Made in China - Dokumentar.no

24 LE MONDE diplomatique – juli 2004 

I mannens vold 

IGNACIO RAMONET 

Ansvarlig utgiver, Le Monde diplomatique Frankrike. 

Det skjer i Europa. Mengden vold som 

utføres mot kvinner av deres mannlige 

partnere har nådd svimlende høyder. Innenfor 

hjemmets fire vegger er brutalitet blitt den 

viktigste årsaken til dødsfall eller invaliditet 

blant europeiske kvinner mellom 16 og 44 år. 

Vanligere enn trafikkulykker og kreft. 

Det finnes forskjeller fra land til land, 

men mellom en fjerdedel og halvparten 

av kvinnene i europeiske land er ofre for 

mishandling. I Portugal sier for eksempel 

52,8 prosent av kvinnene at de har blitt 

utsatt for vold fra sin ektefelle, kjæreste eller 

samboer. I Tyskland blir tre kvinner drept hver 

fjerde dag av menn de lever sammen med, det 

vil si 300 kvinner hvert år. I Storbritannia 

blir en kvinne drept hver tredje dag, under 

tilsvarende forhold. I Spania drepes en 

kvinne hver fjerde dag, nesten hundre i året. 

I Frankrike dør seks kvinner hver måned på 

grunn av menns mishandling i hjemmet: det 

vil si én hver femte dag. En tredjedel av dem 

knivstukket, en tredjedel skutt, tjue prosent 

av dem kvalt og ti prosent slått til døde… 1 

Totalt i de 15 EU-landene (før utvidelsen 1. 

mai 2004) dør 600 kvinner hvert år – nesten 

to om dagen – på grunn av sexistisk brutalitet 

bak familiens stengte dører. 2 

Angriperens profil er ikke alltid 

slik man forestiller seg. Ideologisk 

informasjonsvridning får mange til å tro at 

denne dødelige adferden først og fremst finnes 

hos personer med lite utdannelse, fra dårlig 

Amerikanske advarsler 

BØKER: Zbigniew Brzezinski, George 

Soros, Benjamin Barber og Michael 

Moore har en ting til felles – de har alle 

skrevet bok om Bush. 

PASCAL BONIFACE 

Det er nok av gode grunner til å kritisere 

Bush-administrasjonen. Det holder å kaste 

et blikk på den internasjonale politiske scene 

etter 11. september 2001. Det er likevel ikke 

alltid like lett å gjøre det hos franske forleggere. 

Flere franske forleggere og intellektuelle 

går nå til motangrep på en «anti-amerikanisme» 

de mener er knyttet enten til den ytterste 

politiske venstresiden (som avviser kapitalismen) 

eller det ekstreme høyre (som avviser 

demokratiet). Ethvert forsøk på å så tvil om 

det amerikanske diplomatiet fordømmes i 

overordnede interessers navn: demokratienes 

allianse og nødvendigheten av å samles under 

Washingtons banner i krigen mot terrorisme. 

Vi vil derfor foreslå at de nevnte 

forleggere og intellektuelle tar seg tid til å 

stilte miljøer. Det er feil. Et bevis på det er for 

eksempel drapet på den franske skuespilleren 

Marie Trintignant 6. august 2003. Hun 

ble drept av sin partner, en berømt artist. 

En rapport fra Europarådet 

påpeker at «episoder med 

vold i hjemmet ser til og 

med ut til å øke i takt med 

inntekts- og utdannelsesnivå», 

og at i et land som Nederland 

«har nesten halvparten av de 

som utfører vold mot kvinner 

universitetseksamen.» 3 Ifølge 

statistikken for Frankrike, er 

flertallet av de som utøver vold menn som 

i kraft av sin stilling i arbeidslivet har en 

viss makt. Statistikken viser en betydelig 

andel mellomledere (67 prosent), ansatte 

i helsevesenet (24 prosent), og offiserer i 

politiet og hæren. 4 

En annen utbredt fordom er oppfatningen om 

at denne typen vold er vanligere i «macholandene» 

i sør enn i landene i nord. Her 

trengs også en nyansering. Romania fremstår 

faktisk som det landet i Europa hvor vold 

mot kvinner i hjemmet er mest alvorlig: for 

hver million rumenske kvinner blir 12,62 

drept av sine mannlige partnere. Men rett 

etter Romania på den uhyggelige listen over 

de mest kvinnedrepende landene i Europa, 

kommer flere land som paradoksalt nok er 

kjent for sin høye grad av respekt for kvinners 

rettigheter. Først kommer Finland: for hver 

million finske kvinner blir 8,65 drept bak 

hjemmets lukkede dører. Deretter kommer 

Norge (6,58), Luxemburg (5,56), Danmark 

lese fire bøker som på tross av forfatternes 

ulikheter (både hva uttrykksmåte og 

personlighet angår) kommer fram til samme 

konklusjon: George W. Bushs diplomati har 

ingenting å gjøre verken med klodens felles 

interesser eller USAs langsiktige sådanne. 

De fire forfatterne Zbigniew Brzezinski (en 

«realistisk» politiker som ikke kan mistenkes 

for å være noen fanatisk fredstilhenger), 

George Soros (en internasjonal finansmann 

som vanskelig kan karakteriseres som 

antikapitalistisk), Benjamin Barber (en kritisk 

universitetsansatt) og til sist dokumentaristen 

og TV-ikonet Michael Moore viser på hver 

sin måte hvor farlig og lite produktiv USAs 

utenrikspolitikk etter september 2001 faktisk 

er. 

Brzezinski mener at det mektige USA er 

den beste garanti for internasjonal stabilitet. 1 

Likevel legger han til at George W. Bush ikke i 

stor nok grad inkluderer alle globaliseringens 

konsekvenser i sin politikk. Globalisering er 

i sin essens gjensidig avhengighet på verdensbasis. 

Den teknologiske revolusjonen har 

mangedoblet menneskenes muligheter til å 

utøve vold mot hverandre, og ingen nasjoner 

Alle vet at også 

det private er 

politisk 

(5,42) og Sverige (4,59). Italia, Spania, 

Portugal og Irland fyller de neste plassene. 

Dette viser at vold mot kvinner er et 

globalt onde som er temmelig likt fordelt, 

det eksisterer i alle land, 

på alle kontinenter og i alle 

sosiale, økonomiske, religiøse 

og kulturelle grupper. Det 

hender riktignok at kvinner 

selv er voldelige i sitt forhold 

til menn, og man måtte ikke se 

bilder av kvinnelige soldater 

som torturerer mannlige fanger 

i Abu Ghraib-fengselet i Irak 

for å bli klar over at det dessverre også finnes 

kvinnelige torturister. 5 Man kan legge til at 

heller ikke homofile forhold er blottet for 

vold. Men i de aller, aller fleste tilfeller er de 

fremste ofrene kvinner. 

Denne volden – som kvinneorganisasjoner 

i lang tid har arbeidet for å få makthaverne 

til å ta på alvor 6 – har nådd et slikt omfang 

at den bør betraktes som et av de største 

bruddene på menneskerettighetene i dag, i 

tillegg til at den utgjør et alvorlig offentlig 

helseproblem. For det dreier seg ikke bare om 

fysiske angrep, om de er aldri så dødelige. I 

tillegg kommer den psykiske volden, truslene 

og ydmykelsene, samt seksuelle overgrep. 

I svært mange tilfeller skjer disse ulike 

formene for vold samtidig. 

Det faktum at voldshandlingene skjer i 

offerets eget hjem, har alltid vært et påskudd 

for myndighetene til å toe sine hender og 

kalle dette for «private problemer». En slik 

holdning er det samme som å kollektivt nekte 

er immune mot de konsekvensene dette fører 

med seg. Brzezinski sier også at araberlandenes 

motvilje mot den vestlige verden er framprovosert 

av USAs støtte til Israel, og denne 

motviljen har nå også nådd de ikke-arabiske 

muslimske landene. 

George Soros er enda mer kritisk. Han 

anklager Bush for kaldblodig å ha utnyttet 

attentatene 11. september for å kunne føre 

en politikk som det amerikanske folk ikke 

ville ha godtatt under andre omstendigheter. 2 

Bushs drøm om verdensherredømme er både 

urealiserbar og i full opposisjon med USAs 

grunnleggende prinsipper. Han underminerer 

landets verdier og sikkerhet, og med USAs 

enorme makt setter han samtidig resten av 

verden i fare. Soros slår ettertrykkelig fast at 

«dette er ikke det Amerika jeg en gang valgte 

som mitt hjemland». Selv en ørliten del av de 

160 milliarder dollar Bush har sløst bort i Irak 

ville hatt enormt positive virkninger dersom 

pengene hadde vært brukt til konstruktive 

mål. Som for eksempel utdanning. 

Benjamin Barber hudfletter Washingtons 

selvmotsigende politikk: på den ene siden 

støtter Bush-administrasjonen diktaturer i 

å hjelpe personer som er i fare. Et skandaløst 

hykleri. Alle vet at også det private er politisk. 

Og at denne typen vold gjenspeiler et historisk 

maktforhold mellom kvinner og menn som 

ikke er likeverdig. Ulikhetene har fremfor alt 

sine røtter i patriarkatet, et system basert på 

ideen om kvinners «naturlige underlegenhet» 

og menns «biologiske overlegenhet». Det er 

dette systemet som genererer volden mot 

kvinner. Volden må bekjempes gjennom 

dertil egnede lover. Noen vil innvende at 

dette kommer til å ta lang tid. Så hvorfor ikke 

starte med én gang, ved å etterkomme mange 

kvinneorganisasjoners krav om en permanent 

internasjonal domstol for vold mot kvinner? 

 

• Billedkunst: Bettina Rheims’ antiglamour se side 3 

 

 

Made in China 

 

1 Henrion-rapporten, utgitt av det franske 

helsedepartementet, Paris, februar 2001. Les også 

Elisabeth Kulakowska «Brutalité sexiste dans le huis 

clos familial» (Sexistisk brutalitet bak familiens stengte 

dører»), Le Monde diplomatique, juli 2002. 

2 Jf. rapportene: «It’s in our hands. Stop violence against 

women», Amnesty International, London, 2004; «Les 

violences contre les femmes en France. Une enquête 

nationale», La Documentation française, Paris, juni 

2002, og Le Rapport mondial sur la violence et la 

santé, spesielt kapittel 4 «La violence exercée 

par 

des partenaires intimes», Verdens Helseorganisasjon, 

Genève, 2002. 

 

3 Olga Keltosova, Rapport til parlamentarikerforsamli 

ngen i Europarådet om vold i hjemmet, Europarådet, 

 

BJARKE MØLLER 

Strasbourg, september, 2002. 

 

4 

Journalist for Information, Danmark. 

Henrion-rapporten, op.cit. 

 

5 Gisèle Halimi, «Tortionnaire, nom féminin» (Torturist, 

hunkjønnssubstantiv), Libération, Paris, 18. 

juni, 2004. 

6 

Se for eksempel teksten «The long march of 

women: Towards another world», presentert 

av Den 

internasjonale kvinnemarsjen (World March of Women) 

på Verdens sosiale forum i Porto Alegre i januar 2002. 

Les teksten i sin helhet på www.marchemondiale.org 

 

 

 

www.diplomatique.net politiskfilosofisk månedsavis 

 

NORDISK UTGAVE 

«Den som reiser uten å 

møte den andre, reiser ikke. 

Han bare forflytter seg» 

Alexandra David-Neel 

Se artikkel om turisme side 11 

juli 2004, nr. 7 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

ØKONOMI: Kina har med 

5.700 km bredbåndsnetværk for Frankrigs 

stormskridt udviklet sig til at blive en 

gigantisk fabrik for hele verden. Men de 

1,3 milliarder kinesere vil ikke længere 

nøjes med at sælge billigt legetøj og 

juledekorationer. 

Jeg så skriften på et stort banner i 

anden største internetudbyder, Freetelecom. 

I længde svarer det næsten til den kinesiske 

mur. 

Halvdelen af selskabets 22.000 medarbejdere 

laver forskning og udvikling i nye netværksløsninger 

til faste og mobile netværker. 

Og det sker ikke bare i Kina, men globalt. 

Huawei har forskningscentre fra Shanghai til 

Stockholm. I Bangalore i Indien til Dallas i 

Texas. 

I Kina er der mange teknologiintensive 

virksomheder som Huawei, der tænker globalt 

og ønsker at erobre den globale markeds- 

parcelhusstørrelse, der hang ned fra loftet 

i Palexpo-messehallerne i Geneve. Det var 

plads. Kineserne vil ikke længere nøjes med 

at fremstille t-shirts på discount, juledekora- 

på den Internationale Telekommunikations tioner til lavpris eller små Disney-figurer til 

Unions store verdensmesse nogle grå McDonald’s Happy Meals. De vil også kon- 

regnvejrsdage i oktober 2003. Banneret kurrere på teknologi og kapital. 

hang skråt overfor en messestand for et 

af den amerikanske kapitalismes førende Mandag den 3. november 2003 vågnede 

selskaber, Intel, hvis microprocessorer sidder mange vestlige erhvervsfolk op til en af 

i størsteparten af verdens computere. den slags nyheder, der kan kaldes skelsæt- 

«Your profit – Our Goal», proklamerede tende. Den kinesiske elektronikvirksomhed 

den selvsikre teknologivirksomhed på TCL fra Huizhou indgik en joint venture 

verdenssproget engelsk-amerikansk. Der aftale med det hæderkronede franske mærke 

skulle åbenbart markante budskaber til for at Thomson. Det var ikke franskmændene, der 

tiltrække sig opmærksomhed blandt de 900 overtog kineserne, men TCL der nærmest åd 

selskaber fra hele verden, der var kommet Thomsons tv-forretning. 

