Her står det sikkert my - Andreas Tolf Tolfsen

Her kommer lederen fra Stian. Oppsummering 

av hva den politiske konflikten i Nepal handler 

om. 

«asd» 

Her står det sikkert mye fint. Nå trenger jeg 

bare å fylle ut litt tekst så det ser ut som det står 

noe her i mellomtiden. 

Bla, bla, bla. Veldig mye interessant og slående 

som står her.

fakta 

Fakta om Nepal 

Her kommer mange interessante fakta 

om landet Nepal. 

For om lag 300 år siden spådde den engelske 

teologen Thomas Woolston at kristendommen 

ville være historie innen det 20. århundre. Den 

franske forfatteren og filosofen Voltaire 

4 rødT! Nr. 3A– 2010 NEPAL 

Nepal ligger mellom India og Kina. Foto: FNs kartografiseksjon 

Folketall: 28 563 377 (juli 2010) 1 

Størrelse: 147 181 kvadratkilometer, litt mindre 

enn halvparten så stort som Norge. 

Klima: Subtropisk klima i sør med regntid og milde 

vintre. Kalde somre og vinter med snø i fjellene i 

nord. 

Befolkningsvekst: 1,3 % (anslag 2010). Relativt 

lavt globalt sett, nummer 105 på listen over land 

med høyest befolkningsvekst. 

Andelen av befolkningen som bor i by: 17 % 

Forventet levealder: 65,46 år. 

Spedbarnsdødelighet: 47 per 1000 fødte. 

Viktigste handelspartnere: India, Kina. 

Andel som kan lese og skrive av befolkning 

over 15 år: 48 % (62,7 % menn, 34,9 % 

kvinner). 

Andel av befolkning under 

fattigdomsgrensen: 24,7 %. 

Jordbruksprodukter: Linser, ris, mais, hvete, 

sukkerrør, jute (tekstilfiber). 

Industri/service: Turisme, tepper, tekstiler, ris, 

sukker, jute, sukker, murstein, sement. 

Eksport: 907 millioner USD (2008). 

Import: 3, 229 milliarder USD (2008). 

Gjeld til utlandet: 4,5 milliarder USD (2009). 

1. Det finnes ingen sikre tall på folketallet i Nepal. Folketelling er 

planlagt i 2011. 

rødT! Nr. 3 – 2010 5 NEPAL

fakta 

Oppsummering 

Her kommer en oppsummering om 

hva konflikten i Nepal handler om 

akkurat nå. 



ville være historie innen det 20. århundre. 

Den franske forfatteren og filosofen Voltaire 

uttrykte, på sin side, en enda større pessimisme 

på religionens vegne da han på 

midten av 1700-tallet ga den 50 år igjen 

å leve. Om lag hundre år senere lanserte 

Voltaires landsmann, filosofen Auguste 

Coreligionen, men den har ikke klart, og vil 

heller neppe klare, å ta knekken på religion 

og overtro. 3 

Religionen inntar en stadig mer prominent 

plass i offentligheten. Blant så vidt ulike folk 

som palestinere og burmesere er religionen 

helt sentral i motstanden mot henholdsvis 

sionistisk okkupasjon og en brutal militærjunta. 

I India bidrar hindu-nasjonalismen 

til både å sementere kastesystemet og å 

trigge konflikter med naboland og nasjonale 

minoriteter. I Nicaragua har sandinistene 

innført verdens strengeste abortlov for å 

tekkes kirken og dermed forsøke å unngå et 

nytt nederlag. I USA er det i dag en massebevegelse 

for å gjøre staten til et enda mer 

åpenlyst redskap for evangeliske kirker. I 

Norge og en rekke andre land i Europa 

benyttes religion der man tidligere brukte 

begrepet rase for å spre frykt og hat mot 

minoriteter. Ja, selv i Russland og Kina, 

land som i en menneskealder har hatt regjeringer 

som bevisst har gått inn for å minimalisere 

religionens betydning, ser vi i dag 

6 rødT! Nr. 3A– 2010 NEPAL 

en kraftig religiøs oppvåkning. 

Denne artikkelen er et forsøk på å forklare 

hvorfor religionen, på tross av vitenskapelige 

og samfunnsmessige fremskritt, 

fortsatt er en høyst levende og retningsgivende 

kraft for det store flertallet av verdens 

befolkning, samt å vurdere hvordan en 

bør forholde seg til denne virkeligheten. 

Religion som virkelighet 



























kraft for det store flertallet av ver- 

dens befolkning, samt å vurdere hvordan en 





























































fORORD 

8 rødT! Nr. 3A – 2010 NEPAL 

Forord 

dette er ingressen til forordet. 



ville være historie innen det 20. århundre. 

Den franske forfatteren og filosofen Voltaire 

uttrykte, på sin side, en enda større pessimisme 

på religionens vegne da han på 

midten av 1700-tallet ga den 50 år igjen 

å leve. Om lag hundre år senere lanserte 

Voltaires landsmann, filosofen Auguste 

Coreligionen, men den har ikke klart, og vil 

heller neppe klare, å ta knekken på religion 

og overtro. 3 



















land som i en menneskealder har hatt regje- 

ringer som bevisst har gått inn for å minimalisere 
















åpenlyst redskap for evangeliske kirker. 

Stian Bragtvedt, redaktør 


GORneti 

Veien til Gorneti 

Her må det komme en fin ingress. 


AV GEir CHriSTENSEN 

Geir Christensen og Randi Nygård, aktivister 

i Helselag til Nepal, besøkte i sommer 

Nepal og Gorneti sykehus i Rolpa. Brutal 

fattigdom, høy barnedødelighet og ujevn 

fordeling var blant tingene som møtte dem 

på den nepalske landsbygda. Men mest 

inntrykk gjorde organiseringa blant bøndene 

på landsbygda og de store framskrittene 

de har gjort de siste åra. Denne reiseskildringa 

gir en beskrivelse av ståa i prosjektene 

som Helselag til Nepal er med og støtter. 

I artikkelen vil du også finne et intervju 

med Chunauti Ghanti, oversykepleier på 

Gorneti og leder av mor og barn-prosjektet 

i området. 

Har bøndene i Rolpa noen framtid? 

Dag 1. Helselag til Nepal er i gang med 

sitt tredje prosjekt knyttet til Gorneti sykehus 

i Rolpa. Det er et mor og barn-prosjekt 

i Ota «kommune» med hovedformål å 

redusere en dramatisk høy spedbarndødelighet 

og barseldødelighet. 

Tre år etter siste besøk skal vi tilbake til 

sykehuset. Turen starter i provinshovedstaden 

Gohrai, elleve timers busstur vestover 

fra Katmandu. Inntil maoistene organiserte 

dugnad for å bygge vei under borgerkrigen 

var det tre dagsmarsjer til Gorneti i 

usedvanlig ulendt terreng. I dette området 

hadde maoistene hovedkvarter under borgerkrigen, 

og noen av de hardeste kampene 

foregikk her. Kongehæren ble satt inn med 

over 10 000 soldater i dette området for å 

knekke geriljaen. Det var en gedigen tabbe. 

I disse fjellene og med en sammensveiset 

Geir Christensen 

er med i Helselag til Nepal og besøkte tidligere 

i sommer Nepal sammen med en delegasjon fra 

partiet Rødt. 

befolkning hadde de ingen sjanse. Men 

de påførte befolkningen dype sår. Mange 

drepte landsbyboere og mange voldtekter. 

Veien er stort sett bygget med hakke og 

spade, og er plaget av mye jord og steinras, 

spesielt nå under monsuntiden. Nå er 

Martyrveien 95 km lang og minner mest 

om en dårlig kjerrevei. Vi brukte sju timer 

med jeep på de 95 km til Gharti Gaun, den 

foreløpige endestasjonen. Både lastebiler og 

busser trafikkerer veien, men sjåførene må 

nok planlegge litt mer enn vi er vant til i 

Norge, hvor en reservemellomaksling hører 

med til standardutstyret. Folk i Rolpa er 

allikevel umåtelig stolte av veien sin. 

Ettersom diaré hører med til dagens 

orden drikker vi flaskevann eller brus, men 

slikt var ikke å oppdrive når vi prøvde på 

kaféene langs veien, så det var bare å ta 

sjansen. Vi fryktet også å bare få Nepals 

standardrett: Dal bhat, slik vi opplevde sist. 

Den består av ris med poteter og linsesuppe, 

og serveres gjerne til både frokost, lunsj 

og middag. Etter noen dager ble vi norske 

litt desperate og spurte etter kjøtt. Da fikk 

vi dal bhat med kylling, som var samme rett 

med fire biter kyllingbein. Så denne gangen 

prøvde vi alt annet: Hardkokte egg og 

noe de kaller sel, som er en slags smultring 

av rismel, og som faktisk smaker godt. 

Vi kom ikke fram til Gharti Gaun før 

det mørknet og måtte overnatte før fotturen 

opp til Gorneti. Prisen på «hotellet» 

var ikke forskrekkelig, 18 kroner per seng, 

selv om standarden lå litt under det vi er 

vant til. Hotellet var et tre meter bredt 

bygg med én langside mot veien og den 

andre hvilende på åtte meter lange bambusstokker 

mot skråningen ned på andre 

siden. Heldigvis var det så mørkt at vi ikke 

så gjennom gulvet i det luftige bygget av 

råplank. I den ene enden var fem senger til 

utleie og i den andre enden bodde familien 

som drev stedet. Doen var bak nærmeste 


GORneti 

busk, og baderommet en vannkran 100 

meter unna. Alt dette til å leve med, men 

plankesengen med et gammelt skittent 

teppe, uten madrass og laken var det litt 

verre med. Sjelden har jeg vært mer glad 

for å ha med turistforeningens lakenpose. 

Vi sovnet allikevel før klokka ni og jeg 

holdt ut hele natten inni lakenposen, på 

tross av varmen. 

Dag 2, formiddag. Etter å ha rotert ca. 500 

ganger for å finne sovestillingen som gjorde 

minst vondt for en gammel rygg, startet 

dagen klokka fem, bare en halv time etter 

at nepalerne var i gang med morgenstellet. 

Etter frokost av sel var vi klar for det 

nepalerne regnet som en lett tur på tre 

timer opp til Gorneti. 

Litt opp i lia passerte vi den første skolen. 

Der stimlet skolebarna i ring rundt oss 

og glodde. Den gamle visa til Hellbillies 

om En neger på Ål stasjon slo meg som en 

passende forklaring: Rare hvite mennesker 

på tur. 

Det er et uttall av stier og stidele stort 

sett ved hver gård. Så vi stoppet, hilste på 

nepalsk og spurte: - Gorneti? Hyggelige 

og hjelpsomme svar fra mange forundrede 

bondekoner. 

Gårdene i området lignet hverandre: 

et par vannbøfler, noen geiter, høner og 

åkerlapper i terrasser i skråningene. Nede 

ved elva dyrket de ris, høyere oppe var det 

mais om sommeren, hvete om høsten, og 

poteter om vinteren. Der er det maismat 

om sommeren, brød om høsten, og poteter 

om vinteren ettersom avlingene blir modne. 

En dårlig avling betyr sult, og de er nesten 

for vegetarianere å regne, for kjøtt er luksus. 

Alt gårdsarbeidet gjøres manuelt, ikke én 

maskin er å se. 

Tidligere var det noen få attåtnæringer, 

bestemt av hvilken kaste den enkelte 

tilhørte. Dalittene (lavkaste) lagde kni- 


ver og sigder, mens høykastene drev med 

gullsmedarbeider. Dette har imidlertid 

moderne industriproduksjon tatt knekken 

på, og nå koster et knivemne like mye som 

en ferdig industrikniv. Istedet har det blitt 

vanlig å sende ut en sønn som fremmedarbeider 

til Katmandu, Malaysia eller Gulfen. 

Da kommer det penger hjem til nødtørftige 

investeringer og mat hvis det kniper. Men 

også dette er på vei ut, for når internasjonal 

økonomi kommer i krise er det fremmedarbeiderne 

som blir sendt hjem først. For 

bøndene her betyr det nød. 

Litt oppe i den siste lange stigningen 

mot Gorneti stod det et nytt leirhus som 

det durte fra. Mikrokraftverket surret og 

gikk. 

Mikrokraftverket 

For tre år siden, sommeren i 2007, satt 

vi med stearinlys en sedvanlig mørk sommerkveld 

på Gorneti og diskuterte med 

sykehusledelsen om hva Helselag til Nepal 

kunne bidra med. Vi gikk gjennom 

opplæringsprogram for barfotlegene her, 

medisinsk utstyr de trengte, og andre ting 

som kunne bedre situasjonen. Som gammel 

elektromontør kunne jeg ikke la være 

å undres på om ikke mangelen på strøm la 

store begrensinger på utviklingen av sykehuset. 

Selv om de tok røntgenbilder med 

pedalaggregat, måtte strøm kunne gjøre 

driften enklere. Det var de enige i, men det 

var minst fem mil til noe nasjonalt strømnett, 

så dette så de på som en fjern drøm. 

Den kvelden oppstod tanken om et mikrokraftverk 

i en av småelvene rundt sykehuset. 

Ting ballet fort på seg. Brev til fagforeninger 

om bevilgninger gikk ut, støtte 

fra Utenriksdepartementet ble søkt, lokale 

krefter gikk i gang med planlegging, og søknad 

om nepalske midler gikk inn. 300 000 

kroner fra norske fagforeninger var motoren 

som fikk det hele i gang. 

Nå er utbyggingen komplett, og å få 

turbin og generator inn var en prestasjon. 

Stedet er for bratt til at de kunne bruke 

helikopter, så det måtte transporteres ved 

hjelp av hester og muskelkraft. Kraftverket 

startet opp i fjor, men de siste av de 160 

bøndene som også får strøm fra kraftverket 

fikk ikke strømlinje før i vår, noen måneder 

forsinket. Til og med en «gatelykt», 

riktignok litt enklere enn våre, har de strategisk 

plassert mellom skolegården og den 

nye skoledoen de bygger. Foreløpig brukes 

strømmen mest til lys, for avanserte hjelpemidler 

som kjøleskap er fremdeles utenfor 

det som tenkes på her. Men sykehuset har 

strøm og antakeligvis har over 1 000 av 

innbyggerne tilgang til lys og stikkontakt. 

Det gir muligheter. 

Kraftverket er driftssikkert sier lederen 

for kraftverkskomitéen, Pravad Gharti 

Magar. Som vanlig i de maoistdominerte 

områdene i Nepal styres kraftverket av en 

komité på ti medlemmer. De finansierer en 

«maskinsjef», vedlikehold og linjetilsyn mot 

en liten avgift de tar fra bøndene, mens 

sykehuset får gratis strøm. Disse ti fattigbøndene, 

de fleste uten skolegang og uten 

en eneste maskin i gårdsdriften, styrer nå et 

mikrokraftverk. De viser stolt fram vannstyring, 

voltmetre og annet teknisk utstyr. 

Pågangsmot og lærenemhet er det ingen 

ting i veien med. Kraftverket håper jeg er 

et symbol på en port mot framtiden som 

har åpnet seg. Det var forunderlig å stå på 

plassen utenfor Gorneti sykehus senere på 

kvelden og se vinduslys og utelys fra gårdene 

omkring. 

Tilbake til oppstigningen. Fra kraftverket 

gikk det rett opp, og etter fem timers 

hard gange fra Gharti Gaun var vi nesten 

framme. Da oppdaget vi at kameraet manglet, 

og det far tilbake nedover lia for å se 

på rasteplassene. Etter 20 minutter ga vi 

opp og tenkte vi fikk lete når vi skulle tilbake. 

