Her står det sikkert my - Andreas Tolf Tolfsen

More documents

Recommendations

Info

kvinnekamp myndighetene for at de ikke satte begrensninger på utbygging av brennerier og alkoholsalg. Enorm tilgang på billig alkohol førte til økt alkoholisme. Mange menn brukte opp store deler av familiens inntekt på drikke, og volden mot kvinner og barn økte. På tross av innvendinger fra menn i maoistpartiet, som mente ANWA(R) s aksjoner var for radikale, gikk kvinnene fysisk til angrep på brennerier og bryggerier, skjenkesteder og menn som drakk. Under perioden med våpenhvile høsten 2001 hadde ANWA(R) møter med regjeringen og fremmet en rekke krav. Regjeringa sa seg da for første gang villig til å gå inn for restriksjoner i alkoholsalget. En annen sak ANWA(R) har tatt på seg som en av sine viktigste oppgaver i lokallag rundt om i landet, er bekjempelse av vold mot kvinner. De har mange møter for å bevisstgjøre kvinner om hva de ikke skal finne seg i, og for å skape et miljø der kvinner kan stå sammen og støtte hverandre. Det gjør at vold, som lenge har vært et tabubelagt område og har blitt sett på som noe som kun angår familien, endelig kan snakkes om åpent. Kvinner som blir slått kan gå til sin lokale ANWA(R)-gruppe for å få hjelp og råd, og ANWA(R) møter gjerne mannsterke opp for å ta en «alvorsprat» med voldelige ektemenn. Mangel på kvinnelige ledere Selv om maoistpartiet har vært en veldig viktig del av kvinnekampen er det ingen tvil om at det er mange patriarkalske og hierarkiske tendenser også innad i partiet. Det virker som Hisila Yami og andre framtredende medlemmer av partiet er klar over dette og anerkjenner at samfunnsstrukturer vil reflekteres også i partiet, og at dette er noe man må slåss mot. Maoistene er aktive i den feministiske debatten og har mange 36 rødT! Nr. 3A – 2010 NEPAL interessante analyser og tanker, men kvinner må slåss for at kjønnsperspektivet skal få plass på lik linje med klasseperspektivet, i tillegg til at man må ta hensyn til kaster og nasjonale minoriteter i Nepal. Kravet om kvinnelige ledere ble stadig viktigere når maoistene tok over landsby etter landsby under folkekrigen. Mange kvinner ble med, og viste en utrolig styrke, offervilje og kampvilje, men de manglet ledererfaring. Kvinner sloss for å bli valgt inn i landsbyledelser og i PLA. Desverre så man at menn fortsatte å klatre opp i hierarkiet også etter de fylte 40, mens man så at kvinner sjelden fortsatte i PLA etter at de fylte 25. For å utvikle kvinnelige ledere pågikk det en debatt om kvinners rolle i kommunistbevegelsen. På maoistenes andre nasjonale konferanse vedtok de «Prachanda path» som innebar analyser av kvinner i revolusjonen og hvordan kvinner kan hindre kontrarevolusjon. Det ble også dannet et eget kvinneutvalg i sentralledelsen. Under diskusjonene kom man fram til at partiet er det mest avgjørende av de tre instrumentene for revolusjon, og at det derfor er viktigst å utvikle kvinnelige ledere i partiet. Men hvor blir de av? Ser man på historien, har revolusjonære kommunistiske bevegelser alltid klart å utløse kvinners raseri og opprør, men de har ikke klart å utvikle denne energien til kvinnelige kommunistledere. Spørsmålet har blitt stilt om igjen og om igjen. Hvorfor er det så få kvinnelige ledere i kommunistpartier når marxismen har en så dyp analyse og løsning på kvinners undertrykking? Nepal, hvor det er mange sterke venstrebevegelser, har i perioder hatt mange lovende kvinnelige aktivister, men de ser ut til å forsvinne like fort som de blir oppdaget. En av de mest opplagte grunnene er ekteskap, som har stjålet mange lovende kvinnelige ledere i Nepal. Folkekrigen har forandret litt på dette mønsteret, men