 

til ITU-messen Telecom World 2003. TCL – der er en af Kinas største fabrikan- 

Nysgerrigt nærmede jeg mig standen. Var det ter af fjernsyn og mobiltelefoner, og som også 

amerikanere? Eller måske englændere? Nej, laver computere, dvd-afspillere og hushold- 

 

 

det var den kinesiske virksomhed Huawei ningselektronik – overtager kontrollen med 

Technologies, der havde hængt parolen op. totredjedele af et nyt joint-venture selskab, 

På gulvet under den trippede unge kvinder i der skal stræbe efter at blive en af verdens 

røde kjoler rundt for at få udspredt profittens førende tv-fabrikanter. 

evangelium til de forbipasserende kunder. «Vi er nødt til at tilpasse os,» indrømmede 

Ikke engang et postmoderne Andy Warhol Thomsons chef, Charles Dehelly. Kineserne 

portræt af den afdøde formand Mao kunne «har forandret forretningsrealiteterne», lød 

man skimte. 

det lakonisk fra ham. Sidste år købte kine- der er 10 gange så stor, og Sony, der er 20 gange kinesiske kapitalisme, der for to årtier 

Huawei kunne prale af 68 procents vækst serne det fallerede tyske mærke Schneider, større, men det har meget højere vækst. Og at siden begyndte at se dagens lys under 

i 2002. Det har en årsomsætning på over en og det stopper næppe der. Eller som TCL’s købe udenlandske mærker op, mener kineserne kommunistpartiets leder, Deng Xiaoping, 

halv milliard dollar, og det har store globale finanschef, Vincent Yan, sagde: «Vi er fast er en hurtig genvej til succes frem for møjsom- og siden har sat landet på den anden ende. 

ambitioner. Det er f.eks. allerede verdens besluttede på at blive det kinesiske svar på meligt at bruge penge, tid og kræfter på at forme Kina er vokset med i gennemsnit 9,5 procent 

andenstørste virksomhed for etablering af Sony eller Samsung.» 

et globalt mærkevare, et «brand». 

om året – uafbrudt i de sidste 20 år. Kina er 

hurtige ADSL-forbindelser til internettet. I Endnu er TCL med et årligt salg på 24 mia. 

juni 2003 fik det en kontrakt om at bygge kroner en relativ lille modstander for Samsung, Huawei og TCI er sindbilleder på den nye 

fortsetter side 4 

Mot en ny oljekrise 

Les ellers i avisen: 

Frihet til politikk eller forbruk? 5 

USAs militærsatsing i Afrika 6 

Feminisme i muslimske land 8 HØY OLJEPRIS: Sabotasjeaksjoner stigningen i oljekursen begynte å gå enda 

Under palmene i Tunisia 11 

mot oljeanlegg i Irak og attentater i den 

raskere tidlig på våren 2004, i en periode da 

etterspørselen på verdensbasis opplevde en 

saudiarabiske oljesektoren skaper uro produksjonsnedgang på rundt to millioner 

Det osmanske riket 12 på oljemarkedet. I bakgrunnen lurer fat per dag. 

Fugleinfluensa og patriotisme 14 også trusselen om fremtidig knapphet. Nedgangen i oljeprisene i etterkant av 

OPEC 

Politiets fargeløse fellesskap 

15 NICOLAS SARKIS 

Direktør ved Det arabiske senter for oljestudier i Paris og redaktør for 

Sport i alle kanaler 16 bulletinen Le Pétrole et la gaz arabes (Arabisk olje og gass). 

 

 

Fotojournalistikk i krise 20 Hva er 

årsakene til den kraftige økningen i 

 

oljeprisen den siste tiden? Er det et midlerti- 

Populismens psykologi 22 dig konjunkturfenomen eller begynnelsen på 

en syklus med varig økning 

av energiprisene? 

Max Weber og jeg 22 Eller 

er det, som noen frykter, et forvarsel om 

 

en ny 

og stor oljekrise, fremprovosert av at 

 

Ignacio Ramonet 24 tilbud og etterspørsel 

utvikler seg i forskjel- 

 

 

 

lig takt? 

 

Disse 

spørsmålene og bekymringene er 

38 NOK (Norge) 

svært aktuelle etter at 

oljemarkedet begynte 

 

48 SEK (Sverige) 

å koke to måneder etter invasjonen av Irak i 

 

mars 2003. Enkelte eksperter håpet på at inva- 

 

42 DKK (Danmark) sjonen ville medføre en rask vekst i irakisk 

oljeproduksjon og en nedgang i oljeprisen 

5.50 euro (Finland, Europa) 

9 771503 555007 

til rundt 20 dollar fatet. Den totalt uventede 

1-møtet 

Wu Pei Yi i panterdekor, med blomstrete bluse © Bettina Rheims, Shanghai 2002 

land de betrakter som venner; på den andre 

2004, ligger produksjonen fortsatt godt under 

siden søker den å opprette demokratier ved 

nivået fra perioden 1999-2001. 

krigføring mot fiender som allerede er tvunget 

i kne. Barber understreker hvor illusorisk 

For øvrig er kontrakter som ble inngått av det 

det er å tro at det privatiserte marked og den 

gamle regimet med en rekke internasjonale 

aggressive konsumerismen (som begge er 

selskaper lagt på is. Disse kontraktene dreide 

hevet over demokratiske regler) skal kunne 

seg om utnytting av nye oljeforekomster 

skape demokrati. 3. juni 2003 og nyheten om at med sikte på en fordobling av produksjonen 

oljelagrene i USA vokser, var ikke nok til å få i løpet av seks til åtte år. I Saudi-Arabia, ver- 

bekymringene til å forsvinne. Etterspørselen dens fremste oljeeksporterende land, har flere 

i verden vil vokse igjen i månedene som attentater den siste tiden skapt sjokkbølger, 

kommer, og faktorene som fikk oljeprisen spesielt attentatene rettet mot et petrokjemisk 

til å eksplodere og komme opp i mer enn 40 kompleks og oljeområder. 

dollar fatet, er i all hovedsak fortsatt tilstede. Rekken av attentater skaper naturlig nok 

Disse faktorene berører både den geopolitiske frykt for gjentakelse i Saudi-Arabia, Irak og 

situasjonen i verden og markedets mekaniske andre steder i Golfen, med forstyrrelser og 

spill. 

avbrudd i eksporten som mulige konsekven- 

Hvis situasjonen i Irak hadde vært annerledes 

og Saudi-Arabia fortsatt var skånet for 

attentater, ville oljeprisen naturligvis ikke ha 

skutt i været så raskt som den har gjort. I 

Irak har mangelen på sikkerhet og gjentatte 

sabotasjeaksjoner mot oljeinstallasjoner ført 

til at produksjonen falt til 1,33 millioner fat 

per dag i 2003 (mot 2,12 millioner fat per dag 

i 2002, året før krigen brøt ut). Til tross for 

en økning til 2,3 millioner fat per dag i mai 

ser. Den store forskjellen i forhold til det som 

skjedde i 1973 og i 1979 er at det i dag ikke er 

snakk om noen embargo fra de sittende regjeringenes 

side, eller et politisk regimeskifte 

som i Iran etter revolusjonen i 1979. I dag 

dreier det seg om fullstendig uforutsigbare 

terroraksjoner, gjennomført av ansiktsløse 

grupper. Og det som verre er: Truslene om 

fortsetter side 2 

3 

Michael Moores bok4 Sjimpanse I, II, III © Bettina Rheims, Paris 1994 

(som er mye mer 

enn morsom og satirisk lesning) ser kritisk 

på båndene mellom Bush-administrasjonen 

og Saudi-Arabia/Bin Laden. Moore er mildt 

sagt oppbrakt over at Lewinski-affæren 

skapte så mye oppstyr, mens George W. 

Bushs krigerske adferd vekker langt mindre 

oppmerksomhet. Sistnevntes krigføring må 

da være mye farligere enn Bill Clintons 

privatliv… 

1 Zbigniew Brzezinski, Choice: Global Domination or 

Global Leadership, Basic Books, 2004. 

2 George Soros, The Bubble of American Supremacy, 

Weidenfeld & Nicholson, 2004. 

3 Benjamin Barber, Fear’s Empire: War, Terrorism and 

Democracy in an Age of Interdependence, 2003. 

4 Michael Moore, Dude, Where’s My Country?, Allen 

Lane, 2003. Norsk utgave: Hjelp, hvor er landet mitt?, 

Aschehoug, 2004.

2 LE MONDE diplomatique – juli 2004 juli 2004 – LE MONDE diplomatique 3 

...fortsetter fra side 1 

Mot en ny oljekrise 

destabilisering som saudiarabiske styresmakter 

nå konfronteres med, svekker landets 

muligheter til å fortsatt spille en dominerende 

rolle i å dekke verdens oljebehov. 

I det store og hele er spenninger som 

følge av den forverrede situasjonen i Irak og i 

Saudi-Arabia for en stor del årsak til den siste 

økningen i oljeprisen – et «risikotillegg» som 

anslås til mellom 6 og 10 dollar fatet, avhengig 

av omstendighetene. Dette inkluderer like 

mye økningen i forsikringsutgifter som tap 

i forbindelse med spekulative terminforretninger 

som de store investeringsbankene har 

brukt flere titalls milliarder dollar på. 

Den spente geopolitiske situasjonen og 

spekulative kjøp har forsterket tendensen 

til prisøkning, som i virkeligheten har sine 

dypeste røtter i utviklingen av tilbud og etterspørsel. 

Tre faktorer bør her fremheves: 

Den ene, som man har en tendens til 

å glemme, er knyttet til de konsekvensene 

etniske konflikter og streikebevegelser 

i Nigeria har for den nigerianske oljeproduksjonen. 

Streiken som lammet oljeindustrien 

i Venezuela i 2003 førte også til en kraftig 

nedgang i oljeproduksjonen i dette landet. 

Den andre faktoren er å finne i flaskehalsen 

når det gjelder raffinering av olje i de store 

oljeforbrukende landene. På grunn av underinvestering 

de siste årene ligger 

dagens kapasitet på verdensbasis 

under 83,6 millioner fat per dag, 

det vil si litt mer enn etterspørselstoppen 

på 82,5 millioner 

fat per dag, som ble registrert 

i februar 2004. I tillegg er ikke 

denne kapasiteten strukturert slik 

at den kan håndtere utviklingen i 

etterspørselen av raffinerte oljeprodukter. 

Dette er spesielt tilfellet i USA, 

som forbruker så mye som 9,6 millioner fat 

hver eneste dag, og hvor bensinmangelen 

begynte å gjøre seg gjeldende i begynnelsen 

av «the driving season» i mai, noe som igjen 

førte til prishopp. Prisøkningen når det gjelder 

raffinerte oljeprodukter har naturlig nok 

trukket opp råoljeprisen. 

Den tredje faktoren er avgjørelsen OPEC 

annonserte 10. april om å redusere taket for 

oljeproduksjon til 23,5 millioner fat per dag. 

Denne avgjørelsen, og de kraftige protestene 

den skapte i de industrialiserte landene, førte 

til økte spenninger og forsterket prisøkning. 

Likevel har ikke OPEC-landene redusert sin 

reelle produksjon, og det globale tilbudet har 

derfor fortsatt vært tilstrekkelig for å møte 

etterspørselen. 

Dette illustrerer ugjennomtrengeligheten 

som preger statistikkene i oljemarkedet. 

Hvor overraskende det enn kan høres ut, 

offentliggjør OPEC-landene tallmateriale 

om sin reelle produksjon flere måneder på 

etterskudd. Dette opprettholder forvirringen 

omkring de teoretiske produksjonskvotene 

og den reelle produksjonen som generelt sett 

overstiger kvotene. Operatører og observatører 

må derfor leke en merkelig form for 

gjemsel: Denne svært vanskelige øvelsen 

består i å spore bevegelsene til oljetankere 

som forlater lastehavnene, samt å forhøre seg 

med sekundære kilder for å anslå, så godt det 

lar seg gjøre, hvor mye olje de eksporterende 

landene virkelig produserer per dag. 

Mangelen på gjennomsiktighet gjelder 

ikke bare det reelle produksjonsnivået. Den 

kompliserer også problemet med produksjonskapasitet 

og utviklingen av ikke-utnyttet 

kapasitet i de ulike eksportlandene. Dette er 

et spørsmål som blir spesielt viktig når den 

ikke-utnyttede kapasiteten er liten, slik tilfellet 

er i dag. 

Ifølge de mest pålitelige anslagene er den 

ikke-utnyttede kapasiteten i verden i størrelsesorden 

2,5 til 3 millioner fat per dag. 

Mesteparten befinner seg i Saudi-Arabia, 

mens landene som ikke er 

medlemmer av OPEC og de 

fleste medlemslandene utnytter 

sin kapasitet maksimalt. 

Det skal altså ikke mer 

til enn en kraftig forstyrrelse 

i saudiarabisk eller irakisk 

oljeeksport, eller en streik 

eller alvorlig ulykke i et av 

de andre store eksportlandene 

for å skape et underskudd i tilbudet og et nytt 

feberutbrudd på markedet. Disse risikoscenariene 

har også bidratt til det siste prishoppet, 

i tillegg til at den forventede økningen i etterspørselen 

i løpet av andre halvdel av 2004, 

vil svekke den lille tilleggskapasiteten som 

fortsatt er tilgjengelig. 

Man slipper ikke 

unna en gradvis 

overgang til andre 

energikilder 

Et annet stort, svart hull i oljestatistikkene er 

skepsisen knyttet til den informasjonen som 

offentliggjøres om påviste oljereserver, samt 

hvorvidt man kan feste lit til de kort- og langsiktige 

prognosene om tilbud og etterspørsel 

i verden. Når et internasjonalt børsnotert selskap 

som Shell i løpet av noen få måneder 

nedskriver omtrent en fjerdedel av sine oljereserver, 

er det ikke overraskende 

at det stilles spørsmålstegn ved 

tallene som offentliggjøres av 

andre private storselskaper. 

Mer alvorlig er tvilen som 

i flere år har hersket rundt 

de offisielle statistikkene for 

påviste oljereserver i Russland 

og de viktigste OPEC-landene. 

