skal ånden reise seg til
kamp. Merk, han sier ikke dette til legemet eller sjelen, men til
ånden: “Død da eders jordiske lemmer!” Men også legemet kan
levendegjøres, det “dødelige legeme” ved Guds ånd som bor i
oss, (Rom 8, 11) så alle de forrige lyster blir en vemmelse for
oss. Man kan oppleve Pauli ord i 1 Kor 6, 19 at legemet endog
blir et “tempel for Den Hellige Ånd.” Visstnok vil det fremdeles
melde seg svakheter og ufullkommenheter så lenge man er her,
28

men nå er hele livet stillet “under blodet” Guds Sønns hellige
blod! - og leves i troen på ham. Man kjæler ikke for disse svakheter,
men søker, ved Guds Ånds hjelp å overvinne dem. (Gal 2,
20). Men i oppstandelsen vil legemet fornyet, forvandlet, evig,
udødelig - fremstå som et velskikket hylster om den ånd som i
mellom tilstanden har levet den foruten. (Les. 1 Kor 15, 42-44;
Fil 3,20-21). Uttrykket “eders ånd og sjel og legeme (1 Tess 5,
23) gir oss således Guds ords klare fremstilling av menneskets
sammensetning. I Hebr 4, 12 kommer den samme tenke frem.
Materialistene tilskriver hjernen de mentale og moralske evner
som gjør seg gjeldende hos mennesket, men Skriften gjør det
ikke. Hjernen er et vidunderlig redskap, Åndens redskap, men
det er også det hele. Ånden kan tenke og føle og høre og tale –
eie alle de sanser vi kjenner til helt adskilt fra legemet. (Sml.
beretningen om den rike mann og Lasarus), mens mennesket
tilskriver materien æren for alt det vidunderlige som skjer gjennom
mennesket, så vet vi, ifølge Skriften, at den ånd som ikke
sees, menneskets aller helligste, er opphavet til det hele. A. J.
Russell sier i sin bok: “One Thing I Know” at Sunder Singh, en
moderne mystiker og helgen, sammenlignet menneskets legeme
og ånd med to ark maskinskrivepapir med karbonpapir liggende
imellom. 3 )
Menneskets fysiske legeme ligger øverst og nedenunder er ånden.
Når vi dør, så dør det øverste ark det fysiske legeme som
her på jorden kan ha utholdt mange følger av ugjerninger uten
at synden er blitt utslettet. Ånden hvorpå gjennomslaget står,
går inn i ånde verdenen, og hvis ikke de flekker og mørke pletter
3 *) Karbonpapiret må vel da være sjelen?
29

som den har fått gjennom legemets synder, blir utslettet, så vil
ikke denne ånd kunne fremstille seg i Paradisets gjennomtrengende
lys, hvor synde flekkene vil bli åpenbart, den måtte søke
bort i det ytterste mørke - bortgjemt fra tronen.”
Ånden og Gud.
Det faller av seg selv, som det ovenfor er sagt, er det er av stor
viktighet hvilket forhold menneskeånden står i til sin Gud og
Skaper. Fallet brakte skilsmisse; men gjennom forsoningsverket
på Golgata er forlik og oppreisning muliggjort. Alt vil bero på om
mennesket d. v. s. menneskets ånd går med på de betingelser
som Gud stiller det for å bli frelst: omvendelse og tro! Det er
ikke her plass til å gå i detaljer; jeg vil kun påpeke at den vei
mennesket av naturen vandrer på, er dødens vei; og det må
omvende seg og ved tro annamme Kristus og hans forsoningsverk
til frelse, ellers er det redningsløst fortapt.
Straks vår ånd blir gjenfødt ved den guddommelige Ånds kraft,
så kommer det i harmoni med Guds vilje. Fra den stund av vil
det søke å etter komme Guds krav således som de fremstilles i
Skriften. Den må i alle deler bli vår rettesnor og veileder. Det
menneske som motsetter seg Guds vilje, går selvlaget veier og
lytter til andre røster enn Guds Ånds røst, vil etterhånden forherdes
i sin synd inntil enden kommer; og deretter blir det ingen
anledning til frelse. Grensen for frelse hører dette liv til Bibelen
gir oss intet håp om frelse på den annen side av død og grav!
Lasarus og den rike mann.
30

Denne beretning i Luk 16 avdekker virkeligheten for oss. To
menn dør, sier Jesus. Den ene “slo sine øyne opp i Hades (dødsriket),
der han var i pine.” Den annen blev båret “av engler i Abrahams
kjød”. Et jødisk uttrykk for den største lykke. Med andre
ord: Paradis.
Det nytter ikke å bortforklare det hele som en lignelse kun. Der
er en mektig virkelighet bak Jesu ord. Det hendte således som
Jesus påstår det gjorde. Begge kommer de til Hades, den usynlige
verden, men den ene blir trøstet, den annen må lide pine.
Den rike lider visstnok ikke fordi han var rik, og den fattige trøstes
ikke fordi han hadde levd i fattigdom. Den fattiges gudsforhold
var riktig, men det var den rike manns ikke. Men her sies
det bestemt at den rike mann blev “begravet”. Hans legeme var
her, men hans ånd var i dødsriket. Jesus har således fastslått at
ånden er forskjellig fra legemet og kan i mellomtilstanden leve
det foruten. Jesus kunne umulig fremsette en villfarende tenke
som en virkelighet!
Hades
nevnes som sagt flere ganger i Skriften. Biskop Merrill skildrer
disse steder ganske nøye i sin bok, men her er kun plass for noen
fingerpek.
I Matt 11, 23 og Luk 10, 15 sies det at Kapernaum. som “er blitt
opphøyet like til himmelen, skal bli nedstøpt like til Hades
(dødsriket). Her hadde Jesus virket mest og utført de fleste av
sine store mirakler. Der bodde Han også. Men befolkningen stillet
seg avvisende overfor ham. Man kan umulig benytte Hades
kun på en billedlig måte, et uttrykk for stedets undergang, men
31

der siktes til en utryddelse av befolkningen, Ødeleggelsen kom
også. Lenge kunne man ikke finne stedet hvor byen hadde stått.
Hos Matt 16, 18 sier Jesus at Hades’ porter (dødsrikets porter)
“skal ikke få makt over” hans menighet. Meningen er klar. Når
de hellige dør inngår de til Paradis, men når disse er borte vil
andre innta deres plass i menigheten. Den skulde eksistere inntil
enden. Den vil bestå inntil Jesus henter den! Hvilke trengsler,
pinsler, tortur og død den må lide her, så vil det fremdeles vise
seg at “martyrers blod er menighetens sæd.” I sin tale på Pinsedag
(Apg 2, 29-31) anfører Peter den 16. Salme med en tilføyet
utlegning, og sier at David “fremsynt talte det ord at han (Messias)
ikke blev forlatt i Hads (dødsriket)”. Her skjelnes mellom
ånd og legeme. Døden tok legemet, men Hades mottok ånden,
men den skulde ikke til stadighet bli i Hades Jesu ånd forlot
dødsriket og inntok legemet på ny innen det så forråtnelse! Men
selv om våre kjæres legemer vil se forråtnelse, så vil dog ånden
— når den tid kommer på oppstandelsens herlige morgen —
finne frem til det døde legeme, der skal oppstå et åndelig legeme.”
(1 Kor 15,44) Det blir åndens evige hylster og ledsager.
Kristi oppstandelse er et pant på og en borgen for vår! I “Den
apostoliske trosbekjennelse” står et utrykk som har ført til meggen
strid: “Nedfor til helvete.” Der burde ha stått: til Hades. Ifølge
sitt løfte til røveren for han til Paradis. Det vil si de gode og
rene sjelers oppholdssted i Hades: dødsriket. Hades betegner
som sagt kun den usynlige verden, alles oppholdssted mellom
døden og oppstandelsen. Men som vi ser av beretningen om
den rike mann og Lasarus, er der et uoverstigelig svelg mellom
de gode og onde også i Hades. De millioner av rettferdige ånder
som er frelste ved Jesu blod, kommer til Paradiset, men de myriader,
som forakter korset og nåden i Kristus vil forsvinne i
32

mørket og rope som den rike mann: “Jeg pines storlig i denne
lue.” 1 Kor 15, 55 står i den norske overs.: “Død, hvor er din
brodd? Død hvor er din seier?” Den siste setning er mest korrekt
ifølge de eldste manuskripter, men flere yngre manuskripter har
ordet “Hades” istedenfor død. Hvis den siste form er riktig så
har vi et nytt bevis for forskjellen mellom døden og Hades. Da
ser man tydelig oppstandelsens seier over både døden og Hades.
Det sier oss at det hele menneske skal oppstå! Ånden hviler
ikke i en dødssøvn som noen lærer, som legemet gjør det, inntil
oppstandelsen. Paulus var ikke materialist. Han trodde på dødens
tilintetgjørelse. Vi skal iføres udødelighet! I Åp 1,18 sammenstilles
døden og dødsriket meget klart: “Frykt ikke! Jeg er
den første og den siste og den levende; og jeg var død, og se. jeg
er levende i all evighet, Og jeg har nøklene til døden og til Hades
(dødsriket).” Her har vi Jesu seierrike tale til Johannes på Patmos
etter hans oppstandelse. Han sier oss her, at han har makten
og retten til å åpne dødens og Hades porter og befri hvem
han vil “For derfor døde Kristus og blev levende igjen at han
skulde være Herre både over levende og over døde.” (Rom 14,
9) I døden overvant han satan djevelen, som hadde dødens velde.
Hans egen oppstandelse beviser hans makt til å oppvekke de
døde. Oppstandelsen er alle tiders store mirakel! Den beror alene
på Guds makt og ikke på naturlovene. I Åp 6,8 ser vi døden
som en kriger som meier ned til fote, og Hades (dødsriket) følger
med og mottar deres ånd som dør. En broder sa til mig:
“Døden går med ljåen og meier gresset ned. Hades er den kurv
som mottar gresset når det er avskåret” Men det er dog kun
ånden Hades kurven får. Legemet graves ned i muld. Men begge
gjenforenes på oppstandelsens morgen. Les så Åp 20,11-15.
Iblant annet sies: “Og døden og Hades (dødsriket) gav tilbake de
33