Så var det 40 minutter oppstigning 

igjen før vi tungpustet kom opp på plassen 

foran Gorneti, som etter sigende skal ligge 

på 2 700 meters høyde i det nepalerne kaller 

åsområdene. 

Tre timers gange? Ikke norske timer i 

alle fall. Og enda verre skulle det bli. En 

av ungdommene spurte hvordan kameraet 

så ut, og forsvant. Etter en time sto han 

der smilende og fortalte at det lå rett overfor 

kraftverket. Han så verken svett ut, eller 

virket andpusten. Det var til å ergre seg 

grønn over for en som regner seg som en 

sporty norsk fjellvandrer. På Gorneti ble vi 

tatt imot som hedersgjester, og vi ble installert 

i gjestehuset hvor de hadde fantastiske 

ting som baderom med dusj og vanndo. 

Riktignok av asiatisk type hvor du må sitte 

på huk. De synes våre doer hvor alle sitter 

på samme ringen er grisete. Men for en 

gammel stiv elektromontør er det å sitte på 

huk nesten håpløst. 

Etter lunsj (sedvanlig dal bhat) var det 

tikkasermoni. Det er et rødt stoff du får 

plassert i panna, og er å regne som en form 

for æresbevisning. Vi gikk rett på intervju 

med lederen for mor og barn-prosjektet: 

Mor og barn-prosjekt i Ota 

Helselag til Nepal har samlet inn penger til 

et mor og barn-prosjekt i Ota, Rolpa. I et 

land hvor over seks prosent av kvinnene 

dør i barsel og hvor spedbarndødeligheten 

er enda høyere er dette kanskje det viktigste 

kvinnespørsmålet. I 2007 var barnedødeligheten 

i Ota hele 25 prosent. 

- Første halvår 2010 er vi kommet ned 

i 15 prosent, sier Chunauti Ghanti som 

er oversykepleier på Gorneti sykehus, og 

leder av mor og barn-prosjektet. Men siden 

prosjektet bare pågått i åtte måneder regner 

hun med å komme mye lenger. Når det 


GORneti 

gjelder kvinnedødelighet har de ikke noe 

statistikk på dette per i dag, men dette har 

også blitt bedre. 

Hva gjør dere med mor og barn-prosjektet i 

dag? 

Her på sykehuset samler vi inn data og 

fører statistikk. Det viktigste arbeidet 

gjøres i de ni bygdelagene Ota er oppdelt 

i. Her er det lokale helsekomitéer med ti 

medlemmer som driver det daglige arbeidet. 

Vi reiser rundt og holder møter én gang i 

måneden i alle bygdelagene. Der snakker vi 

med både kvinner og menn, og gir råd. 

Om hva? 

Enkle tiltak som rengjøring av toaletter, 

betydningen av å gi riktige doser medisin til 

barna, hensikten med tremånderskontroll 

for gravide vi har på sykehuset, og betydningen 

av jerntabeletter under svangerskapet 

er noen eksempler. 

Er det vanskelig å få kvinnene til å snakke? 

I starten var det vanskelig. Mye fordi det er 

et skammelige tema å snakke om. Men vi 

sa vi visste grunnen til hvorfor spedbarn og 

kvinner dør, og til andre helseplager. Vi sa 

at vi kunne gjøre noe med det, og etter et 

par måneder løsnet det. 

Har dere møtt motstand fra mennene? 

Nei, hvorfor det? Vi snakker med både 

kvinnene og mennene. Mennene vil at 

både barn og koner skal leve. De er glade 

for alle råd og veiledning som blir gitt. 

Hvor føder kvinnene? 

Det velger kvinnene selv. De fleste føder nå 

på sykehuset, men en god del føder fortsatt 

hjemme. Da får de hjelp fra lederen 

for helsekomitéen, og dersom det oppstår 

vansker flyttes de hit til sykehuset. Vi 

hadde en dødfødsel for 10-12 dager siden 


hvor mor ønsket sterkt å føde hjemme. 

Men hun fikk trøbbel med å få ut barnet, 

så lederen for helsekomitéen fikk overtalt 

henne til å komme hit. Vi klarte å få barnet 

ut, men mor ville hjem med én gang. 

Den vanskelige fødselen gjorde at barnet 

døde på hjemveien. 

Hva er de vanligste helseplagene ellers? 

Til sykehuset kommer de med alt fra 

vondt i magen og nedover. For eksempel 

er livmorprolaps svært vanlig. 80 prosent 

av pasientene på sykehuset er nå kvinner. 

Flere og flere pasienter kommer til sykehuset 

for rådgiving. Livmorprolaps har jeg tidligere 

også hørt er utbredt rundt Gorneti. 

Så nærmer kvelden seg, og Chunauti må 

gjøre seg klar. I morgen skal hun ut på 

bygdelagsbesøk, og hun overnatter i landsbyene 

underveis. Hele rundturen tar over 

en uke. 

Her må vi ha en tittel 

Dag 2, ettermiddagen. Etterpå var det 

omvisning i bygdas siste stolthet, en nybygd 

skole med elever fra 1. til 8. klasse, i alt 300 

elever. Skolen ble også bygd på dugnad av 

landsbyen. Den gamle skolen, 30 år gammel 

og den første skolen i området, ble for 

liten og skal nå rives. De forteller at den 

nye skolen har åtte lærere, hvor tre er betalt 

av staten og de øvrige fem gjennom et 

spleiselag i bygda. Lærerne får 3 000 nepalske 

rupi i måneden (280 kroner) noe som 

betyr at de i tillegg må dyrke maten sin sjøl. 

Doene var siste byggetrinn og er også en del 

av helseprosjektene i landsbyene i Ota. Det 

å få bygd septiktanker og egne do-rom med 

vann og såpe betyr mye for helsen. 35 000 

rupi (3 200 kroner) koster det å få bygd en 

slik do med septiktank. Da må bøndene 

selv hente sand og stein i elva, og knuse 

Utsikten ned mot dalen på veien til Gorneti. 

Foto: Geir Christensen 

stein til passende pukk. En lokal murer får 

200 rupi (18 kroner) dagen for støpearbeidene 

og resten er til sement, rør, slanger, 

kran og toalettskål. Systemet er utviklet av 

norsk-iranske Hamiid [mangler etternavn], 

som tidligere har jobbet frivillig som sykepleier 

på sykehuset de siste to årene. 

Geiteavlslagene i Ota 

Helselag til Nepal har finansiert oppstarten 

av mor og barn-prosjektet i Ota. Men en 

viktig del av tenkingen er at det skal utvikles 

lokal finansiering til å overta prosjektet. 

Derfor har helselaget bidratt til å starte geiteavlslag. 

Alle de ni bygdelagene i Ota har fått litt 

over 3 000 kroner for å starte geiteoppdrett, 

og som vanlig styres det hele av en komité 

på ti medlemmer i hver bygd. Disse har 

kjøpt inn 15-16 dyr som de har ansvaret 

for oppdrett av. Meningen er at salg/slakt 

av geiter skal gi inntekter til blant annet 

driften av helseprosjektet. Betalingen for et 

geiteslakt varierer fra 800 rupi (75 kroner) 

til 2 500 rupi (220 kroner) avhengig av 

kvaliteten og vekten, blir vi fortalt. 

På et møte med ca. 10-11 medlemmer av 

tre av lagene får vi høre at driften går bra. 

De har beite nok, det er arbeidsmessig over- 

kommelig, og at de har fått bra avlsdyr. Det 

eneste de frykter er sykdommer som krever 

medisin, noe som er dyrt og vanskelig å få 

tak i. De har valgt å satse på geit framfor 

gris fordi det fôr-messig er lettere. Geitene 

beiter sjøl, grisen krever mer arbeid. 

Går alt overskuddet til helsearbeid? 

Overskuddet er det vi som bestemmer over. 

Det er litt urettferdig overfor de andre 

landsbyboerne, men det er vi som gjør jobben 

så det kan forsvares. 

Får dere pengene sjøl? 

Nei, de skal gå til sosiale tiltak for bygda. 

Men det kan for eksempel være skolebøker. 

Av lederne på sykehuset får vi bekreftet 

framstillingen. De ni komitéene bestemmer 

selv hva slags sosiale tiltak overskuddet 

skal gå til, men det betyr i praksis skole og 

helse. At mor og barn-prosjektet vil ha så 

god virkning at komitéene vil bevilge penger 

til det i framtiden, når oppstartsmidlene 

fra Norge tar slutt, var de på sykehuset ikke 

i tvil om. 

Så kom middagen. Da skulle vertskapet 

gjøre riktig stas på oss, så de hadde slaktet 

en gris, og det ble dal bhat med grisekjøtt. 

Klokka ni på kvelden var vi stuptrøtte og 

sovnet, selv om sengene her heller ikke 

hadde madrasser. 

Hjemreise og tilbakeblikk 

Som vanlig frokost med dal bhat og avmarsj 

klokken seks. Da stod sykehuspersonalet 

oppstilt med tikka og blomsterkranser til 

hilsen. Nedover akkene gikk det atskillig 

lettere enn opp. Etter knappe fire timer 

var vi nede ved veien, og etter sju timer til 

i en jeep var vi tilbake i Gohrai og kunne 

nyte livet med moderne ting som sittedo og 

madrass. 

På turen ned kunne jeg ikke la være å 


GORneti 

undres over om bøndene i Ota har noen 

framtid? De hører med til verdens ca. to 

milliarder fattigbønder som i hovedsak 

lever av det de klarer å dyrke sjøl, men en 

som i tillegg desperat leter etter attåtnæringer 

for å skaffe penger til investeringer og 

ekstra mat. Du møter dem på ferie med 

«special price for you», som tiggere eller i 

TV-reportasjene om hungersnød. De har 

ikke kjøpekraft og får ikke lønnsarbeid 

fordi kapitalismen har ikke bruk for dem. 

Kapitalismen hiver dem bokstavelig talt på 

søppeldynga, lar de sulte hjemme, eller få 

prøve lykken i slummen rundt storbyene. 

Det som interesserer kapitalismen er ressursene 

i området, der store internasjonale 

selskaper allierer seg med lokale landeiere 

og føydalherrer for å få kloa i verdiene. 

Samtidig er det et poeng at denne massen 

av fattigbønder er en hendig «reservearmé» 

som kan bidra til å holde lønningene nede 

der hvor det fins kapitalistisk produksjon. 

At reproduksjon av arbeidskraften foregår 

på landsbygda og i stor grad er familiens 

ansvar holder også lønna nede. 

Det var mot føydalherrer folkekrigen 

[vi sier tidligere borgerkrig] i Rolpa startet. 

Her oppe i Ota var det skogseierne som 

var utsugerne. De bodde i Katmandu og 

hadde fått området som skatteland av kongen. 

All bruk av skogen var avgiftsbelagt 

for bøndene og slik ble det lille overskuddet 

som fantes tatt. Eiernes skogsvoktere var 

innkrevere. Opprøret startet med politiet 

ble mobilisert etter at skogsvokterne ble 

jaget vekk av opprørske bønder. Som svar 

samlet 2 000 bønder seg og jaget også vekk 

politiet og brant ned politistasjonen. Med 

andre ord en historie som likner mer på det 

vi leser om i Robin Hood enn noe vi kan 

sammenligne med i Norge. 

Nå driver bøndene skogen som allmenning 

og de gamle skogseierne har ikke turt 

å prøve seg. De godt organiserte fattigbøn- 


dene i Ota har kommet godt i gang med å 

skape seg en framtid. De har startet på fire 

grunnleggende moderniseringsoppgaver: 

vei, strøm, skoler og helsestell. Det som 

gjenstår er å utvikle næringsvirksomhet. 

Som kollektiv kan de klare det, for eksempel 

gjennom geiteoppdrett i stor stil for salg 

lenger unna enn nabolandsbyene? Skrenter 

med gras har de nok av, kanskje felles allmenningssag? 

Nå tas skog bare ut til lokal 

bruk og grovplanken sages med håndkraft 

på langs. En sag kunne gitt inntekter som 

kunne bidra til mer moderne landbruksdrift 

og gitt nye arbeidsplasser. Flere kraftverk i 

elvene? Mineraler i fjellet? Medisinplanter 

blant de mange spesielle vekstene i området? 

Dette er tanker jeg gjør meg om 

hvordan befolkningen i Ota kan få til en 

modernisering i felleskap, slik at ingen jages 

fra gård og grunn, men hvor alle bidrar 

med sitt overskudd, slik de kinesiske folkekommunene 

la grunnlaget for Kinas økonomiske 

vekst. 

Alternativet er skremmende. Med skogseierne 

tilbake ved makten er det slutt. Da 

går overskuddet ut av Ota igjen, og livet vil 

falle tilbake til førrevolusjonære tilstander. 

Skog og mineralrettigheter vil bli solgt til 

utenlandske selskaper hvis det ligger penger 

i det. Sulten vil komme og fattigbøndene 

vil måtte velge mellom å prøve å leve med 

den, eller flytte til byslum. 

Dette handler den nepalske revolusjonen 

om. Selv om maoistene vant valget, så har 

partier som forsvarer føydalherrene mandater 

nok til å blokkere en ny grunnlov. 

Og hele det gamle maktsystemet som den 

avsatte kongen utviklet sitter i sine maktposisjoner, 

fra hærstaben, via politiet til rettsvesenet 

og sivilt statsapparat. I tillegg har 

de sterke støttespillere i stormaktene India 

og USA. 

Hvordan det vil gå? Ingen vet, men for 

fattigbøndene står det om livsgrunnlaget. 

Foto: Andreas Tolf Tolfsen 


nepal nå 

Det nye mot det gamle 

drakampen om hvem som skal lede 

den nye regjeringen i Nepal, illustrerer 

at det gamle Nepal stritter i mot at 

den sosiale og politiske revolusjonen 

som ble innleda med kongens fall i 

2006 skal fullføres. Og den avdekker 

at india er en sterk bakspiller for det 

gamle Nepal. Hva slags politisk spill 

er det som foregår i parlamentet i 

Katmandu? 

Valget i 2008 ga maoistpartiet mandat til å 

lede den regjeringen som skulle følge opp 

prosessen, mens den nyvalgte grunnlovsforsamlingen 

(CA) med 38 prosent medlemmer 

fra maoistene skulle utforme forslag til 

en grunnlov for det nye Nepal. Som partiet 

med desidert størst folkelig støtte i valget 

måtte maoistene ta på seg regjeringsansvaret 

og prøve å bruke det til å videreutvikle 

revolusjonen, sjøl om det allerede fra starten 

av også skapte et dilemma: Tyngdepunktet 

for partiledelsens arbeid ble skjøvet over på 

den parlamentariske arenaen. Samtidig var 

det en avgjørende forutsetning for fortsatt 

framgang å bevare og videreutvikle den folkelige 

basisen for revolusjonen. 

Et spørsmål om jord 

Setninger i 12-punktsavtalen fra 2006 som 

berørte jord-spørsmålet skapte ganske raskt 

kontroverser, da de stanset opp fordelingen 

av jord 1. Seinere har de også gitt det 

gamle maktsjiktet påskudd til å trenere hele 

fredsprosessen gjennom å kreve at jord som 

godseierne hadde latt ligge brakk, og som 


ble utdelt til bønder under folkekrigen, også 

skulle tilbakeleveres til godseiere. Dette står 

det ikke noe direkte om i 12-punktsavtalen. 