For de reservene som betraktes 

som påviste er ikke bekreftet 

av uavhengige instanser. Problemet har store 

dimensjoner: De påstått påviste reservene til 

de åtte største statlige oljeselskapene i OPEClandene 

tilsvarer i prinsippet 662 milliarder 

fat, mot bare 57 milliarder fat for de åtte 

største internasjonale selskapene. Uroen ble 

ytterligere forsterket av den nylige kontroversen 

rundt Simmons-rapporten 2 om statusen 

for oljeforekomstene i Saudi-Arabia og de 

reelle mulighetene for å utvikle det saudiarabiske 

oljeselskapet Saudi Aramcos reserver. 

Disse utgjør nesten en fjerdedel av de totale 

reservene i verden. 

Etterspørselen etter olje antas å stige fra 

80,3 millioner fat i 2004 til opp mot 120 

millioner fat i 2025, det vil si det dobbelte 

av nivået for 30 år siden. Kan tilbudet følge 

samme utvikling? Det er bare Midtøsten som 

kan sørge for hoveddelen av tilbudet, og produksjonen 

i denne delen av verden må altså 

mer en fordobles frem mot 2025 dersom man 

skal hindre oljemangel. På mellomlang sikt er 

hindringene for dette først og fremst politiske. 

En slik produksjonsvekst forutsetter et politisk 

klima som er vennlig innstilt til kolossale 

investeringer, som anslås til nærmere 27 milliarder 

dollar per år i regionen. Dette er svært 

langt unna situasjonen slik den er i dag. På 

lengre sikt er det store spørsmålet, som ingen 

har svar på verken når det gjelder Midtøsten 

eller andre steder: Når vil produksjonen nå 

toppen og starte sin ugjenkallelige tilbakegang 

i land etter land? 

Debattene som fant sted på den internasjonale 

konferansen organisert av Association for the 

Study of Peak Oil (ASPO) i Berlin i mai, er 

ikke spesielt beroligende. Uansett hva representanter 

for de respektive «optimistiske» og 

«pessimistiske» retningene måtte hevde, er 

oppdagelsene av nye forekomster sjeldne og 

stadig mindre. En eneste gigantisk forekomst 

(oljefeltet Kashagan i Kasakhstan) er oppdaget 

de siste 30 årene, og de nye funnene veier 

ikke opp for den mengden olje som utvinnes 

hvert år. Som en geolog så fint 

har sagt det: Oljeutvinningen 

kan sammenlignes med en 

jaktekspedisjon hvor teknologiske 

fremskritt har gitt jegeren 

mulighet til å forbedre 

sine våpen, mens viltet er blitt 

stadig mindre og sjeldnere. 

En annen kjensgjerning 

det kan være verdt å understreke: 

Fra 2001 til 2025 

vil den sterke økningen i etterspørselen på 

verdensbasis kombinert med nedgangen i 

reserver og produksjon i de industrialiserte 

landene, øke USAs avhengighet av oljeimport 

fra 55,7 prosent til 71 prosent. Vest- 

Europas importavhengighet vil øke fra 50,1 

prosent til 68,6 prosent og Kinas fra 31,5 

prosent til 73,2 prosent – for ikke å glemme 

De nye funnene 

veier ikke opp 

for den mengden 

olje som utvinnes 

hvert år 

Lodden ape sett forfra © Bettina Rheims, 1982, Paris 

de andre oljeimporterende landene. Denne 

økende avhengigheten på et område som er 

så livsviktig som energi, forklarer «krigen for 

olje» som stormaktene og deres oljeselskaper 

fører for å skaffe seg kontroll over reservene i 

Midtøsten, Afrika og Sentral-Asia, ikke minst 

den siste krigen mot Irak. 3 

Det er altså ikke uten grunn at tolkningen 

av oljeprisøkningen den siste tiden har skapt 

debatt: Er ikke dette et forvarsel om en stor 

oljekrise, som før eller siden vil utløses av at 

etterspørselen øker jevnt og trutt, mens produksjonskapasiteten 

taper seg? 

Utviklingen av produksjonskapasiteten 

i årene som kommer er like avhengig av 

politisk stabilitet, spesielt i Midtøsten, som 

av størrelsen på de reservene som fortsatt finnes. 

På lengre sikt vil reservene brukes opp 

– sakte men ubønnhørlig – og man slipper til 

syvende og sist ikke unna en gradvis overgang 

til andre energikilder enn olje. 

I tillegg til politisk stabilitet krever denne 

overgangen at energiprisene er attraktive nok 

til å muliggjøre globale energiinvesteringer av 

den størrelsesorden Det internasjonale energibyrået 

har anslått, nemlig 16 480 milliarder 

dollar (2000-dollar) i perioden 2001-2030, så 

vel i olje- og gassindustrien som i utvikling 

av andre energikilder. I den forstand kan man 

si at bekymringene som følge av den siste 

oljeprisøkningen er en velsignelse i den grad 

den gjør slutt på den generelle bedøvelsen 

rundt disse spørsmålene – en bedøvelse som 

opprettholdes av at tilbudet hittil har vært mer 

enn tilstrekkelig og av en oljepris som heller 

ikke på dagens nivå overstiger (i konstante 

dollar) rekorden som ble satt for et kvart 

århundre siden. 

1 OPEC består av elleve land: Saudi-Arabia, Irak, Iran, 

Kuwait, Qatar, De forente arabiske emirater, Algerie, 

Libya, Nigeria, Venezuela og Indonesia. 

2 Uncharted Seas: 2004 Energy Markets, juni, 2004. 

3 Se Yahya Sadowski, «Krig for olje?», Nordiske Le 

Monde diplomatique, april 2003. 

Rettelse 

Artikkelen «Religionens tilbakekomst» i 

siste nummer av Le Monde Diplomatique 

gjengir journalist Åse Brandvold noen 

synspunkter fra en artikkel jeg skrev i Kirke 

og kultur i 1996 om folkekirken i Norge. 

Men mine synspunkter er feil gjengitt. Et 

hovedpunkt for meg den gang var at det å 

ha en åpen og romslig folkekirke i Norge 

er et godt bolverk mot på den ene siden 

religiøs likegyldighet og på den andre religiøs 

sekterisme. Dette utlegges i artikkelen 

som et drabelig forsvar for statskirken. Men 

det er det ikke. Jeg skriver hele veien om 

folkekirken, ikke om statskirken. Det finnes 

mange folkekirker som ikke er statskirker, 

og selv er jeg ikke mer begeistret for fortsatt 

statskirkeordning i Norge enn at jeg som 

medlem av Kirkerådets kirke-stat-utvalg i 

2002 tilhørte det flertallet som anbefaler å 

løse opp båndene mellom stat og kirke. 

Pål Repstad 

Professor i religionssosiologi, Høgskolen i Agder 

Le Monde diplomatique 

Bakgrunnsartikler fra fra alle verdenshjørner av 

internasjonalt anerkjente skribenter 

Kritisk blikk på storpolitikk og nyliberalisme 

Undersøkende journalistikk 

Filosofiske refleksjoner om samtiden 

Alternativ globalisering 

Nordiske Le Monde diplomatique består hovedsakelig av et utvalg 

oversatte artikler fra den franske utgaven. En tredjedel er 

dessuten artikler initiert av vår redaksjon (merket LMD Norden). 

Avisens hovedspråk er norsk. 

Telefon: +47 22 43 42 45 (etter den 20. hver måned) 

Adresse: Diplo AS, Tostrup terrasse 1, 0271 Oslo, Norge 

Websider: www.diplomatique.net 

Epost til redaksjon: redaksjon@diplomatique.net 

Ansvarlig redaktør og utgiver: Truls Lie (truls@diplomatique.net) 

Redaksjonssekretær: Gøril Eldøen (ge@diplomatique.net) 

Oversettere: 

Kjell Olaf Jensen, Gøril Eldøen, Henrik Brems, Geir Uvsløkk 

Diplomatiquekretsen: 

Norge: Anne Tuflåt Lilleberg (anne@diplomatique.net) 

Danmark: Niels Johan Juhl-Nielsen, (njohan@diplomatique.net) 

og Tina Nielsen (tina@diplomatique.net) 

Redaksjonsråd: 

Erland Kiøsterud, Linn Stalsberg, Knut Stene-Johansen, Knut Ove 

Eliassen, Erling Dokk Holm, i Sverige Sven-Olov Wallenstein og 

Arne Ruth, i Danmark Vibeke Sperling og Carsten Juhl 

Layout/illustrasjon: Truls Lie (truls@diplomatique.net) 

Avisen trykkes hos Media Øst, Lillestrøm, Norge 

Årsabonnement (12 utgaver) 

Norge 380 NOK 

Sverige 480 SEK 

Danmark 420 DKK 

Finland 55 euro 

Øvrige Europa 55 euro 

Øvrige verden 60 euro 

Avisen selges i eget abonnement og løssalg. Abonnement 

registreres på www.diplomatique.net, telefon +47 22 43 42 45 

eller per epost til abonnement@diplomatique.net. 

Le Monde diplomatique trykkes også som eget avisbilag til 

dagsabonnenter på Klassekampen i Norge. 

Annonser 

Se annonsepriser på www.diplomatique.net eller ta kontakt på 

annonser@diplomatique.net og telefon +47 22 43 42 45 

Le Monde diplomatique internasjonalt 

Totalopplag 1,4 millioner eksemplarer. Utgis på 17 språk. 

Frankrike: 

1, Avenue Stephen-Pichon, 75013 Paris 

Telefon: +33 1 53 94 96 01 

Internett: www.monde-diplomatique.fr 

Grunnlegger: Hubert Beuve-Méry 

Ansvarlig utgiver: Ignacio Ramonet 

Direktør: Bernard Cassen 

Sjefredaktør: Alain Gresh 

Assisterende sjefredaktører: 

Martine Bulard, Maurice Lemoine, 

Dominique Vidal 

Redaksjon: Bernard Cassen, Serge Halimi, 

Anne-Cécile Robert 

Argentina: Månedsavis utgitt av Capital intelectual. 

Bolivia: Bilag til El juguete rabioso. 

Brasil: Publisering på internett ved Jornal do Brasil og Correio 

braziliense. 

Chile: Månedsavis utgitt av Aún Creemos en los Sueños. 

Colombia: Månedsavis utgitt av Tebeo Communicaciones. 

Forente Arabiske Emirater: Bilag til Akhbar Al Arab. 

Hellas: Bilag til dagsavisen Eleftherotypia. 

Italia: Bilag til dagsavisen Il Manifesto. 

Jordan: Bilag til Al Ra’ay. 

Luxemburg: Bilag (på tysk) til Tageblatt. 

Marokko: Bilag til Al Sahifa-Le Journal. 

Portugal: Månedsavis utgitt av Campo da Comunicacao. 

Serbia: Bilag til dagsavisen Politika, distribueres i hele det tidligere 

Jugoslavia. 

Spania: Månedsavis utgitt av Ediciones Cybermonde. 

Storbritannia: Månedsavis og abonnementsbilag til Guardian 

Weekly. Se www.mondediplo.com 

Sveits: Bilag (på tysk) til Wochenzeitung. 

SørKorea: Bilag til ukeavisen Sol. 

Tyskland: Bilag til Die Tageszeitung. 

Tyrkia: Månedsavis utgitt av forlaget Okuyan Us Yayin. 

Venezuela: Bilag til månedsavisen Question. 

Tilgjengelig på internett på tysk, arabisk, engelsk, katalansk, 

kinesisk, spansk, esperanto, gresk, italiensk, japansk, farsi, 

portugisisk, russisk, serbisk, tsjekkisk og tyrkisk. 

For mer informasjon, se www.diplomatique.net 

BILLEDKUNST: Bettina Rheims 

utforsker det glamorøse bildet. Hennes 

kunstnerskap beveger seg på kryss 

og tvers over grensene mellom det 

kommersielle og det kunstneriske 

fotografiet. 

KIM LEVIN 

Karen Elson naken kronet med blomster, 2000, Paris og Guan Xin, abbedisse ved Chen Xiang Geklosteret, medlem av rådskomiteen i Kinas buddhistiske organisasjon, 2002, Shanghai. © Bettina Rheims 

Blikkets fullstendige feminisering 

Amerikansk kritiker. 

Jeg hadde planlagt å skrive om 

problemstillinger knyttet til representasjon: 

representasjonen av kvinner, representasjonen 

av et fleksibelt kjønn. Med andre ord, 

å utforske representasjonens fiksjon og 

fiksjonens representasjon i Bettina Rheims’ 

arbeider. Jeg hadde tenkt å undersøke hvordan 

de konstruerte scenene både ligner på og 

avviker fra arbeidet til andre fotokunstnere 

som jobber med iscenesatt fotografi: så 

forskjellige kunstnere som James Casebere, 

Cindy Sherman, Gregory Crewdson og 

Sophie Calle. Men jeg ble heftet av den 

merkelige erkjennelsen av at uansett hvor 

mye vår postfeministiske kultur har tatt til seg 

lærdommen fra Lacan, Deleuze og Kristeva 

– latt det mannlige blikket få gjennomgå, 

påberopt seg politisk korrekthet – så er det 

kvinnelige subjektets tilstedeværelse som 

sexobjekt mer påtrengende enn noen gang. 

Og det aller mest merkverdige er at dette 

også er blitt et populært tema blant kvinnelige 

kunstnere, som har rappet det fra følsomme 

og ufølsomme menn. Kanskje er det den 

bemerkelsesverdige tilsynekomsten av et nytt 

kvinnelig blikk som virkelig er verd å merke 

seg her. 

Ta bare Bettina Rheims’ eget blikk. 

Modellene kan gjerne være pene, vakre og 

ungdommelige; omgivelsene de befinner seg 

i vovede, positurene elegante og forføreriske; 

den klassiske fototeknikken upåklagelig. Men 

bildets glamour truer hele tiden med å forvitre 

og falle sammen i usikkerhet. Det forføreriske 

truer med å oppløses i tilgjorthet. Rommene 

som modellene boltrer seg i, er iscenesatte 

studiosimulasjoner. Bildene er sårbare. Enten 

det dreier seg om en pirrende stripper eller 

en flørtende, uskyldig ungpike, en anonym 

kassadame eller en verdensstjerne, en vulgær 

stjernespire eller en aktmodell i boudoiret, en 

kultivert transseksuell glamourpike eller en 

kåt androgyn tenåring for hvem mannlighet 

og kvinnelighet er valgfrie alternativer, bærer 

alle bildene i seg en pretensjon om en modifisert 

kvinnelighet. 