døde som var i dem ... og døden og Hades (dødsriket) blev kastet
i ildsjøen. Dette er den annen død: Ildsjøen. Og hvis noen
ikke fantes oppskrevet i livsens bok, da blev han kastet i ildsjøen.”
Her sies det oss, at oppstandelsen skal helt beseire både
døden og Hades. Dette inntreffer ved nådetidens opphør. Seglene
er brutt, basunen skal lyde, og vredesskålene er uttømt.
Tusenårsriket er også runnet hen. Satans siste angrep mot Guds
trone har funnet sted og han er kastet i ildsjøen, hvor dyret (antikrist)
og den falske profet allerede er. Den sene som her skildres
er ved tidenes ende. Alle, som ikke tidligere er oppreist fra
de døde, skal nå frem av sine graver. Himmelen og jorden forgår.
Den store hvite domstol viser seg hvor dommen over de
ugudelige skal fullbyrdes og de helliges rettferdighet stadfestes
overfor en samlet verden. Som man vil forstå: Når den siste
domsavsigelse har funnet sted, så gis det ingen appell fra denne.
Alle fortapte kastes i ildsjøen, hvor dyret og den falske profet og
satan befinner seg. Det er “den annen død.” Da har døden intet
mere å gjøre. Før alle, selv de ugudelige, har fått sine udødelige
legemer. Hades mottar ikke en eneste ånd etter dette. Både
dødens og Hades, makt er for evig brutt! Der finnes intet sted i
skriften som sier, at ildsjøen atskiller mellom ånd og legeme. De
mennesker som kommer der, kommer der med sine åndelige
udødelige legemer. De har syndet i sine legemer på jorden og vil
høste følgene i sine legemer for evig! Hades benyttes aldri om
tilstanden etter oppstandelsen, hverken de frelstes eller fortaptes.
Heller ikke betegner det de ugudeliges straff. Men å komme
ut av Hades er ikke det samme som å bli frelst fra helvete. Ildsjøen
er ikke Hades. Men pinen får man dog en forsmak på der,
hvis man dør uten Gud! Det som går foran “ildsjøen” er bestemt
omtalt i Skriften. Hades må derfor ikke forståes på annen måte
34

enn mellomtilstanden for ånden, enten i “pine” eller i “Paradis,”
en tilstand som går forut for oppstandelse. Uttrykket “Hades”
viser oss også, at ånden virkelig eksisterer etter døden og har en
bevisst tilværelse, atskilt fra legemet. Der kunne nemlig ikke
være noe Hades, hvis de dødes ånder ikke fantes der. Foruten
de før nevnte forfattere: biskop Merrill og Rev. Rendles, har jeg
hentet opplysninger fra bøker skrevet av Caleb J Beker, T.
Shuldham Henry M. A.. Henry Dyer, F. W Grent, dr. Pope, dr.
Whedon, Feussett M. A. m. fl. Fremstillingsmåten kan iblant
være forskjellig. men de samler seg mot myteologene, som kun
søker å omstyrte Skriftens klare fremstilling om livet etter døden.
Er Paradiset flyttet ut av Hades?
Det er en del ortodokse fortolkere, som mener, at da Jesus gikk
gjennom Sheol (Hades) utførte han en mektig forvandling der.
“Abrahams skjød” fikk da navnet Paradis og blev løftet helt ut av
Hades, så når man dør i troen på Jesus, farer man ikke til Hades
(dødsriket) men til Paradis. I Judas 6, 7 omtales de falne engler
som “forlot sin egen bolig. Dem holder han i varetekt i evige
lenker under mørket til dommen på den store dag.” Disse engler
befinner seg uten tvil i Tartarus (“avgrunnen”). Og der er grunn
til å mene, at dette også blir stedet for ugudelige mennesker I
mellomtilstanden. Den ild de nå pines i, er innledningen til den
ild som vil fortsette etter oppstandelsen og dommen foran den
hvite trone. De er i varetektsarrest nå og venter den endelige
avgjørelse, da de vil bli kastet i ildsjøen. som “er den annen
død.” (Åp 20,14-15)
35

Judas skriver om Sodomas innbyggere i nutidsform: “lider en
evig ildstraff”. Nesten 2000 år f. Kristus. etterat deres legemer
blev fortæret av den ild og svovel som falt ned over Sodoma og
Gomorra, for deres ånder til Sheol (Hades), men levde fremdeles
der i lidelse da Judas skrev sitt brev. Det er et hårdt slag mot
den “sjelesøvn” som mange forkynner. Det er således et sted
hvor de urettferdige samles i Hades; - “avgrunnen.” Men selv
om de rettferdige blir løftet høyere etter Jesu seier enn de var
før, så kan det umulig bety at de er løftet ut av Hades. Alle disse
gjenløste sjeler er fremdeles døde å regne for dem som bor på
jorden. At deres ånder i Paradis vil juble og fryde seg ennå mere
etter Jesu avgjorte seier på Golgata er naturlig, svelget mellom
dem og de fortapte er kanskje større enn før, men inntil de oppstår
av sine graver, er de “døde” og befinner seg i de dødes rike,
selv om det er i lykke og fred! At Jesus for til de dødes rike, like
fra korset, må man erkjenne. Han for til Paradis. Men at han for
til “den høyeste himmel samme dag” mot sies av ham selv. Tre
dager etter sin død, sa han til Maria; Rør ikke ved mig! for jeg er
ennå ikke faret opp til Faderen. (Joh 20, 17.) Den røver som ikke
omvendte seg for også til Hades. men til den avdeling hvor den
rike mann var, de onde englers oppholdssted, eller som det
også kalles: det “dypeste dødsrike” (5 Mos 32, 22) eller Tartarus
(2 Pet 2, 4). Grant påpeker at Jesu ord til Maria etter oppstandelsen
om hans himmelfart “er noe ganske annet enn hans ånds
bortgang til Faderen. Himmelfarten er forbundet med hans seier
over døden og ikke hans underkastelse under denne. Den tanke
at han, da han traff Maria, ennå ikke var faret opp, men at han
umiddelbart deretter gjorde det, innen de andre kvinner omfavnet
hans føtter er kun å smile av. Antagelig hadde Maria fortalt
dem om ham og så ilte de til ham. Maria var kanskje altfor
36

pågående og behøvde en påminnelse om. at han ikke lengere
stod som den dødelige foran henne, men som den udødelige!
37

PREKET HAN FOR ÅNDENE SOM
VAR I VARETEKT?
På korset ropte Jesus: “Det er fullbrakt!” Hans fornedrelse var
fullkommen. Han hadde lidt den straff som guddommen anså
nødvendig for verdens frelse. Det faller av seg selv, at Jesus
kunne ikke lide de fortaptes evige lidelse. Da måtte han nødvendigvis
lide ennå. Den teori at han gjorde det, sier Grant “hører
med til de mørkeste kapitler i den historiske teologi.” Det var
også denne forkynnelse, som for en del bevirket at Bjørnstjerne
Bjørnson forlot kristendommen.
Jesus for i triumf til de dødes rike og forkynte, som vår forløser,
sin seier og autoritet og herredømme over mørkets makter. Så 1
Pet 3, 18-21; må ikke forståes derhen, at han preket evangeliet
for de fortapte i Hades. Hvorfor preket han da kun for disse forherdede
ånder fra Noahs tid og ikke for de andre folkeslag hvis
ånder kom til Sheol eller Hades? Folkeslag, som ikke en gang
hadde hatt en slik predikant som Noah? Det er utenkelig! Gud
er ikke partisk. Det er en annen tolkning av dette sted, som er
antatt av flere anerkjente bibelfortolkere. Ifølge denne skal det
bety, at “i denne” ånd, den nemlig som virket gjennom Noah
(sml 1 Pet 1, 11: Kristi Ånd) “den gang da Guds langmodighet
ventet i Noahs dager.” preket han for de som var ulydige før
syndefloden, hvis ånder nå var i varetekt. “Hverken Herren selv
eller noen sendt av ham har noensinne preket for de fortapte
siden de forlot jorden. Derom er vi absolutt overbevist!” sier
Ritchie.
38

Paradis.
Dette uttrykk benyttes kun tre ganger i vår bibel, og det først i
Det nye Testamente: 1) Luk 23.43; 2) 2 Kor 12,4; 3) Åp 2,7. Det
er et østerlandsk ord for en park eller forlystelsesgrund, sier F.
W. Grant, i septuagintaoversettelsen får også Edens have navnet
Paradis. Det betyr ikke den endelige fullkommenhet, for
åndene har ennå ikke mottatt sine herliggjorte legemer. Paulus,
da han blev henrykket i ånden, kom helt inn i Paradis. Der fikk
han se Jesus i hans herliggjorte skikkelse, han som fyller alt og i
alle, og et glimt av den herlighet som råder i paradis. Dr. Whedom
sier: “Det er underfulle mysterier gjemt for oss i Paradis, og
de ord som ånd taler til ånd er altfor hellige til å kunne meddeles
i et menneskelig språk, og de kan ikke ytres med mindre det
skjer gjennom tungemålsgaven.” Tenk! - denne bibelfortolker
som er død forlenge siden og intet har hatt med “pinsevekkelsen”
å gjøre, tenkte seg dog den mulighet at det paradisiske
språk kan meddeles gjennom tungetalen! Paulus taler forresten
om “englers tunger.” (1 Kor 13, 1).
Kunne Jesus gå over svelget?
Ifølge hans egne ord så kunne ingen gå over dette svelg. (Luk 16,
26) “Dessuten er et stort svelg festet mellom oss og eder, for at
de som vil gå herfra og over til eder, ikke skal kunne det, og for
at heller ikke de på den andre side skal fare derfra over til oss!”.
Jesus kunne derfor ikke, ifølge sine egne ord, gå over det store
svelg som skilte mellom lykkens og pinens sted i Hades. Han har
derfor heller ikke kunnet preke om frelse for de fortapte som er
i avgrunnen.
39

GEHENNA
“Hinnoms dal” var som sagt stedet hvor Moloks dyrkelsen fant
sted under flere av Israels konger. De forlot Herren og tjente
avgudene. Det var en skrekkelig gudsdyrkelse. Man ofret små
barn og brente dem til Døde. Det store messingbillede av Molok
blev opphetet med ild, og barna blev lagt i dets armer inntil de
bokstavelig blev stekt. For å unngå å høre barnas skrik slo man
på trommer. Derfor fikk stedet navnet Tofet eller trommestedet.
Josias grep inn og omstyrtet disse ofringer. Ingen skulde “la
sin sønn eller datter gå gjennom ilden for Molok.” (2 Kong 23,
10).
Jødene fikk den største avsky for stedet kastet åtslene av døde
dyr og alskens urenslighet og skarn fra staden der. Man holdt en
stadig ild der for å forebygge pest. Mange fryktelige forbrytelser
blev utført der. Etterhånden blev stedet mer og mer motbydelig
for jødene og navnet blev anvendt av dem som et billede på
straffen i den evige verden. På Kristi tid hadde man lenge betraktet
det som et forbilde på de ondes straff. De forstod derfor
godt Jesu tanke, når han benyttet uttrykket som et symbol på
den evige straff.
De liberale teologer mener at straffen må være timelig, men alle
ortodokse teologer og bibelgranskere fastholder at den er evig!
Vi skal henvise til en del skriftsteder hvor ordet Gehenna forekommer:
Matt 5, 21-22. “skal være skyldig til Gehennas ild,” eller ordrett
oversatt: til ildens Gehenna.
41