Jordreform er en av hovedsakene for den 

sosiale revolusjonen og har derfor også stor 

symbolsk betydning i det taktiske spillet. 

Hvem kontrollerer hæren? 

En annen sak som står i sentrum for 

maktkampen er hva slags karakter den nye 

våpenmakta skal ha og hvordan kommandolinjene 

skal gå. I enhver revolusjon er 

dette helt avgjørende spørsmål. Avtalen 

sier at Den nepalske hæren (NA) og Folkets 

Frigjøringshær (PLA) skal slås sammen, at 

den nye hæren skal bli vesentlig mindre enn 

summen av de to nå, og at den skal ledes av 

regjeringen på grunnlag av den nye grunnloven. 

De som har makta i Kongresspartiet 

(NC) og United Marxist-leninist (UML) har 

det siste året hevdet at maoistene ikke kan 

få regjeringsmakta igjen før integrasjonen av 

hærene er gjennomført. De hevder også at 

det bare er ca. 4 500 PLA-soldater som skal 

vurderes for deltakelse i felleshæren, mot 

maoistenes krav om at alle de 19 000 som 

er registrert i forlegningene skal vurderes. 

Her har maoistene FN sin støtte for sitt 

syn. At de to nåværende regjeringspartiene 

bare bruker dette for å forpurre den videre 

fredsprosessen er ganske åpenbart, da de 

ikke hadde noen slike innvendinger mot at 

maoistene tok ledelsen i regjeringen som ble 

danna like etter valget i 2008. 

Etter mye strid ble det nettopp inngått 

avtale om at FN skal overvåke integra- 

sjonsprosessen videre i fire måneder (fra 

15. september), og at den da skal fullføres. 

Ledelsen av den hæren som da framstår skal 

være underlagt en kommisjon bestående 

av representanter fra de største partiene i 

samarbeid med regjeringen, inntil den nye 

regjeringen som velges på grunnlag av den 

nye grunnloven kan ta over kommandoen. 

Slik sikres maoistpartiet innflytelse inntil 

grunnlovsprosessen er fullført. Om dette 

vil gå etter planen, og vil være avslutta til 

midten av januar 2011, er det sjølsagt umulig 

å garantere for her og nå. 

Drakamp i parlamentet 

Det var striden om kommandolinjene over 

hæren som førte til at UNCPM sa fra seg 

regjeringsmakta i mai 2009. I ettertid kan 

vi vel si, som redaktør Shestra (se neste 

artikkel), at dette sannsynligvis var en feil 

fra maoistenes side. Hærsjefen provoserte 

og presidenten handla i strid med de konstitusjonelle 

retningslinjene. Kanskje hadde 

maoistene stått seg sterkere hvis de da tok 

en skarp politisk kamp også med regjeringspartneren 

UML, som svikta i dette oppgjøret, 

og heller blitt kasta enn trukket seg? 

Uansett så åpna Prachandas avgang døra 

for den sabotasjepolitikken som de andre 

partiene har ført etterpå for å hindre at 

maoistene kunne komme tilbake og bruke 

regjeringsmakta til å føre den revolusjonære 

prosessen framover. I tillegg har personmotsigelser 

og karrierisme ført prosessen ut 

i det parodiske og undergravd tilliten til alle 

de politiske partiene. 

Statsminister MK Nepal, som nå sitter 

flere måneder på overtid etter at han ble 

pressa til å gå av, prøver å trenere valget 

av ny statsminister til han klarer å skaffe 

seg et annet utgangspunkt for den videre 

maktkampen, eventuelt ved å ta over ledelsen 

i UML. Den samme Nepal ble vraka 

i begge de to valgkretsene han stilte opp i 

under CA-valget og har ikke noe folkelig 

mandat. Han og hans medsammensvorne 

KP Oli har bare parti- og regjeringssjiktet å 

spille på og har greid å forhindre at Nepal 

blir satt på sidelinja ved å få UML til å 

nekte å stemme ved statsministervalgene. 

Muligens endte denne fasen 26. september, 

hvor Dahal har sagt han ikke stiller opp i 

den syvende valgomgangen. Hvis UML da 

fortsatt stemmer blankt og Kongresspartiet 

sin kandidat Poudel bare får ca. 120 stemmer, 

legger det grunnen for at det blir lagt 

fram et nytt forslag til en løsning. I følge 

avtalen som ble inngått mellom UML og 

maoistene 17. september tar da UML-leder 

JN Khanal over som statsminister for en 

regjering med 2/3-flertall. Maoistene stiller 

da ikke med Dahal og tyngden av toppledelsen 

i regjeringen, men prioriterer at disse 

skal jobbe primært mot partiet og den folkelige 

mobiliseringa. 

Når dette leses veit vi om dette har gått 

etter planen eller ikke. Dersom en klarer 

å hindre at India-agentene MK Nepal og 

Kongressparti-ledere som Poudel får ledelsen 

over regjeringen. Samtidig som maoistene 

får brukt mer krefter på å bygge opp 

igjen partiet politisk og organisatorisk, har 

revolusjonen tatt et viktig skritt framover. 

Det betyr ikke at alle hindringer er ryddet 

av veien. Langt i fra. Vi her i Europa kan 

bidra med vårt gjennom å styrke solidaritetsarbeidet. 

Drive opplysningsarbeid som 

avslører Indias innblanding og hva en videreføring 

av revolusjonen vil bety for folket 

i Nepal og for andre land som står overfor 

lignende utfordringer. I tillegg til praktisk 

støtte til tiltak slik som Helselag til Nepal 

har stått og står for. 

Arnljot Ask, 

insternasjonal sekretær i Rødt 


pOlitikk 

Ny grunnlov eller 

en ny revolusjon? 


AV JOHAN PETTEr ANdrESEN 

Shyam Shresta regnes som en av Nepals 

viktigste venstreintellektuelle. Han er koordinator 

for Kampanjen for progressiv transformasjon og 

tidligere sjefsredaktør for Mulyankan Monthly 

Magazine. Bladet er nesten 20 år gammelt, 

og er det største venstreorienterte magasinet 

i Nepal og selger ca. 30 000 eksemplarer i 

måneden. 

Johan Petter Andresen intervjuet Shresta om 

den politiske situasjonen i Nepal og om hvilken 

rolle maoistpartiet spiller. 

Mener du at maoistene bør lede en konsensus- 

eller en flertallsregjering i dagens situasjon? 

Siden de var det største partiet i den grunnlovgivende 

forsamlingen, bør de lede en 

nasjonal konsensusregjering. For å lykkes 

med fredsprosessen og skrive grunnloven 

må de være i ledelsen. En demokratisk 

republikk, føderalisme, likestilling mellom 

kvinner og menn, og en sekulær stat; 

alt dette er historiske og revolusjonerende 

resultater oppnådd under ledelse av maoistene. 

Disse resultatene må bli institusjonalisert 

i den nye grunnloven. Derfor må 

de lede regjeringen. Men de borgerlige 

partiene er ikke innstilt på at maoistene skal 

få like stor innflytelse på politikken som 

valgresultatet tilsier. Derfor setter de fram 

mange nye vilkår for å lede en regjering 

som det er vanskelig å oppfylle for maoistene. 

Dette forklarer hvorfor det er mindre 

sannsynlig for maoistene å oppfylle alle 

disse vilkårene og lede regjeringen denne 

gangen. Men fremdeles kan det ikke helt 

utelukkes at maoistene vil kunne komme til 

å lede regjeringen i nær framtid. Ettersom 

det er en dyp splittelse i Nepali Congress, et 

borgerlig konservativt høyreparti, om hvem 

som skal bli den neste statsministeren, kan 

en koalisjon mellom maoistene, UML og 

Madhesipartiene oppstå når som helst. 

Hvordan forstår du punkt en i trepunktsavtalen 

av 28. mai? [Punkt 1 slo fast at partiene 

skulle samarbeide for å fullføre fredsprosessen] 

Dette punktet slår fast at de tidligere avtalene 

om fredsprosessen bør iverksettes. 

Mange av punktene i den omfattende fredsavtalen 

har ikke blitt implementert, noen 

Johan Petter Andresen 

her bør det stå noe fint 

på grunn av maoistene og noen på grunn 

av de borgerlige partiene. Integrering av de 

to hærene, sosial og økonomisk transformasjon, 

dannelsen av mange kommisjoner, 

for eksempel Sannhets- og forsoningskommisjonen 

og kommisjoner for å finne 

forsvunne personer har ikke blitt iverksatt. 

Det er også noen spørsmål angående Young 

Communist League, den såkalte paramilitære 

fløyen til maoistene. Jeg tror at alle parter 

må sette seg sammen og finne en felles forståelse 

av disse spørsmålene. Så, alle spørsmål 

i dette første punktet må man enes om 

og implementere, ikke bare noen. 

Maoistene sier at arbeidet med grunnloven 

og integrering av de to hærene må gå hånd i 

hånd. Hva tror du? 

Det er logisk. Men i den omfattende fredsavtalen, 

inngått i desember 2006, var det 

enighet om at integrering skulle skje tidligere. 

Men maoistene ser ut til å frykte at hvis 

de integreres på forhånd, så vil ikke den 

nye grunnloven nødvendigvis bli skrevet. 

Andre framtredende partier er redde for at 

hvis de ikke er integrert på forhånd, så vil 

maoistene være i en posisjon til å påvirke 

regjeringen og den grunnlovgivende forsamlingen 

med sine våpen. Men med den 

alvorlige mistro og frykt som er mellom de 

framtredende partiene, er det helt logisk at 

integrasjonen og kunngjøring av grunnloven 

må gå hånd i hånd ettersom skriving av 

grunnloven og integrering av de to hærene 

er to beslektede hovedbestemmelser i fredsprosessen. 

Maoistene gjorde den feilen å 

akseptere at soldatene skulle bli integrert 

innen seks måneder da de var i regjeringen. 

Det er i praksis umulig å få til. 

Kongresspartiet og UML krever at maoistene 

skal gi tilbake land og verdier ervervet under 

folkekrigen, mens andre deler av fredsavtalen, 

som jordreformer, står stille. Hva er din 


pOlitikk 

mening? 

Fredsavtalen slår fast at det skal gjennomføres 

en vitenskapelig jordreform og at restene 

av føydalisme skal utryddes. Den sier også 

at land og eiendom tatt under folkekrigen 

skal returneres. Maoistene gjorde det ikke 

klart at eiendommen til godseiere som 

ikke en gang bor på godset og føydalklassens 

land ikke skal bli returnert. Under 

forhandlingene hadde vi hele tiden antydet 

at denne type jord eid av føydalklassen og 

nevnte godseiere ville være umulig å levere 

tilbake da noe av det allerede var fordelt 

blant dem som drev jorda og jordløse. 

Nå krever Kongresspartiet og UML at 

også disse områdene skal returneres. Jeg 

tror ikke at disse bør gis tilbake ettersom 

dette vil skade det viktigste innholdet og 

intensjonen med jordreform. Nå har denne 

saken blitt et stort poeng for UML og 

Kongresspartiet. Visst burde jord som tilhører 

de små eierne, middels og rike bønder 

gis tilbake, men ikke jord eid av føydalklassen 

og godseiere som bor andre steder som 

ble delt mellom dem som drev jorda og 

jordløse. Maoistene begikk denne feilen, og 

dette har skapt en kløft mellom maoistene 

og de som støttet maoistene på grunn av 

mangel på jordfordeling. 

Kan dagens situasjon med et parlament der 

ingen har flertall og en fastlåst situasjon fortsette 

i enda et år? 

Hvis den nasjonale konsensusregjeringen 

formes nå, så vil den grunnlovgivende 

forsamlingen som samtidig er parlament, 

begynne å jobbe, ettersom alle de største 

partiene vil være i regjering, og fredsprosessen 

vil gå videre. Hvis en nasjonal konsensusregjering 

ikke er dannet på grunn av 

standpunktene til Kongresspartiet og UML 

så vil vi få et bortkastet år med krangel om 

makt, og fredsprosessen kan mislykkes. 

Dersom man ikke får i stand en avtale om 


integrering av hærene, fortsatte uenigheter 

om hovedkrav i en ny grunnlov og tilbakelevering 

av land ikke finner sted, så vil det 

ikke bli en konsensusregjering. Det sivile 

samfunn føler at partene må komme fram 

til en progressiv avtale om disse grunnleggende 

spørsmålene. Det store flertallet av 

organisasjoner og framtredende intellektuelle 

krever en nasjonal konsensusregjering. 

Hva tror du maoistene bør gjøre nå? 

For det første bør de lede og ta initiativ til 

et møte for de store partiene for å avgjøre 

hærens integrering og demokratisering, tilbakeføring 

av eiendom, ledelse av regjeringen 

og uenigheter om den nye grunnloven. 

Det bør inkludere UML, Kongresspartiet, 

og det største madhesipartiet. 

For det andre bør de sørge for at den 

nye grunnloven går i en sosialistisk retning. 

Det er imidlertid en utrolig motsigelse at 

Prachanda sjøl ikke prioriterer å skrive den 

progressive grunnloven. Han har ikke vært 

noe særlig i den grunnlovgivende forsamlingen 

i løpet av det siste året. De andre 

partiene har ikke prioritert arbeidet i den 

grunnlovgivende forsamlingen, men maoistene 

burde prioritere mye høyere å skrive en 

ny grunnlov sammen med andre progressive 

krefter. 62 prosent av mandatene i forsamlingen 

tilhører den progressive fløyen. Hvis 

de fleste av dem er samlet, om ikke alle, kan 

de skrive en svært god progressiv grunnlov. 

For det tredje fortsetter maoistene på 

grasrotnivå å angripe UML-kadre fysisk. 

Dette har forverret forholdet mellom maoistene 

og radikale elementer innen UML. 

Det borgerlige høyrepartiet og den indiske 

herskerklassen har kunnet utnytte splittelsen 

mellom maoistene og UML ved å bruke 

UML mot maoistene. Så denne typen 

fysiske angrep må stoppes med større kraft 

av maoistenes ledelse. Maoistene må prøve 

å vinne hjertene til vanlige medlemmer og 

radikale ledere i UML og andre progressive 

partier. Selv om de nå skulle ende opp uten 

å sitte i regjering, burde de prioritere å lage 

grunnlov i året som kommer, samt å sette 

på dagsorden progressiv transformasjon av 

statsapparatet og samfunnet. 

For det fjerde: Dersom maoistene ikke 

er i regjeringen, og ikke kan lede regjeringen, 

da må maoistene heve stemmen til 

det undertrykte folket. Den nylige prisøkningen 

var svært høy med en tosifret 

vekstrate. Sikkerhetssituasjonen er ekstremt 

dårlig, hvem som helst kan bli drept hvor 

som helst. Akkurat nå tar maoistene bare 

kampen om statsministerposten. Folk spør 

hvorfor maoistene ikke reiser kampen om 

vitale problemer for det undertrykte folket 

og arbeiderklassen. Maoistene må fortsette 

å vinne hjertene til de arbeidende masser 

ved å ta opp deres viktigste problemer her 

og nå. 

For det femte: Hvis høyrepartiene prøver 

å rive ned alle resultatene av revolusjonen 

så langt, hvis fredsprosessen mislykkes, så 

må maoistene forberede seg på en videre 

revolusjon. Folk vil ha dette. Et neste 

Jana Andolan [folkebevegelsen som styrtet 

monarkiet i 1990], eller revolusjon kan bli 

nødvendig. 