til og med under krigen ble spørsmålet om kvinners ikke-kontinuitet diskutert, og de forsvinner som regel fordi de gifter seg og får barn. Dette er fordi ekteskapet i et føydalt samfunn er noe helt annet enn i det kapitalistiske samfunnet. Hvordan vinne over tradisjonene? Selv om samfunnsstrukturene og problemene diskuteres i Nepal, henger kulturen fra føydalismen igjen på mange måter. Blant annet arbeidsfordelinga mellom mann og kvinne. Når man får barn, har kvinnen det fulle ansvaret, og for hvert barn hun får blir hun bundet til hjemmet i flere år uten å kunne delta i samfunnet. Faktisk har flere kvinner som har vært aktive under folkekrigen klaget på at å få barn er som å få disiplinær behandling, fordi de ikke får deltatt i partiet over en lang periode. På denne måten står mange lovende kvinnelige ledere i fare for å bli glemt etter å ha gifta seg, til og med når de gifter seg med en de elsker. Under folkekrigen ble kvinnesoldatene oppfordret til å utsette det å få barn, nettopp fordi konsekvensene var at de for det meste falt ut av rekkene og ikke kom tilbake. Forventningene fra samfunnet er et spesielt stort problem i områder som fortsatt er dominert av de gamle tradisjonene, hvor kvinner sjelden får noen støtte fra lokalsamfunnet når de får barn. I maoistenes baseområder i Rolpa og Rukum har hjelp fra partiet og lokalsamfunnet lettet byrden med å få barn for maoistkvinnene under krigen, og dette er et viktig initiativ ikke bare for å holde på de kvinnelige lederne, men for å endre på tradisjonene som gir kvinner eneansvaret for barna. Det er også viktig å huske hvor sterkt presset er på kvinner for å få barn, spesielt sønner. Selv om folkekrigen har gjort mye for å endre samfunnets krav til kvinner, er det fortsatt forventet at man skal få minst ett barn. Det er også mye press på unge kvinnelige ledere om å gifte seg fordi ugifte kvinner blir sett på med mistenksomhet både av menn og kvinner. Kollontai og Vannglassteorien I Nepal er kvinner undertrykt både gjennom klasse, kaste og kjønn og må derfor kjempe på flere fronter enn sine mannlige kamerater. I tillegg sliter kvinner oftere med dårlig selvtillit, dårlig samvittighet, offermentalitet og underlegenhetskomplekser, som en konsekvens av det å leve i et patriarkat, en verden der menn styrer. Kvinner som er single, skilte eller gift flere ganger, blir enda mer stigmatiserte. Desverre er ikke feminister fritatt fra samfunnets forventninger og krav. Dette er langt fra noe som bare gjelder Nepal, og er godt dokumentert i den russiske feministen Alexandra Kollontai’s artikler. Hun representerer faktisk et av de beste eksempelene på opprør mot den tradisjonelle familien. Hun forlot sin første ektemann og deres barn for å fokusere mer på revolusjonært arbeid. Senere forlot hun sin andre kommunistmann på grunn av hans stereotype forventinger til ekteskapet. På grunn av sitt opprør mot konvensjonelle ekteskap møtte hun ikke bare motbør fra borgerskapet, men også fra konservative kommunister, og hennes seriøse arbeid ble nedvurdert, mens skandalene ble framhevet. Resultatet er at Alexandra Kollontaj blant mange er blitt mer kjent for «vannglassteorien», teorien om at sex burde være like enkelt og ukomplisert som å drikke et glass vann, enn hennes viktige bidrag til kommu- rødT! Nr. 3 – 2010 37 NEPAL
