Patologifaget i det norske helsevesen. Med ... - Helsetilsynet

Selv om jeg allerede der
opplevde undersøkelsene som lite
grundige, til tross for at det var to
leger til stede, avfant jeg meg med at
det ikke var grunn til å gjøre noe
inngrep for å fjerne flekken. Jeg ble
sendt hjem.
I ettertid skulle det vise seg at
denne oppløftende diagnosen var gal,
men hvor gal den var, skjønte jeg ikke
da og heller ikke i løpet av sommeren
1995. Imidlertid grep en nagende uro
tak i meg etter hvert. Kunne det likevel
være noe galt? Hudkreft? Kunne det
tenkes at legene ikke hadde skjerpet
sine blikk godt nok, og at de hadde
oversett noe? Jeg visste jo at det ikke
rent sjelden forekommer at det blir
gjort feil på sykehus. Men med all den
oppmerksomhet som rettes mot hudkreft,
måtte jeg kunne gå ut fra at
legene på sykehuset hadde gjort det de
skulle. Jeg kunne ikke se noen grunn
til at de hadde latt en mulig ondartet
utvikling passere, og dessuten ville de
vel ved den minste tvil ha fjernet
flekken.”
Denne pasientfremstillingen viser at det ikke
alltid er like enkelt å diagnostisere føflekksvulster
selv ikke for hudspesialister. Kun en
histologisk undersøkelse kan gi en korrekt
klassifikasjon av tilstanden.
Imidlertid er det slik at det for enkelte
vevsundersøkelser sjelden vil bli gjort funn
med uventede diagnoser. I en situasjon med
begrensede ressurser i patologivirksomheten er
det viktig at patologiavdelingene står i nær
dialog med rekvirentene for å sikre optimal
utnyttelse av ressursene. Gjennom systemet
med “evidence based medicin” bør det
fremskaffes informasjon om forventet nytte
ved undersøkelse av vevsprøver fra ulike
organer. Hva er f.eks. det helsemessige
rationale i å undersøke alle betente “blindtarmer”
for samtidig forekomst av svulst når vi
vet at dette forekommer i mindre enn 1 av 100
undersøkelser og når vi vet at et stort antall av
disse er godartede?
Den kanskje viktigste kvalitetskontroll-virksomheten
som utøves av patologen er
obduksjon. Her kan tidligere diagnostikk og
behandling evalueres opp mot de funn som
gjøres under obduksjonen. Denne virksom-
36
heten har dessverre blitt sterkt redusert de siste
20 årene. På regionsykehusene som har
hovedansvaret for utdanning av spesialister i
patologi og som dessuten skal gi medisinske
studenter undervisning i patologi er den
gjennomsnittlige obduksjonsfrekvensen av de
som dør på sykehuset på 38% (25 - 50%) i
1997 med unntak av Rikshospitalet som i 1997
hadde en obduksjonsfrekvens på 91%. På
sentralsykehusene er den gjennomsnittlige
obduksjonsfrekvens bare 22% (10-45%). Av
den grunn har obduksjonen mistet meget av sin
betydning i kvalitetssikring av medisinsk
virksomhet på norske sykehus. Denne
utviklingen må først og fremst søkes i
bemanningssituasjonen på patologiavdelingene,
men også andre faktorer har hatt sin
betydning. Den kliniske oppmerksomhet om
obduksjonen er redusert som følge av tiltroen
til forbedret billeddiagnostikk og annen
diagnostisk utredning. Dessuten er obduksjon
fremdeles en lite akseptert undersøkelse i
befolkningen noe som også har negativ
innvirkning på helsepersonell som har
pasienten til behandling i den terminal fase av
livet. En fortelling som beskriver dette
dilemma er følgende (hentet fra Germans bok):
Kvinnen satt på en pinnestol i det
altfor skarpt opplyste venteværelset på
sykehuset. Hun stirret fortvilet framfor
seg mens hun gjentok: - Nei, nei! De
har allerede klusset for lenge med
ham. Jeg lar Dem ikke skjære opp
gutten min. Mannen hennes som var
huløyd og innsunket over brystet,
hostet og ristet på hodet for å bekrefte
hennes vegring. En liten pike på ti år
og en gutt på sytten stirret mistroisk
og forferdet på legen som om han
hadde latt deres bror dø av hjernehinnebetennelse
utelukkende for å få
øvelse i å obdusere.
Legen så på uret og sa mildt: -
Jeg forstår hvorledes De kjenner det,
og jeg synes at De burde vite.....
- Hva tjener det til? klaget
moren. - Han får likevel aldri vite det.
Han er død. De har latt ham dø. Han
var bare femten år.....
De har to barn til, sa legen. -
Det kan bety overordentlig meget for
dem.