For det sjette bør de korrigere feil ved å 

feie skadelige og opportunistiske elementer 

ut av partiet. Deres organisasjon degenererer 

ideologisk, kulturelt og organisatorisk i 

et veldig raskt tempo. Mange skadelige og 

til og med reaksjonære elementer i samfunnet 

har sluttet seg til maoistpartiet, og dedikerte 

og revolusjonære elementer er nesten i 

mindretall. De var mye mer revolusjonære 

rett etter folkekrigen. 

Sist, men ikke minst, må de lage en 

bred front. Alle krefter i og utenfor partiet 

som søker progressive endringer burde bli 

forent. De store politiske kampene i dag 

i det nepalske samfunnet er mellom dem 

som ønsker progressiv endring og dem 

som ønsker å beholde staten som den er og 

status quo i samfunnet. Maoistene bør gi 

nok oppmerksomhet til å skape en gunstig 

opinion, også, fordi maoistene taper terreng 

blant folket. Deres popularitet går nedover, 

selv om de er i opposisjon i parlamentet. 

Opinionen i urbane områder er ikke på 

maoistenes side. Maoistene er ikke oppmerksomme 

nok på dette. 

Har dine forventninger til valget i 2008 blitt 

oppfylt? 

Min forventning om at den grunnlovgivende 

forsamlingen skulle være godt sammensatt 

ble oppfylt. For første gang i Nepals 

historie er kvinner, lavere klasser, madesi, 

dalitter, janajati [etniske minoriteter fra 

åsområdene] alle godt representert, og selv 

de tilbakeliggende områdene er representert. 

Så sammensetningen er veldig revolusjonerende. 

Derfor er borgerskapet redd. 

Hvorfor er de redde? Fordi den grunnlovgivende 

forsamlingen ikke er på deres side. 

Og de er redd for at den grunnlovgivende 

forsamlingen vil skrive en progressiv grunnlov. 

Det er derfor de sirkler inn maoistene 

og stopper arbeidet med grunnloven. Vi 

førte kampen for en demokratisk republikk 

i lang tid og dette målet ble oppfylt på det 

første møte i den grunnlovgivende forsamlingen! 

Føderalisme er sentralt fordi vi er et flerkulturelt 

samfunn. Vi hadde en sentralisert 

regjering. Nå kan vi ha føderalisme gjennom 

den grunnlovgivende forsamlingen. 

Den midlertidige grunnloven gjorde staten 

til en velferdsstat for første gang. Kvinner 

og menn er formelt likestilt i forhold til 

eiendom nå. Og urørbarhet (se artikkel om 

dalitter) har blitt gjort ulovlig. Så mange av 

mine forventninger har blitt oppfylt. 

Hva synes du om maoistenes forslag til en ny 


pOlitikk 

grunnlov? 

Det finnes både gode og dårlige punkter. 

Denne grunnloven er radikal reformisme, 

den har forsøkt å gi borgerne rett til utdanning, 

arbeid, til bolig og til mat, kort sagt, 

en velferdsstat. Den forsøker også å gjøre 

menn og kvinner helt likestilt, gjøre alle 

språkene likestilt, prøver å gi dalittene 

spesielle rettigheter i høyere utdanning og 

teknisk utdanning og spesielle rettigheter 

til representasjon i statsorganer. Janajati og 

madhesi har rett til sjølbestemmelse innenfor 

sjølstyre og autonomi, og den prøver å 

gi trygghet til minoritetsfolk og samfunn 

som nå er nær ved å utryddes ved å gi visse 

vernede områder, noen spesielle kulturelle 

rettigheter og sosial sikkerhet. Den har en 

bestemmelse om revolusjonær jordreform 

og retten til land for dem som driver jorda 

uten noen kompensasjon til føydalherrene, 

og den prøver å gi arbeiderne rettmessig 

lønn, sosial trygghet, retten til kollektive 

forhandlinger og retten til å streike, og en 

direkte valgt president. Alle de 72 språkene, 

hvorav elleve snakkes av mer enn én 

prosent, gis status som morsmål og kan 

brukes i alle offentlige sammenhenger. 

Men det er alvorlige svakheter også: 

Dette systemet er et kapitalistisk system 

med en velferdsstat. Men vi må gå videre 

til sosialismen. Dette spørsmålet har ikke 

blitt gitt nok oppmerksomhet i grunnloven. 

Den trenger en mekanisme for en fredelig 

vei videre. Måten grunnloven kan endres 

på gjennom folkeavstemning eller konstitusjonelle 

endringer er gjort altfor vanskelig. 

Denne svakheten vil skape et problem for 

maoistene sjøl i framtida. Vi bør lære av 

sveitserne her, hvor en viss mengde underskrifter 

kan kreve en folkeavstemning for å 

endre den gamle grunnloven helt. 

Maoistene foreslår å gi rett til sjølbestemmelse 

til etniske grupper og har innført 

føderalisme, men lokalsamfunnsnivået 


har fått for lite makt i den føderale staten. 

Lokalsamfunn har ikke råderett over naturressurser. 

Lokalt sjølstyre må innebære flere 

rettigheter. Dersom lokale myndigheter 

får flere rettigheter, så vil de progressive 

kreftene kunne gjøre mye mer gjennom å 

mobilisere grasrota og fremme revolusjonen 

fra bunnen. 

De har erklært velferdsstaten, men ikke 

pekt ut hvilke ressurser den skal finansieres 

med. For eksempel med høyere progressiv 

skatt på eiendom, eiendeler og inntekter? 

De har ikke sagt noe om hvordan de vil 

oppnå de nødvendige ressursene og derfor 

vil rettighetene kun være en drøm. Og 

hvor skal folk legge fram sine krav i forbindelse 

med sosiale rettigheter? I provinsen 

eller for det lokale sjølstyret? Det er ikke 

klart. 

Utkastet er dessuten for langt. Alt er 

nevnt der. Det må være mer presist og kortere 

og klarere på sentrale spørsmål. 

Dessuten må det være bestemmelser mot 

monopoler. Det er en bestemmelse om 

konkurranse, men ingen bestemmelse mot 

monopoler. Konkurranse fører til syndikater, 

truster og karteller, og de vil kunne 

kontrollere økonomien. Så det må være en 

bestemmelse som gjør monopoler ulovlige. 

Det er mange flere svakheter, og jeg har 

bare nevnt et par. Kort sagt revolusjonen 

har ikke vært holdt i tankene i utkastet 

til grunnlov framsatt av maoistene. I 

stedet har reform blitt holdt i tankene. 

Grunnloven lagt fram av de revolusjonære 

må legge til rette for revolusjonen. 

Er rollen til det sivile samfunn styrket de siste 

to åra? 

Vi prøver å bli sterkere. Men vi har blitt 

splittet. Mange frivillige organisasjoner 

og mange intellektuelle organisasjoner 

kontrolleres av et eller annet parti, og de 

ender opp med å ta parti for regjeringen. 

Og på samme måte på den andre siden, de 

var tidligere en del av det sivile samfunnet 

som søkte progressiv forandring av samfunnet, 

som var uavhengige, men nå har de 

blitt en del svakere. Imidlertid er det sivile 

samfunn fremdeles aktivt og populært, 

men svakere. Ettersom politikken blir mer 

polarisert, blir også det sivile samfunn det. 

Oppførselen til de politiske partiene har 

svekket det. Da partiene kom til makten 

trengte de ikke det sivile samfunnet lenger. 

Partiene brukte oss, da det var utbredt mistillit 

mot partiene, ettersom folk lyttet til 

oss. Etter hvert som de ble sterkere, sluttet 

de å lytte til stemmen til det sivile samfunn. 

Det sivile samfunn i Nepal er radikalt. Men 

da maoistene var i regjering trengte ikke de 

oss heller. Maoistene vil ha vår lovprisning, 

men ønsker ikke å høre vår kritikk. Men 

tross alt, de møter oss oftere enn de andre 

politiske partiene for å høre våre meninger. 

Nå som representasjon av dalitter, etniske 

minoriteter og kvinner har blitt styrket i 

representative organer, kan vi se noen andre 

generelle konkrete resultater av denne forbedringen? 

Økt representasjon vil føre til en bedre 

grunnlov og bedre representasjon i ulike 

statsorganer. Denne representasjonen er 

allerede økt. 45 prosent av plassene har 

blitt reservert for kvinner, dalitter, janajati 

og madhesi sett under ett. Så det er skjedd 

forbedringer selv om de ikke er tilstrekkelige. 

Har de politiske partienes stilling etter det 

sivile samfunnets syn blitt styrket eller svekket 

de siste to åra? 

De er svekket. Kongresspartiet og UML har 

blitt mest upopulære. De ville få et veldig 

negativt resultat hvis valget skulle holdes 

nå. Populariteten til maoistene er også 

lavere fordi de bare kjemper for å få makt, 

ikke for undertrykte folks umiddelbare 

behov. Det var en sak der tre dalittkvinner 

ble drept av militæret. Maoistene hevet 

ikke stemmen. De burde ha utviklet en 

bevegelse. De bare publiserte en uttalelse. 

Prisstigningen gjorde mange fattige. Mange 

matvarer og grunnleggende nødvendighetsartikler 

ble mye dyrere. Korrupsjon er 

utbredt. Men maoistene reiste ikke noen 

kamp mot dette. 

Det er økende korrupsjon også blant 

maoistene, og noen folk som blir med er til 

og med kriminelle. Her i Kirtipur [en forstad 

til Katmandu] har mesteparten av rojalistene 

sluttet seg til maoistene. Selv de kriminelle 

elementene er velkomne der. Denne 

typen organisatorisk politikk forurenser og 

ødelegger det revolusjonære partiet. Men 

fremdeles er maoistene mer populære enn 

de andre partiene. 

Er det en fare for et militært kupp? 

Dette er et viktig og vanskelig spørsmål. 

Det militære er fortsatt ikke under sivilt 

styre. Tvert imot er de sterkere enn noen 

gang i løpet av de siste fire åra. Etter hendelsene 

det siste året prøver det å holde seg 

utenfor regjeringens kontroll. For eksempel 

sier statsministeren at en major ved 

navn Niranjan Basnet, som er ansvarlig for 

voldtekt og brutalitet, må overleveres til en 

sivil domstol, men Basnet blir hjulpet av 

det militæres hovedkvarter og blir ikke stilt 

for retten. Statsministeren gjør ikke noe i 

denne situasjonen. 

I forrige måned presenterte Forsvarsdepartementet 

en ny forsvarspolitikk. De 

militæres svar var at de nå velger å operere 

under den titulære presidenten, ikke den 

valgte sivile regjeringen. I andre tilfeller 

med konflikt mellom sivil og militær kontroll 

dømmer høyesterett noen ganger mot 

de militære, uten at de militære føler seg 

bundet av dommen. 


pOlitikk 

Et kupp kan skje når politiske ledere blir 

korrupte, svært upopulære og splittet. Men 

militærstyre vil ikke vare lenge i Nepal. 

Årsaken er at hæren ikke er populær her. 

Videre har aktive kadre selv i de borgerlige 

partiene som Kongresspartiet en radikal 

tenkemåte. De politiske aktivister i partiene 

leder bevegelsen blant folket, ikke lederne. 

Dette var tilfellet i april 2006 og dette 

er fortsatt intakt. Folket i Nepal har en høy 

grad av politisk bevissthet. Dominerende 

medier har en demokratisk psyke og har 

alltid vært imot hærstyre. Internasjonalt 

er det bare India som forsøker å tilskynde 

de militære til å komme i forgrunnen, ikke 

USA, EU eller Kina. Alle disse elementene 

vil reagere sammen dersom hæren tar makten 

og hæren ville mislykkes ganske snart. 

Av de samme grunner som gjorde at de 

mislyktes i 2006. 

Du kritiserte maoistenes tendens til å rekruttere 

medlemmer med manglende politisk 

utdanning og til og med kjeltringer under et 

intervju i 2008. Nå som maoistene har vært 

aktive både i regjering, i parlamentarisk politikk 

og har arbeidet i et fredsscenario i to år, 

hvordan har dette påvirket deres klassesammensetning 

og partiets arbeidsmåte? 

Jeg kommenterte dette tidligere. Men 

en ytterligere kommentar er at maoistene 

må legge vekt på å bygge en bredere 

enhetsfront. Dette er et «must» for både 

maoistene og for folket. Folk er frustrerte 

nå. De konservative kreftene og India kan 

bruke høyre-partiene i denne situasjonen. 

I stedet må frustrasjonen brukes, ikke mot 

maoistene, men til å bygge en samlet front 

rettet mot høyre som er ansvarlig for den 

frustrerende situasjonen. Maoistene må 

korrigere seg. De er ganske forvirret nå. 

De er usikre på om de bør forberede seg for 

et nytt opprør, gjøre den grunnlovgivende 

forsamlingen vellykket, eller tilpasse seg til 


dagens status quo. Akkurat nå bør de konsentrere 

seg om å gjøre den grunnlovgivende 

forsamlingen vellykket. Men de «er ute 

etter åtte fugler i treet og mister fire fugler 

fra hånden». Det burde være en stor samlet 

front som kan skape en bevegelse for folks 

rettigheter. Grunnen er beredt for endring, 

og folk ønsker seg virkelig forandring. 

Maoistene har stor organisasjonsmessig 

styrke. I mai mobiliserte de en demonstrasjon 

som kunne omkranse hele hovedstaden. 

Ringveien er 27 kilometer lang, og 

deres demonstrasjon dekket hele veien! Det 

var en stor ressurs. Men likevel mislyktes 

de i å nå sine mål. Hvorfor? De bør granske 

seg selv og finne svaret på dette. Men 

akkurat nå mangler de etter mitt syn en 

folkelig opinion i sin favør. En bred front 

som kan presse på for en progressiv grunnlov 

og være stemmen til de stemmeløse. 

Hva synes du om at Prachanda trakk seg som 

statsminister for et år siden? 

Prachanda var for sen til å avskjedige 

hærsjefen, Katwal. Han skulle ha avskjediget 

Katwal så snart han gjorde sin første 

feil. Da Prachanda avskjediget ham, var 

tidspunktet feil. Katwal skulle gå av med 

pensjon om tre måneder, og Prachanda 

forankret ikke sin avgjørelse i koalisjonsregjeringen. 

Så det endte opp med at i 

stedet for at Katwal ble avskjediget, ble 

Prachanda den som måtte gå! Jeg synes 

ikke Prachanda skulle ha trukket seg. Han 

skulle ha prøvd sitt flertall i parlamentet. 

Og vi fortalte ham det. Denne feilen ble 

veldig dyr for ham. 

Prachanda har hatt en ledende rolle i 

hele prosessen, og folk har knyttet store forhåpninger 

til ham, men han oppfylte ikke 

deres forhåpninger. Han fungerte ikke godt 

som statsminister. Hvis Baburam Bhattarai 

ikke hadde vært finansminister, ville ingenting 

ha blitt oppnådd. Prachanda hadde 

ikke entydige prioriteringer. Han beholdt 

til og med rådgivere som var rådgivere 

for kongen. Budsjettet laget av Baburam 

Bhattarai var veldig bra. Det var for fattige 

mennesker. I de ni månedene regjering 

varte ble dets innhold ikke realisert, og 

kunne ikke realiseres. Men hvis Prachanda 

hadde hatt de riktige prioriteringene, kunne 

det vært realisert. Så Prachanda er en veldig 

god leder og strateg, men var ikke en 

god statsminister, og Prachandas popularitet 

sank mens han var statsminister. Han 

kunne også ha brukt bestemmelsene i den 

foreløpige grunnloven om jordreform til å 

presse framover, og kunne ha tatt mange 

andre konkrete tiltak. Men han hadde en 

kommisjonsleder som ikke visste noe om 

jordreform. 