Og det gjør bildet labilt – det blir et 

lokkemiddel som distraherer mannens 

rovblikk. Bildenes sårbarhet stammer fra 

pretensjonens format: det uholdbare i 

illusjonen om glamour er det som gjør dem 

sårbare. Pretensjonen handler ikke bare om 

klisjéfylt femininitet. Om vi tar kunstnerens 

arbeidsprosess i betraktning, ser vi at bildene 

også pretenderer intimitet. Vi kan ikke se 

bort fra det kompaniskapet som er inngått 

mellom kunstneren og modellen. Kunstneren 

møter disse menneskene helt tilfeldig, vinner 

deres tillit, skaper en iscenesettelse av kunstig 

intimitet, og ber dem utfolde seg foran kamera. 

Og modellene hennes går inn i den kunstige 

konteksten de fiktive omgivelsene utgjør, og 

utspiller en versjon av det bildet de har av 

seg selv. Det er ikke tilfeldig at de fleste av 

dem er eksperter på presentere seg selv som 

bilder, som image. Man kunne godt hevde at 

de allerede både har frigjort og undertrykt seg 

selv. De androgyne ungene er fascinerende 

unntak: De er ennå amatører. 

For et halvt århundre siden bestemte Marcel 

Broodthaers seg for å lage et uærlig objekt. 

Kunsten til Bettina Rheims, som så mye 

kunst den senere tid, nærer seg på og fryder 

Abonner på 

Le Monde diplomatique 

Du får da avisen rett i postkassen før den kommer i løssalg, 

sparer to utgaver årlig, samt har tilgang til vårt elektroniske arkiv – for 380 NOK. 

Registrer deg på www.diplomatique.net 

seg over uærlige bilder. Underteksten hennes 

har ikke så mye å gjøre med seksualitet, 

kjønn, eller idealiserte begjærsobjekter, 

den handler snarere om bildets og blikkets 

fullstendige feminisering. Det finnes knapt 

en eneste mann i bildene hennes. Nå og da en 

pen gutt, i tillegg til en tilsynelatende atypisk 

buddhistmunk i gul drakt. Men selv det 

stoiske bildet viser seg å være en kvinne, en 

nittisju år gammel kvinnelig munk (se over). 

Og nå som Rheims og en rekke andre 

kvinnelige kunstnere approprierer og tilraner 

seg bruken av kvinnen som motiv fra mennene, 

kan vi ikke lenger gå ut fra at den hypotetiske 

betrakteren er en mann. I kunstnernes, 

modellenes og de kjønnede begjærsobjektenes 

historie, har vi kanskje nådd det punkt da en 

ny form for mot-overføring finner sted, en 

som feirer det kjønnede motivets genuine 

uærlighet og labilitet. I en verden der den 

visuelle informasjonen hele tiden manipuleres 

og utnyttes, hva kan vel være mer svimlende 

enn et bilde som vipper mellom utbytting, 

abjeksjon og bemektigelse? I en kultur som 

oversvømmes av manipulerende bilder, hva 

kunne vel være mer hardtslående enn et 

bilde som nekter å underordne seg sine egne 

klisjeer? 

Oversatt av Ika Kaminka 

© LMD Norden 

Retrospektiv vandreutstilling av den franske fotografen 

Bettina Rheims er utstilt på Kunstnernes hus i Oslo frem 

til 11. juli 2004. Utstillingen har tidligere i våres vært vist 

på Helsingfors Stad Konstmuseum. Nordiske Le Monde 

diplomatique viser i denne utgaven et utvalg av de rundt 

140 fotografiene i utstillingen. 

Takk til rettighetshaver Bettina Rheims og Galerie 

Jérôme de Noirmont, Paris for å ha fått overbrakt 

materialet til fri disposisjon.


...fortsetter fra side 1 

Made in China 

med sine 1,3 mia. indbyggere i løbet af få år 

gået fra at være en udviklingsøkonomi med 

industri på discountklassen til at blive en af 

verdens sværvægtere. Målt i dollar er Kina nu 

verdens fjerdestørste økonomi kun overgået 

af USA, EU og Japan. 

Intet land i verden tiltrækker så mange 

direkte udenlandske investeringer som Kina – 

i 2002 var det 53 mia. dollar, og de går direkte 

til nye fabrikker og nye arbejdspladser. Store 

transnationale selskaber som Microsoft, Ford, 

Motorola, Dell, Intel, BMW og Siemens har 

investeret milliarder. Og det er ikke bare i 

fabrikker for ufaglært og billig arbejdskraft, 

men også i stigende grad i forsknings- og 

udviklingscentre. I år vil 400.000 nyuddannede 

kinesiske ingeniører stå klar til at gøre 

karriere, og de er mange gange billigere end 

nyuddannede ingeniører i USA. 

Kineserne rykker frem på alle fronter. Det 

økonomiske magasin Far Eastern Economic 

Review skønner, at 30 procent af alle verdens 

fjernsyn i dag fremstilles i Kina. 50 procent 

af alle fotografiapparater, 30 procent af alle 

aircondition-anlæg, 25 procent af alle vaskemaskiner, 

20 procent af alle køleskabe og 37 

procent af alle computerharddiske er «Made 

in China». I år har Kina fremstillet lige så 

meget stål som USA og Japan tilsammen. 

Kinas eksport til omverdenen steg med 30 

procent i 2003. Handelsoverskuddet i forhold 

til USA er steget til et historisk rekordniveau 

med 120 mia. dollar, og det har skabt dyb 

bekymring i USA. Nogle mener, at Kinas 

billige arbejdskraft og eksportvirksomheder 

har hovedansvaret for tabet af 2,7 mio. 

arbejdspladser i USA’s industri i de sidste 

tre år. Blandt økonomer er man forsigtig 

med at drage så entydige konklusioner. Eller 

som chefen for de økonomiske rådgivere i 

Det Hvide Hus, Greg Mankiew, har sagt i 

en høring i Repræsentanternes Hus: «Det 

er svært at give Kina hovedansvaret,» sagde 

han og henviste til, at de fem sektorer i USA, 

som har tabt flest arbejdspladser i de senere 

år «eksporterer massivt til Kina og importerer 

kun lidt derfra». 

Ikke desto mindre er «truslen fra Kina» blevet 

et varmt politisk emne i USA – nøjagtigt som 

«truslen fra Japan» var det i 80’erne. Den 

tidligere demokratiske præsidentkandidat 

Joseph Lieberman anklaget Kina for at lave 

«et økonomisk angreb» på USA, og den 

amerikanske handelsminister, Donald Evans, 

har under et besøg i Bejing, sagt «at USA’s 

marked ikke fortsat kan holdes åbent over 

for Kinas eksport, hvis ikke det kinesiske 

marked åbner sig på samme måde over for 

amerikanske virksomheder og arbejdere.» 

Bush-regeringen har ytret ønske om, at 

kineserne revaluerer valutaen, Yuan’en, men 

er blevet afvist af Kina, der siden midten af 

90’erne har ladet yuan’en skygge dollaren. 

Præsident George W. Bush frygter, at «truslen 

fra Kina» kan blive en sag ved 

præsidentvalget, og han har 

sendt flere symbolske signaler 

afsted til sine vælgere. USA har 

indført skrappere importkvoter 

for kinesiske tekstiler, der har 

erobret en fjerdedel af det 

amerikanske marked. Og USA 

har truet med at indføre en 

straftold på mellem 28 og 46 

procent på billige kinesiske tvapparater, 

som man hævder bliver dumpet på 

det amerikanske marked. Det vil ikke alene 

gå ud over TCI/Thomson-gruppen. Det kan 

også ramme amerikanske forbrugere, der i 

de seneste år har nydt godt af faldende priser 

på grund af den øgede konkurrence fra bl.a. 

Kina. 

Kina er blevet en af verdens store importnationer 

og har lovet at købe nye Boeing-fly, 

maskiner og korn i USA, men de kan f.eks. 

vælge at bruge deres milliarder et andet sted. 

Eller Kina kan holde op med hver måned at 

købe for 10 mia. dollar amerikanske statsobligationer, 

som Bush bruger til at finansiere det 

store underskud på statsbudgettet. Landenes 

økonomiske skæbner er viklet ind i hinanden 

i globaliseringens tidsalder. 

Ude i horisonten tegner der sig et sce- 

nario, der kan gøre Kina til en økonomisk 

supermagt, der kan måle sig med USA – eller 

endda overhale amerikanerne. 

Nogle optimistiske økonomer mener, at 

Kina i løbet af en 20-30 år har potentiale til at 

blive verdens største økonomiske magt. Men 

det forudsætter, at kineserne kan fastholde de 

høje vækstrater – uden tilbageslag og interne 

sammenbrud. 

Jan Borgonjon, der er præsident for den 

spanske konsulentvirksomhed, Interchina 

Investment, tror, at «Kina vil blive det mest 

konkurrencedygtige land i verden i de næste 

50 år. Kineserne arbejder meget og godt. 

Konflikterne på arbejdsmarkedet er næsten 

ikke eksisterende og at arbejde 60 timer om 

ugen er intet problem.» Deres mål er at «blive 

rige,» tilføjer han. 

Sammenlignes landenes købekraft er 

Kina allerede i dag verdens anden største 

økonomiske magt kun 

i Kinas landområder 

er der f.eks. stadig 

over 50.000 byer, 

der ikke har adgang 

til en landevej 

overgået af USA. Kina har 

760 millioner arbejdere 

– seks gange så mange som 

USA – men de har en meget 

lavere levestandard end 

amerikanske lønmodtagere, 

der i gennemsnit tjener 30 

gange så meget. 

Den asiatiske gigant er i 

hastig forandring. Rejser man til de hurtigt 

voksende vækstregioner som f.eks. Shanghai 

og Guangzhou kan det være svært at se, at 

Kina stadig skulle være et udviklingsland. 

I disse byer har den nye forbrugende og 

hårdtarbejdende middelklasse forlængst 

kastet sig over alle de forbrugsgoder, som 

man i Europa og Amerika betragter som 

selvfølgeligheder. Kinas nye middelstand kan 

måles i hundreder af millioner, og de vil have 

alt, fra tv og køleskabe til mobiltelefoner, 

biler og modetøj. Kineserne har i oktober 

f.eks. købt 75 procent flere mobiltelefoner 

end samme måned sidste år. Det er ikke for 

ingenting, at vestlige selskaber som Nokia, 

Siemens, Sony – og ja,Volkswagen, Toyota og 

Ford – regner Kina som et af deres helt store 

vækstmarkeder. 

Jin Xing på toalettet hos Maxim’s på Shanghai Grand Theatre © Bettina Rheims, 2002, Shanghai 

Kina er i lyntempo ved at forvandle sig til 

en motor for verdensøkonomien. Intet andet 

land oplever en så voldsom vækst i forbruget 

af varer og energi. På godt og ondt. Der er 

blevet solgt to millioner biler i Kina i år, og 

salget af biler ligger 48 procent over sidste år. 

I dag er der cirka 20 millioner biler i Kina, og 

man regner med, at der vil være over 100 millioner 

af slagsen inden udgangen på årtiet. 

Kina er ved at sætte et miljø- og energimæssigt 

fodaftryk, som kan måle sig med de allerstørste 

økonomier i verden. I år har Kina overhalet 

Japan som verdens anden største forbruger af 

olie. Kina importerer 10 millioner tønder olie 

om dagen. Kun amerikanerne sluger mere 

olie end kineserne. I følge det internationale 

energiagentur står Kina bag en tredjedel af 

den øgede efterspørgsel efter olie. Det er en 

udvikling, som ikke er 

uden problemer. «Hvis 

alle vore cykler bliver 

til biler, vil det være et 

forfærdeligt tal,» har den 

pensionerede direktør 

for Kinas nationale 

olieselskab, Zhai 

Guangming, sagt. «Det 

ville skræmme verden.» 

Kina har lovet at 

skærpe sine miljøkrav for 

udledning af bl.a. CO2 

fra 2005. Investeringerne i nye teknologier 

i industrien har betydet visse fremskridt. 

I de sidste 30 år har Kina tredoblet sit 

energiforbrug, og hver kineser bruger 

dobbelt så meget energi som i 1973. Men 

energiforbruget er relativt set faldet med 46 

procent, hvis det sammenholdes med væksten 

i Kinas bruttonationalprodukt, viser tal fra 

World Resources Institute. 

Det industrielle og økonomiske fremskridt 

i Kina rummer mange paradokser og 

skyggesider. To millioner kinesere er blevet 

tvunget at forlade deres hus i forbindelse med 

bygningen af den store vanddæmning ved De 

Tre Slugter, der skal producere elektricitet til 

at holde Kinas industrielle fremskridt igang. 

Over 100 millioner kinesere i de tilbagestå- 

Konflikterne på 

arbejdsmarkedet er 

næsten ikke eksisterende 

og at arbejde 60 timer om 

ugen er intet problem 

Jan Borgonjon 

ende landområder lever i absolut fattigdom 

og har knapt nok råd til at fylde risskålen. En 

halv milliard kinesere er stadig afhængige af 

arbejdet på landet. Millioner af dem vandrer 

hvert år til byerne i håb om, at de kan finde 

et arbejde, der kan løfte dem og deres familie 

ud af fattigdommen, men de udgør den nye 

underklasse af forhutlede og ofte hjemløse, 

der er en permanent trussel mod den sociale 

stabilitet. 

En stabilitet, der foreløbig gør Kina 

til et mere attraktivt investeringsland for 

transnationale selskaber end andre fremstormende 

økonomier som Indien, Indonesien og 

Brasilien. Også selv om Kinas statskontrollerede 

bankvæsen, mangelfulde beskyttelse 

af intellektuel ejendomsret og politiserede 

retsvæsen igen og igen er under hård kritik 

fra de vestlige lande. 