kvinnekamp nistbevegelsen og kvinnebevegelsen. Hvorfor er så mange kommunister dårlige feminister? Siden den tradisjonelle kvinnebevegelsen ble startet av kvinner fra overklassen i vesten har den ofte blitt beskyldt for å ha liten betydning for fattige folk, og derfor er kommunistpartier ofte veldig sensitive når det kommer til kvinnespørsmål. Selv om kommunistpartier har støttet kvinnefrigjøring i teorien, tar man som regel, og gjerne ubevisst, med seg de samme strukturene som finnes ute i samfunnet inn i partiet. Dette gir utslag på flere måter. For eksempel ser menn ofte på en kvinne som en støttespiller istedenfor en langvarig likeverdig partner i bevegelsen. Ofte overopphøyer partiet klassekampen på bekostning av kvinnekampen. Ofte motarbeides kvinneorganisasjonene ved at de gis for lite makt, eller ved å prioritere partiets egne seminarer, møter og lignende framfor kvinneorganisasjonens. Kvinner blir ofte automatisk tildelt «kvinnejobber» i partiet, for eksempel sekretærroller, og utfører ofte praktiske oppgaver istedet for lederoppgaver. I praksis fører dette til at kvinnespørsmål blir reist, men politikken blir aldri gjennomført fordi man overlater det til tilfeldighetene. Når partiet ikke blander seg inn i den tradisjonelle arbeidsdelinga mellom menn og kvinner, får menn gjøre tankearbeidet, mens kvinner blir overlatt det praktiske arbeidet. Det er altså mange faktorer som gjør at man har få kvinnelige kommunistledere. Det viktigste er at man gjør noe med strukturene og rollene slik at det blir lettere for kvinner å være ledere. Maoistene har utviklet interessante feministiske analyser og det ser ut som de er på riktig vei. Blant annet har Hisila Yami skrevet dette 38 rødT! Nr. 3A – 2010 NEPAL om helsesituasjonen i PLA: Både de kvinnelige og mannlige PLA-soldatene opplever problemer med helsa. Men man er mer opptatt av kvinners helseproblemer. Dårlig mat etc. gjør dem mer utsatte, spesielt kvinner som har menstruasjon. Noen kvinnelige soldater i PLA har skjult menssmerter for å få delta på trening eller militære operasjoner. Kvinner føler seg svake på grunn av menstruasjon og at menn er sterkere fordi de er høyere, sterkere og mer muskuløse. Det selvrensende systemet menstruasjon, og livmoren som beskytter kvinnen mot sykdom og beskytter befruktede egg, gjør dem biologisk sterkere og mer utholdende enn menn. Og mens menn er sterkere enn kvinner i kort varighet, er det kvinner som kan beholde energien i lengre perioder. Det er en generell mangel på kunnskap om anatomi og om kvinners og menns helsemessige styrker og svakheter. Kvinner og menn har både svakheter og styrker, det finnes ikke et svakt og et sterkt kjønn. Derfor må menn og kvinner samarbeide, ikke konkurrere, hevder hun. Viktige endringer er underveis Maoistpartiet har vært en viktig forkjemper for kvinners rettigheter, både under krigen og de siste par årene i parlamentet. I møte med folk fra ANWA(R) fikk vi høre at de viktigste sakene de jobber med akkurat nå er likelønn og like lover, spesielt arve- og eierett, slik at man kan sikre kvinner mulighet til å bli økonomisk selvstendige. Siden fredsavtalen i 2006 har det blitt vedtatt viktige lovendringer som sikrer kvinner grunnleggende rettigheter når det gjelder retten til å arve, til skilsmisse og til å ikke tvangsgiftes. Et eksempel på et område som har hatt positiv utvikling er lovene som regulerer nasjonalitet. Tidligere var det et stort problem at barn kun arvet nasjonalitet gjennom faren, ikke moren. Det førte til at barn med ukjente eller utenlandske fedre ikke kunne få statsborgerskap og ble rettsløse i eget land. En virkelig seier for kvinnebevegelsen er at nasjonalitet siden 2007 også kan arves gjennom mødre, og kvinner har til og med fått lov til å søke om sitt eget pass, uten å måtte be om underskrift fra nærmeste mannlige slektning. Langt fra lov til praksis Selv om lovendringer er viktige gjør de ofte liten forskjell i seg selv. Ifølge ANWA(R) er det ikke gjort nok for å følge opp lovendringene, og de blir ikke nødvendigvis fulgt i