Likevel har vi håp om at revolusjonen 

vil lykkes. Jeg har pekt på mange negative 

ting, men i bunn og grunn er situasjonen 

i Nepal ikke helt negativ. Det politiske 

bevissthetsnivået i folket er svært høyt. 

Flertallet av kadrene i de politiske partiene 

er i favør av progressiv endring. Det sivile 

samfunn og media er fortsatt svært folkelig 

og livlig her. Med alle disse positive elementene 

satt sammen, kan du kort sagt si 

at enten vil vi få en ny grunnlov gjennom 

den pågående prosessen, eller det vil bli en 

ny revolusjon i Nepal. Og vi er definitivt 

ikke pessimistiske, vi har ikke mistet håpet. 


aRbeiD 

Det nye mot det gamle 

drakampen om hvem som skal lede 

den nye regjeringen i Nepal, illustrerer 

at det gamle Nepal stritter i mot at 

den sosiale og politiske revolusjonen 

som ble innleda med kongens fall i 

2006 skal fullføres. Og den avdekker 

at india er en sterk bakspiller for det 

gamle Nepal. Hva slags politisk spill 

er det som foregår i parlamentet i 

Katmandu? 

Rana Devi Dhakal er 36 år og jobber på 

et destilleri i Bhutwal som lager rakhsi, 

nepalsk sprit brygget på korn. Hun er 


fagforeningsaktivist i en forening tilsluttet 

maoistenes fagforeningsparaply, All Nepal 

Trade Union Federation (Revolutionary) 

(ANTUF-R). Rana Devi er leder av klubben 

på rakhsi-destilleriet. Hun tar seg 

tid til en prat med oss etter å ha vært på 

jobb, før hun skal hjem til hjembyen sin, 

Nawalparisi, og familien. 

Hvordan ser en vanlig dag ut for deg? 

På hverdagene står jeg opp klokka 4:00 og 

starter med å vaske og rydde i huset. Så 

lager jeg mat til meg og barna, både frokost 

og lunsj de har med seg på skolen. Klokka 

8:45 starter jeg på jobben på destilleriet. Vi 

har åtte timers arbeidsdag, så jeg er hjemme 

rundt fem. Da er det å hjelpe barna 

med leksene og lage dal bhat til middag. 

Mannen min jobber i Saudi-Arabia, og har 

vært der de siste fem månedene. Derfor 

faller alle gjøremålene i huset på meg. Jeg 

pleier å ta kveld rundt klokka ti. 

Hvorfor ble du med i maoistpartiet? 

For meg er det kampen for likestilling som 

er det viktigste i Nepal. Kongresspartiet og 

det reformistiske kommunistpartiet UML 

er ikke interesserte i kvinnekamp. Siden 

maoistpartiet bestod av mange vanlige folk 

som meg håpet jeg at de skulle være mer 

interesserte i å få til forandringer enn de 

gamle partiene, som er mest interessert i å 

bevare privilegiene sine. 

Hva med maoistenes fagforening, ANTUF-R? 

Faktisk har det vært fagorganisering blant 

arbeiderne på destilleriet siden 1994, selv 

om tilknytningen var noe løsere og uoffisiell 

da, var det maoistene som tok initiativ til 

at foreningen ble stiftet. På min avdeling 

er alle 64 arbeiderne med i ANTUF-R. 

Offisielt har vi vært tilsluttet maoistenes 

fagforening siden 2006. Etter fredsavtalen 

kunne maoistene arbeide åpent også i byene 

i Nepal, og siden da har det faglige arbeidet 

vokst veldig raskt. I dag er maoistenes 

fagforening like stor som foreningene til 

Kongresspartiet og UML. De viktigste kravene 

vi har i dag er at lønna må øke i takt 

med prisstigningen, slik at vi fortsatt har 

råd til mat og å sende barna på skole. I dag 

tjener jeg 5 000 rupi i måneden. Det andre 

hovedkravet er at midlertidige ansatte skal 

få fast jobb. I dag er det et stort problem 

at arbeidskjøperne har folk på midlertidige 

ansettelser, så lar kontrakten gå ut, før de 

ansetter dem midlertidig igjen. På den 

måten greier de å unndra seg ansvaret for 

pensjonsrettigheter og andre ting som faste 

ansatte har krav på. 

Er det vanskelig å være kvinnelig fagforeningsleder 

i et land hvor arbeidslivet er så mannsdominert 

som Nepal? 

Det er ofte vanskelig. Det er meningen 

at menn i partiet skal la kvinner slippe til, 

men ofte bærer de med seg holdninger fra 

det gamle samfunnet som sier at kvinner 

ikke kan være like flinke som menn. De 

fleste ledere i politiske organisasjoner i 

Nepal er menn, jeg vil tippe at forholdet 

mannlig leder, kvinnelig leder er rundt 

80-20. 

Hvilke forventninger og drømmer har du for 

framtida? 

For meg personlig håper jeg bare at barna 

mine får studere og vokser opp til å bli bra 

mennesker som hjelper andre. Jeg håper 

veldig sterkt at jeg og mannen min skal 

hjelpe dem til å få råd til å ta høyere utdanning. 

Slike drømmer tror jeg veldig mange 

i Nepal har. En større drøm er at alle kvinner 

i Nepal skal bli frigjort, både i landsbyer 

og i storbyene. Og at den undertrykkinga 

som pågår i dag forsvinner. I tillegg håper 

jeg at fredsprosessen lykkes slik at vi kan få 

fred. For at det skal skje så må vi nepalere 

nå snart få den nye grunnloven som vi har 

kjempet for så lenge. 

Stian Bragtvedt 

Andreas Tolf Tolfsen, foto 


kvinnekamp 


AV MAri røSJø, 

FridA KAriNA ruSNAK 

OG KJELLruN ETTELLE 

Uredde kvinner vinner fram i 

Nepal 

Hva skjer når kvinnene nekter å la seg tråkke 

på i et ekstremt fattig og tradisjonsbundet 

land? Kvinners historie i Nepal handler 

om mer enn diskriminering og urettferdighet. 

Det er historien om tøffe jenter som 

tar et oppgjør med sin plass i samfunnet. 

De er utålmodige, de gir seg ikke, og de vet 

hva de vil ha. Mens det i Norge har det 

tatt hundrevis av år for kvinner å komme 

dit vi er idag, går det mye raskere i Nepal. 

Men det er stor forskjell mellom land og 

by, og kanskje går det litt for fort til at 

landsbygda greier å henge med? Under 

krigen har landsbykvinnene grepet sjansen 

til å vise at de kan mer enn å lage mat og 

oppdra barn, men det er mye som gjenstår. 

Kvinnene kan endre lovene, men vil de 

greie å endre tradisjonene? 

I Nepal står tradisjonene sterkt, og kvinners 

status er svak. Landet er et eksempel 

på et samfunn der menn har kontrollen, 

både over familielivet, politikken og økonomien. 

Sønner prioriteres fra fosterstadiet, 

og fordi det er guttebarna som tar over 

gården og passer på foreldre i alderdommen 

blir en sønn sett på som en investering i 

framtida, mens en datter er en utgift. Et 

lokalt ordtak forklarer det godt: «Å få ei 

jente er som å vanne naboens tre. Du har 

bryet og kostnadene med å få planten til å 

vokse, men fruktene går til noen andre.» 

Inntil nylig var kvinners levealder i Nepal 

lavere en menns, under 60 år. Dette er 

veldig uvanlig og et tydelig signal om den 

Mari røsjø 


Frida Karina rusnak 


Kjellrun Etellerannet 


ekstreme diskrimineringen kvinner blir 

utsatt for gjennom hele livet. Men Nepal 

er også et land i sterk endring. Det ulmer 

i kvinners selvbevissthet, og det står mange 

kamper på dagsorden hos den stadig voksende 

kvinnebevegelsen. På tross av en ti 

år lang borgerkrig stiger tall på kvinnelig 

deltakelse i politikk og utdanning, og det 

samme gjør gjennomsnittlig levealder og 

alder for ekteskap. 

Stadig nye lover bidrar til å styrke kvinners 

posisjon når det gjelder økonomiske og 

sosiale rettigheter, særlig knyttet til arverett 

og ekteskap. Likevel er det store forskjeller 

mellom by og land. Dårlig kommunikasjon 

og infrastruktur og mye lokalt selvstyre 

gjør at formelle endringer vedtatt sentralt i 

Katmandu ikke nødvendigvis merkes eller 

tas hensyn til på landsbygda, spesielt ikke 

dersom de står opp imot tradisjonell kultur 

eller maktforhold. 

De store endringene i Nepal de siste 

årene har kommet i kjølvannet av folkekrigen 

og maoistpartiets innflytelse, som 

har gitt stemme til grupper som tidligere 

har vært dårlig representert i politikken; 

kvinner og fattige. Da medlemmer i Rødt 

besøkte Nepal sommeren 2010, fikk vi 

møte flere representanter fra maoistenes 

kvinnebevegelse og høre om hva kvinner i 

Nepal har fått til, hva som står igjen, og hva 

de mener blir de viktigste kvinnekampene 

framover. 

Hvem bestemmer kvinners plass 

på rangstigen? 

Den tradisjonelle familiestrukturen, der 

sønner prioriteres, er et av de sterkeste 

hindrene for kvinners frigjøring i Nepal. 

Allerede hos barn er kjønnsdiskrimineringen 

tydelig. Gutter blir prioritert for vaksinasjoner 

og helsehjelp, mens jenter oftere 

er under- og feilernært som barn, og har 


kvinnekamp 

tyngre arbeidsbyrde hjemme. Mens sønner 

blir hos familien når de vokser opp, må 

døtre flytte til mannens familie når de gifter 

seg. Dermed blir kvinner oppdratt til å bli 

underdanige og klare for å tjene en annen 

familie. De får heller ikke mulighet til å 

arve hverken eiendom eller andre verdier av 

familien, og blir avhengige av ektemannen 

og hans familie for å overleve. 

I Nepal er det vanlig at familier lever 

både av å dyrke egen jord og har en annen 

inntekt i tillegg, noe som blir stadig mer 

nødvendig ettersom økonomien moderniseres. 

De aller fleste bor på landet, og har en 

liten jordlapp, eller dyrker på jord de leier 

av større landeiere. Det er en klar arbeidsfordeling 

i familien, der menn drar ut for å 

jobbe, mens kvinnene gradvis har tatt over 

en større del av arbeidet i jordbruket, med 

hjelp fra barna. Samtidig som kvinner tar 

på seg mer av arbeidet på jorda, eier de bare 

åtte prosent av landbruksjord i Nepal og 

kun fire prosent av annen eiendom, ifølge 

UNDP. På landsbygda er det lite arbeid 

å få, og det at menn migrerer til byene og 

til utlandet gjør at stadig flere familier får 

kvinner som leder husholdet. Men større 

ansvar og tyngre arbeidsbyrde betyr ikke 

nødvendigvis at kvinnene får mer makt i 

familien eller over egen økonomi. 

Kvinners stilling i familien, der de ikke 

tjener eller bestemmer over egne penger, 

skaper en ond sirkel der de økonomiske 

forholdene forsterker og rettferdiggjør preferansen 

for sønner. For eksempel kan en 

mann kreve skilsmisse og gifte seg på nytt 

hvis kona ikke føder han en sønn. Når 

kvinner ikke har noen kontroll over eiendom 

eller penger, gjør det at døtres lave 

status opprettholdes og kvinner forblir 

avhengige av menn. Dette fører til store 

vanskeligheter ved skilsmisse eller om ektemannen 

dør. Det er ikke uvanlig at enker 

blir støtt ut av familien og må greie seg 


på egen hånd fordi de blir sett på som en 

ekstra munn å mette. Ifølge tradisjonene 

skal ikke enker gifte seg på nytt, men sørge 

over mannen resten av livet. Når ekteskapet 

er den eneste økonomiske sikkerheten 

kvinner har, er prostitusjon i mange tilfeller 

det eneste alternativet for enslige kvinner. 

Prostitusjon er et stort, og økende, problem 

i Nepal. Hvert år blir over 10 000 

nepalske unge jenter og kvinner solgt til 

indiske bordeller, og til sammen er det 

omtrent 200 000 nepalere som jobber som 

prostituerte i India. De aller fleste av disse 

kvinnene vender aldri tilbake, og de dårlige 

forholdene de lever under gjør at flesteparten 

dør før de fyller 30 år. Fordi prostitusjon 

er ulovlig i Nepal risikerer kvinner som 

kommer tilbake bøter og fengsel, i tillegg til 

den sosiale stigmatiseringen, som fører til 

at mange blir utstøtt og avvist av familien. 

Prostitusjonen øker også i Nepal, spesielt i 

den voksende turistindustrien. 

Fattigdom holder kvinner nede 

I Nepal lever nesten halve befolkningen 

under fattigdomsgrensa. Fattigdommen 

skaper enorme problemer for hele befolkningen, 

men straffer kvinner ekstra hardt. 

Der man enten ikke har råd til, eller rett 

og slett ikke har tilgang på utdanning, blir 

kvinner som regel nedprioritert. Kvinner 

har få muligheter for å reise vekk fra hjemstedet 

og fattigdommen sammenlignet med 

menn. 

Også når det gjelder tilgang på livsviktige 

helsetjenester kommer Nepal dårlig 

ut. Med få veier og mye ulendt terreng er 

den mest brukte transporten å gå til fots, 

og det kan være dagsmarsjer å gå til nærmeste 

sykehus. Landet har en av de høyeste 

andelene av mødre som dør i barsel i 

hele verden, over seks prosent, ifølge tall 

fra UNDP. Også spedbarnsdødeligheten er 

ekstremt høy sammenlignet med andre land 

i Sør-Asia. 

Det er ikke bare sykehus og medisiner 

som mangler, enda viktigere er mangelen på 

kvalifisert helsepersonell på landsbygda. De 

fleste fødsler skjer hjemme, uten jordmødre 

eller legehjelp, og ulovlige og utrygge aborter 

er et annet helseproblem som tar mange 

liv unødig. De store forskjellene mellom by 

og land fører til at folk på landsbygda lever 

i gjennomsnitt hele ti år kortere enn folk i 

byene. 

Kastesystemets konsekvenser 

Mange forbinder kastesystemet med 

India, mend dette står også sterkt i Nepal. 

Mennesker får tildelt forskjellig status ved 

fødselen, som følger dem resten av livet. 

Det har konsekvenser for både kvinner og 

menn, og gjør blant annet at de som er født 

fattige forblir fattige. Men kastesystemet 

har også sammenheng med kjønnsdiskriminering, 

og det plasserer kvinner under 

menn i status. Det er kvinner fra høyere 

kaster, og dermed rikere familier, som 

gjerne har minst frihet. Strenge regler som 

skal sikre kvinnenes renhet og ærbarhet gjør 

at de må dekke seg til, og ikke får gå ut av 

huset, eller jobbe. Mange kvinner holdes 

omtrent som fanger i eget hjem. 

Kvinner fra lavere kaster eller etniske 

minoritetsgrupper, som ikke er like stor 

del av kastesystemet, har ikke de samme 

begrensningene. Det henger selvfølgelig 

sammen med at i fattigere familier har 

kvinner i stedet vært tvunget til å jobbe, 

og ofte ta de tyngste arbeidsoppgavene i 

husholdet, og det er dermed bare de rikere 

familiene som har råd til å holde kvinnene 

sjermet fra omverdenen. Fordi kvinner fra 

forskjellige kaster undertrykkes på forskjellige 

måter, og får så ulik virkelighet, blir det 

vanskeligere å samarbeide om å kjempe for 

endringer. 