I oktober 2003 sendte Kina for første 

gang succesrigt en mand ud i rummet med 

rumrakketen Shenzhou 5, og astronauten, 

oberst Yang Liwei, kom sikkert tilbage til 

jorden igen. Men i Kinas landområder er 

der f.eks. stadig over 50.000 byer, der ikke 

har adgang til en landevej. Modsætningerne 

er enorme i dette enorme land. Og 

dimensionerne har et omfang, hvor de kan 

sprænge alle grænser. 

Alle tal og statistikker i Kina er enorme. 

Vidste De, at Kina i dag er verdens største 

marked for telefoni? På bare syv år er antallet 

af telefonabonnenter tidoblet i Kina til i 

alt 420 millioner. Det faste telefonnet er nu 

større i Kina end i USA. I 2002 rykkede Kina 

foran USA på markedet for mobiltelefoner 

målt på abonnenter. 234 millioner kinesere 

har nu en mobiltelefon, mens USA på den 

globale andenplads har 140 mio. indbyggere 

med mobiltelefon. Selskabet China Mobile 

kan godt kalde sig verdens største mobilselskab, 

for det har med 145 millioner kunder 

flere abonnenter end det i Vesten mere kendte 

mærke, Vodafone. Det britisk ejede selskab er 

dog stadig langt større målt på omsætning. 

Selv på internettet er Kina ved at blive en 

stormagt, trods alt. Kinas kommunistparti har 

længe forsøgt at holde udviklingen tilbage, 

og Kinas internetpoliti har slået hårdt ned på 

såkaldte systemkritikere, der har tilladt sig at 

bruge nettet til at udtrykke deres politiske 

meninger. Menneskerettigheder behandles 

stadig som et relativt begreb af Kinas kommunistparti, 

der i første række er optaget at 

bevare sin egen magtposition. Men i dag er 

66 millioner kinesere koblet på internettet, og 

de er blevet sværere og sværere at kontrollere 

af partiets centralstyrede hierarki. 

På globalt plan er der i dag 665 millioner 

mennesker, der er på internettet, og Kinas 

regering har gjort det til et officielt mål, at 

Kina skal være klodens førende netmagt. Det 

forudsætter dog, at friheden følger med, som 

den tyske kansler Gerhard Schröder påpegede 

under et statsbesøg i 

Kina: 

«Kina vil nå sit 

ambitiøse mål om at 

blive verdens største 

internetmarked i løbet af 

fire år, hvis dets netværk 

er lige så attraktivt 

for kinesere, som det 

er for udlændinge. Jo 

mere frihed det giver til 

websiderne og brugerne, 

jo mere vil internettet 

udvikle sig på en dynamisk vis,» sagde 

Schröder på Sun Yatsen universitetet i 

Guangzhou. 

Og det indfanger et af Kinas centrale 

dilemmaer. Hvis landet vil fastholde sin 

imponerende vækst også i de kommende år, 

må Kinas regerende kommunistparti også 

tillade større frihed for borgerne. For uden 

større frihed og mere åbenhed kan det blive 

meget svært – næsten umuligt – for Kina 

at konkurrere på internettet og inden for de 

vidensintensive, højteknologiske markeder, 

som kineserne drømmer om at komme ind 

på. 

Frihed til politik eller forbrug? 

RETSSTATEN: Vi siger, at frie markeder 

fører til retsstater. Men løftet om 

retsstater fungerer ifølge den berømte 

amerikanske politiske filosof William 

Scheuerman som alibi. 

RUNE LYKKEBERG 

Journalist i danske Information. 

Vi ved godt, hvad de skal have. Hvis de altså 

skal blive ligesom os og få råd til at køre i 

biler og have pølser i køleskabe og rejse på 

ferie i flyvemaskiner. Vi ved godt, hvad der 

skal til i Mellemøsten og i Asien: De skal 

have demokrati. Og vejen til demokrati går 

gennem frie markeder. For vi kender kapitalismens 

civiliserende indflydelse. 

Den kendte amerikanske politiske filosof 

William Scheuerman 1 kender også historien 

om kapitalismen som en forudsætning for 

retsstaten. Han kender historien, men betragter 

den efterhånden som en skrøne: 

– Det er den traditionelle opfattelse, at 

kapitalisme kræver den juridiske beskyttelse, 

som en retsorden sikret gennem klare, offentlige 

og stabile regler kan tilbyde. Det er denne 

beskyttelse, vi forbinder med retsstaten. Kun 

retsstaten skaber lighed for loven, sikrer folks 

ejendom og sikkerhed og forudsigelighed i 

økonomiske transaktioner. Sådan lyder argumentet. 

Retsstaten beskytter borgerne mod 

vilkårlig magtudøvelse, og bidrager derved til 

en stabil markedsøkonomi. 

– Er det en liberalistisk opfattelse, at kapitalismen 

skulle være retsstatens forudsætning? 

– Den opfattelse har været udbredt både 

på venstrefløjen og blandt højreorienterede. 

Mange liberale har støttet forskellige versioner 

af den tanke, men også mange venstreorienterede 

har insisteret på en intim forbindelse 

mellem kapitalisme og retsstat. Karl Marx, 

for eksempel, mente, der var en tæt for- 

bindelse mellem det, han beskrev som den 

«abstrakte» formelle borgerlige lov og den 

«abstrakte» kapitalistiske udbytning. 

– Ser du stadig opfattelsen af dette intime 

bånd på spil i dag? 

– Verdensbanken bruger denne forbindelse 

aggressivt, når den forsøger at presse 

markedsreformer og juridiske reformer 

igennem i udviklingslande. Hvis du ser på 

Verdensbankens officielle programerklæringer, 

er de fulde af udtalelser om, at man bliver 

nødt til at støtte det frie marked for at etablere 

retsstater. Politikere og prominente politiske 

rådgivere refererer hele tiden til denne traditionelle 

ide. Charlene Barschefsky, som 

var handelsrådgiver for præsident Clinton, 

nævnte den konstant i ideologiske politiske 

taler. Det gjorde Jeffrey Sachs også – han var 

den amerikanske økonom, som assisterede 

med at etablere kapitalisme i Østeuropa i 

1990’erne. 

Men vi ser nu mange steder i verden, at økonomiske 

reformer ikke nødvendigvis fører til 

politiske reformer. At diktaturer tilsyneladende 

kan overleve ved at tilbyde borgerne frihed 

til at forbruge og til at spise på McDonald’s. 

Vi har set det i Kina: 

– I lande som Kina kan vi observere, at 

markedsreformer ikke nødvendigvis kræver 

de juridiske standarder, som kendetegner 

demokratier. Neoliberalister insisterer på, at 

det bare er et spørgsmål om tid, før den magiske 

kombination af fri markedskapitalisme og 

retsstat skaber en positiv effekt; det vil sige 

før det frie marked fører til demokratisk styring. 

Men vi bør være skeptiske overfor troen 

på denne magiske kombination. 

– Hvorfor? Er det fordi borgerne egentlig 

er ligeglade med den politiske frihed, hvis de 

kan få økonomisk frihed? 

– Under forskellige former trivedes kapitalismen 

glimrende i diktaturer. Jeg tror, folk 

i dag er mere interesserede i økonomisk end 

politisk frihed. Lad os være ærlige: De vest- 

lige demokratier er ikke ligefrem fantastiske 

politiske forbilleder for resten af verden. Ved 

det sidste amerikanske præsidentvalg var vi 

ikke engang i stand til at tælle stemmerne 

ordentligt. Så det kan ikke overraske mig, 

at fattige mennesker i udviklingslandene er 

mere tiltrukket af vestlig forbrugerisme end 

af vestlige politiske institutioner. 

– Hvordan vurderer du selv relationen mellem 

kapitalisme og retsstat? 

– Jeg mener ikke, at rets- 

stat og frie markeder er to 

sider af samme mønt. Der 

er utallige eksempler på 

konflikter mellem demokratiske 

idealer og aggressive 

neoliberalistiske politiske 

strategier. For eksempel er 

der i forhold til international 

selskabsbeskatning 

klare indikationer på, at 

multinationale selskaber 

foretrækker situationer 

præget af modsætninger 

mellem forskellige juridiske normer. Det er 

blandt andet fordi, juridisk flertydighed ofte 

kan udnyttes til at undgå at betale skat. Der 

er også en tendens til, at globale økonomiske 

aktører foretrækker at håndtere tvivlsspørgsmål 

og rettighedskonflikter internt i 

hemmelighed frem for gennem åbne politiske 

forhandlinger. Det betyder, at de multinationale 

selskaber ikke behøver at vaske deres 

beskidte lagner offentligt. De fleste globale 

aktører foretrækker fleksible og hurtige løsninger 

på forretningsstridigheder frem for 

stabile og permanente love og bureaukratiske 

traditionelle nationalstatslige retssager. 

– Men multinationale selskaber er da under 

alle omstændigheder interesserede i, at deres 

investeringer i eksempelvis Fjernøsten er 

beskyttede af lov og orden? 

– Også vor tids kapitalisme kræver retlig 

– Vestlige regeringer 

vil udnytte 

retsstatsretorikken, 

mens de forsøger 

at gennemtvinge 

økonomiske reformer 

William Scheuerman 

Terry for Christian Lacroix © Bettina Rheims, 1987, Paris 

beskyttelse. Entreprenører har stadig behov 

for pålidelige kontrakter og sikre ejendomsrettigheder. 

Men disse juridiske foranstaltninger 

skifter karakter. Den afgørende 

betingelse for denne forandring er efter min 

mening, at vor tids kapitalisme er afhængig 

af højhastighedsproduktion og -forbrug. Prøv 

bare at tænke på, hvordan digitaliseringen 

har forandret økonomien drastisk. Den nye 

højhastighedskapitalisme kræver tilsvarende 

fleksibel og hastig lovgivning. Men det er 

svært at sige, om dette kan 

forbindes med vores traditionelle 

forestillinger om og 

forventninger til retsstaten, 

som var baseret på blandt 

andet en væsentlig stabilitet. 

Den første og væsentligste 

konsekvens af dette er, at 

den traditionelle økonomiske 

basis for retsstaten er ved at 

blive afviklet. 

– Retsstat er ikke det samme 

som demokrati, men en forudsætning 

for demokrati. Hvad betyder det 

for vores demokratiske kultur? 

– Det er klart, at vi er inde i en væsentlig 

og afgørende udvikling. Fordi denne generelle 

juridiske orden baseret på klare, generelle og 

offentlige regler ikke bare er en beskyttelse af 

de økonomiske aktører, men også en væsentlig 

dimension af demokratiet. 

– Demokratiske borgere har behov for et 

juridisk system, hvor også den politiske styring 

skal være klar, synlig og relativt stabil. 

Så der er virkelig en fare for, at vestlige regeringer 

vil udnytte retsstatsretorikken, mens de 

reelt forsøger at gennemtvinge økonomiske 

reformer, som er meget lidt demokratiske. 

© LMD Norden / Information 

1 William Scheuerman udgiver til juni bogen Liberal 

democracy and the social acceleration of time på Johns 

Hopkins University Press


USA satser i Afrika 

STRATEGI: De siste årene har 

USA forsterket sitt militære engasjement 

på det afrikanske kontinentet. 

Engasjementet har hovedsakelig bestått 

i treningsprogrammer for lokale hærer, 

som forventes å gjøre sin del i «krigen 

mot terror». 

PIERRE ABRAMOVICI 

Journalist og forfatter. 

Den 23. og 24. mars 2004 deltok militærsjefer 

fra åtte afrikanske land (Tsjad, Mali, 

Mauritania, Marokko, Niger, Senegal og 

Tunisia) for første gang på et diskret møte i 

hovedkvarteret til den amerikanske hærens 

europeiske kommando (US-EUCOM) i 

Stuttgart. Møtet ble presentert som «historisk», 

men hva som kom ut av det er fortsatt 

hemmelig. Temaet var «militært samarbeid i 

den globale kampen mot terrorisme» – nærmere 

bestemt dreide det seg om Sahel-beltet, 

buffersonen mellom Nord-Afrika og Afrika 

sør for Sahara, og mellom oljefeltene i nord 

og oljefeltene i Guineabukta. 

De siste årene har USAs politiske og 

militære interesse for Afrika blitt betraktelig 

større. Det viser blant annet utenriksminister 

Colin Powells besøk i Gabon og Angola i 

september 2002 (en time i hvert land, nok 

tid til å bekrefte en tilstedeværelse!), president 

George W. Bushs rundreise til Senegal, 

Nigeria, Botswana, Uganda og Sør-Afrika i 

juli 2003, og turneen til general Charles F. 

Wald, nestkommanderende i EUCOM, som 

omfattet ti land (Ghana, Algerie, Nigeria, 

Angola, Sør-Afrika, Namibia, Gabon, Sao 

Tomé, Niger og Tunisia), to uker før møtet 

i Stuttgart. 

Enda mer talende er Washingtons direkte 

deltakelse i en militæroperasjon 

i mars 2004 som var ledet av 

fire land i Sahel-området (Mali, 

Tsjad, Niger og Algeria) mot 

Salafistgruppen for forkynnelse 

og kamp (GSPC). «Nummer to» 

i denne organisasjonen, Ammari 

Saifi, skal ha blitt arrestert i 

Tsjad i mai. 1 GSPC står i likhet 

med Væpnet islamsk gruppe 

(GIA) oppført på den amerikanske 

listen over terrororganisasjoner, og mistenkes 

av Washington for å ha forbindelser 

til al-Qaida. 

GSPC skapte blest om seg selv da gruppen 

bortførte 32 turister i det algeriske 

Sahara tidlig i 2003. Militæroperasjonen i 

mars 2004 var den første i sitt slag i Afrika, 

og bekreftet det tette samarbeidet mellom 

USA og Algerie. Fra januar 2004 bidro den 

amerikanske hæren med betydelige midler for 

å støtte lokale styrker i kampen mot GSPC. 

