View/Open - BORA - Universitetet i Bergen

tilfeldig likevel. Forklaringen kan kanskje finnes i skikken med å besegle en avtale gjennom å
drikke sammen. Den svenske arkeologen Mats Roslund hevder at mye av
handelstransaksjonene i middelalderens Sigtuna har foregått i den private sfæren, og at
skikken med å drikke øl eller vin sammen for å besegle avtalen kom fra Tyskland på 1200-
tallet. Han mener det er sannsynlig at slike symbolske handlinger var vanlig i Skandinavia
allerede før den tid (Roslund 1994: 155-156). Kanskje ble denne skikken opprettholdt, i hvert
fall i en overgangsfase, også etter at avtaler og inngåelse av kontrakter ble overført til det
offentlige rom, som for eksempel på rådhuset eller i Vinkjelleren?
7.1.1 Vin og makt
Som en del av Vinkjellerens rolle i en samfunnsmessig kontekst, finnes det også et betydelig
økonomisk og politisk aspekt. Vin og makt er to ord som på en ganske god måte beskriver det
komplekset som Vinkjelleren var en del av. Rådhuset var byens økonomiske og politiske
maktsentrum, og Vinkjelleren var en viktig del av denne maktstrukturen, gjennom monopol
på import og salg av vin. Det gjaldt spesielle regler for utsalg av drikkevarer. Salg av øl, både
importert sterkøl og selvbrygget øl av den svakere typen var et privilegium knyttet til
bygårdene, til inntekt for husbøndene og de som leide bryggeutstyr og utsalgsrett av dem. Det
måtte imidlertid kongebrev eller spesiell tillatelse fra byrådet til for å selge vin i smått.
Vinkjelleren var det viktigste skjenkestedet for vin i høymiddelalderen, og de skriftlige
kildene forteller bare om ett annet sted som kan ha hatt utsalgsrett for vin, nemlig
Audunagard på Stranden (Helle 1982: 412). Fra 1500-tallet foregikk utskjenking av vin bare i
Vinkjelleren, og først på 1600-tallet fikk andre utenforstående slike rettigheter (Fossen 1995:
122). I Håkon Magnussons rettarbot om handel og forhold i Bergen, datert til 29. mai 1306,
kan en lese at de som innførte vin skulle registrere det på kongsgården og be om tillatelse til å
losse den. Kongen, lagmannen og rådmennene skulle ha toll av hvert fat vin, og all vin som
skulle tappes skulle prises av lagmannen og rådmennene. Andre drikker enn vin skulle
takseres av lagmannen og rådmennene på rådhuset. Det var forbudt å taksere eller tappe
forfalsket vin, og den som innførte, takserte, tappet eller solgte slik vin, skulle svare for dette i
følge lovens ord om falskneri og svik (NgL IV: 361). Rettarboten viser at det er kongen,
lagmannen og rådmennene som kontrollerte og hadde inntekten av vinskjenking, som
hovedsakelig skjedde gjennom Vinkjelleren. Det var altså flere grunner til denne strenge
offentlige kontrollen; den ene var at vin er en vare som kunne variere mye i kvalitet, og
kontrollen skulle hindre utvanning og overprising. Den andre var at vin var en avgiftsbelagt
luksusvare, hvor inntektene ble delt mellom kongen og byrådet. Alle de nordeuropeiske byene
71