Kvinnebevegelsens historie 

Nepal fikk sitt første kvinnelige parlamentsmedlem 

i 1958. Men da Panchayat-styret 

fra begynnelsen av 60-tallet fram til 1990 

forbød politisk organisering førte det til 

at kvinnekampen måtte ta andre former. 

Man kunne ikke lenger jobbe åpent for 

saker som representasjon i parlamentet, 

men måtte gå under jorda. Men folkekrigen 

som starta i 1996 ble et vendepunkt 

for Nepals kvinner, og et av resultatene av 

dette ser vi i parlamentet i dag, hvor kvinner 

utgjør 25 %. Idag har Nepal en godt 

organisert kvinnebevegelse med mange 

ulike organisasjoner, der maoistenes kvinneforbund, 

ANWA(R), er det klart største, og 

det er maoistene som virkelig har satt kvinnekamp 

på dagsorden, blant annet gjennom 

folkekrigen. 

Kan krig føre til kvinnefrigjøring? 

Det er liten tvil om at folkekrigen har 

bidratt til en aktivisering og en slags «vekkelse» 

blant kvinner i Nepal. Som talerør 

for de fattigste og de laveste kastene har 

maoistene vært helt avhengige av kvinners 

innsats. Under krigen drev kvinnene både 

med organisering av praktisk og politisk 

arbeid og var maoistsoldater. Siden mange 

menn forlater landsbygda som følge av 

sesongmigrasjon, er det kvinner som utgjør 

flertallet i landsbyene i Nepal. Maoistene 

har vært opptatt av å trekke med de ressursene 

landsbykvinner representerer. Det 

å verve seg til maoistene var for mange en 

flukt ut av undertrykkende forhold og til 

å bli med i en bevegelse som ga jentene 

muligheter til å utvikle seg. 

Et av de mest positive resultatene av den 

ti år lange folkekrigen er at den har vært et 


kvinnekamp 

viktig skritt i riktig retning for kvinnenes 

frigjøring. Kvinner var en del av både partiet, 

frontorganisasjonene og hæren. For 

første gang i Nepals historie ble flere tusen 

kvinner revolusjonære på heltid. For første 

gang hadde undertrykte kvinner i Nepal en 

mulighet til å slåss mot det føydale systemet, 

og til å bli behandla på lik linje med 

menn. Og for første gang i Nepals historie 

hadde kvinner mulighet til å gifte seg, 

eller gifte seg på nytt, med en mann fra en 

annen kaste, klasse, region eller etnisitet. I 

baseområdene kunne man sette teorien ut 

i praksis. Maoistene lagde «woman model 

villages» hvor det var forbudt å slå kvinner, 

kvinner hadde særrettigheter og samme 

arverett som sine brødre. Kvinner deltok 

i arbeid med å lage veier, stier og i å styre 

folkedomstolene. 

Kvinner var aktive i folkekrigen fra dag 

én. De første som stjal våpen fra kongehæren 

og ga dem til den lokale maoistgruppa 

var kvinner fra dalittkasten, den laveste kasten. 

Før menn i maoistpartiet begynte å gi 

sin arv til partiet ga kvinner sine personlige 

smykker. Under krigen økte omfanget av 

voldtekt, drap og forsvinninger av kvinner. 

Allikevel ble flere og flere kvinner med. 

Er kvinner blitt utnyttet under 

krigen? 

Men maoistene har også mottatt kritikk. 

Lederen i en egen organisasjon for dalittkvinner 

har kritisert måten maoisten har 

rekruttert dalitter til hæren. Hun mente 

dalittkvinner var mer utsatt for å bli drept 

i kamp, fordi de ofte fikk de laveste stillingene 

i hæren og ble sendt på de farligste 

oppdragene. Mange av kvinnene som har 

mistet ektemenn i krigen har måttet ty til 

prostitusjon for å overleve, og hun mente 

disse kvinnene burde fått mer hjelp av 

maoistpartiet. I tillegg har mange kvinner 


som dro fra familie og forpliktelser for å 

verve seg i krigen liten mulighet til å vende 

tilbake. Kvinnen mente disse problemene 

fikk lite oppmerksomhet, både blant andre 

kvinneaktivister og i samfunnet generelt. 

De fleste andre kvinneorganisasjonene i 

Nepal har allikevel sagt at folkekrigen har 

hatt positive ringvirkninger for nepalske 

kvinners situasjon ved å bidra til å endre 

den stereotype oppfatningen av kvinner. Et 

stort antall kvinner har kommet seg vekk 

fra undertrykkelse i hjemmet og nærmiljøet, 

og gjennom innsats for maoistene har 

kvinnene fått realisert seg selv og vunnet 

ny respekt. Ved å vise at kvinner kan delta 

aktivt i en politisk revolusjon har maoistkvinnene 

flyttet grenser man ikke hadde 

trodd var mulig for 15 år siden. 

Kvinnekampen i maoistpartiet 

Med tanke på hvor tilbakeliggende Nepal 

er, har maoistene kommet lenger i kvinnekampen 

enn mange hadde forventet. Fra 

vi besøkte dem i 2007 og fram til i dag, er 

inntrykket vårt at de har utviklet seg mye 

når det kommer til kvinnekamp og forståelsen 

av kjønn. Da vi møtte den internasjonale 

lederen for maoistpartiet i 2007, 

mente han at homofili var en perversjon 

av kapitalismen, og at man ikke trengte 

kvotering internt i partiet fordi «der var alle 

kommunister.» 

I dag har de heldigvis et oppdatert syn 

på homofili, og det virker også som Hisila 

Yami, maoistenes mest kjente kvinnelige 

leder, ser at man tar med de patriarkalske 

strukturene fra samfunnet inn i partiet. I 

dag samarbeider maoistene med The Blue 

Diamond Society, en organisasjon for homofile, 

lesbiske og transseksuelle, og støttet 

loven om et tredje kjønn. Det har ført 

til at Nepal er det første landet i verden 

der man kan være mann, kvinne eller det 

tredje kjønn i passet sitt. Maoistene støtter 

kjønnskvotering i samfunnet generelt, 

men de har ikke kvotering innad i partiet 

ennå, selv om dette kan komme til å endre 

seg ettersom flere ser viktigheten av å jobbe 

med kvinnekamp også i egne rekker. 

Maoistene har også vist vilje til å involvere 

kvinner på høyere nivå i organisasjonen, 

blant annet har Hisila Yami og Pampha 

Bushal hatt verv i ledergruppen over lang 

tid. Yami ble utnevnt til planleggingsminister 

i interimregjeringen i april 2007, og 

Bushal ble innsatt som kvinneminister fra 

desember 2007. 

Det har de siste årene blitt vedtatt lover 

som i større grad sikrer kvinnelig representasjon. 

I valgloven som ble vedtatt i forkant 

av det forrige valget garanterte man kvinner 

litt under 25 % av plassene, i tillegg til 

føringer om at minst en tredel av partienes 

samlede kandidater på valglistene skulle 

være kvinner. Maoistpartiet har den klart 

høyeste andelen kvinnelige representanter, 

med 40 %. 

Hvor mange kvinnelige soldater? 

Innad i maoistpartiet har kvinner i stor 

grad hatt sentrale roller. Kvinnene har 

vært aktive i alle deler av organisasjonen, 

og deltatt blant annet med mobilisering og 

propagandaarbeid og i de militære styrkene. 

Ifølge maoistene har kvinnelige soldater 

utgjort opptil 40 % av maoisthæren, People’s 

Liberation Army (PLA). 

Ifølge FNs representanter i Nepal, som 

har gjennomført registrering av soldater og 

våpen i maoistleirene, viste antallet seg å 

være betydelig færre. I en pressemelding 

fra 27. desember 2007 uttalte FNs spesialutsending 

at man etter fase to av registreringen 

hadde kommet fram til at antallet 

kvinnelige maoistsoldater var 3 846 av 

19 602 soldater totalt, omtrent 20 %. 

Dette kan henge sammen med at de kvinnelige 

soldatene forsvinner ut av PLA tidligere 

enn de mannlige fordi de for eksempel 

blir gravide, og fordi det har vært vanskeligere 

for kvinner å få høyere stillinger i 

PLA etter at de har vært vanlige fotsoldater. 

Dermed har det mest sannsynlig vært flere 

kvinnelige soldater under krigen, selv om 

40 % kan ha vært en overdrivelse. 

De fleste av kvinnene som ble vervet til 

hæren var fattige kvinner fra landsbygda, og 

de fleste av dem kom fra en av de etniske 

gruppene i den nordlige delen av landet. 

Maoistenes hovedkrav om at de føydale 

strukturene i samfunnet skulle oppheves 

appellerte til kvinner, som ofte får den 

tyngste byrden i dagens jordbruksøkonomi. 

Selv om tall og statistikk er vanskelig å stole 

på, kan man ikke undergrave det viktige 

bidraget til de kvinnelige soldatene, både 

når det gjelder dyktighet under krigen og 

hvordan de har bidratt til å endre kvinners 

rolle i samfunnet. 

Ikke redde for å bruke sterke 

midler 

Maoistene har et eget kvinneforbund 

som heter All Nepal Women’s Association 

(Revolutionary). De oppga sommeren 2010 

å ha hele to millioner medlemmer, og er en 

av maoistpartiets største og mest innflytelsesrike 

frontorganisasjoner. ANWA(R) har 

vokst kraftig på grunn av appellen de har til 

nepalske kvinner og metodene de bruker i 

kampen mot den sterke kvinneundertrykkinga 

som finnes i Nepal. Under folkekrigen 

ble forbundet mange steder maoistenes 

viktigste frontorganisasjon i de områdene 

maoistene tok kontroll over på landsbygda. 

Kvinneforbundet har fått mye medieoppmerksomhet 

for sine aksjoner mot alkoholindustrien. 

Tidlig på 2000-tallet var det 

mange kvinneorganisasjoner som kritiserte 


kvinnekamp 

myndighetene for at de ikke satte begrensninger 

på utbygging av brennerier og alkoholsalg. 

Enorm tilgang på billig alkohol 

førte til økt alkoholisme. Mange menn 

brukte opp store deler av familiens inntekt 

på drikke, og volden mot kvinner og barn 

økte. På tross av innvendinger fra menn 

i maoistpartiet, som mente ANWA(R) 

s aksjoner var for radikale, gikk kvinnene 

fysisk til angrep på brennerier og bryggerier, 

skjenkesteder og menn som drakk. Under 

perioden med våpenhvile høsten 2001 

hadde ANWA(R) møter med regjeringen 

og fremmet en rekke krav. Regjeringa sa 

seg da for første gang villig til å gå inn for 

restriksjoner i alkoholsalget. 

En annen sak ANWA(R) har tatt på seg 

som en av sine viktigste oppgaver i lokallag 

rundt om i landet, er bekjempelse av 

vold mot kvinner. De har mange møter 

for å bevisstgjøre kvinner om hva de ikke 

skal finne seg i, og for å skape et miljø der 

kvinner kan stå sammen og støtte hverandre. 

Det gjør at vold, som lenge har vært et 

tabubelagt område og har blitt sett på som 

noe som kun angår familien, endelig kan 

snakkes om åpent. Kvinner som blir slått 

kan gå til sin lokale ANWA(R)-gruppe for å 

få hjelp og råd, og ANWA(R) møter gjerne 

mannsterke opp for å ta en «alvorsprat» 

med voldelige ektemenn. 

Mangel på kvinnelige ledere 

Selv om maoistpartiet har vært en veldig 

viktig del av kvinnekampen er det ingen 

tvil om at det er mange patriarkalske og 

hierarkiske tendenser også innad i partiet. 

Det virker som Hisila Yami og andre framtredende 

medlemmer av partiet er klar over 

dette og anerkjenner at samfunnsstrukturer 

vil reflekteres også i partiet, og at dette er 

noe man må slåss mot. Maoistene er aktive 

i den feministiske debatten og har mange 


interessante analyser og tanker, men kvinner 

må slåss for at kjønnsperspektivet skal 

få plass på lik linje med klasseperspektivet, i 

tillegg til at man må ta hensyn til kaster og 

nasjonale minoriteter i Nepal. 

Kravet om kvinnelige ledere ble stadig 

viktigere når maoistene tok over landsby 

etter landsby under folkekrigen. Mange 

kvinner ble med, og viste en utrolig styrke, 

offervilje og kampvilje, men de manglet 

ledererfaring. Kvinner sloss for å bli valgt 

inn i landsbyledelser og i PLA. Desverre så 

man at menn fortsatte å klatre opp i hierarkiet 

også etter de fylte 40, mens man så at 

kvinner sjelden fortsatte i PLA etter at de 

fylte 25. 

For å utvikle kvinnelige ledere pågikk det 

en debatt om kvinners rolle i kommunistbevegelsen. 

På maoistenes andre nasjonale 

konferanse vedtok de «Prachanda path» som 

innebar analyser av kvinner i revolusjonen 

og hvordan kvinner kan hindre kontrarevolusjon. 

Det ble også dannet et eget kvinneutvalg 

i sentralledelsen. Under diskusjonene 

kom man fram til at partiet er det 

mest avgjørende av de tre instrumentene 

for revolusjon, og at det derfor er viktigst å 

utvikle kvinnelige ledere i partiet. 

Men hvor blir de av? 

Ser man på historien, har revolusjonære 

kommunistiske bevegelser alltid klart å 

utløse kvinners raseri og opprør, men de har 

ikke klart å utvikle denne energien til kvinnelige 

kommunistledere. Spørsmålet har 

blitt stilt om igjen og om igjen. Hvorfor er 

det så få kvinnelige ledere i kommunistpartier 

når marxismen har en så dyp analyse og 

løsning på kvinners undertrykking? 

Nepal, hvor det er mange sterke venstrebevegelser, 

har i perioder hatt mange 

lovende kvinnelige aktivister, men de ser 

ut til å forsvinne like fort som de blir opp- 

daget. En av de mest opplagte grunnene 

er ekteskap, som har stjålet mange lovende 

kvinnelige ledere i Nepal. Folkekrigen har 

forandret litt på dette mønsteret, men til og 

med under krigen ble spørsmålet om kvinners 

ikke-kontinuitet diskutert, og de forsvinner 

som regel fordi de gifter seg og får 

barn. Dette er fordi ekteskapet i et føydalt 

samfunn er noe helt annet enn i det kapitalistiske 

samfunnet. 

Hvordan vinne over tradisjonene? 

Selv om samfunnsstrukturene og problemene 

diskuteres i Nepal, henger kulturen 

fra føydalismen igjen på mange måter. 

Blant annet arbeidsfordelinga mellom mann 

og kvinne. Når man får barn, har kvinnen 

det fulle ansvaret, og for hvert barn hun får 

blir hun bundet til hjemmet i flere år uten 

å kunne delta i samfunnet. Faktisk har flere 

kvinner som har vært aktive under folkekrigen 

klaget på at å få barn er som å få disiplinær 

behandling, fordi de ikke får deltatt 

i partiet over en lang periode. På denne 

måten står mange lovende kvinnelige ledere 

i fare for å bli glemt etter å ha gifta seg, til 

og med når de gifter seg med en de elsker. 

Under folkekrigen ble kvinnesoldatene oppfordret 

til å utsette det å få barn, nettopp 

fordi konsekvensene var at de for det meste 

falt ut av rekkene og ikke kom tilbake. 

