Patologifaget i det norske helsevesen. Med ... - Helsetilsynet

Tabell 3.6.B -Antall spesialistårsverk relatert til undersøkelsetype og prøveantall (1997).
Prøvetype Antall prøver, 1997 Spesialistårsverk
Sykehusobduksjoner 3630 10,4
Biopsier 1)
336489 108,2
Immunundersøkelser 2)
22585 12,1
EM undersøkelser 3)
1892 4,1
Celleprøver, livmorhals 531528 22,8
Celleprøver, punksjon 4)
55
24380 14,3
Celleprøver, annet 47947 8,6
Administrasjon 0,4 årsverk per avdeling 7,2
Sum alle aktiviteter 187,7
1)
75% av biopsiene er vurdert som polikliniske og 25% fra inneliggende pasienter
2)
Bruk av >3 immunhistokjemiske markører ansees å forekomme i 50 % av tilfellene
3)
EM = Elektronmikroskopiske undersøkelser
4)
Punksjon av patolog; 8010 prøver
sjoner. Siden det ikke er differensiert på
voksen- og barneobduksjon i tallene fra de
enkelte patologiavdelinger er den reelle
arbeidsbelastning større enn det som fremkommer
i tabellen. Videre er det ikke gjort
beregninger for spesielle undersøkelser som
bare utføres på enkelte avdelinger. Dette
gjelder molekylærpatologiske undersøkelser,
billedanalyse (kvantitative målinger av celler
og vev), væskestrømsmåling av celler til
bestemmelse av DNA mengde i cellene og
telepatologiske undersøkelser. Rettsmedisinske
obduksjoner som rekvireres av politi er ikke
inkludert i beregning av spesialistårsverk. De
foretatte beregninger er således minimumstall
for spesialistårsverk. De inkluderer alle regionsykehus,
sentralsykehus og andre sykehus.
Beregning av behov for patologer i forhold til
befolkningsstørrelse:
Norges befolkning : Antall spesialistårsverk
= 4,2 millioner :187, 7
= 22 376 innbyggere per patolog
Med et relativt likt helsetilbud i alle
deler av landet kan behovet for antall
patologer beregnes i forhold til befolkningstall.
Dette vil kunne ha tilnærmet lik gyldighet i
alle fylker og regioner i landet.
Ved å sammenligne beregningene for
1995 med 1997 er det en økning på ca 6
spesialistårsverk hvert år. Vi har derfor valgt å
anslå behovet for patologer ved år 2000 til 1
patolog per 21.000 innbyggere.
Man må vurdere sentralsykehus og
regionsykehus forskjellig når det gjelder
bemanning. Sentralsykehusene må først og
fremst være innrettet på å kunne ta seg av
fylkets behov for vanlige patologitjenester.
Regionsykehusene, som i tillegg til
ordinær diagnostikk også skal utvikle spesialkompetanse
og gi undervisning på viktige
områder, må ha en bemanning som svarer til
de problemer som er knyttet til deres særlige
ansvarsområder som regionsykehus og
universitetsklinikk. Vi ser for oss en fremtid
hvor regionsykehusene i mindre grad opparbeider
store volum på ordinære patologitjenester
på bekostning av nødvendig
kompetanseutvikling, og derfor i større grad
tar hånd om spesialiserte undersøkelser basert
på regionsykehusets pasientgrunnlag og det
behov sentralsykehusene har for konsultasjonstjenester
og kvalitetssikring av
diagnoser. Dette vil være noe forskjellig for de
forskjellige regionsykehus avhengig av antall
patologiinstistusjoner innen de enkelte
regioner og regionsykehusenes funksjon også
som sentralsykehus og lokalsykehus.