Det blir dessverre ikke plass for en nærmere forklaring av alle de
skriftsteder hvor Gehennas ild omtales og de øvrige straffedommer
Jesus omtaler. Jesus gir forskrifter her for hvorledes
man skulde føre sitt liv og temme sin vrede og lidenskaper i alle
aldre. Alle de synder som omtales som er hjertesynder vil få sin
åndelige straff.
I Matt 5, 29-30 forekommer også Gehenna: . .”enn at hele ditt
legeme blir kastet i Gehenna.” Les videre. Se også Matt 18, 8-9
hvor “evig ild” og “Gehenna-ild” forekommer. Ennvidere hos
Mark 9, 43-48, “to hender og kommer i Gehenna (overs. med
helvete), i den uslokkelige ild” o. s. v. Og i vers 45 og 47 har man
oversatt Gehenna med “helvete”, “hvor deres orm ikke dør, og
ilden ikke slukkes.” Ilden nevnes her som “uslokkelig” flere
ganger. Der kan ikke være tvil om, at “Gehenna” - “Gehenna-ild”
- “evig ild” og “den ild som aldri slukkes betegner ett og det
samme. Således vil uttrykkene “inn til livet” og “inn i Guds rike”
betegne ett og det samme. Det er altså det motsatte av å gå inn
i Gehenna. Gehenna-ilden er onde menneskers siste skjebne.
Det glimter ikke et eneste håp frem fra den evige ild. Gud har
selv sagt oss det gjennom sin Sønn, at dette blir resultatet av et
syndefullt liv. Det er aldeles umulig for noen å gå inn til livet og
samtidig bli kastet i Gehenna. Livet er Gehennas motsetning.
Enhver forklaring, der vil gjøre Gehenna til en timelig straff, som
fullbyrdes her og “Livet” et evig gode, bortforklarer Skriftens
bestemte mening. “De liberale kan sno og vende seg så meget
de vil de står allikevel ansikt til ansikt med den uunngåelige
slutning, at Livet, som man trer inn i, der kommer etter selvfornektelsen
og det Gehenna der venter dem som følger sine egne
lyster, finnes først etter at prøvetiden her er til ende.”
42

Dette sees klart av følgende skriftsteder: Les Matt 10, 28 og Luk
12, 4-5: “som kan ødelegge både sjel og legeme i Gehenna!
(helvete) … frykt for Ham som har makt både til å slå i hjel og til
deretter å kaste i Gehenna!” (helvete):
Her ser vi, at det å kastes i Gehenna skjer etter oppstandelsen.
Både “sjel og legemen kastes i Gehenna. Det sikter til det som
skjer etter oppstandelsen når ånden, betegnet her med sjel, har
fått sitt legeme igjen. Her har vi et sikkert bevis for at der er
forskjell mellom Hades og Gehenna! Legemet kastes ikke i Hades,
men sjelen eller ånden. Sjel nevnes flere ganger hvor det
egentlig menes ånd. Det som Jesus her sier sikter til den endelige
straff etter oppstandelsen, når ånd og legeme atter er forenet.
De liberale vil forklare “sjel” der hen, at dermed siktes kun til
det dyriske liv og ikke menneskets ånd. Men her sier Jesus oss,
at sjelen kan gå fortapt og kastes i Gehenna etter at legemet er
dødt! Det er ikke noen spøk Jesus driver med menneskesjelene.
Han erklærer tydelig hvem det er som skal fryktes! Ikke kan
hans talemåte betraktes kun som et skremmemiddel eller en
bløff. Læren er tydelig!
Det er om Gehenna Herren taler når Han påviser Guds makt til å
“ødelegge både sjel og legeme i Gehenna (helvete)” (Matt 10,
28). Om tilintetgjørelsen er her ikke tale. “Å si som Farrar og
andre, at Gud har makt dertil som den allmektige naturligvis
besitter, men at Han ikke vil bruke den, er en tåpelig logikk overfor
Jesu bestemte uttalelser.”
43

Når Farrar uttaler at Gehenna er mer eller mindre “billedlig” og
fremholder en “midlertidig og forberedende straff, så har han
ikke hentet et eneste bevis for sin påstand fra Skriften. “Ilden”
og “ormen” som Jesus omtaler, er kun forbilder på noe som har
en meget dypere betydning!
I Mark 9, 49 har man søkt å finne støtte for den tenke at straffen
ikke er evig. “For enhver skal saltes med ild, og ethvert offer
skal saltes med salt.” Disse ord kommer like fra Herrens uttalelse
om at “deres orm ikke dør og deres ild ikke slukkes. Man mener
derfor at det Herren taler om “gjelder matofferet, og dette
forklarer hva man sier om Gehenna-ild”. Man sier at “stedet har
særlig med våre forpliktelser overfor vår neste å gjøre, og hvilken
fare man løper hvis man skader en av de små. Og hvis et
menneske noensinne skal bli forvandlet, da må det, enten det
synes om det eller ikke, saltes med ild. Men dette offer vil være
som en velbehagelig lukt for Gud, som ethvert offer der er saltet
med salt. Men hvis man ikke går med på dette, da må renselsen
allikevel finne sted, ikke som en velbehagelig lukt, men som et
syndoffer, idet offernes legemer oppbrendes utenfor leiren,
hvor deres orm ikke dør og ilden ikke slukkes. Men alt dette, så
langt fra å lære en stadig vedvarende straff peker kun tilbake på
offerloven, og det middel som må brukes for å ødelegge synden
i kjødet så vi kan fremstå på en ny og mere åndelig måte som et
offer for Jehova.”
Man må vel si at denne fortolkningsmåte er en forunderlig omgåelse
av sannheten, sier en forfatter. Når Herren taler om Gehenna,
og det er ordet som brukes her, kan man noe sted finne
44

at dette utrykk brukes i forbindelse med syndofferet? Nei, de er
i enhver henseende kontraster.
“Syndofferet var meget hellig! Det var for synden og uten lyte.
og derfor et billede På en som alene kunne fremkomme med
forsoning! Fettet i innvollene blev lagt på brennofferalteret,
hvorfra den behagelige lukt oppstod. Blodet førtes på den store
forsoningsdag inn i det aller helligste. Dette blod sonte for sjelen.
Hvorledes kan man anvende alt dette overfor den forferdelige
Gehenna-dom som rammer de ugudelige og de urene? Våger
man å innbefatte i billedet ham som har dommens lidelse for
andre alene? Våger man å forene fordervelsens orm med dette
billede på Guds hellige Sønn? Vil man si at syndofferet var en
forbedrende dom overfor det offer som blev ofret? Vil man gjøre
synderens blod til en forsoning for synderens synder? Denne
tankegangen er umulig. Endog syndofferet skulde være fullkomment;
et dyr med lyte eller feil skulde ikke ofres.”
“Synd i kjødet” er nettopp det syndofferet ikke kunne være et
forblinde på, men det motsatte: en hellig, en som bar synder
der ikke var hans egne! Og derfor, om enn ilden hadde sin plass.
for Kristus bar Guds vrede for oss, så kunne ikke “ormen”, fordervelsens
frukt, trenge seg inn i en slik skikkelse. Men i Gehenna
er det begge deler Guds vredes pine for synden, men også
den pine som er en frukt av den indre fordervelse.
Den ovenfor nevnte anvendelse av Guds ord er derfor helt misvisende.
Endog hva legemet angår, skulde ikke “Guds hellige”
45

Jesus, se forråtnelse. Gehenna-dommen og syndofferet er i sin
natur stikk motsatt hinannen.
Alle skal saltes med ild, endog de hellige, for man trenger den
disiplin det medfører. Sml. 1 Pet 4,17-18. Men de ugudelige, de
får det på en annen måte. For deres vedkommende blir det en
“uslokkelig” ild på grunn av det onde som alltid må holdes nede:
undertrykkelse ved dom, hvor dom alene vil nytte.
Man har også anvendt 1 Kor 3,13-15 hvor det sies at man blir
frelst, dog som gjennom ild. Det viser seg at “dommens ild virker
bevarende på de forskjellige slags mennesker og deres gjerning,”
sier de liberale. Men denne lære er absolutt falsk. De som
blir “frelst”. er sådanne som bygger på grunnvollen på Kristus,
og ikke på grunn av det man bygger opp, og alt, som ikke er i
harmoni med grunnvollen, brenner opp. Man blir frelst, ikke ved
ild, men “gjennom ild”, og til tross for ilden. Det er de falske
læresystemer og teorier og overflødige gjerninger som vil forgå
som høy, tre og strå i luene. Man blir frelst, men taper lønnen
for gjort gjerning. De liberales argument faller således helt til
grunne, ja. også det skal fortæres i Guds luer!
46

ILDSJØEN DEN ANNEN DØD
Det er et uttrykk som forekommer flere ganger i Johannes
åpenbaring: ildsjøen. I kap 19,20 står det om dyret (den antikristelige
verdenskeiser) og den falske profet: “Disse to blev
kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel.” I kap 20, 14-
15 står det at døden og dødsriket blev kastet i ildsjøen. “Dette
er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke fantes oppskrevet
i livsens bok. da blev han kastet i ildsjøen.” l kap 21,8 står: “Men
de redde og vantro og vederstyggelige og manndraperne og
horkarlene og trollmennene og avgudsdyrkerne og alle løgnerne,
deres del skal være i sjøen som brenner med ild Og svovel;
det er den annen død.”
Vi kan godt si at dette emne er en fortsettelse av det foregående,
for Gehenna-ilden er og må være ildsjøen: begge deler betegner
den samme og endelige straff over de ugudelige som
også kalles “den annen død”.
Vi har allerede sett at uttrykket Gehenna er et billedlig uttrykk,
men fremstiller ikke destomindre en stor og forferdelig virkelighet.
Det samme er tilfellet med uttrykkene ildsjøen og den annen
død. Her fremstilles deres endelige skjebne som har levd et
liv i synd. etter domsavsigelsen fra den store, hvite trone, altså
etter den siste oppstandelse. Les i sammenheng hva det sies om
den første og den siste oppstandelse. Åp 20,5-15 “Gehenna-ild”,
“evig ild”, “den ild som aldri utslukkes”, “ildsjøen” er alle uttrykk
som betegner den ene og samme straff som skal ramme de
ugudelige etter oppstandelsen. De har allerede vært i pine og ild
i Hades, i mellomtilstanden. Det som her omtales, er en fortset-
47

