Patologifaget i det norske helsevesen. Med ... - Helsetilsynet
Patologifaget i det norske helsevesen. Med ... - Helsetilsynet
Patologifaget i det norske helsevesen. Med ... - Helsetilsynet
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
introdusere en så drastisk endring i oppgavefordeling<br />
som igjen vil være ressurskrevende.<br />
Det er dessuten viktig å merke seg at også de<br />
få private patologilaboratorier har en<br />
tradisjonell arbeidsdeling. En ville her<br />
forventet at hensynet til bedriftsøkonomiske<br />
forhold ville bidratt til mer effektive<br />
produksjonsforhold i organiseringen av lege og<br />
bioingeniørarbeid dersom <strong>det</strong>te hadde vært<br />
faglig fornuftig.<br />
Ved noen få patologiavdelinger brukes<br />
bioingeniører også til utskjæring av vev fra<br />
f.eks store operasjonspreparater. Dette gjelder<br />
materiale som vanligvis ikke er fjernet som<br />
følge av kreft. Muskelknuter på livmoren,<br />
volumreduserende inngrep i brystkjertlene og<br />
morkakeundersøkelser er eksempler på slike<br />
tilfeller. I Sverige er <strong>det</strong> etablert utdanningstilbud<br />
for bioingeniører for utførelse av denne<br />
type arbeid. I Norge inngår denne virksomheten<br />
i <strong>det</strong> tilbu<strong>det</strong> som Oslo Bioingeniørhøyskole<br />
gir i sin videreutdanning i patologi. I<br />
en undersøkelse i USA fremgår <strong>det</strong> at flere<br />
patologiinstitusjoner bruker tekniske assistenter<br />
til makrobeskjæring. I en kommentar til<br />
<strong>det</strong>te skriver Richard E. Horowitz i sin<br />
bekymring:<br />
“Increasing numbers of training<br />
programs are using pathology<br />
assitants to perform gross dissection,<br />
not only of simple specimens but even<br />
of complex resections, and there is<br />
basis for the fear that the art of gross<br />
pathology may be completely lost”.<br />
(Human Pathology, 1998).<br />
Celleundersøkelser: De fleste prøver er tatt<br />
som ledd i masseundersøkelse på antatt friske<br />
individer. Derfor vil en meget stor andel av<br />
prøvene være uten spesielle sykdomsfunn.<br />
Tradisjonelt har “cytologiscreenere” vært lært<br />
opp til å forundersøke alle prøver. I ca 10 %<br />
vil <strong>det</strong> være funn som gjør <strong>det</strong> nødvendig at<br />
legen kontrollerer og ettergransker prøven før<br />
den diagnosefastsettes. Tilsvarende gjøres<br />
<strong>det</strong>te, men i vekslende grad for annet<br />
cellemateriale. Her er den direkte legemedvirkning<br />
vesentlig større siden antall prøver<br />
med kliniske sykdomsfunn er større.<br />
Erfaringene med bruk av bioingeniører<br />
til forundersøkelse av cellemateriale er gode,<br />
27<br />
men <strong>det</strong> er lang opplæringstid. Det tar<br />
vanligvis tre års institusjonsutdannelse (etter<br />
bioingeniørutdannelsen) kombinert med<br />
videreutdannelseskurs før en bioingeniør<br />
behersker selvstendig forundersøkelser på alle<br />
typer cellemateriale. Dette medfører ofte<br />
mangel på denne type personell særlig på<br />
mindre patologiavdelinger.<br />
Det er utviklet maskinell undersøkelse<br />
av cellemateriale fortrinnsvis til granskning av<br />
celleprøver fra livmorhalsen. De beste<br />
maskiner kan med rimelig grad av sikkerhet<br />
utelukke 50 % av alle livmorhalsprøver for<br />
kreft og forstadier til kreft. Det betyr at den<br />
resterende halvdel må ettergranskes av<br />
“cytologiscreenere”. Det er hittil forbun<strong>det</strong><br />
med relativ store kostnader å bruke maskinell<br />
screening av celleprøver, så store at <strong>det</strong> i dag<br />
ikke er regningssvarende innenfor <strong>det</strong><br />
offentlige <strong>helsevesen</strong>. Det er trolig at<br />
kostnadene vil falle i takt med en forbedret<br />
teknologi og større grad av implementering av<br />
flere maskiner på patologiavdelingenene i<br />
fremtiden.<br />
Obduksjon: Det tekniske personale ved en<br />
obduksjonsavdeling foretar den generelle<br />
organisering av likarbeid. Det gjelder kontroll<br />
av individidentifikasjon, oppbevaring og<br />
fremhenting av lik fra kjølerom, vask og stell<br />
etter obduksjon og nedlegging av lik i kiste.<br />
Obduksjonspreparantene har også vanligvis<br />
ansvaret for at rekvisisjon og sykejournal er<br />
innhentet før obduksjonen påbegynnes og<br />
foretar nødvendig vedlikehold av instrumenter.<br />
Ved behov for balsamering, som relativt<br />
sjeldent forekommer i Norge, utføres <strong>det</strong>te<br />
også av obduksjonspreparantene. Ved selve<br />
obduksjonen er <strong>det</strong> vanlig at obduksjonspreparantene<br />
foretar åpning av kroppshuler og<br />
kraniet for uthenting av organer samt<br />
gjensying av liket etter undersøkelsen. Legene<br />
foretar disseksjonen av aktuelle organer og<br />
identifiserer sykdom som verifiseres med<br />
vevsuttak for mikroskopering.<br />
Det finnes ingen organisert utdanning<br />
til <strong>det</strong> å bli obduksjonspreparant. De fleste<br />
som er i yrket i dag er rekruttert fra andre<br />
sykehusfunksjoner (f.eks. portør) eller kommer<br />
fra andre yrker i samfunnslivet. Det har vært<br />
spredte forsøk på å organisere institusjonsopplæring<br />
med noe teoretisk skolering. På<br />
enkelte steder har noen av obduksjonspreparantene<br />
fått anledning til å følge annen