Forventningene fra samfunnet er et spesielt 

stort problem i områder som fortsatt 

er dominert av de gamle tradisjonene, hvor 

kvinner sjelden får noen støtte fra lokalsamfunnet 

når de får barn. I maoistenes baseområder 

i Rolpa og Rukum har hjelp fra 

partiet og lokalsamfunnet lettet byrden med 

å få barn for maoistkvinnene under krigen, 

og dette er et viktig initiativ ikke bare for å 

holde på de kvinnelige lederne, men for å 

endre på tradisjonene som gir kvinner eneansvaret 

for barna. 

Det er også viktig å huske hvor sterkt 

presset er på kvinner for å få barn, spesielt 

sønner. Selv om folkekrigen har gjort mye 

for å endre samfunnets krav til kvinner, er 

det fortsatt forventet at man skal få minst 

ett barn. Det er også mye press på unge 

kvinnelige ledere om å gifte seg fordi ugifte 

kvinner blir sett på med mistenksomhet 

både av menn og kvinner. 

Kollontai og Vannglassteorien 

I Nepal er kvinner undertrykt både gjennom 

klasse, kaste og kjønn og må derfor 

kjempe på flere fronter enn sine mannlige 

kamerater. I tillegg sliter kvinner oftere 

med dårlig selvtillit, dårlig samvittighet, 

offermentalitet og underlegenhetskomplekser, 

som en konsekvens av det å leve 

i et patriarkat, en verden der menn styrer. 

Kvinner som er single, skilte eller gift 

flere ganger, blir enda mer stigmatiserte. 

Desverre er ikke feminister fritatt fra samfunnets 

forventninger og krav. 

Dette er langt fra noe som bare gjelder 

Nepal, og er godt dokumentert i den russiske 

feministen Alexandra Kollontai’s 

artikler. Hun representerer faktisk et av 

de beste eksempelene på opprør mot den 

tradisjonelle familien. Hun forlot sin første 

ektemann og deres barn for å fokusere mer 

på revolusjonært arbeid. Senere forlot hun 

sin andre kommunistmann på grunn av 

hans stereotype forventinger til ekteskapet. 

På grunn av sitt opprør mot konvensjonelle 

ekteskap møtte hun ikke bare motbør 

fra borgerskapet, men også fra konservative 

kommunister, og hennes seriøse arbeid ble 

nedvurdert, mens skandalene ble framhevet. 

Resultatet er at Alexandra Kollontaj blant 

mange er blitt mer kjent for «vannglassteorien», 

teorien om at sex burde være like 

enkelt og ukomplisert som å drikke et glass 

vann, enn hennes viktige bidrag til kommu- 


kvinnekamp 

nistbevegelsen og kvinnebevegelsen. 

Hvorfor er så mange kommunister 

dårlige feminister? 

Siden den tradisjonelle kvinnebevegelsen 

ble startet av kvinner fra overklassen i 

vesten har den ofte blitt beskyldt for å ha 

liten betydning for fattige folk, og derfor er 

kommunistpartier ofte veldig sensitive når 

det kommer til kvinnespørsmål. Selv om 

kommunistpartier har støttet kvinnefrigjøring 

i teorien, tar man som regel, og gjerne 

ubevisst, med seg de samme strukturene 

som finnes ute i samfunnet inn i partiet. 

Dette gir utslag på flere måter. For 

eksempel ser menn ofte på en kvinne som 

en støttespiller istedenfor en langvarig 

likeverdig partner i bevegelsen. Ofte overopphøyer 

partiet klassekampen på bekostning 

av kvinnekampen. Ofte motarbeides 

kvinneorganisasjonene ved at de gis for 

lite makt, eller ved å prioritere partiets 

egne seminarer, møter og lignende framfor 

kvinneorganisasjonens. Kvinner blir ofte 

automatisk tildelt «kvinnejobber» i partiet, 

for eksempel sekretærroller, og utfører ofte 

praktiske oppgaver istedet for lederoppgaver. 

I praksis fører dette til at kvinnespørsmål 

blir reist, men politikken blir aldri gjennomført 

fordi man overlater det til tilfeldighetene. 

Når partiet ikke blander seg inn 

i den tradisjonelle arbeidsdelinga mellom 

menn og kvinner, får menn gjøre tankearbeidet, 

mens kvinner blir overlatt det praktiske 

arbeidet. Det er altså mange faktorer 

som gjør at man har få kvinnelige kommunistledere. 

Det viktigste er at man gjør noe 

med strukturene og rollene slik at det blir 

lettere for kvinner å være ledere. Maoistene 

har utviklet interessante feministiske analyser 

og det ser ut som de er på riktig vei. 

Blant annet har Hisila Yami skrevet dette 


om helsesituasjonen i PLA: 

Både de kvinnelige og mannlige PLA-soldatene 

opplever problemer med helsa. Men 

man er mer opptatt av kvinners helseproblemer. 

Dårlig mat etc. gjør dem mer utsatte, 

spesielt kvinner som har menstruasjon. 

Noen kvinnelige soldater i PLA har skjult 

menssmerter for å få delta på trening eller 

militære operasjoner. Kvinner føler seg 

svake på grunn av menstruasjon og at menn 

er sterkere fordi de er høyere, sterkere og 

mer muskuløse. Det selvrensende systemet 

menstruasjon, og livmoren som beskytter 

kvinnen mot sykdom og beskytter befruktede 

egg, gjør dem biologisk sterkere og mer 

utholdende enn menn. Og mens menn er 

sterkere enn kvinner i kort varighet, er det 

kvinner som kan beholde energien i lengre 

perioder. Det er en generell mangel på 

kunnskap om anatomi og om kvinners og 

menns helsemessige styrker og svakheter. 

Kvinner og menn har både svakheter og 

styrker, det finnes ikke et svakt og et sterkt 

kjønn. Derfor må menn og kvinner samarbeide, 

ikke konkurrere, hevder hun. 

Viktige endringer er underveis 

Maoistpartiet har vært en viktig forkjemper 

for kvinners rettigheter, både under krigen 

og de siste par årene i parlamentet. I møte 

med folk fra ANWA(R) fikk vi høre at de 

viktigste sakene de jobber med akkurat nå 

er likelønn og like lover, spesielt arve- og 

eierett, slik at man kan sikre kvinner mulighet 

til å bli økonomisk selvstendige. 

Siden fredsavtalen i 2006 har det blitt 

vedtatt viktige lovendringer som sikrer 

kvinner grunnleggende rettigheter når det 

gjelder retten til å arve, til skilsmisse og 

til å ikke tvangsgiftes. Et eksempel på et 

område som har hatt positiv utvikling er 

lovene som regulerer nasjonalitet. Tidligere 

var det et stort problem at barn kun arvet 

nasjonalitet gjennom faren, ikke moren. 

Det førte til at barn med ukjente eller utenlandske 

fedre ikke kunne få statsborgerskap 

og ble rettsløse i eget land. En virkelig seier 

for kvinnebevegelsen er at nasjonalitet siden 

2007 også kan arves gjennom mødre, og 

kvinner har til og med fått lov til å søke om 

sitt eget pass, uten å måtte be om underskrift 

fra nærmeste mannlige slektning. 

Langt fra lov til praksis 

Selv om lovendringer er viktige gjør de ofte 

liten forskjell i seg selv. Ifølge ANWA(R) 

er det ikke gjort nok for å følge opp lovendringene, 

og de blir ikke nødvendigvis 

fulgt i praksis. For eksempel er det blitt 

vedtatt at ekteskap er ugyldig dersom ikke 

både brud og brudgom samtykker, men når 

det blir opp til brudens far å definere hva 

et «samtykke» er, sier det seg selv at loven 

mister mye slagkraft. 

Et annet eksempel er abortlovgivningen. 

Abort ble lovlig i 2002, men er fortsatt utilgjengelig 

for mange fattige, særlig på landet. 

Tidligere ble kvinner fengslet og dømt for 

drap om det ble oppdaget at de hadde tatt 

abort, og loven fra 2002 er helt klart en 

stor forbedring. Men etter snart ti år har 

det likevel skjedd lite for å bedre kvinners 

tilgang på trygge metoder. Lite kvalifisert 

legehjelp utenfor byene og skammen som er 

forbundet med abort gjør at mange bruker 

ulovlige og farlige metoder. 

På grunn av dårlig informasjon og manglende 

oppfølging av loven vet ikke engang 

mange kvinner at abort er avkriminalisert 

og er redd for å bli staffet hvis de oppsøker 

legehjelp. Lovlig abort krever dessuten 

at jenter forteller det til foreldrene, noe 

som fører til at illegale aborter for mange 

er eneste utvei dersom man har blitt gravid 

uten å være gift. Alt dette fører til at 

tusenvis av kvinner fortsatt dør hvert år av 

utrygge aborter. 

Hva er viktigst akkurat nå? 

ANWA(R) mener den loven som kommer 

til å bli viktigst for reell mulighet for kvinner 

til å bli selvstendige, er retten til å arve 

på lik linje med menn. På tross av flere 

forhandlinger for å oppdatere loven mellom 

ANWA(R) og myndighetene, både under 

og etter folkekrigen, er det arveloven fra 

1990 som blir brukt. Den gir kvinner arverett 

på lik linje med mannlige familiemedlemmer 

kun dersom de er over 35 år gamle 

og ugifte; og hvis de gifter seg senere, må de 

betale tilbake arven. 

Fordi kvinner skal flytte til en ny familie 

og bli forsørget der, gjennom ektemannens 

arv, er det mange som ikke ser noen grunn 

til at kvinner skal ha egen arv og inntekt, 

og tvert imot mener like rettigheter vil føre 

til ville tilstander og ødelegge familien. En 

god arvelov som blir ordentlig fulgt opp 

kan bidra til å endre den undertrykkende 

strukturen der kvinner og jenter blir systematisk 

diskriminert i familien. Om kvinner 

har mulighet til å greie seg uavhengig 

av en mann, betyr det at de vil ha en annen 

stilling i familien og at ekteskap kan bli et 

valg, ikke bare en skjebne. 

Men det er ikke bare kvinnefiendtlige 

tradisjoner, normer og lover som holder 

kvinner tilbake i Nepal. Dårlige veier, lite 

kommunikasjon mellom de ulike landsdelene, 

og lav lese- og skrivekyndighet gjør 

det vanskelig for gode nye lover å nå ut på 

landsbygda. Spesielt ser man at fjellregionen 

i Himalaya, som er den mest utilgjengelige 

landsdelen, kommer dårligst ut når 

det gjelder kvinners levekår. Jenter er de 

siste til å få utdanning. Dette går ikke bare 

utover muligheter til jobb, men begrenser 

også deltakelsen i politikk og jenters kjennskap 

til egne rettigheter. 


kvinnekamp 

Fattigdom er både en grunn til kvinneundertrykking 

og en hindring for kvinnekamp. 

Det er vanskelig å slåss for kvinners 

rettigheter når man samtidig må kjempe for 

å sette mat på bordet hver dag, og politiske 

rettigheter og seter i parlamentet kan ikke 

spises. Derfor er det viktig at når kvinner 

får rettigheter og en plass i politikken, må 

dette brukes til å bedre forholdene til vanlige 

kvinner på landsbygda, blant annet 

ved å sikre dem tilgang på utdanning og 

helsetjenester og ved å bekjempe fattigdom. 

Hvis kvinner skal lykkes må de også greie 

å spre informasjon. I et land som Nepal 

er dette en vanskelig oppgave, og det må 

jobbes hardt for å bygge infrastruktur, og 

sørge for at ny teknologi, for eksempel i 

helsesektoren, og ny kunnskap om lover og 

rettigheter, skal nå ut der det trengs mest. 

Hvor går veien videre? 

Nepals kvinner har en lang vei å gå. Det 

er vanskelig å endre en kultur som er basert 

på hierarkier og sosial kontroll, slik det 

nepalske samfunnet er organisert, blant 

annet gjennom kastesystemet. Selv om 

loven forbyr diskriminering på bakgrunn av 

kaste sitter tradisjoner sterkt, og det samme 

gjelder diskriminering av kvinner. Det 

praktiseres helt andre regler for kvinner enn 

menn, og forventes andre standarder om 

ærbarhet og renhet. Et av mange eksempler 

på dette er håndteringen av utroskap, som 

er straffbart for kvinner, mens menn må ta 

seg et rensende bad. Dette viser hvordan 

kvinner, og spesielt kvinners seksualitet, har 

blitt holdt under sterk sosial kontroll. For 

første gang i Nepals historie gifter stadig 

flere seg på grunn av kjærlighet, og ikke 

tvang. 

Når man mangler infrastruktur og kommunikasjonsmidler, 

er det jungeltelegrafen 

som gjelder. At Nepal har en enormt stor 


og godt skolert kvinnebevegelse, som kjenner 

sine rettigheter, gjør at de tross alt er 

godt rustet til tida som kommer. Siden 

fredsavtalen har det vært gode muligheter 

for å organisere seg, og det har blitt gjort 

mye for kvinners deltakelse i politikk. Selv 

om dette ikke nødvendigvis merkes i de 

ytterste delene av landet, er det et viktig 

skritt i retning av endringer som kommer 

til å nå ut til flere. Når viktige lover blir 

vedtatt, er det helt nødvendig å ha en sterk 

kvinnebevegelse som holder presset oppe, 

og sørger for at det er mer enn fine ord. 

For det andre er det viktig at kvinnebevegelsen 

er selvbevisst og tar oppgjør med 

mannlig dominans i eget parti, og her ser 

det også ut som om kvinnene i maoistpartiet 

er på vei i riktig retning. 

For det tredje må kvinner stå sammen, 

og det blir spesielt viktig for ANWA(R) å 

organisere seg og engasjere kvinner på de 

stedene som ligger lengst fra Katmandu, 

der mange har den tøffeste hverdagen. 

Kampen for kvinners frigjøring handler 

først og fremst om å skape de endringene 

som merkes best for her enkelt. Gjennom 

å ta kontroll over domener der menn tradisjonelt 

har hatt all makt, som hæren og 

partiene, men også ekteskapet, familien og 

gjennom bekjempelse av alkoholisme og 

vold har kvinnene fra ANWA(R) ikke bare 

vunnet et par viktige seiere, men de viser i 

praksis at kvinner kan forandre samfunnet, 

hvis de vil. 




likk 

Født til undertrykkelse 

Kaste er 


AV ANdrEAS TOLF TOLFSEN 

i følge nepalsk lov er det ulovlig å diskriminere 

på grunnlag av kastetilhørighet. Men 

virkeligheten er en annen. 

En eldre kvinne henter vann fra en høykastebrønn i byen Bhaktapur, 23. juni 2010. I de største 

byene er det vannmangel som har ført til store protester mot myndighetene. 


likk 

Lavkastekvinner henter vann fra den eneste åpne, offentlige kranen på et torv i Bhaktapur, 23. juni 

2010. 


Under tørketiden er det vanskelig å få tak i nok vann i tett befolkede områder. Men selv ikke 

offentlige vannkraner, som denne, gir nok vann. 


likk 

[mangler navn] representerer maoistene i Newar District Council, en bydel i Katmandu. Bildet er fra 

et ulovlig slumområde ved elven nær Tribhuvan lufthavn som politiet ønsker å rive. 18. juni 2010. 


Amrita Thapa (????) er parlamentarisk leder for maoistpartiet i grunnlovsforsamlingen og generalsekretær 

i ANWAR, den største kvinneorganisasjonen i Nepal. 20. juni 2010. 


likk 

Hinduer ofrer og ber til gudene på Durbar Square i Katmandu, 16. juni 2010. 