telse av den lidelse som begynner der, men som nå er et uttrykk
for den evige Dommen endelige og avgjørende dom. De kommer
der “hvor deres orm ikke dør og ilden ikke slukkes” (Mark
9,48). Det er den ild “som er beredt djevelen og hans engler.”
(Matt 25,41) den samme ild hvori de kastes som ikke er oppskrevet
i livsens bok. (Åp 20, 15)
Dyret (antikrist) og den falske profet kommer der endog 1000 år
før djevelen. Dette er altså Gehenna-ild. Vi har allerede sett at
“Hades ikke er Gehenna. Gehenna finnes ikke i Hades, ikke i
noen del av Hades, og kommer ikke i betraktning før Hades forsvinner.”
D. v. s. døden og Hades utleverer sine døde før den
siste dom, og etter dommen kastes døden og Hades i ildsjøen
som er Gehenna. Disse må ikke betraktes som personer, men
deres virksomhet opphører. Etter dommen vil ingen dø den naturlige
død. Å bli kastet i ildsjøen er den siste uttrykke som
rammer de ugudelige. Ildsjøen kalles som vi ser også
den annen død.
Det som sies om ildsjøen kan også sies om den. Den annen død
kommer etter oppstandelsen og dommen og hører derfor
hjemme i den endeløse evighet. Følgende skriftsteder viser det:
“Og havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket
gav tilbake de døde som var i dem; og de blev dømt, enhver
etter sine gjerninger. Og døden og Hades (dødsriket) blev
kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen
ikke fantes oppskrevet i livsens bok, da blev han kastet i ildsjøen.”
(Åp 20,13-15) Den orden hvori disse siste ting forekommer,
er følgende. Les fra 11 vers. Den store, hvite tronen viser
48

seg jorden og himmelen viker bort for dommerens åsyn de døde,
små og store, står for Gud både havet og jorden og Hades
har utlevert sine døde - den endelige dom finner sted de hvis
navn ikke finnes i livsens bok, kastes i ildsjøen dette er den annen
død!
Herav ser man at Gehenna-ild eller ildsjøen og den annen død
kommer etter oppstandelsen og den siste dom.
49

ER STRAFFEN EVIG?
Som bekjent gjøres forsøk på å svekke betydningen av uttrykket
“evig” og særlig da hva den evige straff angår. Man finner den
tenke opprørende at Gud skal dømme noen til evig straff Det er
imot hans kjærlighetsvesen, sies det. Mange preker da om
“kjærlighetens Gud eller Faderen - som om han ikke også var
rettferdighetens Gud. Men de, som stiller seg på det gamle ortodokse
standpunkt, kan ikke dele disse anskuelser.
“Rusellianerne” (de har forresten flere navn), adventistene, Farrar,
Paterson-Smith og en hel del andre, har spredt den lære
overalt, og det er å frykte at mange er smittet av den endog
personer av hvem man kunne ha ventet noe annet. Personlig
har det stått klart for mig helt siden jeg begynte å sysselsette
mig med disse ting, at det ortodokse standpunkt er det eneste
rette. Hele spørsmålet er av vital betydning for hele kristendommen.
Hvorfor døde Jesus? Katolikkene håper på en
skjæersild i den hinsidige verden. Mange er det som mener at
enn lutringsprosess vil foregå i døden, så man blir kvitt det gamle
menneske da. Det blir et slags døds-purgatorium. Men Paulus
sier oss, at døden er vår “siste fiende” og dens brodd er synden.
Det eneste som bortrenser synden, er Jesu dyrebare blod, og
renselsen foregår her, idet man tror.
Det er her man blir satt på valg og må komme til en avgjørelse
om sitt Gudsforhold Det er noe som Jesus har lært oss. Vi har
allerede omtalt hans beretning om den rike mann og Lasarus.(Sml
Matt 18,8-9; 5,29-30; 10,28;23,33.) Jesus fremholder
meget skarpt, skarpere enn noen annen, at forkastelsen av nå-
50

den her (gjennom evangeliet) vil ha evige følger. Hos Matt 12,32
sier Jesus bestemt, at det ikke er forlatelse for den utilgivelige
synd “hverken i denne verden eller i den tilkommende.”
De ortodokse bibelfortolkere fremholder meget bestemt, at de
to ord som striden dreier seg om i Det greske Testamente er
“aion og “aionios.” De innrømmer at “aion” (evig) kan ved flere
anledninger være av innskrenket betydning ikke evigvarende.
Nemlig når det sikter til den nuværende synlige tilstand, denne
verdens gud, denne verdens barn, eller betegner husholdninger
eller perioder i Guds styrelse blant menneskene her i tiden. Men
når uttrykket sikter til Guds tilværelse, hans rike, ære, rettferdighet
og velsignelse. så er det en evigvarende betydning i ordel
Kristus er “prest til evig tid etter Melkisedeks vis”. Hans prestedøme
er evig og uforanderlig. Han er i går og i dag den samme,
ja til evig tid! Der er det ingen innskrenkning. De som etterfølger
ham skal ha evig liv. Røken av de fortaptes pine, skal stige opp i
all evighet. (Åp 14,10-11) Hvis ordet evig kan innskrenkes når
det gjelder de fortapte, så gjelder dette også de frelste. (Sml
Matt 25,46) En del går da til den ytterlighet, at de innskrenker
“aion” både når det gjelder Gud og de frelste. Derved borteliminerer
de, de skjønneste løfter som Bibelen gir oss.
Men “aion” benyttes også som evigvarende 28 ganger i Det N.
Test. Vi gjengir noen steder: Joh 12,34; 14,16; Hebr 7,1; Pet 1,
23; 1 Joh 2,17; 2 Kor 9, 9; Judas 13 vers; 2 Pet 2, 17.
Det er betegnende, at de som forsvarer en innskrenket betydning
av “aion” går helst utenom Det N. Test. og benytter uttrykk
i Det G. Test. i Septaginta og i hedenske skrifter.
51

Man må absolutt komme til den slutning, at der hvor “aion” står
i forbindelse med husholdninger og tidsbegrep, som ifølge sitt
eget vesen og innhold må komme til en avslutning, der har uttrykket
en begrenset mening; men når det anvendes om guddommen
og de vesener som er skapt i hans billede, da er uttrykket
evigvarende Og ubegrenset!
En del mener at vi må langt heller dvele ved Kristi Ånd enn ved
Hans ord, men som Hallesby treffende sier: Vi møter Jesu ånd
nettopp gjennom Hans ord! Det er fordi man ikke stoler på Jesu
ord at man avviker fra Hans lære om de evige straffer!
“Aionios”
De liberale lærer, at da “aion” ikke alltid betyr uendelighet, så er
dette også tilfelle med “aionios” adjektivet, som utledes av substantivet.
Prof. Hallesby er en fremtredende skikkelse innen den
lutherske kirke. Han henviser til den greske litteratur, hvor man
kan finne hvorledes adjektivet “aionios” faktisk er brukt. Det
viser seg at det overalt er brukt i samme betydning som “aidios”
- evigvarende. Derfor brukes da også disse to ord om hverandre.
“I hele den greske litteratur,” sier han, “kjenner vi bare en eneste
unntagelse fra denne regel, nemlig hos Herodian, ca.200 e.Kr.
Så absolutt er denne unntagelse og så klar er ellers bruken av
“aionios”, at alminnelige filologiske og teologiske ordbøker ikke
engang nevner denne unntagelse, men angir betydningen av
“aionios” rett og slett: stetsevarende. Vi har derfor intet annet å
gjøre, så lenge vi vil følge den alminnelige eksegetiske metoden
å ta dette uttrykk evig pine i den eneste språklig mulige betydning,
nemlig evigvarende pine.”
52

Professor Hallesby kommer dernest med en bekjennelse: “For
mitt eget vedkommende kan jeg oppsummere resultatet så:
gjennom mange år har jeg om igjen og om igjen prøvet alle veier
til eksegetisk å komme forbi tanken om den evige fortapelse,
men jeg er hver gang blitt forvisset om at det ikke lar seg gjøre
uten eksegetiske kunster. Skal jeg kunne stå med eksegetisk ren
samvittighet, så må jeg innrømme at Den hellige Skrift forkynner
en evigvarende straff for de gjenstridige som fordømmes ved en
evig dom.”
Det er vår overbevisning at enhver ærlig bibelgransker som vil gi
Guds ord rett, må komme til den samme slutning.
53

TILINTETGJØRELSESLÆREN
Denne lære går ut på at de ubotferdige og ufrelste vil i en fremtidig
aion bli tilintetgjort. d. v. s. at den straff og pine som deres
synder har forvoldt, vil opphøre derved at deres bevisste natur
blir fullstendig tilintetgjort. De vil med andre ord opphøre å eksistere.
Det er noe motbydelig ved denne lære. Tenk dem selv at
de for bestandig skulde opphøre å være til! Det er en forferdelig
tenke! Der er noe, innen i oss som uvilkårlig protesterer mot
læren. Den er også grundig slått til Jorden av M. Randles i hans
bok “For ever”, og den bekjente bibelfortolker Dr Seiss reiser
seg mannfast mot den, men især Randles, hvis tankegang jeg gir
et utdrag av her.
Der fremholdes, at selve naturloven er imot en slik tanke. Man
kan ikke påvise at det noe sted finnes bevis for tilintetgjørelse i
et eneste tilfelle. Man sammenblander menneskets enhet med
dennes midlertidige eller tilfeldige tilstand. For saken er den, at
enheten fortsetter endog etter at en bestemt tilstand er opphørt.
F. eks. hvis et tre fortæres av ilden, så sier man populært
at treet er ødelagt. Det er visselig ødelagt som tre, men ikke
som materie. om det forsvinner i luer og gassarter eller blir liggende
tilbake som aske, så eksisterer dog hvert eneste atom
hvor av treet bestod, like virkelig som tidligere, omen i en forskjellig
form. Den fysiske vitenskap går nettopp frem etter det
prinsipp at gjennom alle de forandringer som inntreffer i naturen,
så er det ingen del av materien som reduseres til intet.
54