Støtten ble organisert gjennom det militære 

hjelpeprogrammet Pan Sahel Initiative (PSI), 

som har vært operativt siden november 2003 

og har fått 6,5 millioner dollar til disposisjon 

for 2004. Programmet skal bistå Mali, Tsjad, 

Niger og Mauritania i kampen mot «smugling, 

internasjonal kriminalitet og terror». 

Rundt 250 tonn utstyr og 350 soldater 

ble fraktet til regionen i løpet av to uker via 

en amerikansk luftbro fra flybasen i Rota 

i Spania. Så snart troppene og utstyret var 

sendt inn, ble flybeskyttelse stilt til disposisjon 

fra Royal Air Force-baser i Mildenhall og 

Lakenheath i Storbritannia. Også deler av den 

32. gruppen for spesialoperasjoner, en enhet 

knyttet til CIA, ble mobilisert for å beskytte 

operasjonen. Flere uker forut for operasjonen 

ble deler av den 10. gruppen av de amerikanske 

spesialstyrkene, med base i Stuttgart, 

sendt for å lede treningen av maliske tropper. 

«PSI er et viktig redskap i krigen mot terrorisme 

og har gjort mye for å åpne dører og 

styrke samholdet – spesielt mellom Algerie 

og Mali, og Niger og Tsjad – i en region vi 

i stor grad har oversett tidligere,» forklarte 

oberst Victor Nelson, ansvarlig for dette 

programmet ved Office of International 

Security Affairs i det amerikanske forsvarsdepartementet, 

den 23. mars. «Vi har lenge 

sagt at dersom presset på terroristene blir for 

stort i Afghanistan, Pakistan, Irak og andre 

steder, vil de finne nye steder å operere ut fra, 

og ett av disse områdene er Sahel og Nord- 

Afrika.» 2 

I løpet av knappe ni måneder, fra president 

Bushs besøk i Afrika i juli 2003 til 

Stuttgartkonferansen i mars 2004, ble det 

amerikanske militære engasjementet i Afrika 

betraktelig styrket, etter et avbrekk etter den 

kalde krigen. Washington har innsett hvor 

avhengig USA er av råvarer fra det afrikanske 

kontinentet: mangan (stålproduksjon), kobolt 

og krom som er helt nødvendig i legeringer 

(i flykonstruksjoner for eksempel), metallet 

vanadium, gull, antimonium, 

fluor, germanium – og selvfølgelig 

industridiamanter. 

Den demokratiske republikken 

Kongo og Zambia besitter 

50 prosent av koboltressursene 

i verden, og 98 prosent 

av krombeholdningen i 

verden finnes i Zimbabwe 

og Sør-Afrika, som i tillegg 

har 90 prosent av forekomstene 

av metall i platinagruppen (platina, 

palladium, rhodium, ruthenium, iridium og 

osmium). Tørsten etter olje i begynnelsen av 

det nye årtusenet gjør også at interessen for 

land som Angola og Nigeria øker. 

Etter USAs mislykkede intervensjon 

i Somalia fra 9. mars 1992 til 31. mars 

1994, foretok daværende president Bill 

Clinton en omlegging av Washingtons 

afrikapolitikk. Den fornyede interessen 

for kontinentet ble markert med brask og 

bram fra 15. til 18. mars 1999, da USA 

var vertskap for det første møtet mel- 

Tørsten etter olje 

gjør at interessen 

for land som 

Angola og Nigeria 

øker 

Allianse med Mali 

De første amerikanske kontingentene kom til Mali i løpet 

av 1992, like etter Golfkrigen. En enhet fra nasjonalgarden i 

delstaten Tennessee 1 kom først og fremst for å gi medisinsk 

hjelp til innbyggerne i ti landsbyer i Sevare-regionen midt i 

landet. I løpet av den andre fasen av dette programmet sørget 

medlemmer av flyvåpenet i Alabamas nasjonalgarde for gjenoppbygging 

av en barnehage på en militærbase i samme region. 

Mali, som inntil da hadde mest erfaring med franskmenn, 

oppdaget amerikanerne. Og dette var bare begynnelsen. 

Allerede i 1993 ble det første opplæringsprogrammet 

(Joint Combined Exchange Training, JCET) satt i gang. Det 

ble spesifikt ledet av amerikanske spesialstyrker, og fulgt opp 

med årlige øvelser innen lett infanteri og trening i «fredsbevaring». 

Programmet ble siden utvidet til flere afrikanske 

land. Den sivile hjelpen fortsatte, gjennom det amerikanske 

forsvarsdepartementet. Helsedepartementet i Mali fikk for 

eksempel et komplett feltsykehus med radiografisk utstyr. I 

1995 ble et annet sivilt hjelpeprogram iverksatt av amerikanske 

styrker: 30 medlemmer av nasjonalgarden i Minnesota ga 

lom lederne for åtte regionale afrikanske 

organisasjoner, 83 afrikanske ministre og 

deres amerikanske kolleger. Møtet ble 

holdt i Washington og målsetningen var 

å «styrke samarbeidet mellom USA og 

Afrika» og «oppmuntre til mer økonomisk 

utvikling, handel, investeringer, politiske 

reformer og gjensidig økonomisk vekst i 

det 21. århundret.» 3 Selv om terrorisme 

sto på dagsorden på grunn av attentatene 

mot amerikanske ambassader i Nairobi og 

Dar es-Salaam i 1988, attentater som ble 

tilskrevet al-Qaida, resulterte møtet først 

og fremst i enighet om den såkalte Growth 

and Opportunity Act (AGOA), som ga 

afrikanske produkter større adgang til det 

amerikanske markedet. 

Mer diskret var den gradvise iverksettelsen av 

et svært finmasket system for militær assistanse, 

som startet på midten av 1990-tallet. 

I 1996 lanserte Washington en egen styrke 

som skulle håndtere kriser på det afrikanske 

kontinentet (African Crisis Response 

Force, ACRF). Like etter ble denne erstattet 

av en struktur kalt African Crisis Response 

Initiative (ACRI). 4 ACRI skulle utstyres med 

«ikke-dødelig» materiell, og styrkens offisielle 

oppdrag skulle være «fredsbevaring» 

og «humanitær hjelp». I virkeligheten var 

hovedmålsetningen med ACRI å modernisere 

lokale militære styrker og få dem til å 

tilpasse seg amerikanske normer, spesielt når 

det gjaldt fremveksten av terrorisme i Afrika. 

ACRI skulle selvfølgelig også forhindre nye 

katastrofer av typen Somalia. 

Selv om ACRI ble etablert av det amerikanske 

utenriksdepartementet, var det 

EUCOM som fikk ansvar for den militære 

koordineringen av programmet, spesielt når 

det gjaldt bruk av Spesialstyrkene. Private 

selskaper som spesialiserer seg i denne 

sektoren, deriblant det Northrop/Grummaneide 

Logicon og Military Professionnal 

Resources (MPRI) bidrar med logistikk 

(forsyning av materiell og «spesialisert 

sivilt personell»). MPRI er et privat konsulentfirma 

innen sikkerhetsspørsmål, og 

ledes av tidligere amerikanske offiserer. 

Selskapet arbeider på oppdrag fra regjeringer 

verden rundt. 

ACRI fremstilles som et hovedsakelig 

humanitært initiativ, men programmene 

koordineres av oberst Nestor Pino-Marina, 

tidligere offiser med en talende merittliste: 

i eksil fra Cuba deltok han i den mislykkede 

landsettingen i Grisebukta i 1961, han er 

tidligere medlem av den amerikanske hærens 

spesialstyrker, deltok i Vietnam og Laos, var i 

Reagan-perioden medlem av Inter-American 

Defense Board og deltok i hemmelige operasjoner 

mot sandinistene sammen med Contras 

i Nicaragua på 1990-tallet. 

Treningsprogrammet i regi av ACRI er 

laget for å sikre grunnleggende militære 

kunnskaper, styrke kampformasjoner og øke 

medisinsk hjelp til innbyggerne i ti landsbyer i Senou-regionen, 

i nærheten av hovedstaden Bamako. Samme år samarbeidet 

nasjonalgarden i Arkansas med det maliske flyvåpenet 

om bygging av en helsestasjon på flybasen i Senou. 

I 1995 gjennomførte USA også de tre første fasene av 

et opplæringsprogram innen militærrett for den maliske 

hæren. Programmet ble satt i gang av Defense Institute of 

International Legal Studies (DIILS). Et helseteam bestående 

av militærleger fra bakkestyrkene, flyvåpenet og marinen ved 

hovedkvarteret til EUCOM (den amerikanske hærens europeiske 

kommando) kom til Mali i 1996 for å delta i en øvelse 

kalt Medflag, som skulle forberede lokale militærleger på å 

håndtere «akutte medisinske tilfeller og krisesituasjoner». 

Det amerikanske engasjementet i Mali økte i 1997. Da ble 

det gjennomført tre treningsøvelser: to JCET-øvelser og en 

Flintlock-øvelse. Det fremste målet med sistnevnte er å «øke 

det regionale samarbeidet mellom forvarsstyrkene» og utstasjonering 

av amerikanske enheter utenfor USA, koordinert 

av den 96. bataljonen for sivile saker på Fort Bragg i Nord- 

generalstabenes kapasitet. Opplegget kalles 

«minimal utrustning, maksimal trening» og 

bygger på seks «nøkler»: standardisering, 

interoperativitet, instruksjon av instruktører, 

gjennomsiktighet, støtte og lagarbeid. Man 

planlegger også å utvide treningsopplegget til 

å inkludere programmer som brukes i andre 

land, som Frankrike, Storbritannia og Belgia, 

samt å samarbeide med disse landene. 

Mellom juli 1997 og mai 2000 organiserte 

ACRI oppbygging av bataljoner (mellom 800 

og 1000 soldater) i Senegal, Uganda, Malawi, 

Mali, Ghana, Benin og Elfenbenskysten. Det 

amerikanske utenriksdepartementet forsynte 

8000 soldater med lettere utstyr (elektriske 

generatorer, kjøretøy, minedetektorer, nattsynutstyr 

og fremfor alt kommunikasjonsinstrumenter). 

Det ble bevilget 30 millioner 

dollar til dette programmet for toårsperioden 

2001 og 2002. ACRI har videreført en rekke 

enkeltstående militære og sivile hjelpeprogrammer 

som USA ikke har vært sparsomme 

med siden begynnelsen av 1990-tallet. 

Programmene har vært ledet av forsvarsdepartementet. 

Dette er for eksempel tilfelle for 

Mali (se egen sak). 

I juli 2001 fulgte 400 senegalesiske 

soldater et opplæringsprogram for «psykologisk 

krigføring» i regi av ACRI. «Den 

aksepterte doktrinen som vanligvis brukes 

i NATO ble absorbert», ifølge oberst Nestor 

Pino-Marina. 5 Det ble også avholdt politiske 

og militære seminarer for 65 senegalesiske 

offiserer for å «forberede dem på fredsbevarende 

operasjoner». Øvelsen ble avsluttet 

med datasimulering av en krisesituasjon, ved 

hjelp av satellitter. Øvelsen bygde på Janusprogrammet, 

som er utarbeidet av selskapet 

Logicon. Det handlet fortsatt om tilnærming 

til de normene som gjelder i Pentagon og om 

å etablere varige amerikanske installasjoner. 

ACRI er imidlertid bare en liten del 

av USAs økende militære engasjement i 

Afrika. Africa Center for Strategic Studies 

(ACSS) ble etablert i 1999 som en del av 

Pentagons National Defense University. 

Dette akademiske senteret utdanner militært 

personell «på høyt nivå», men også sivile 

«ledere» (politiske ansvarshavende, organisasjons- 

og næringslivsledere, og så videre). 

Undervisningsprogrammene omhandler blant 

annet sivil-militære spørsmål, nasjonalsikkerhet 

og forsvarsøkonomi. I mai 2003 ble 

Mali valgt som vertsland for et seminar i 

regi av ACSS om kampen mot terrorisme i 

regionen: Blant deltakerne var Algerie, Tsjad, 

Mali, Mauritania, Marokko, Niger, Nigeria 

og Senegal. Frankrike og Tyskland var også 

representert. 

Etter 11. september 2001 har USA ytterligere 

styrket sine militære investeringer i 

Afrika. «Krigen mot terror» gir amerikanske 

ledere de nødvendige påskudd for økt engasjement. 

Som president Bush selv uttrykte 

det under sin Afrika-turné i juli 2003: «Vi vil 

ikke la terroristene true de afrikanske folkene, 

og vi vil heller ikke la dem bruke Afrika som 

Carolina. En enhet fra den senegalesiske hæren deltok også 

i denne treningen. Observatører fra Guinea, Gambia, Ghana, 

Elfenbenskysten, Guinea-Bissau, Benin og Togo deltok i 

Flintlock-øvelsen, som pågikk i to måneder i Mali. 

Samme år sørget det amerikanske flyvåpenet for nødvendige 

transportmidler for å utstasjonere 680 maliske soldater 

i Liberia, samt frakt av 450 tonn utstyr. Mali mottok i tillegg 

350 000 dollar innenfor rammen av det amerikanske programmet 

for militær finansiering i utlandet, for å utdanne 

piloter og mekanikere til å arbeide med to nyopprustede DC3fly 

som det lokale flyvåpenet hadde kjøpt av et amerikansk 

selskap. Året etter ble Mali medlem av ACRI-initiativet (se 

hovedsak). Det ble opprettet en stilling som militærattaché 

ved den amerikanske ambassaden i Bamako i 1999. Og slik 

ble Mali i løpet av sju år gradvis en av USAs allierte, gjennom 

forsvarsdepartementet og dertil hørende programmer. 