[mangler navn] er commander for en brigade i People’s Liberation Army (PLA). Hun ble 

arrestert for ulovlig politisk virksomhet av politiet, men brøt seg ut av fengselet, og har 

deltatt i folkekrigen i nesten ti år. 30. juni 2010. 


klasseR 

Stat, samfunn og klasser 


AV STiAN BrAGTVEdT 

Her må vi komme på en kortere ingress som 

referer til det som kommer på neste side. 

I skrivende stund er drakampen mellom 

maoistene og de andre partiene i parlamentet 

i Nepal inne i sitt andre år etter valget i 

2008, der maoistene ble det største partiet. 

Maoistene ønsker å danne en flertallsregjeringg 

for å få skrevet ferdig grunnloven, 

slik fredsavtalen fra 2006 skisserer. Om 

forhandlingene skulle føre fram og maoistene 

danner regjering, er det allikevel ikke 

sikkert de greier å skape progressive forandringer 

i det nepalske samfunnet. Dette 

oppdaget maoistene første gang de dannet 

regjering i 2008, og møtte et lite samarbeidsvillig 

byråkrati og en direkte fiendtlig 

innstilt hær. Regjeringsmakt er ikke 

ensbetydende med kontroll over hverken 

byråkratiet, politiet eller hæren. I dag har 

den nepalske overklassen fortsatt stor innflytelse 

i statsapparatet. Hva er bakgrunnen 

for jordeier- og handelsklassens store 

innflytelse på statsapparatet i dag? Hvorfor 

står denne alliansen i veien for framgang i 

Nepal? Hvorfor er en jordreform det viktigste 

kravet til maoistene i dag? Jeg vil i 

det følgende svare på disse spørsmålene, og 

gi en oversikt over utviklinga av den nepalske 

stats klassekarakter. 

Samlingen av Nepal 

Området som i dag heter Nepal var tidligere 

en samling med mindre kongedømmer, 

styrt av menn som i stor grad legitimerte 

makten i den hinduistiske eller buddhistiske 

religionen. På 1700-tallet startet Prithvi 

Narayan Shah, prins fra Gorkha, en erobringskrig 

som endte med at kongedømmene 

i Katmandu-dalen ble beseiret. 1768 regnes 

Stian Bragtvedt 

sitter i Rødts internasjonale utvalg og har skrevet 

sin mastergradsavhandling om fredsprosessen i 

Nepal. 

i dag som samlingen av, og starten på, det 

moderne Nepal. Den nye staten kom snart 

i konflikt med Det britiske Øst-India kompaniet 

over prinsedømmene som lå mellom 

Nepal og India. Konflikten toppet seg med 

den britisk-nepalske krigen 1814-1816, 

hvor Nepal gikk på et dundrende nederlag. 

Landet måtte avstå rundt 1/3 av territoriet 

til Britisk India. I tillegg fikk britene rett 

til å rekruttere Gurkha-soldater fra Nepal, 

opprette en permanent diplomatisk tilstedeværelse 

i Katmandu, samtidig som Nepal 

ikke fikk lov til å ansette eksperter fra USA 

eller Europa. En del av områdene i Teraien 

(det fruktbare området i sør) ble senere gitt 

tilbake til Nepal som en takk for at herskerklassen 

hjalp til med soldater for å slå ned 

Sepoy-opprøret mot britene i India i 1857. 

Disse hendelsene illustrerer hvordan 

Nepal raskt etter samlingen gikk fra å være 

et selvstendig kongedømme til å bli politisk 

underordnet den britiske imperialismen i 

Sør-Asia. Fra å spille en selvstendig rolle 

gikk den nepalske høykaste-herskerklassen 

over til å styre i samsvar med britiske interesser. 

Denne politiske utviklinga skjedde 

ikke av seg selv, men i samspill med økonomiske 

prosesser hvor bestemte grupper steg 

opp og beriket seg på bekostning av andre. 

Kapitalisme eller føydalisme? 

I forbindelse med samlingen av Nepal ble 

store skogområder ryddet og gjort om til 

jordbruksland. Like bak bønder og nybyggere 

fulgte handelsmenn som satte opp 

handelssteder, de såkalte bazarene. Det 

britiske Øst-India kompaniet hadde etter 

krigen 1814-1816 enerett på handel med 

Nepal. Dette gjorde at varer fra industrisentra 

i Europa kunne ende opp langt ute 

på den nepalske landsbygda, gjerne på steder 

arbeiderne i England ikke var klar over 

eksisterte. Effekten i Nepal var ødeleggelse 


klasseR 

av lokalt håndverk og husholdningsindustri, 

særlig tekstilproduksjon. Den framvoksende 

klassen av handelsmenn fikk også 

kontroll over store deler av merverdien produsert 

på landsbygda gjennom å slå seg opp 

som pengelånere med høye renter. Flere 

steder ruinerte de lokale jordeiere. Denne 

prosessen gjorde at merverdien, produsert 

av bønder på landsbygda i Nepal med enkle 

midler som hakke og kanskje en menneskedrevet 

plog, ble en del av den internasjonale 

sirkulasjonen av kapital. Handelsklassen la 

på denne måten grunnlaget for den globale 

kapitalismens dominans over produksjonen 

i Nepal, ikke gjennom å forandre den, men 

gjennom å begrense den, og underlegge den 

behovene til utenlandsk (først og fremst britisk) 

kapital (Mikesell 1998). 

Sosialantropologen Stephen Mikesell har 

vist hvordan underordningen av Nepals 

produksjon under internasjonal kapital også 

fikk et politisk-ideologisk uttrykk gjennom 

kastesystemet. Presteskapet hadde i flere 

århundrer allerede hatt en høy kasteposisjon, 

som en følge av kongenes behov for 

å legitimere makten sin religiøst. Som en 

følge av den økende økonomiske maktbasen 

sin, greide handelsmennene etterhvert å 

konstituere seg politisk, som klasse, nettopp 

gjennom kasteideologien og en allianse 

med presteskapet og lokale byråkrater i det 

begynnende statsmaskineriet. Samtidig ble 

en rekke produksjonsrettede yrker som smeder 

og skinngarvere på landsbygda betraktet 

for urene og fikk en lav status. Prosessen 

som skjedde flere steder i Europa ved at 

håndverkere organiserte seg gjennom laug 

skjedde ikke i Nepal. I stedet vokste det 

fram en allianse mellom presteskapet, handelsmenn 

og lokale byråkrater. 

I praksis førte dette til en forskyvning 

av makt og innflytelse til de sisnevnte, på 

bekostning av lokale produsenter. Denne 

forskyvningen fra de som hadde interesse 


av å bygge opp lokal produksjon, til grupper 

som baserte sin makt på internasjonal 

kapital og politisk støtte har preget Nepals 

politikk siden samlingen. Mikesell påpeker 

at «[n]epalske handelsmenn hadde i stor 

grad blitt en del av den internasjonale økonomien, 

og kan ikke sies å ha vært et selvstendig 

nasjonalt borgerskap, men snarere 

et borgerskap forpliktet til ekspansjonen og 

reproduksjonen av den internasjonale kapitalismen» 

(ibid. 1998). 

Styrking av sentralmakten 

En av kritikkene mot den nepalske staten 

som har blitt reist av kommunister i Nepal 

siden 50-tallet er at den er Katmandusentrert. 

Dette henger naturlig nok sammen 

med at det er i Katmandu den politiske 

makta er samlet i dag. Men det har ikke 

alltid vært slik. Staten som Prithvi Narayan 

Shah samlet på 1700-tallet var ikke på langt 

nær så sterk og mektig, og var avhengig av å 

holde seg inne med stormenn også utenfor 

Katmandu-dalen. Slik forble det også etter 

Prihvis tid, fram til 1846, da Shah-dynasitet 

ble styrtet i et kupp som førte Rana-slekten 

til tronen. Ranaene startet en omfattende 

prosess med å bygge ut statsmaskineriet. 

Tidligere hadde bryåkratiske oppgaver, 

som innkreving av skatt, blitt utført av 

lokale eliter og stormenn. Katmandu-staten 

krevde derfor ikke skatt direkte av bøndene. 

Dermed satt det politiske sentrum igjen 

bare med de midler som de lokale stormennene 

syntes var par passende å gi videre. 

Dette svekket naturlig nok sentralmakten. 

Under Ranaene ble innkrevingen av skatt 

gjort av embedsmenn med tette bånd til 

Ranaene i Katmandu. Dermed ble mye 

av maktgrunnlaget til konkurrerende eliter 

utenfor Katmandu undergravd. 

Denne prosessen la grunnlaget for den 

ekstreme ulikheten mellom landsbygda og 

Katmandu i dag. I Rolpa, som er et av 

kjerneområdene til maoistene, var forventet 

levealder i 2001 58 år. For Katmandu var 

tallet 69,5 år. Andelen av befolkningen 

over 15 år som kan lese og skrive er i Rolpa 

31 prosent, mens den i Katmandu er 73 

prosent. Ser man på tallene for kvinner 

er det tydelig at fattigdommen på landsbygda 

rammer dem hardest, 60 prosent av 

Katmandu-kvinnene kunne lese og skrive 

etter fylte 15 år i 2001, mot 14 prosent av 

kvinnene i Rolpa 1. 

Shahenes tilbakekomst 

Ranaene greide å holde seg ved makta 

helt fram til 1951, da de ble utmanøvrert 

og Shahene kom tilbake på tronen igjen. 

Inspirert av uavhengighetskampen i India 

og revolusjonen i Kina bygde det seg opp 

en politisk opposisjon i Nepal, ledet av 

Kongresspartiet og Nepal kommunistiske 

parti. Førstnevnte var inspirert av Nehru 

i India, mens kommunistene så til Maos 

Kina og Sovjet. Kongresspartiet invaderte 

Nepal fra India med krav om borgerlig 

demokrati og mot Ranaene. Kampanjen 

hadde bred støtte fra klassen av handelsmenn 

som så en demokratisering som 

en mulighet til å få sterkere innflytelse. 

Løfter om jordreform mobiliserte også 

deler av bondestanden. I følge Mikesell 

ble imidlertid Nehru og INdia etterhvert 

skeptiske fordi opprøret kunne komme ut 

av kontroll, og framforhandlet det såkalte 

Delhi-kompromisset mellom opprørerne og 

Ranaene. Resultatet av opprøret ble en ny 

herskerklasse som støtte seg på India i stedet 

for Storbritannia. 

Selv om opprøret i 1951 ofte betegnes 

som en revolusjon, gjorde det ingenting for 

å rokke ved klasseforholdene og arbeidsdelinga 

i Nepal. I stedet fikk en annen 

seksjon av overklassen større kontroll over 

statsmaskineriet, nemlig Shah-dynastiet, 

handelsmenn og deler av jordeierklassen. I 

1962 befestet kongen grepet om makten, 

og knuste for godt alle håp om at opprøret 

fra 1951 skulle føre til demokratisering. 

Kongen sørget for at parlamentet ble 

avskaffet, avlyste valget til grunnlovsforsamling 

og innførte ettpartistyre. 

Begynnende opprør 

Dette oppsettet varte fram til 1990, men 

begynte for alvor å knake i sammenføyningene 

utover 80-tallet. Systemet som hadde 

fungert ved å fengsle brysomme opposisjonelle, 

eller inkludere dem i maktstrukturen, 

fikk nå store problemer med troverdigheten 

overfor folket. En side av dette er den 

økende styrken til de politiske partiene 

som hadde vært forbudt siden 60-tallet. 

Kommunistene og Kongresspartiet 

hadde relativt slagkraftige organisasjoner, 

og trosset åpent partiforbudet. Da de i 

tillegg ble enige om at kongedømmet var 

hovedfienden, og kampen for demokratiet 

det viktigste, kunne de tilsammen trekke 

på ganske store organisatoriske ressurser. 

Kongresspartiet stod sterkt blant den 

urbane middelklassen, mens kommunistene 

stod sterkt blant bøndene på landsbygda og 

urbane intellektuelle. Uten denne alliansen 

ville neppe det såkalte demokratiopprøret 

i 1990 vært mulig. Men denne alliansen 

skjedde innenfor et rammeverk av større 

sosiale endringer, som hadde pågått over 

flere tiår, og som ettpartistaten til kongen 

ikke hadde forutsetninger for å løse. 

Det grunnleggende problemet i 

Nepal og årsaken til fattigdommen 

Det grunnleggende problemet i Nepal i 

andre halvdel av 1900-tallet og fram til i 


klasseR 

dag har vært at produktivitetsøkningen i 

jordbruket ikke har holdt tritt med befolkningsøkningen. 

På 60-,70- og 80-tallet 

holdt produktivitetsøkningen seg stabilt på 

2,5 prosent, på samme nivå som befolkningsøkningen 

(Seddon 1987). Med en 

slik vekst skal det ikke mer enn små forstyrrelser 

til, som tørke eller høyere priser 

på innsatsfaktorer, før sult er et faktum. 

Bakgrunnen for befolkningsveksten var 

utryddele av malaria kombinert med et 

kraftig fall i spedbarnsdødeligheten på 

1900-tallet. Dette førte til at befolkningsveksten 

økte raskere enn i det foregående 

århundret. Produktiviteten i jordbruket 

greide ikke å holde tritt. Midlertidige løsninger 

på problemet var å rydde jordbruksland 

i Teraien for å legge mer land under 

plogen. Men til slutt ble det tomt for land 

også der. Når det ikke var nok jord ble løsningen 

for mange å flytte (bl.a. til Teraien 

og Midt Østen) for å finne arbeid. Så lenge 

produktiviteten ikke øker minst like fort 

eller fortere enn befolkningsveksten, vil flere 

falle ned i fattigdom. Hvorfor økte ikke 

produktiviteten i landbruket? 

Massiv utbytting står i veien for 

vekst 

Det grunnlegge 




Kolofonen 

Vi ser på kolofonen tiol høyre når det 

nærmer seg ferdig 

Innholdslista skal på baksida 

Rødt! nr 3A–2010 

nr 208 – årgang 39 

Redaksjonen: 

Erik Ness (ansv. red.) 

Stian Bragtvedt (temaredaktør) 

Rolv Rynning Hanssen 

(registeransvarlig og regnskapsfører) 

Abonnement: kr 285 per år 

Løssalg: kr 75 

Skoleungdom under 18 år: kr 75 

Forsidebilde: Andreas Tolf Tolfsen 

Ombrekk: Nessten 

Bladbunad og forside: 2T&T 

Trykk: Prinfo Unique a.s., Larvik 

Rødt!, PB. 124, 3251 Larvik, 

Bankgiro 6276.05.28108 

Bokfondet: 6276.05.32571 

Tlf.: 90 04 41 45 

Epost: roedt@marxisme.no 

Skribenter må gi beskjed hvis de 

ikke ønsker sine artikler i Rødt! 

lagt ut på vår nettside: 

www.marxisme.no 

Rødt! er medlem av Norsk Tidsskriftforening 

www.tidsskriftforeningen.no 

ISSN 1504-4777 (trykt utgave) 

ISSN 1504-4785 (nettutgave) 

Org. nr. 975 947 947 

rødt nytt 

Gratisavisa Rødt Nytt fra partiet Rødt 

kommer ca. hver måned. 

Bestill fra: raudt@raudt.no

fakta 

Fakta om Nepal 

Nepal er et lite land i Asia. 

60 rødT! Nr. 3A– 2010 NEPAL

Her står det sikkert my - Andreas Tolf Tolfsen

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?