I overensstemmelse hermed blir ikke den forandring i det menneskelige
legeme som vi kaller døden en tilintetgjørelse av noen
del hvorav legemet består, men kun en forandring i dets relative
tilstand. Det foregår ikke en tilintetgjørelse av dets enhet. Det
opphører å eksistere på en bestemt måte; men selve tilværelsen
opphører ikke.
Således finnes det ikke et eneste fenomen i forbindelse med
den naturlige død som betegner tilintetgjørelsen av den åndelige
enhet som vi kaller ånden. Den åpenbarer ikke sin eksistens
under oppholdet i Hades gjennom en organisk materie (legemet),
men det beviser ikke at den har opphørt å eksistere. Det
at vi er ute av stand til å oppspore og følge dens vedvarende
eksistens, er ikke mere bevis for at den ikke eksisterer enn vår
udugelighet til å kunne oppspore de usynlige deler av det døde
legeme er et bevis for at de ikke eksisterer. Vår uvitenhet vedrørende
dens udødelighet er ikke det ringeste bevis for at den er
tilintetgjort tvert om! Får når vi erkjenner at ånden eksisterer nå
da er det riktig å anta, når det ikke er bevis for det motsatte, at
den ikke vil opphøre å eksistere hisset.
Det er meget mulig at ånden når den er atskilt fra legemet må
gjennomgå meget viktige forandringer med hensyn til dens måte
å eksistere på i Hades; men selv om det er tilfelle, så betyr
ikke det at sjelens egentlige natur opphører å eksistere. Den kan
plutselig synke ned i en tilstand hvor det er intenst mørke og
lidelse, hvis den har levd i synd her, eller også kan den stige opp
til en tilstand av lys og frihet, hvis den er frelst her. Så den nuværende
tilstand i legemet, sammenlignet med den hinsidige
frigjørelse, blir nærmest å betrakte som et fangenskap Døden
55

kan muligens være som en ny fødsel for den og føre den inn et
fullstendig nytt forhold, enten et fall i den bunnløse avgrunn
eller en flukt mot himmelen, en krise, som dog ikke medfører
noe opphør av dens vesen.
På samme måte som den materielle substans, skjønt den er begravet
og bortfjernet fra vårt syn dog fortsetter å være en del av
skapelsen, således også med den substans hvorav ånden består,
i hvorvel de gjenlevende dødelige vesener på jorden ikke iakttar
den, så går den dog ikke utenfor det område som Gud styrer
over. Døden, revolusjoner katastrofer kan virvle om i endeløse
sirkler, men den evige ånd, løst fra forkrenkeligheten, kan se
ned på vrakene og vokse seg sterkere ettersom stormene går
frem.
Så fremholdes dernest, at den som tror på Tilintetgjørelseslæren,
vil si at som et tre opphører å være et tre, eller et menneskelig
legeme ikke lenger beholder sin fysiske struktur om den
enn ikke opphører å eksistere i materien, således opphører ånden
å forbli en ånd.
Men denne tilflukt vil ikke hjelpe dem. For hva det enn opphørte
å være, hvis det eksisterer fremdeles, så kan det umulig være
tale om virkelig tilintetgjørelse. Det er noe allikevel som forblir!
Man kan kalle det sjel, ånd, substans eller hva som helst, men så
lenge det har en tilværelse uansett hvilket navn det har eller
hvilken tilstand det forblir i, så utelukker dette tilintetgjørelseslæren.
“Åndens naturlige dødelighet.”
56

Det er en del som har innført i denne diskusjon den ide at ånden
har noe i seg - en kraft eller et prinsipp som gjør at den før eller
senere vil opphøre å eksistere på samme måte som legeme vil
det. Og Gud som styrer naturen, vil i kraft av sin allmakt sørge
for at ånden blir tilintetgjort. Dertil svares som før, at ånden,
like så litt som legemet, selv om den går over i andre forhold vil
opphøre å eksistere. Det at man tenker seg åndens endelige
opphør som den følge av et iboende prinsipp, er en umulighet
ingen har noensinne oppdaget eller har kunnet påvise et sådant
prinsipp eller tilbøyelighet bevisene går i en helt motsatt retning.
Man uttaler riktignok at mange i en høy alder taper sine
intellektuelle evner, men dette er blott en følge av den fysiske,
svakhet som hindrer åndens frie virksomhet inntil den er blitt
helt frigjort fra dens mystiske forbindelse med naturen. Dessuten
vet vi at det er mange som har oppnådd en høy alder hvis
sinn og evner nettopp da utviser en forbausende vigør og kraft.
Så den tenke at sjelens intellektuelle evner forsvinner sammen
med legemet, er falsk. Det er intet bevis for Tilintetgjørelseslæren.
Ifølge Skriften, når ånd og legeme atter forenes i oppstandelsen,
vil alle evner komme til sin rett og oppnå den største harmoni
og fullkommenhet!
Når man tenker på åndens overlegenhet, sammenlignet med
legemet, da blir Tilintetgjørelseslæren absolutt urimelig og umulig.
Når det ikke finnes noe tegn på at et eneste atom i materien
blir tilintetgjort, da har vi meget mindre grunn til å forvente en
bokstavelig tilintetgjørelse av en ånd hvis natur har så meget
mere til felles med den evige Konges. Karakteren kan besudles
57

her og bevirke tap av lykke hisset; men det ødelegger ikke åndens
egentlige vesen. Hvis Gud skulde utslukke dens tilværelse,
så ville det forårsake en langt større omkalfatring (forandring)
av hans opprinnelige verk (og er derfor også utenkelig), enn å
utslette selve det materielle vesen, legemet som ikke kan tenke
uten at ånden fyller det.
Noen inntar det standpunkt at sjelen også er materiale.
All tenkning, følelse og vilje blir derfor avhengig av materien og
dens bestanddeler. Men denne lære er, sier Randles. uforsvarlig,
for hvis et menneske ikke består av noe annet enn materie,
så vil døden innbefatte alle menneskers ødeleggelse, både de
gudfryktige og de onde, de religiøse og ikke religiøse, begge i
samme grad. Men denne teori må gå helt imot den som søker å
innpode Tilintetgjørelseslæren i kristendommen, for de lærer at
det er kun de ugudelige som skal opphøre å eksistere, men at de
rettferdige skal forbli evindelig. Men ifølge denne materialistiske
tenke vil døden medføre at både de frelste og de ufrelste
forgår og blir til intet.
Selve naturens svar blir således det, at den bokstavelige tilintetgjørelse
av menneskelige ånder, onde eller gode. ikke får den
aller ringeste støtte, tvert om. Bevisene tilintetgjør Tilintetgjørelseslæren!
Skriftens røst.
Vender vi oss så til Skriften, så stadfester den, den slutning vi er
kommet til. Det er to ord som benyttes av Herren: “apokteinai”
58

(drepe) og “apolesai” (ødelegge). Man har villet påvise at ødelegge
betyr det samme som tilintetgjøre. Men sammenligner vi
Matt l0.28 og Luk 12.5, finner vi at så ikke er tilfelle. Disse skriftsteder
påviser en virkelig, om enn elendig eksistens i en annen
tilværelse. Akkurat som det legeme som blev drept og kastet i
Hinnoms dal fortsatte sin eksistens i ganske andre former, således,
sier Herren, finnes det en tilværelse etter at dette et
skjedd. Hans mening er at selv om legemet slås i hjel her og ødelegges
så kan det etter oppstandelsen atter igjen bli ødelagt idet
det kastes sammen med sjelen i helvete - Gehenna. Mennesket
slår legemet i hjel her og senere ødelegger Gud både det og
sjelen i helvete. Her ser man også varigheten av legemets fysiske
bestanddeler og likeså sjelens eller åndens varighet. Dernest
forstår man at den første ulykke (at legemet ihjelslåes) er liten
sammenlignet med sjelens og legemets senere ødelegges i helvete.
Denne ødeleggelse omfatter en forferdelig utstøtelse fra
Herrens åsyn på grunn av opprør mot ham. Og denne utstøtelse
av både sjel og legeme “den annen død”, som vi har påvist kun
er et uttrykk for en stetsevarende utelukkelse fra liv i Gud, men
en, bevisst tilværelse i pine og lidelse.
Fortapelsen i den kommende verden er blott en fortsettelse og
forøkelse av den fortapelse fra hvilken Jesus gjerne ville ha frelst
menneskene her i tiden. Den urene ånd ville sikkert ha hilst tilintetgjørelse
med glede som en avslutning av sine lidelser, men
fryktet for den ødeleggelse (Mark 1, 24) som han trodde Jesus
ville påføre ham: “Hva her vi med deg å gjøre, Jesus fra Nasaret?
Du er kommet for å ødelegge oss,” en tenke som i 5,7 uttrykkes
med “pine”. I Joh 3, 15-16 ser vi hvorledes dette ord står i forhold
til den evige verden: “For att hver den som tror på ham,
59

skal ha evig liv ikke skal fortapes, men ha evig liv.” Hvis fortapelse
er ensbetydende med tilintetgjørelse, da sier Kristus her at
han frelser menneskene, ikke fra den elendighet som er en følge
av synd, eller fra noen som helst lidelse i noen form, men kun
fra det negative onde ikke å eksistere.
Randles påpeker et ord: “olethros” som forekommer i 2 Tess
1,9. “De som skal lide straff, en evig fortapelse bort fra Herrens
åsyn og fra hans maktes herlighet,” og sier at dette sted er et
absolutt klart bevis imot Tilintetgjørelseslæren. Det erklærer at
de ugudeliges dom er en tilstand i straff som forutsetter en følende
natur til å utholde den. Derimot ville ikke-eksistensens
ikke bli noen straff, for hvor det ikke er noe vesen som kan straffes,
kan selvfølgelig ingen straff meddeles. Dernest sies det et
denne ødeleggelse består i utelukkelse, ikke bort fra universet,
men fra Herrens åsyn og fra hans maktes herlighet. Og dette
uttrykk stemmer akkurat med læren om endeløs pine. Og de
uttrykket “evig” innbefatter en stetsevarende straff, innbefatter
det også at mennesket varer evig. Hvis ikke straffen var evig, så
kunne heller ikke ødeleggelsen eller fortapelsen være det. Dernest
ser vi at denne straff er en følge av Guds rettferdige vrede.
Men tilintetgjørelsen er ingen virkelig straff, for hvis man ikke
eksisterer, hvorledes kan man føle den? Overfor et intet har
rettferdighet eller urettferdighet, glede eller smerte den samme
virkning, d. v. s. de betyr intet. Men for en ond ånd i helvete,
som allerede lider meget på grunn av synd, ville utsikten til at
ens eksistens, som er så fylt av elendighet, kunne tapes heller
føles som en lettelse enn en straff. Vanskelighetene med Tilintetgjørelseslæren
øker hvis man spør:
60

Når finner den sted?
Her kommer det mange svar. En del sier etter myriader av år er
hengått etter dommedag, andre igjen sier straks etter dommedag,
og atter andre: Like etter den naturlige død. Men alle disse
utflukter er i strid med fornuften, naturlovene og Guds.
61

