View/Open - BORA - Universitetet i Bergen

5.2.4 Kanner
En kanne er en høy beholder som er slank rundt buken, har hank, og relativt smal munning.
Den eneste typen som har latt seg identifisere i materialet fra Vinkjelleren er den såkalte
Jakobakannen. Dette er også den vanligste av de identifiserte undertypene i materialet. Det er
en høy, smal kanne med hank, med smal munning og en høyde på ca. 20 cm. Jakobakanner er
den vanligste typen som har latt seg identifisere i materialet fra Vinkjelleren, med hele 111
tilvekstnummer. Av disse er 77 randskår. Randstørrelsen varierer fra 4-6 cm, med en overvekt
på 5 cm. Randen kan være helt slett eller den kan ha en markert randkant. Halsen er rillet og
den nedre delen har en svakt konkav form. Den har en markert list langs skulderen, og buken
er eggformet med riller. Foten er rund, med tommeltrykket kant. Betegnelsen Jakobakanne ble
innført på 1700-tallet av antikvar Cornelis van Alkemade for å identifisere en spesiell type
Siegburg-kanne, og har sitt navn fra et funn fra Teylingen Castle i Nederland, hvor grevinne
Jakoba av Bayern skal ha sittet fengslet fra 1433-1436. Denne betegnelsen har blitt så
innarbeidet i terminologien at jeg vil bruke den om denne spesifikke typen i det videre
arbeidet. Denne typen ble produsert på 1300- og 1400-tallet. Den klassiske formen tilsvarer
Beckmanns type 77 i gruppe V, Jugs (Beckmann 1974: 214), fig. 88.263 hos Hurst et al.
(Hurst, Neal & van Beuningen 1986: 178-180) og fig. 3 hos Gaimster (Gaimster 1997: 169).
Figur 5.24 Tegning av Jakobakanne av Siegburgkeramikk (venstre) fra Beckmanns typeoversikt (Beckmann
1974), og Jakobakanne fra Bryggen, som illustrasjon (MA 441).
41