Patologifaget i det norske helsevesen. Med ... - Helsetilsynet

en mer klinisk orientert patologiutdanning.
Interaksjonen med de kliniske avdelinger
kunne som vi tidligere har pekt på vært bedre.
Hospiteringsordninger ved kliniske avdelinger
som omfatter deltagelse i endoskopirutiner og
operasjoner samt kliniske visitter og
polikliniske konsultasjoner burde inngå som en
integrert del av spesialistutdanningen i
patologi. Den deltagende virksomhet i
punksjonscytologi har vært en styrke for faget
og gitt større spillerom for patologikandidater
med interesse for kliniske ferdigheter. Når
sideutdannelsen eventuelt vil bli avskaffet er
det rimelig at deler av tjenesten i patologi bør
vektlegge de kliniske sider av faget.
Hospiteringsordninger på relevante kliniske
avdelinger bør inngå som en del av
hovedutdannelsen. I en amerikansk undersøkelse
referert til tidligere i dette kapitlet ble
manglende klinisk kunnskap hos leger i
laboratoriefag ansett som et viktig problem
hvor det blant annet ble uttalt at;
“the biggest flaw in new graduates is
the lack of clinical knowledge”.
Det ble påpekt at yngre patologer ikke godt
nok forstod klinikernes behov og at de fleste
utdanningsprogrammer ikke i stor nok grad
bidro til å fremme kliniske perspektiver som
gjorde kandidatene i stand til å fungere som
rådgivere for de kliniske spesialiteter.
Den norske spesialistgodkjenningen er
i dag basert på tjenestetid, tjenesteinnhold,
prøvetall og uttalelse fra avdelingsoverlegen.
Dette er en godkjenningsordning som er basert
på en blanding av objektive og subjektive
kriterier. Dette har vært en akseptert og en
rimelig god ordning for et relativt lite land som
Norge med oversiktlige kollegiale forhold. Det
har gjennom mange år vært diskutert innføring
av patologieksamen, men så lenge legeforeningen
ikke har vedtatt dette som et
generelt prinsipp har spesialistkomiteene
innenfor de forskjellige fagområder vegret seg
for å innføre eksamen. Flere land i Europa
utenom Skandinavia har spesialisteksamen i
patologi. En godkjenningsordning innenfor
EØS hvor eksamen vurderes å inngå er under
vurdering. Institusjonene bør legge forholdene
til rette for at en slik ordning kan gjennomføres
med mulighet til mer systematisk faglig
fordypning innenfor tjenesteplanene som det
53
også er lagt opp til i det nye avtaleverk i
mellom YLF og arbeidsgiverorganisasjonene.
I den fremtidige patologitjeneste vil en
større grad av subspesialisering være
nødvendig. Det er viktig at denne allerede i
grunnutdanningen i patologi kan formaliseres
særlig innenfor visse områder som det allerede
i dag er tradisjon for å utvikle (f.eks cytologi/nevropatologi).
Det er nemlig et tankekors
at ved gjennomføring av all generell utdanning
fra videregående skoler til medisinerutdanningen
og senere spesialistutdanningen
så tar dette så vidt lang tid (gjennomsnittlig 8
år spesialistutdanning i patologi) at kandidatene
er blitt nær 40 år før de har oppnådd
overlegekompetanse. En videre påbygging
med subspesialisering og eventuelt doktorgrad
vil medføre at noen leger kun har 10-15 års
aktiv tjeneste innenfor et spesialområde på en
universitetsklinikk. Disse aspektene bør tas
med ved revisjon av spesialistutdanningen i
patologi. Behovet for forskningsbasert spesialkompetanse
på regionsykehusene bør integreres
i en fremtidig spesialistgodkjenning i
patologifaget. Det er likevel viktig å være klar
over at en formalisert subspesialisering som er
offentlig godkjent (bortsett fra kirurgi og
indremedisin) ikke er ønsket av helsemyndighetene.
3.6 Bemanning og rekruttering
3.6.1 Besatte og ubesatte stillinger
Bemanning og rekruttering i tillegg til
prøvemengde har vært de to sentrale
problemområder i norsk patologi gjennom de
siste 25-30 år. Vi har i denne fremstillingen
gjort en noe forenklet synliggjøring av bemanningssituasjonen
ved i det vesentlige å
konsentrere oss om de siste årene. Den siste
store utredning i patologifaget ligger bare fire
år tilbake (“Laboratoriemedisin i Norge”) og
vi har derfor valgt å fremstille de endringer
som er funnet sted ved å sammenligne data fra
1994 med tilsvarende oppgaver fra 1995. Vi
har valgt kun å ta med overlegestillinger som
er knyttet med hovedfunksjon til fylkeskommunalt
eller statlig sykehus. Dette
inkluderer rene overlegestillinger, men også
overlegestillinger med bistilling på
universitetet (professor II eller amanuensis II).
Det har vært tradisjon for at professor
I-stillinger og prosektor/amanuensis I-stillinger
med bistilling på sykehuset som overlege har
deltatt i den diagnostiske rutine. Siden dette