FLERE VIKTIGE SPØRSMÅL
1) Stemmer læren om evige straffer med Guds sinnelag og vesen?
Hertil kommer det mange svar. Jeg holder mig til de ortodokse
av hvis tankeveld jeg øser, særlig Randles: “For ever”, såvel som
Guds ord. Vi må erindre, at bibelen ikke bare fremstiller Gud
som kjærlighetens Gud. Det er mange sider ved guddommen.
Han er selveksisterende, allmektig, evig allestedsnærværende,
allviten rettferdig, hellig, god, visdommens kilde, trofast, sanndru,
uforanderlig og har et bestemt hat til synden
Som regel glemmer de som protesterer mot den evige straffer,
både Guds hellighet og hans rettferdighet. Men disse to sider
ved guddommen slår ikke i disharmoni med hans kjærlighet.
Straffen tenkes ikke bare som en følge av menneskets onde
handlinger. Den kan nok her iblant virke reformerende, men når
karakteren er støpt fast i ondskap så er den ikke til å rokke. Det
lyder i skriften, at “den som synder skal dø” “Alle har syndet” og
fortjener straff. Det er kun ett som kan avvende den, det er nåden
i Kristus Jesus, som må annammes i tro.
Og hvem kan avmåle hvor stor straff mennesket fortjener? Gud
alene er den som kan trekke skapningen til ansvar for dens forbrytelse
mot skaperen. Her vil det ikke nytte å diktere Gud hva
han skal gjøre. Vi må ty til hans åpenbare vilje i Skriften for å
vite sannheten, og der sies det bestemt, at synden medfører
evig straff hvis man ikke i tide søker den nåde som hans kjærlig-
62

het har tilveiebrakt. Bibelen sier oss, at evig straff er nettopp
det synderen har fortjent!
De som mener at syndens følger ikke kan være evige fordi mennesket
ikke er et evig vesen, glemmer at skriften lærer bestemt,
at mennesket skal leve evindelig!
Det at en syndig handling kan være et øyeblikks verk gjør her
ingen forskjell Man kan utføre en handling som hele resten av
livet vil i sine følger virke forstyrrende og legge hindringer i veien
for ens fremgang, og resultatene kan fortsette for evig. Det
er slett ikke, som mange påstår, “et urettferdig forhold mellom
det korte syndeliv og en endeløs straff. Det er en feilaktig tenke,
at synden opphører med døden. Man erverver en karakter i
synd, som gjør at man fortsetter som synder i evigheten. Synderens
kjærlighet til synden vil aldri opphøre, og skylden vil økes
som en følge derav og ikke avta. Det er den samme ånd som
møter oss i Åp 9, 20-21 og i Åp 16, 10-11. Den rådet også hos
Belsasar. (Dan.5,22-23) På dommens dag vil “de ugudelige fortsette
uten ende på den bane de valgte her, med dens naturlige
følger”.
Det er synderen som velger syd den og lidelsen og ikke Gud, og
det til tross for Guds stadige formaninger og tilbud og salighet
hisset. I evigheten vil dette onde sinn være evig, som satans og
hans onde englers er det.
Men dommen med endeløs straff blir en følge av synder som er
begått her, selv om Gud vet at synderen vil fortsette hisset med
det samme sinn.
63

Jo mere hellig et menneske blir, jo mere forferdelig synes synden
ham å være. Hva må da Gud føle overfor den minste urettferdighet
og synd. “Kaster man stein på et alminnelig menneske,”
har noen sagt, “er det galt nok, men kaster man stein på
kongen blir straffen større.”
En god gjernings varighet bestemmer intet med hensyn til belønningen.
Selv Jesu Kristi lidelse og død var forholdsvis kortvarig,
men fortjenesten derav kommer millioner til gode og det for
evig!
Mange sier at det er “den frekkeste karikatur av rettferdigheten
og dømme med evig ulykke den som ved et blott og bart tilfelle
har syndet og det kanskje uten at vedkommende selv har maktet
å forhindre det.” Men dette utslag av dom skriver seg bare
fra en falsk forståelse av synderens moralske tilstand. Den tankegang
vil de da gjelde hvilken som helst straffe-utmåling. Flere
liberale tror at synderen vil lide gjennom millioner av tidsalder
eller bare en tidsalder. Men hvem kan bestemme dette? Her må
Guds ord avgjøre saken! Det er umulig for oss å si, at Gud ikke
har gitt synderen tilstrekkelig tid til valg her. Noen lever til de er
over 70, andre dør i sin barndom. Men hvem kan lodde dybden i
hjertets dragelser fra oven? Han vil sikkert i hvert enkelt tilfelle
handle rettferdig!
I Rom 1,24-26 sies det, at Gud “overgav” hedningene til sine
synder. De var kommet i forherdelse og lyttet ikke til samvittighetens
røst. Der er tider i ens liv da det valg man gjør er avgjørende
muligens for evigheten! selv om man er hedning.
64

Hvordan vil det gå de millioner og atter millioner av spedbarn
som dør, Uten at de har hatt anledning til å velge Gud? Og alle
idioter og avsindige mennesker som har eksistert her? spør
mange.
Jesus har jo selv lært oss. at de små hører Guds rike til. De frelses
uten personlig valg nettopp i kraft av forsoningen.
(Rom.5,18-21) Idioter som er berøvet sin moralske handlekraft,
vil Gud sørge for på samme grunnlag. Avsindige mennesker vil
ikke bli dømt for det som de ikke har kunnet kontrollere.
Vi må også erindre at Straffens størrelse vil bli regulert av visdommens
Gud selv. Det blir forskjellige grader av straff mange
hugg og få hugg. Man blir dømt etter det lys man selv har hatt
og ikke etter det andre har hatt. Endog hva belønninger betreffer
vil det bli flere graders forskjell. Sml talentene: Matt 25,14-
30. Straffen vil bli utdelt etter fortjeneste, selv om den er evig.
Man skal ikke sammenblandes straffens intensitet og dens varighet.
Når man sier, at “man ikke dømmes på grunn av sine personlige
synder, men på grunn av Adams syndefall, så er det et feil syn.
Vi tror på arvesynden, men Jesus har båret straffen for Adams
fall, og alle som dør i sine synder vil bli straffet for sin egen synd.
“om synd fordi de ikke tror på mig!” sier Jesus. Sml. Åp 20, 12
hvor det står at man blir dømt “etter sine gjerninger”. Dommen,
når den en gang faller, vil stadfeste Guds visdom og rettferdighet,
så at selv de ugudelige vil erkjenne, at dommen var rettferdig.
65

Mange uttaler, at Guds godhet bør utelukke alt det onde. Men
hvorfor gjør han det ikke allerede nu? En kvinne sa forsynlig, at
hun ikke kunne, begripe at den allmektige kunne se på all den
synd som går for seg. Men mennesket har en fri vilje, og vil bli
krevd til ansvar for sine gjerninger. De liberale går så vidt at de
tror på gjenopprettelsen av djevelen så vel som falne mennesker.
Men deres motstand imot Gud beviser nettopp rettferdighet
når han straffer dem. Himmelen vil ikke bli himmel, hvis
disse vesener kom der!
Millioner oppfatter Guds kjærlighet riktig, men finner nettopp at
den er forenlig med læren om evig straff. Hans kjærlighet vil
forhindre, at personer som lever i strid med hans vilje, skal få
adgang til himmelen. “Utenfor er hundene og trollmennene og
horkarlene og manndrapene og avgudsdyrkerne og enhver som
elsker og taler løgn.” (Åp 22.15)
Ikke så få mener, at læren er i strid med Guds visdom. Men likeså
litt som et barn forstår seg på alle sin fars handlinger, likeså
litt kan vi fatte alle Guds handlinger. (Jes 55, 8-9) Men selv om vi
ikke kan forstå alle hans veier, så bør vi dog ikke fornekte deres
rett eller betvile at de stemmer med hans sinn. Evighetens lys vil
kaste et fullkomment lys over dem alle! Og når Gud ikke her i
tiden åpenbarer grunnene for alle sine handlinger, så må vi dog
finne oss i hva Skriften har sagt og bøye våre hoder i ydmykhet
og troskap
2) Stemmer læren med Kristi forsoning?
Den er så nøye forbundet med den, at hvis man utelukker den,
så utelukkes alt. Er ikke evig straff en mulighet, da var Kristi død
66

ingen forsoning for synd. Fornektes den evige straffer, så vil
uvilkårlig Kristi forsoning og andre store sannheter bli fornektet.
I en forstand er Jesus “alle menneskers Frelser”, men i en annen
forstand “mest deres som tror”. (1 Tim 4, 10.) Rettferdiggjørelsen
er sikret alle (Rom 5, 18-21). men hver enkelt må utta sin
rett personlig (Efes 2 4-10) Alle er frelst ved Jesu død objektivt,
men frelsen må tilregnes subjektivt ved tro. (Joh 3.16).
Evangeliets plan til frelse forutser og motsier den universale,
som går ut på at alle må frelses fordi Kristus er alle menneskers
Frelser. Man går så vidt, at man erklærer, at hvis ikke alle blir
frelst, så er Guds plan omstyrtet, og at djevelen er sterkere enn
Jesus. Men slike talemåler er basert på en falsk oppfatning av
forløsningens prinsipper. Som sagt, mennesket har en fri vilje,
og Kristus har aldri villet tilsidesette eller tilintetgjøre den. Frelsen
er for alle, men ikke alle mottar den og må derfor bære ansvar
for sin handlemåte. Saml Esek 18,32. Her står det åpent for
den enkelte å velge selv. Herren har ikke behag i noens død,
men blir nødt å uttale dødsdommen over alle som forakter han
frelsesplan. (Esek 18,30-32)
Hvis den evige straff er umulig fordi Kristus døde for syndere,
hvorledes kan vi forklare den forferdelige syndens forbannelse
som hviler over verden allerede nu? Og dernest den forbannelse
som universalistene mener skal utholdes en lengre eller kortere
tid hisset? Evangeliet fremstiller ikke frelse for noen unntagen
gjennom Jesu forsoningsoffer. “for der er en Gud og en mellommann
mellom Gud og mennesket, mennesket Jesus Kristus,
han som gav seg selv til en løsepenge for alle!” (1 Tim 2, 5-6)
Følgene av å motstå frelsen vil innviklet synderen i mørke hvor
67

ingen lysstråler trenger inn. “Det er forferdelig å falle i den levende
Guds hender!” Les Heb 10,26-31; 6,7-8.)
Hvis de fortaptes straff ikke er evig, da følger det av seg selv at
Kristi gjerning ikke var nødvendig for deres frelse! De liberale
sier også, at “hele Kristi forsoningsverk var overflødige”, for alle
mennesker ville allikevel nå himmelen. Men da taler han falsk
som sier, at Kristus blev “opphav til evig frelse for alle dem som
lyder ham”. (Heb 5,9) Les hva Jesus sier selv: Joh 6, 51;14, 6; og
Gal 3, 11, 23-27; Åp 20,15; 21,27.
3) Stemmer læren med de menneskelige sympatier?
Mange motarbeider læren ut fra de naturlige antipatier vi føler
overfor læren. Man behandler Guds ord m.a.o. ut fra det vi mener
eller føler er rett og riktig. Folkegunsten skal avgjøre om
Bibelens erklæring er sann på samme måte som den avgjør sitt
forhold overfor en eller annen politisk retning. Den er “uutholdelig
for det menneskelige hjerte” sier man. Men for den hvis
sinn er sundt og som bøyer seg for Guds ord, er slike uttrykk kun
er frukt av sentimentale stemninger. Det er egentlig opprørsånden,
som kun vil at egenviljen skal seire, og stiller seg mot Guds
åpenbare vilje. Ingen dommer har lov å avgjøre en rettssak ut
fra sin kjærlighet overfor forbryteren. Medlidenhet må ikke innta
rettferdighetens plass. Mennesker velvilje er ikke den standard
hvoretter syndens lønn skal avgjøres. Gud vil avsi sin dom
uten persons anseelse. Skal sympatien råde, så vil den ikke bare
forby evig straff, men all straff. Ulykkene i denne verden gjennom
sykdom, brann, krig, pest, kommer likefullt, selv om vi
kunne ønske det annerledes. Den evige straff vil komme allikevel
selv om mange kunne ønske det annerledes. Vi må dog våke
68