praksis. For eksempel er det blitt vedtatt at ekteskap er ugyldig dersom ikke både brud og brudgom samtykker, men når det blir opp til brudens far å definere hva et «samtykke» er, sier det seg selv at loven mister mye slagkraft. Et annet eksempel er abortlovgivningen. Abort ble lovlig i 2002, men er fortsatt utilgjengelig for mange fattige, særlig på landet. Tidligere ble kvinner fengslet og dømt for drap om det ble oppdaget at de hadde tatt abort, og loven fra 2002 er helt klart en stor forbedring. Men etter snart ti år har det likevel skjedd lite for å bedre kvinners tilgang på trygge metoder. Lite kvalifisert legehjelp utenfor byene og skammen som er forbundet med abort gjør at mange bruker ulovlige og farlige metoder. På grunn av dårlig informasjon og manglende oppfølging av loven vet ikke engang mange kvinner at abort er avkriminalisert og er redd for å bli staffet hvis de oppsøker legehjelp. Lovlig abort krever dessuten at jenter forteller det til foreldrene, noe som fører til at illegale aborter for mange er eneste utvei dersom man har blitt gravid uten å være gift. Alt dette fører til at tusenvis av kvinner fortsatt dør hvert år av utrygge aborter. Hva er viktigst akkurat nå? ANWA(R) mener den loven som kommer til å bli viktigst for reell mulighet for kvinner til å bli selvstendige, er retten til å arve på lik linje med menn. På tross av flere forhandlinger for å oppdatere loven mellom ANWA(R) og myndighetene, både under og etter folkekrigen, er det arveloven fra 1990 som blir brukt. Den gir kvinner arverett på lik linje med mannlige familiemedlemmer kun dersom de er over 35 år gamle og ugifte; og hvis de gifter seg senere, må de betale tilbake arven. Fordi kvinner skal flytte til en ny familie og bli forsørget der, gjennom ektemannens arv, er det mange som ikke ser noen grunn til at kvinner skal ha egen arv og inntekt, og tvert imot mener like rettigheter vil føre til ville tilstander og ødelegge familien. En god arvelov som blir ordentlig fulgt opp kan bidra til å endre den undertrykkende strukturen der kvinner og jenter blir systematisk diskriminert i familien. Om kvinner har mulighet til å greie seg uavhengig av en mann, betyr det at de vil ha en annen stilling i familien og at ekteskap kan bli et valg, ikke bare en skjebne. Men det er ikke bare kvinnefiendtlige tradisjoner, normer og lover som holder kvinner tilbake i Nepal. Dårlige veier, lite kommunikasjon mellom de ulike landsdelene, og lav lese- og skrivekyndighet gjør det vanskelig for gode nye lover å nå ut på landsbygda. Spesielt ser man at fjellregionen i Himalaya, som er den mest utilgjengelige landsdelen, kommer dårligst ut når det gjelder kvinners levekår. Jenter er de siste til å få utdanning. Dette går ikke bare utover muligheter til jobb, men begrenser også deltakelsen i politikk og jenters kjennskap til egne rettigheter. rødT! Nr. 3 – 2010 39 NEPAL
Page 1 and 2: Her kommer lederen fra Stian. Oppsu
Page 3 and 4: fakta Oppsummering Her kommer en op
Page 5 and 6: GORneti Veien til Gorneti Her må d
Page 7 and 8: GORneti gjelder kvinnedødelighet h
Page 9 and 10: nepal nå Det nye mot det gamle dra
Page 11 and 12: pOlitikk mening? Fredsavtalen slår
Page 13 and 14: pOlitikk Et kupp kan skje når poli
Page 15 and 16: kvinnekamp 30 rødT! Nr. 3A - 2010
Page 17: kvinnekamp viktig skritt i riktig r
Page 21 and 22: 42 rødT! Nr. 3A - 2010 NEPAL rødT
Page 23 and 24: likk Lavkastekvinner henter vann fr
Page 25 and 26: likk Hinduer ofrer og ber til guden
Page 27 and 28: klasseR av lokalt håndverk og hush
Page 29 and 30: 58 rødT! Nr. 3A - 2010 NEPAL Kolof

Her står det sikkert my - Andreas Tolf Tolfsen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?