1 Nasjonalgardene er militære styrker som er underlagt delstatsguvernørene i 

USA. 

base for å true verden.» 6 

I tråd med dette endret Bushadministrasjonen 

(«omorganiserte», som det heter i Pentagon) 

våren 2002 ACRI til å bli ACOTA, som står 

for Africa Contingency Operations Training 

Assistance. I tillegg til «fredsbevaring og 

humanitær hjelp», skal ACOTA også drive 

offensiv trening, spesielt for regulære infanteristyrker 

og mindre enheter etter modell 

fra de amerikanske spesialstyrkene, i tillegg 

til kampformasjoner i «fiendtlig» miljø. De 

afrikanske styrkene blir heretter utstyrt med 

standardisert offensivt materiell (gevær, maskingevær, 

morter, og så videre). I Washington 

snakker man ikke lenger om «ikke-dødelige» 

våpen, som man gjorde i forbindelse med 

ACRI, og man understreker viktigheten av 

«offensivt» samarbeid: «Selv om ACRIstyrkene 

aldri ble plassert i en situasjon hvor 

deres sikkerhet ble truet, må ACOTA-styrkene 

som havner i slike situasjoner være forberedt 

på å håndtere farene, siden de vil ha ansvaret 

for å gjenopprette ro og orden.» 7 

ACOTA er knyttet til militære treningssentre 

innenfor det såkalte Joint Combined Arms 

Training System (JCATS). Disse sentrene 

omtales som «uunnværlige» fordi de gjør 

det mulig å opprettholde nivået på militær 

kvalifisering og forberedelse. Det første 

JCATS-senteret ble åpnet i Abuja i Nigeria 

25. november 2003. Sentrene drives av selskapet 

MPRI (se over) og bestreber seg på å 

«bruke sofistikert programvare for å simulere 

krigssituasjoner som bygger på de forholdene 

som virkelig eksisterer på slagmarkene. (…) 

Nigeria og Canada er de to eneste landene 

som bruker JCATS-programvare.» 8 

Ifølge oberst Victor Nelson, som i sin tid 

var USAs militærattaché i Nigeria og nå er 

ansvarlig for Pan Sahel Initiative, er JCATS 

«et billig redskap for å sikre opplæring av 

militære kadre. Selv land med få ressurser 

kan benytte seg av JCATS. Det handler rett 

og slett om å samle folk i et par uker for 

krigsøvelser, noe amerikanske militære i det 

21. århundret allerede gjør.» 

I tillegg til ACOTA deltar 44 afrikanske 

land i et program beregnet på offiserer: 

International Military Education and Training 

Program (IMET). Mer enn 1500 offiserer ble 

utdannet innenfor dette programmet i 2002. 

For de landene som er mest involvert i IMET 

(Botswana, Etiopia, Ghana, Kenya, Nigeria, 

Senegal og Sør-Afrika) gikk de totale kostna- 

dene opp fra 8 millioner dollar i 2001 til 11 

millioner i 2003. Det finnes også et program 

kalt Africa Regional Peacekeeping Program 

(ARP) som innebærer opplæring i offensiv 

taktikk og overføring av militærteknologi. 

Mellom 2001 og 2003 ble det bevilget nærmere 

100 millioner dollar til ARP. 

Den amerikanske strategien i Afrika er i all 

hovedsak todelt. På den ene siden dreier det 

seg om ubegrenset tilgang til viktige markeder, 

energikilder og andre strategiske ressurser. 

På den andre siden militær sikkerhet 

rundt kommunikasjonsveier, nettopp for å 

sikre frakt av råvarer til USA. «Det amerikanske 

folk lærte en ting av Golfkrigen, nemlig 

at det er mye lettere å sparke folk i Midtøsten 

i ræva enn å gi avkall på noe for å redusere 

Amerikas avhengighet av oljeimport,» uttalte 

James Schlesinger, tidligere energiminister 

under president Carter, i september 1992. 

Det er selvfølgelig den afrikanske oljen 

som interesserer USA. 9 Den 5. september 

2002, etter å ha deltatt på verdenstoppmøtet 

om miljø i Johannesburg, tok Colin Powell 

da også turen innom Luanda (Angola) og 

Libreville (Gabon) – begge i oljeproduserende 

land. Ekspertene er enige om at det afrikanske 

kontinentet i løpet av de neste ti årene vil bli 

USAs nest største kilde til olje og eventuelt 

også naturgass, etter Midtøsten. I alle fall i 

påvente av at «situasjonen roer seg ned»… To 

strategiske forbindelseslinjer står i sentrum 

for amerikansk militær tenkning på dette 

området: oljerørledningen Tsjad-Kamerun i 

vest, og oljerørledningen Higleig-Port Sudan 

i øst. Det er også planer om en rørledning 

mellom Tsjad og Sudan. 

Et kuppforsøk i juli 2003 i São Tomé og 

Príncipe – en liten, men svært oljerik øystat 

i Guinea-bukta – førte til at Washington 

intervenerte. Knappe tre måneder senere 

tilbød flere oljeselskaper, i all hovedsak 

amerikanske, mer enn 500 millioner dollar til 

utforsking av dypvannsområdene i Guineabukta 

som deles av Nigeria og São Tomé og 

Príncipe. Beløpet var mer enn dobbelt så mye 

som de to landene hadde håpet på. 

I farten annonserte den amerikanske 

hæren et hjelpeprogram til de små lokale 

sikkerhetsstyrkene i São Tomé og Príncipe. 

Man så også for seg å etablere en militærbase 

der. Den amerikanske kongressen og 

Bush-administrasjonen erklærte offisielt at 

dette var en region «av vital interesse» for 

Sjimpansje I, II og III © Bettina Rheims, 1994, Paris 

USA. Utenriks- og forsvarsdepartementet 

hadde gjort svært grundige forberedelser: 

general Carlton W. Fulford, sjefskommandant 

i EUCOM, besøkte São Tomé i oktober 2002 

for å undersøke muligheten for å etablere et 

regionalt mandat i Vest-Afrika, 

mens selskapet MPRI trente 

opp kystvakten i nabolandene 

Guinea og Angola. 

I Afrika sør for Sahara 

forsøker USA å inngå partnerskap 

med alle land, og påskuddene 

varierer fra sted til sted. 

Amerikanske myndigheter 

hevder for eksempel at den sørafrikanske 

hæren vil være ute av stand til å gjennomføre 

større militæroperasjoner, siden 75 prosent av 

soldatene ifølge amerikanerne er HIV-smittet. 

Pretoria trenger derfor massiv støtte fra 

Washington for å styrke sine sviktende krefter. 

Dette er foranledningen til at Sør-Afrika 

nå forbereder seg på å tre inn i ACOTAprogrammet. 

Den sørafrikanske hæren er 

imidlertid ikke for svak til å sende flere tusen 

soldater til Irak som «sivile tilleggsstyrker», i 

regi av private selskaper. 

I virkeligheten er det Sør-Afrikas strategiske 

posisjon som gjør landet interessant for USA. 

I løpet av den kalde krigen åpnet Pretoria 

sine baser for amerikanske styrker, noe som 

ga Washington mulighet til å kontrollere Det 

indiske hav mellom Afrika og flåtebasen 

på øya Diego Garcia. Dette var også en 

uunnværlig brikke i kampen mot afrikanske 

frigjøringsbevegelser som man mistenkte 

var styrt fra Moskva. I 2001 understreket 

den amerikanske ambassadøren Cameron 

Hume at sørafrikanerne og amerikanerne 

delte en «sterk tilknytning til demokrati, 

markedsøkonomi og jakten på en bedre 

fremtid for alle.» 10 

USAs militære intervensjonisme i 

Afrika beveger seg naturlig nok inn i 

de gamle kolonimaktenes tradisjonelle 

innflytelsessfærer, spesielt Frankrikes. Denne 

konkurransen er åpenbar i Djibouti. Djibouti 

er et av de fattigste landene på planeten, 

det er preget av ørkenlandskap og har ingen 

ressurser. Man skulle derfor tro landet var 

uten interesse, hadde det ikke vært for dets 

strategiske posisjon. Djibouti har nemlig en 

fremskutt posisjon i en maritim transittsone 

som en fjerdedel av verdens oljeproduksjon 

transporteres gjennom (for ikke å snakke om 

Maliske soldater under øvelse ledet av USAs spesialstyrker i Timbuktu, Mali, 17. mars 2004. © Scanpix 

nærheten til den sudanske oljerørledningen). 

Landet er også godt plassert i forhold til det 

strategiske beltet fra Sahel til Afrikas horn, 

som Washington arbeider for å «sikre». Selv 

om Frankrike har sin største utenlandske 

militærbase i Djibouti, 

Camp Lemoine, er landet så 

godt som blitt en permanent 

amerikansk base. 11 

Nestkommanderende 

i EUCOM, Charles F. 

Wald, oppholder seg mye i 

Afrika. I mars 2004 besøkte 

han elleve land på en uke 

(Marokko, Algerie, Nigeria, Angola, Sør- 

Afrika, Namibia, Gabon, São Tomé, Ghana, 

Niger og Tunisia). På en pressekonferanse 

i Washington for afrikanske journalister, 

understreket general Wald at USA og 

Frankrike hadde mange felles interesser 

i Afrika, hvorpå han la til: «Det er flere 

land som har gamle og historiske bånd til 

Frankrike. Og de snakker fransk, så det 

hjelper. Franskmennene vil bli involvert i 

den forbindelse.» 12 En ikke helt elegant måte 

å fordele arbeidsoppgavene på og befeste 

Washingtons politiske innflytelse i Afrika. 

USA har iverksatt 

et svært finmasket 

system for militær 

assistanse 

1 Arrestasjonen ble annonsert av myndighetene i Tchad 

18. mai, men er bare blitt bekreftet av Tyskland via 

kilder i Tchad. 

2 Jim Fisher-Thompson, «U.S.-African Partnership Helps 

Counter Terrorists in Sahel Region», Washington File, 

det amerikanske utenriksdepartementets informasjonstjeneste. 

3 Ministermøte USA–Afrika, partnerskap for det 21. 

århundret: http://usinfo.state.gov/regional/af/usafr/ 

frenchmn/frsked.htm 

4 Philippe Lemayre, «Washington à la recherche d’espaces 

vierges en Afrique» (Washington leter etter uberørte 

områder i Afrika), mars 1998. 

5 Charles Cobb Jr, «Brigade Level Peacekeeping 

Excercice Begins», www.allafrica.com, 10. juli 2001. 

6 Washington Files, 16. juli 2003. 

7 Jim Fisher-Thompson, «USA hjelper til å trene opp 

nigerianske styrker», Washington Files, 3. desember 

2002 

8 Ibid. 

9 Se Jean-Cristophe Servant, «Offensive américaine sur 

l’or noir africain» (Amerikansk offensiv mot det afrikanske 

gullet), Le Monde diplomatique, januar 2003. 

10 Washington Files, 1. november 2001. 

11 Philippe Lemayre, «Djibouti entre superpuissance 

et superpauvreté» (Djibouti mellom supermakt og 

superfattigdom), Le Monde diplomatique, februar 

2003. 

12 Washington Files, 8. mars 2004.


LIKESTILLING: De siste tiårene har kvinners posisjon i muslimske land vært i sterk endring, 

men hvert fremskritt møter motstand, og tradisjonelle tankesett er vanskeligere å endre enn lovverket. 

I Marokko og Iran debatteres forholdet mellom islam og kvinners rettigheter i mangfoldige organisasjoner og fora. 

Kvinner debatterer islam 

WENDY KRISTIANASEN 

Journalist, London. 

Da Shirin Ebadi som første muslimske kvinne 

mottok Nobels fredspris i 2003, kom iranske 

kvinners krav om like rettigheter og frihet i 

verdens søkelys, og det ble også sett som et 

uttrykk for fremskritt i Iran. Men Mohamed 

Khatami avviste fredsprisen som «ikke særlig 

viktig». Det var en skuffelse for iranere 

som var utålmodige i forhold til presidentens 

manglende evne til å skape et mer demokratisk 

samfunn. Kort tid etter, 20. februar i 

år, signaliserte det iranske parlamentsvalget 

et sammenbrudd i Irans sjuårige forøk på å 

reformere den teokratiske, islamistiske revolusjonen. 

1 

Samtidig vedtok Marokko en ny familielov 

(moudawana). Denne reformen er en milepæl, 

fordi den gjør likeverd mellom menn og 

kvinner til et lovbestemt forhold. Marokko er 

det andre arabisk-muslimske landet som oppnår 

et slikt gjennombrudd. Men bak denne 

tilsynelatende åpenheten har kong Mohamed 

VI, som overtok tronen i 1999, absolutt makt. 

Bortsett fra den nye familieloven har fremskrittet 

mot demokratiet vært begrenset. 

Som i Iran er graden av folkets fremmedgjøring 

fra politikken og den utbredte kynismen 

overfor det regjerende systemet slående. 

Men de to landene har mer felles enn som så. 

Marokko er i likhet med Iran en islamsk stat. 

Kongen er både religiøs og sekulær leder, 

og «kommandør for de troende» (Amir al- 

Muminin). Islamske religiøse skikker er obligatoriske 

for muslimer (selv om de som ikke 

overholdt Ramadan-fasten i fjor slapp unna 

med en advarsel i stedet for bot). Som Iran 

– og andre land i den arabisk-muslimske verden 

– er Marokko et dypt konservativt land 

der tradisjon og islam går hånd i hånd. 

I begge land har forandring skjedd innenfor 

en islamsk ramme, gjennom ijtihad (uavhengig 

granskning av religiøse kilder) og tafsir 

(tolkning av Koranen). I begge land har kvinner 

spilt en aktiv rolle i dette. De definerer 

seg selv som «aktivister for kvinners rettigheter»: 

Få, spesielt i Marokko, liker begrepet 

«feminist» som de mener er for begrenset, og 

knytter seg til en tid og et sted som ikke er 

deres. Disse kvinnene kommer fra et bredt 

religiøst spekter, fra islamister til sekulære 

– et annet begrep mange kvinner i begge land 

ikke er komfortable med. 

Marokkos reform av familieloven kom på 

bakgrunn av en lang prosess der kongen og 

en sterk kvinnebevegelse spilte hovedrollene. 