over våre stemninger og følelser, at de ikke kommer i strid med
Guds beslutninger. Å resonnere som så: “All lidelse hos andre,
som smerter oss, kan ikke være sann, derfor kan ikke de ugudeliges
evige straff være det, for tanken derpå smerter oss” er
bare stemningstale. De forferdelige lidelser mange må gjennomgå
her kunne drive mange inn i sinnssykdom, bare ved tanken
derpå, men de er dog virkelige, således også hva den evige
straffe angår.
Den tanke, at den som lærer dette må nødvendigvis bli hardt og
ufølsom, er bare bløff! En lege som stadig er vitne til samfunnets
største elendighet, blir ikke derfor en ufølsom og hardt
natur. Så langt fra, at læren skulde gjøre oss kjølige overfor nestens
vel og ve, så er det motsatte tilfellet. Det er nettopp disse
som arbeider for vekkelse og synderes frelse. De som ikke tror
på læren har som regel imot vekkelsesarbeidet! Det beviser
dem kristne menighets historie fra dens begynnelse av Når man
blir riktig grepet av sannheten om den evige straff, så driver det
oss i kne med bønn om nåde til å kunne øke våre anstrengelser
for de ugudeliges frelset.
Men det er bare riktig her å spørre dem, som tror at de ugudelige
må gjennomgå utlede aioner i lidelse innen de plutselig tilintetgjøres
– vekker den tenke glede hos dem? Kun de som lærer
tilinntetgjørelseslæren glede seg over at noe menneske kan bli
helt utslettet? De som tror på læren om evig straff hører med til
de mest lykkelige og milde vesener i verden! Men deres glede
skriver seg fra andre årsaker. De har mottatt personlig frelse og
fylles med Den Hellige Ånd! Vår ringe forståelse av Guds evige
69

planer beviser ikke at de er usanne, og aller minst de menneskelige
sympatier.
Tror man ikke som de liberale i dette stykke. så dømmes man
for å være hjerteløse Og innskrenket. Man utslynger de voldsomste
beskyldninger imot oss. Læren er “bare et produkt av
avsindige teologers og presters tankegang.” Men vi kunne om
nødvendig vende bladet om og spørre: Hva er den lære et produkt
av, som trosser Guds klare ord? Det er forbryterens rop om
så mild straff som mulig. Det er et fiendtlig opprør mot kjærlighetens
og rettferdighetens Gud, som endelig vil utfri sine kjære
fra de ugudeliges selskap og forhånelser! De ugudelige får intet
annet enn det de har fortjent, den samme dom som alle har
fortjent, men den troende sjel har skjult seg under nåden og er
tvettet gjennom Lammets blod! (Åp 5, 9)
4) Stemmer læren med de avdødes og evige veseners syn?
“Hvorledes kunne de frelste hisset være lykkelige når de hører
sine brødres skrik fra det fjerne?” “Kan englene utholde synet av
alle disse usalige mennesker? Kan Gud selv være lykkelig - helt,
når han vet om deres tilstand?”
Det er bare en hedensk og materialistisk tankegang som fremkommer
med slike spørsmål uten tvil er den himmelske lykke
ubeskrivelig skjønn. Der skal intet urent komme inn og ingen
forbannelse være!
Man går ut fra, at de frelste der vil betrakte saker og ting på
samme måte som her. Men i lignelsen om den rike mann og
Abraham, sier Abraham: “Sønn! kom i hu at du fikk ditt gode i
din levetid, og Lasarus likeså det onde! men nå trøstes han her,
70

og du pines.” Det høres ingen protest imot Guds styrelse i Abrahams
ord. Han omtaler det store svelg som atskilte mellom de
gode og de onde. Når så den rike mann (men nå avkledd alt han
stolte på!) ber at Lasarus skal gå til hans fem brødre, så svarer
Abraham: “De har Moses og profetene; la dem høre dem!” Så
svarer den rike manne “Nei, fader Abraham! men om noen fra
de døde kommer til dem, da omvender de seg.” Da svarer Abraham:
“Hører de ikke Moses og profetene, du vil de heller ikke
tro om noen står opp fra de døde!” Et kraftigere og mere knusende
slag mot spiritismen kunne ikke tenkes! Det sier oss bestemt,
at det ikke er de saliges ånder man kommer i forbindelse
med gjennom medier og den slags. Altså allerede i Hades var
grensen mellom lys og mørke, liv og død, uoverskridelig!
“Sympatien,” sier dr. Payne, “er slett ikke avhengig av kjærligheten.
Den skriver seg ikke fra kjærligheten.” “Bevisstheten om de
fortapelse straff vil være helt uten virkning! Hvem vet hvilken
vrede over synd en tusen ganger klarere innsikt i samme vil bevirke?
Man får ikke det inntrykk av Bibelens skildringer, at de
falne englers tilstand har innskrenket deres lykke som forble tro.
Når prof. Hallesby påstår, at Gud vil lide i all evighet på grunn av
den dom han selv er nødt å uttale over de ugudelige, så kan jeg
ikke forsone mig med den tankegang. Hvis Gud hadde gjort noe
galt, så ville det forandre saken, men hos ham er idel rettferdighet.
Hallesby sier: “Han vil lide, ikke bare engang her i tiden da
han som menneske blev pint i hjel av sine fiender for å sone all
vår synd, han vil lide i all evighet med alle som lider, enten hans
lidende kjærlighet kan redde dem eller ikke. Han vil i all evighet
71

lide med de fortapte, som ikke lenger kan reddes, fordi de har
misbrukt hans kjærlighet til sin evige sjels fortapelse.”
Man må skjelne mellom Kristi lidelse som sone offer, og de
sympatiske lidelser, som Hallesby mener må følge grunnet de
ugudeliges straff. Straffen rammer dem jo fordi de forakter paktens
blod. Overfor en så grenseløs forhånelse og forkastelse av
det eneste redningsmiddel sier Gud: “Mig hører hevnen til, jeg
vil gjengjelde,” og atter: “Det er forferdelig å falle i den levende
Guds hender!” Hvis Gud, som det øverste moralske vesen, var i
tvil om hans handlinger var riktige eller ikke, så kunne det vekke
uro hos ham, men den Allmektiges hender er rene. Han vil derfor
aldri komme til å lide noe for de bestemmelser han fatter!
Det er heller ikke bare for synder som her begås at dommen
rammer synderen, men han vil som sagt fortsette i sin synd bak
død og grav og den endelige dom.
Tiden for all medlidenhet, sympati og kjærlighet overfor synderen
er da for evig endt! nå er det den strenge rettferdighet som
skiller mellom den ugudelige og Gud!
72

ALLE TIDERS GJENOPPRETTELSE.
I Apg 3,20-23 taler Peter om Jesus, den utkårede Messias “som
himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet
som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle
dager av”. Utfra dette skriftsted har da mange søkt å
overbevise folk om at alt som er vrangt og heslig og nedbrutt,
skal engang forvandles og gjenopprettes, så at både djevelen og
djevlene, så vel som ondartede mennesker, vil til syvende og sist
bli frelst og komme i harmoni med Gud. Men dem som leser
dette skriftsted nøye, forstår godt at her tenkes det ikke sådant.
For det første så tales det ikke om personers eller moralske veseners
gjenopprettelse, men det som “Gud har talt om ved sine
hellige profeters munn fra eldgamle dager av. Av sammenhengen
forstår man (22-26) at den profet som Moses omtaler (Jesus)
og som Gud skulde oppreise av deres brødre, skulde tale sannhetens
ord til dem. Så langt fra at alt blir gjenopprettet hva personer
angår, så står det: “Hver sjel som ikke hører denne profet,
skal utryddes av folket. Her omtales ikke en gjenopprettelse av
universet, heller ikke sies det at falne engler eller fortapte mennesker
skal gjenopprettes. Når Paulus sier at det var Guds vilje
ved ham (Jesus) å “forlike alle ting med seg idet han gjorde fred
ved hans korsets blod, ved ham, enten det er de på jorden eller
de i himlene” (Kol 1, 19-20), så nevnes heller ikke bare de falne
engler eller fortapte mennesker. De er helt utenfor det som her
omtales. De falne englers skjebne var avgjort før mennesket
blev til og tapte menneskers skjebne er avgjort ved at de forkaster
redningsmidlet: Jesu Kristi forsonings verk. Om de frelste
sies det at de er “forlikt”, “gjelløst” og “renset”. De som har
73

opplevet dette, har personlig annammet forlikelsen og gjenløsningen
og er blitt renset i kraft av Jesu blod og Ånd. (1 Joh 1,7; 1
Pet 1, 2.)
I Rom 8,22-23 har man atter et sted som brukes meget i denne
forbindelse; “for vi vet at hele skapningen til sammen sukker og
er til sammen i smerte inntil nu; ja, ikke bare det, men også vi
som dog har Åndens førstegrøde, også vi sukker med oss selv,
idet vi stunder etter vårt barnekår, vårt legemets forløsning”.
Dette må leses i forbindelse med 20 og 21 vers, hvorav det
fremgår at “skapningen” skal bli frigjort fra forgjengelighetens
trelldom til Guds barns herlighets frihet - det som blir en følge
av denne. Men dette tar jo sikte på de lavere skapninger og slett
ikke på mennesket, når undtaes “vårt legemets forløsning”, som
viser at tiden for denne forløsning blir “den første oppstandelse”.
(Åp 20, 4-6) Dvs. tusen år før den endelige dommedag. Sykdom
og død skal gjennom tusenårsriket for en stor del opphøre,
og selv dyrene skal komme inn i et nytt forhold til mennesket og
hverandre. (Jes 11,6-9)
Så har vi 2 Kor 5,19, hvor det sies at “Gud i Kristus forlikte verden
med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser.
og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen”.
Det er ganske sant. Men mennesket har jo i stor utstrekning
forkastet forlikelsens tjeneste, og da bringer den ingen hjelp til
dem som gjør det.
Når man så forsvarer seg med Hebr 2, 14-15. at Kristus tok vårt
blod og kjød på seg. “for att han ved døden kunne gjøre til intet
den som hadde dødens velde, det er djevelen” må man spørre,
74

