Patologifaget i det norske helsevesen. Med ... - Helsetilsynet
Patologifaget i det norske helsevesen. Med ... - Helsetilsynet
Patologifaget i det norske helsevesen. Med ... - Helsetilsynet
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
3 Utfordringer og problemområder<br />
3.1 Arbeidsfordeling mellom ulike aktører i<br />
patologifaget<br />
3.1.1 Leger og andre yrkesgrupper<br />
Det har tradisjonelt vært en tydelig<br />
forutsigbarhet i fordeling av arbeidsoppgaver<br />
mellom leger og annet personale ved<br />
patologiavdelingene. Dette knytter seg til flere<br />
forhold. Gjennom lovgivning er legene tillagt<br />
<strong>det</strong> medisinsk-faglige ansvaret ved laboratorieavdelingene.<br />
Det andre forhold er et overordnet<br />
driftsansvar for å påse at avdelingens<br />
rutiner, personell og utstyr er hensiktsmessig<br />
og faglig forsvarlig og tilfredsstiller forhold<br />
vedrørende helse, miljø og sikkerhet. Dernest<br />
er den medisinske oppgave for legene å tolke<br />
makro- og mikroskopiske funn og stille<br />
diagnoser. Det tekniske personale bidrar til all<br />
fremstilling av vev- og cellepreparater til<br />
mikroskopisk undersøkelse etter at hensiktsmessig<br />
materiale er valgt ut av legene. De<br />
utfører dessuten viktig for- og etterarbeid ved<br />
obduksjoner. Kontorpersonalet utfører <strong>det</strong><br />
meste av skrivearbeid som inkluderer svar på<br />
alle prøvene og obduksjonsjournaler.<br />
I den praktiske hverdag sluttfører<br />
legene ved en patologiavdeling alt diagnostisk<br />
arbeid. Som vi tidligere har gjort rede for er<br />
<strong>det</strong>te spesielt knyttet opp mot de tradisjonelle<br />
områder som faget dekker; vevsundersøkelser<br />
og celleundersøkelser i tillegg til obduksjoner.<br />
Hvert av disse funksjonsområdene har eget<br />
støttepersonell som er tillagt spesielle arbeidsoppgaver<br />
og som vanligvis ikke er overlappende<br />
med de andre områdene. Dette medfører<br />
at obduksjonspreparantene generelt ikke<br />
utfører andre arbeidsoppgaver enn <strong>det</strong> å delta i<br />
obduksjoner (med noen unntak). Det samme<br />
gjelder for <strong>det</strong> tekniske personale på vevslaboratoriet<br />
eller cellelaboratoriet. På denne<br />
måten er <strong>det</strong> ikke bare en tydelig arbeidsdeling<br />
mellom leger og annet personale, men <strong>det</strong> er<br />
også en markert forskjell i arbeidsoppgaver <strong>det</strong><br />
tekniske personale imellom. En slik organisering<br />
er vanlig ved alle større patologiavdelinger,<br />
men kan avvike noe ved mindre<br />
enheter.<br />
Avdelingsoverlegen har et overordnet<br />
ledelsesansvar og har i aktuelle sammenheng<br />
et særlig ansvar for fordeling av arbeidsoppgaver<br />
mellom legene og mellom legene og<br />
annet personale.<br />
25<br />
3.1.2 Tekniske stillinger; utdanning og praksis<br />
Rekruttering til patologifaget fra de<br />
tidligere MIP-skolene (mikrobiologi-immunologi-patologi)<br />
og senere bioingeniørhøyskolene<br />
har bidratt til en mer ensartet og forutsigbar<br />
kvalitet på personale som rekrutteres til<br />
de ulike laboratoriefagene enn <strong>det</strong> som var<br />
tilfelle tidligere. Den gang måtte patologiavdelingene<br />
i stor utstrekning benytte ufaglært<br />
personale. De fleste av disse har i dag fått<br />
offentlig godkjenning som følge av langvarig<br />
relevant praksis i kombinasjon med tillegg av<br />
noe teoretisk skolering.<br />
Kompetansen til høyskoleutdannet<br />
laboratoriepersonale er først og fremst knyttet<br />
til den teoretiske forståelsen av de ulike<br />
laboratoriefagenes betydning i medisinsk<br />
sammenheng. For patologifaget er de tekniske<br />
og håndverksmessige ferdigheter som utvikles<br />
i studietiden mangelfulle og erverves først<br />
etter lang tids opplæring (1-3 år) på arbeidsplassen.<br />
Høyskoleutdanningen er derfor bare<br />
en teoretisk basis for senere utvikling av faglig<br />
forståelse og praktiske ferdigheter. Patologiandelen<br />
i bioingeniørutdanningen er relativt<br />
lav. Kun 10-15 % av all undervisning har<br />
direkte relevans for patologi. Etter hvert som<br />
<strong>det</strong> i årenes løp er utdannet en rekke kull fra<br />
flere skoler her i lan<strong>det</strong> er rekrutteringen av<br />
bioingeniører til patologifaget også blitt bedre,<br />
særlig på de avdelinger som har en bioingeniørhøyskole<br />
lokalisert til samme institusjon.<br />
Vevsundersøkelser: Den tekniske bearbeidelsen<br />
av vevsmateriale forut for en<br />
diagnostisk vurdering er for en stor del et<br />
håndverksarbeid kombinert med kjemisk<br />
prosessering av vevet i ulike løsningsmidler og<br />
farveløsninger. Etter at patologen har skåret ut<br />
med kniv en liten skive fra et større vevsstykke<br />
som er fiksert med en holdbarhetsvæske<br />
(formalin) blir <strong>det</strong>te deretter prosessert i en<br />
automatisk fremføringsmaskin hvor vannet i<br />
vevet blir trukket ut og erstattet av parafinvoks<br />
som gjør <strong>det</strong> mulig å skjære svært tynne<br />
vevsnitt (ca. 5 tusendel av en millimeter) på<br />
en knivholder (mikrotom) .<br />
Arbei<strong>det</strong> frem til ferdige farvete<br />
vevsnitt utføres av bioingeniørene. Legen får<br />
så farvete vevsnitt sammen med henvisningsskrivet<br />
(remissen) levert til seg som så etter<br />
granskning av snittene i lysmikroskop stiller en