hvorfor gjorde Jesus dette? Og svaret foreligger: for å “utfri dem
som av frykt for døden var i trelldom all sin livstiden. Det er den
første død som Jesus har tilintetgjort. Det står uttrykkelig i 2 Tim
1,10 at han “tilintetgjorde døden og førte liv og uforgjengelighet
frem for lyset ved evangeliet”. Men dermed er ikke den annen
døds mulighet opphevet, og kun de unngå den annen død hvis
navn er oppskrevet i livsens bok. (Åp 20, 14-15)
Men så anvender man Rom 5,19-21 der hend at hvor stor synden
enn har vært, så vil den større nåde dekke over alles synd.
Man glemmer at nåden er betinget. Kristus har til fulle muliggjort
vår oppreisning, og hans nådeverk er større enn den første
Adams nedbrytelsesverk. Frelsen gjelder alle, men sådanne som
forkaster forsoningen får ikke gagn derav!
Så bygger man på et ord som dette: “For likesom alle dør i
Adam. så skal og alle levendegjøres i Kristus” (1 Kor 15,22), men
hvem er disse “alle” som omtales her? Her tales om de rettferdiges
oppstandelse gjennom hele dette kapitel; og det er kun
disse “alle” som er i Kristus, der siktes til Apostelen fortsetter
nemlig: “men hver i sin avdeling: Kristus er førstegrøden; deretter
skal de som hører Kristus til, levendegjøres ved hans komme”.
Men man fortsetter videre og forvrenger Guds ord og mener
at enden ikke vil komme før alle er frelst og underordnet
hans vilje så kan bli alt i alle. Man anvender det 25. vers med
samme mål for øye. “Han skal være konge inntil han får lagt alle
sine fiender under sine føtter. Den siste fiende som tilintetgjøres,
er døden.” Vi må si med Grant: “Det er forskjell på å forvandle
fiender så de blir venner og dette at fiender blir lagt under
ens føtter. Det er det Jesus endelig skal gjøre! Fiendene skal
75

trampes under fot. Det vitner om sønderknuselse ved makt og
ikke ved hjertets omvendelse.”
Det er atter et sted i Efes 1,3-9 som benyttes for å forsvare alles
frelse og alle tings gjenopprettelse. Særlig dette at Gud “ville
samle alt til ett i Kristus, både det som er i himlene, og det som
er på jorden”, og likeså Kol 1,20 at Gud ved Kristus skal “forlike
alle ting med seg idet han gjorde fred ved hans korsets blod ved
ham enten det er de på jorden eller de i himmelen. Men disse
steder står som tidligere bemerket ikke i strid med det øvrige
Guds ord. De som forlikes, har frivillig gått med på forliket og
mottatt fred “ved hans korsets blod”. Det samme gjelder også 1
Joh 2,2; Joh 1,29. Soning er tilveiebragt for hele verden, men
hele verden går ikke med på betingelsene. Guds Sønn kan heller
ikke “gjøre ende på djevelens gjerninger” (1 Joh 3,8) i andre
hjerter enn deres som tror. Når det står i Åp 21, 4-5 at hver “
tåre skal borttørkes og døden ikke skal være mere, og ikke sorg
og ikke skrik og ikke pine skal være mere; for de første ting er
veket bort”, så gjelder dette de frelste. I det 8. vers sies det oss
hvordan det går med de “redde og vantro og vederstyggelige og
horkarlene og manndraperne og avgudsdyrkerne og alle løgnerne,
- deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel;
det er den annen død”. Man henviser også til Åp 5,13, hvor det
sies at “hver skapning som er i himmelen og på jorden og under
jorden og på havet og alt som er i dem” skal lovprise ham som
sitter på tronen, og Lammet. Det som her sies må ikke tas ut av
sin sammenheng med det øvrige kapitel Her tales det kun om
dem som har lært å akte Lammet, som er slaktet, verdig til å få
makt og rikdom og visdom og styrke og velsignelse. De som lov-
76

priser Lammet er sådanne som ikke har tatt imot dyrets merke
og tilber det! (Åp 13, 8; 17, 8.)
De som er sannheten tro, kan ikke følge med på den bane Som
mange har slått inn på, hvor de, som vi her har sett, med vilje
fordømmer det levende Guds ord.
77

SLUTTBEMERKNINGER
Nå har vi samvittighetsfullt, under bønn til Gud, søkt å fremstille
livet etter døden. Det vi har fremholdt viser oss at når mennesket
dør, så farer ånden inn i Hades, hvor det så enn blir av legemet.
Bibelen lærer ikke noen sjelesøvn eller tilintetgjørelse av
menneskeånden. Den lever et bevisst liv etter døden. Antagelig
med åndens sanser mere skjerpet og bedre istansatt til å trenge
inn i tilværelsen omkring seg enn den var det på jorden.
I Det gamle Testamente kaltes dødsriket Sheol, i Det nye Testamente
Hades, som dog ikke betegner verden. Hvor både lykke
og straff fåes med det samme livet er utslukket her. Denne tilstand
er dog kun midlertidig. Den opphører når oppstandelsen
finner sted, når gravene gir fra seg sine døde og Hades eller
dødsriket de sjeler eller ånder som finnes der.
Da Kristus for inn i dødsriket, så preket han ikke frelse for dem
som hadde vært ugudelige på Noahs tid, det gjorde han ved sin
Ånd mens Noah levde i ca. 120 år. Det er imidlertid meget sannsynlig
at “Abrahams skjød” blev forvandlet til et sted for ennå
større lykke. Jesus omtaler lykkens sted som “Paradis”. Og han
tok med seg røveren dit. Om Paradis ligger høyere enn det som
betegnes med “Abrahams skjød”, er noe mange antar, som det
også betegner en høyere lykke og glede, ja endog oven over den
tredje himmel.
Men Kristi fullkomne seier fant dog sted da han forlot Paradis og
på den tredje dag inntok sitt avsjelede legeme og oppstod fra de
78

døde. Dermed blev forsoningens verk fullbyrdet og stadfestet!
(1 Pet 1,3).
Alle som dør uten Kristus, når de har forkastet nådens tilbud, vil
synke ned i “avgrunnen i Hades, og får allerede der en forsmak
på den evige pine. Det ord som aller best gjengir hva vi mener
med “helvete” er dog
Gehenna.
Vi leser om Gehennas-ild, ildsjøen, den annen død osv. Det er
intet Gehenna før oppstandelsen har funnet sted og dommen
foran den store, hvite trone. Når man kommer ut av Hades, hvor
man har vært i pine og får sitt udødelige legeme så betyr ikke
det frelse fra pinen. Man har kun vært i “varetekt” som de onde
engler er det, inntil dommens dag. Først etter domsavsigelsen
vil de ugudelige bli kastet i Gehenna, alle de “hvis navn ikke finnes
i livsens boken. Den dom som da faller, er ugjenkallelig og
evig! Mennesket vil bli dømt for sine synder her, men vil med
sitt uforbederlige sinn, sin forherdede karakter og oppsetsige
ånd fortsette i sin synd og syndelyst og synde mot den evige
Gud så straffen må fullbyrdes fordi synden aldri tar ende, likesom
synderen aldri vil få lyst eller anledning til omvendelse;
men vil bli nødt til å utholde den pine og straff som den rettferdige
og rettvise Gud tildeler ham eller henne.
Det blir grader av straff i evigheten (Matt 11,21-24), men straffen
er evig og stetsevarende. Vi har sett at hværken menneskelig
sympati eller andre grunner har noe å bety overfor den allvitende
og allmektige og rettferdige Guds handlemåte. Jødenes
dommer vil gjøre det som er rett! På den annen side vil deres
79

glede som frelses av bare nåde ved troen på Kristus, bli ubeskrivelig
herlig og evig. Man skulde tro at blott den tenke ville lokke
syndere til å forlate sin ugudelighet og berede seg for en skjønn
og evig tilværelse. Alt hva den evige Guddom kan utenke av glede,
lykke og herlighet, vil bli hans frelste barn til del! Vår fantasi
kan ikke utmale herligheten. Vi vil når vi ser vår Konges åsyn og
blander oss samen med de lysende skarer hisset, si som dronningen
av Saba: “Det halve var ikke fortalt!”
En appell til Guds folk
Denne appell gjelder alle Guds barn - uten hensyn til samfunn
eller parti! Som vi ser, lærer Guds ord oss bestemt at mennesket
må bli frelst i denne verden, hvis de overhode skal bli frelst. Jesus
har kalt oss til å være vitner (Apg 1, 8). dvs. vi skal frembære
budskap om frelse til alle fortapte sjeler så langt vi rekker. “Den
vise vinner sjeler.” sier Salomo. Ingen frelst mann eller kvinne
har lov til å avholde seg fra å frembære vitnesbyrd om frelsen
ved tro på Kristus og hans dyrebare forsoning. Historikeren
Gibbon skrev at det var pålagt alle nyomvendt i menighetens
første tid å påvirke slekt og venner, ja alle de kom i berøring
med, og vise dem nødvendigheten av å bøye seg for den evige
og barmhjertige Guds rådsluttninger og overgi seg til ham. Det
påhviler alle kristne i dag i like stor grad å søke å vinne sine
medmennesker for Gud!
Den tanke at millioner av dine medmennesker marsjerer mot en
evig fortapelse, bør vekke deg av din søvn, og vise deg storheten
av ditt vitnekall! For selv om du ikke er blitt kalt til å være
evangelist eller innta andre stillinger i den kristne å være me-
80

nighet, så er dog enhver kristen kalt til et vitne! Og nøden er så
stor, arbeidsfeltet så omfattende. ansvaret så kolossalt at ingen
bør avslå Kristi kall til denne gjerning. Hans kjærlighet bør drive
oss, Om intet annet, så vi kan redde så mange sjeler for himmelen
som det lar seg gjøre den korte tid vi er på jorden!
En formaning til de ufrelste!
Ufrelste venn! Hvis du har lest igjennom denne bok, så har du
sett, at du stilles overfor et bestemt og avgjort valg, frelse eller
fortapelse, liv eller død, himmelen eller helvete! Det er ingen vei
utenom. Alle som sier noe annet, er falske lærere. Alt beror på
deg selv og hva du selv velger! Ingen kan hindre deg i å gå fortapt
hvis du velger dette. Men heller ingen kan hindre deg i å bli
frelst, gjenfødt og forvandlet hvis du velger det. Tvert om, den
Ånd som drar deg. Jesu Kristi Ånd, vil hjelpe og veilede deg; alt
ettersom du åpner for ham, vil han trenge inn i ditt hjerte. Han
vil ikke alene åpenbare din synd, men også den rensende kilde i
Jesu Kristi blod! Han vil hjelpe deg til å tro, og idet du tror, blir
du rettferdiggjort og gjenfødt og går over fra død til liv, for den
som tror, skal ikke fortapelse, men ha et evig liv. (Joh 3, 1).
81