Reformen ble gjennomført innenfor sharialoven 

(islamsk lov). Kvinner har nå ifølge 

loven likeverdig status med menn, inkluderes 

i familierettighetene, og har rett til å be om 

skilsmisse og til å gifte seg uten tillatelse fra 

et mannlig familiemedlem. Kompromisser 

måtte imidlertid inngås. Flerkoneri kunne 

for eksempel ikke avskaffes (det forekommer 

tydelig i Koranen), men det er gjort 

betydelig vanskeligere. 

Overgangen fra reform til 

lovtekst var langt fra fredelig. En 

tidligere reformplan (kalt Planen 

for integrering av kvinner i utviklingen) 

ble fremmet i 1999 av 

den sosialistiske statsministeren 

Abderrahman Youssoufi. Den ble 

presentert for Verdensbanken for 

å gi Marokko troverdighet og vise at landet 

var innstilt på modernisering av samfunnet. 

Dette fremprovoserte kritikk fra ministeren 

for islam, Abdelkebir Alaoui M’Dghari. 

Debatten ble offentlig, regjeringen gjorde 

retrett og to leirer ble dannet: uavhengige 

aktivister for kvinners rettigheter kom 

sammen for å danne bevegelsen Printemps 

de l’Egalité (Likestillingens vår), og på den 

andre siden sto islamistene og deres konservative 

støttespillere. 

Den 12. mars 2000, få dager etter den internasjonale 

kvinnedagen, marsjerte mellom 

200.000 og 300.000 mennesker fra kvinnegrupper, 

menneskerettighetsbevegelsen og 

politiske partier (samt minst seks regjeringsmedlemmer) 

til støtte for planen i hovedstaden 

Rabat. Noen krevde at planen skulle gå 

enda lenger. I Casablanca trakk en islamistisk 

motdemonstrasjon enda flere mennesker, og 

avviste planen som pro-vestlig og anti-muslimsk. 

Kongen utnevnte en kommisjon på 

15 medlemmer for å revidere reformen i 

samsvar med islam. Blant de tre kvinnelige 

kommisjonsmedlemmene var Nouzha 

Guessous (50), professor ved Casablancas 

fakultet for medisin og farmasi, initiativtaker 

til Den marokkanske menneskerettighetsorganisasjonen 

(OMDH) og politisk uavhengig. 

Guessous kaller seg feminist, «men i 

en bredere betydning av ordet. Jeg tror på 

universelle rettigheter og mener dette ikke 

strider mot islams prinsipper.» Hun mener 

beskyldningene om at reformen var antimuslimsk 

«tvang kvinneorganisasjonene og 

marokkanske intellektuelle til å omdefinere 

forslagene svært nøye og innenfor en islamsk 

referanseramme, og bevise at de var basert 

på vår arabisk-muslimske kultur, ikke diktert 

av Vesten. Jeg tror dette var den viktigste 

taktiske endringen under hele basketaket.» 

Kongens tale da han introduserte prosjektet 

var oppsiktsvekkende, hver eneste reform ble 

legitimert ved henvisninger til Koranen. Like 

oppsiktsvekkende var det at kongen deretter 

ga dokumentet videre til parlamentet, og 

spilte for en gangs skyld etter demokratiske 

spilleregler. 

Den 16. mai 2003 ble 45 mennesker drept 

under fem selvmordsangrep i Casablanca. 

Disse attentatene var uten sidestykke og dypt 

sjokkerende. Bombemennene tilhørte Salafist 

Jihad, en gruppe med tilknytning til al-Qaida. 

Men mange marokkanere la skylden på den 

hjemlige islamistbevegelsen, som i parlamentet 

ledes av Rettferdighets- og utviklingspartiet 

(PJD). PJD skyndte seg å omfavne den 

reviderte planen. 

Guessous tilføyer: «Angrepene den 16. 

mai gjorde folk oppmerksomme på ekstremismens 

farer, og tvang alle til å ta stilling, 

også den marokkanske staten. Det gjorde den 

ved å utvetydig erklære at den ikke ville gå 

tilbake på etableringen av en demokratisk, 

åpen og tolerant stat. Hendelsene forsterket 

også behovet for å vise at vi forholdt oss til 

våre islamske prinsipper.» 

Den politiske analytikeren Mohamed Tozy 

kaller reformen av familieloven revolusjonerende. 

Han understreker imidlertid at den 

fordrer utdanning og sosiale 

endringer. Vil dette skje? Leila 

Rhiwi, professor i kommunikasjon 

ved Universitetet i Rabat 

og koordinator for Printemps 

de l’Egalité, gir uttrykk for 

en utbredt bekymring på dette 

punktet: «Loven er ekstremt 

viktig, den erstatter underkastelse 

med likeverd. Men jeg 

frykter at den ikke vil bli satt ut i praksis på 

grunnplanet og i rettssalene rundt omkring i 

Marokko. Vi overlater for mye til dommernes 

skjønn. Vi har fortsatt mye arbeid å gjøre.» 

Rhiwi sier om seg selv: «Jeg er muslim når 

det gjelder kultur, men jeg har ikke noe i mot 

å bli kalt sekulær feminist: vi har begynt å 

snakke åpent om sekularitet i våre diskusjo- 

«Vi er nødt til å 

skille religion 

og stat» 

Shahla Lahiji 

ner om demokratiet siden 16. mai.» 

Khadija Rouissi (40) er en erklært sekulær 

feminist, ledelseskonsulent og generalsekretær 

for menneskerettighetsorganisasjonen 

Forum verité et justice (Forum sannhet og 

rettferdighet). Hun bekymrer seg også for at 

«dommerne, som alle er menn, ikke vil sette i 

verk den nye reformen.» 

Hva sier islamistene selv? Nadia Yassine 

er talskvinne for Jama’a al-Adl wal-Ihsan 

(Rettferdighet og barmhjertighet) og datter 

av bevegelsens 76-årige grunnlegger, 

sjeik Abdessalam Yassine, som i boken La 

Révolution à l’heure de l’Islam (Revolusjon 

i islams tid) skrev de berømte ordene om at 

spørsmålet var å «islamisere moderniteten, 

ikke modernisere islam.» Hun beskriver seg 

selv som en «militant, sosial ny-Sufi» og 

avviser begrepet feminist: «Det høres for 

hevngjerrig ut». 

Hun innrømmer at beslutningen om å 

demonstrere mot reformen i 2000 var en 

«taktisk feiltakelse. Det var en politisk handling 

for å vise islamistenes styrke. Men vi 

arbeidet også mot reformen fordi den kom 

etter Beijing-konferansen, 2 og var påtvunget 

oss fra verden utenfor. Samfunnet vårt kan 

være i dårlig forfatning, men vi er nødt til 

å finne våre egne løsninger. Vestlige kvinner 

hadde ingen rettigheter før de kjempet for 

dem: for oss er det motsatt, vi har mistet våre 

opp gjennom årene.» 

Yassine ser også en annen dimensjon: 

«Vår verden er åndelig. For oss har kvinners 

rettigheter tre poler: menn, kvinner og Gud. 

Vi trenger denne åndelige komponenten for å 

slipe ned de skarpe kantene. Og ja, vi nyleser 

og studerer de hellige tekstene: det gikk galt 

for kvinner i vårt samfunn på Mu’awiyas 

tid, 3 det var da kvinner ble slaver. 

Vi vil ha flere rettigheter, men vi 

vil ha dem for å styrke harmonien 

med resten av familien. Kvinners 

rettigheter kan være en ond sirkel 

fordi vi er nødt til å unngå fragmentering 

av familien, som lett 

kan oppstå.» Nå kritiserer Nadia 

Yassine reformen for ikke å gjøre 

nok: «Den nye loven burde gå 

mye lenger i å gi kvinner retten 

til å definere sine betingelser for å akseptere 

flerkoneri og skilsmisse. Og den har mislyktes 

totalt i å gjøre noe med spørsmålet om 

kvinners arverettigheter.» 

Al-Adl wal-Ihsan-bevegelsen er populær, 

spesielt i byene og på universitetene, 4 og 

populistisk: Den sprer håp om endring på 

alle nivåer, åndelig, politisk og kulturelt. 

Organisasjonen utfordrer monarkens status 

quo, og henter legitimitet fra sin støtte i 

folket. Bevegelsen er kompromissløs når det 

kommer til egne prinsipper, og holder seg 

utenfor det politiske systemet. Flesteparten av 

tilhengerne stemmer på PJD, et konservativt, 

religiøst parti som appellerer til tradisjonsbundne 

marokkanere. Eller som al-Adl wal- 

Ihsan-lederen Hakima Muktary i Rabat sier: 

«Våre oppfatninger skiller seg i stor grad fra 

PJDs. De aksepterer det politiske spillet, det 

gjør ikke vi.» 

Mange kvinner som led under den gamle 

moudawana-loven dras mot al-Adl wal- 

Ihsan. Najia Rahman (44) er fra Oujda i det 

østlige Marokko. Hun var en opprører: hun 

ville ikke be, og dekket ikke til hodet. Men 

giftet seg gjorde hun, et ulykkelig ekteskap. 

Etter år med mishandling, barn og arbeid 

kom hun over Abdessalam Yassines tekster: 

«Jeg tenkte, dette er nytt, det er ikke som 

Hassan al-Banna eller Sayyid al-Qutb. 5 Noe 

klikket i meg. Jeg ble medlem, og har vært 

det i 18 år nå. De ga meg mot til å søke om 

skilsmisse, ta fatt på karrieren min igjen, men 

først og fremst til å tenke. Nå tar jeg doktorgrad 

i psykologi.» Hva har hun å si om den 

nye familieloven? «Den vil ikke hjelpe meg 

med underholdsbidraget mitt. Det er ikke 

loven det er noe galt med, det er mentaliteten, 

korrupsjonen og det faktum at folk her, som 

for eksempel de lokale dommerne, ikke har 

utdanning.» 

På et møte i al-Adls Nur-komité (Lyset) 

i et hjem i Casablanca, snakker medlemmene 

fritt. De utveksler meninger uformelt 

om ethvert tema. En eller to kvinner er tilstede 

(al-Adl støtter blanding av kjønnene) 

og Nadia Yassine skriver referat. Hva vil de? 

«Avhellige muslimsk historie, tolke den på 

ny og forandre folk gjennom utdanning fra 

A til Å.» De sier: «Vi er klare for å spille det 

politiske spillet, men bare om reglene følges, 

og det er ikke kongehuset i stand til. Vi ønsker 

heller ikke bare valgreformer, men virkelige 

konstitusjonelle reformer. Kongehuset vet at 

vi utfordrer dets legitimitet. Vi utfordrer også 

privilegiene til den sekulære kvinnebevegelsen: 

de representerer en franskspråklig elite.» 

Marokkos to monolittiske kvinneleirer kommer 

ikke overens og har så å si ingen kontakt 

seg imellom. 

I Iran er situasjonen fullstendig annerledes. 

6 Der inngås overraskende allianser. 

Kvinneaktivistene definerer seg på enormt 

mange forskjellige måter: fra tradisjonelle til 

moderne, islamister til sekulære, konservative 

til liberale, sentrum til venstre og alle slags 

kombinasjoner av disse kategoriene. I et politisk 

klima med stor usikkerhet, og uten aktiv 

støtte fra iranske menn (i parlamentet og 

andre steder), har kvinner kjempet en ensom, 

individuell kamp. Forutsigbart 

nok identifiserte mange kvinnelige 

aktivister seg i begynnelsen 

med reformbevegelsen under 

president Khatami, med hans 

retorikk om sivilsamfunnet, 

ytringsfriheten og rettsstaten 

– med intens og tidvis voldelig 

opposisjon fra den teokratiske, 

konservative fløyen. Kvinnene 

og deres krav om likeverd er en 

vesentlig del av bevegelsen for demokratiske 

reformer. 

Deres seire er svært begrensede. Ikke 

minst fordi lovforslag i parlamentet kan 

forkastes av Vokterrådet, som har vetorett. 

De kan så henvises til Egnethetsrådet, som 

kan avgjøre konflikter mellom parlamentet 

og Vokterrådet ved voldgiftsdom. Slik fikk 

skilte iranske mødre den 29. november 2003 

omsorgsrett til sine sønner frem til de er sju 

år (tidligere gjaldt omsorgsretten bare til sønnene 

var to år). Omsorgsretten for døtre gjaldt 

frem til sju års alder, takket være det utrettelige 

arbeidet til Shirin Ebadi, som fremmet 

dette spørsmålet i 1997 da hun forsvarte 

den skilte moren til en seks år gammel jente, 

Aryan, som døde etter stemorens og brorens 

mishandling i farens hus. Etter 20 års kamp 

ble denne beskjedne seieren ansett som et 

betydelig fremskritt. 

«Iranske 

kvinner har nok 

kunnskap, de 

trenger ingen 

ledere.» 

Shirin Ebadi 

I juni 2002, etter en tilsvarende langvarig 

prosess, ble minstealderen for ekteskap hevet 

til 13 for jenter og 15 for gutter. Det var et 

kompromiss. Det opprinnelige lovforslaget i 

parlamentet i august 2000 foreslo 15 år for 

jenter og 18 for gutter. Siden 2001 har jenter 

over 18 fått lov til å reise utenlands uten tillatelse, 

selv om gifte kvinner fortsatt trenger 

ektemannens samtykke. 7 

Andre lover parlamentet har vedtatt siden 

2000 er blitt avvist: reformen av presselovene 

og skilsmissereglene, forbudet mot tortur i 

fengslene, tilslutningen til FN-konvensjonen 

om avskaffing av alle former for kvinnediskriminering 

(Cedaw). Kvinners liv er fortsatt 

mindre verdt enn menns: «blodpenger» (kompensasjon 

for skade eller død) for kvinner er 

halvparten av summen som gjelder for menn 

(og religiøse minoriteter er «verdt» halvparten 

så mye som muslimer). 

Så er det spørsmålet om chador og den 

påbudte islamske kleskoden (brudd på den 

kan straffes med opptil 74 piskeslag). 8 Etter 

årevis med taushet ble saken tatt opp, under 

Khatami, av reformistiske geistlige i ulike 

tidsskrifter. Den mest kjente av disse var tidligere 

innenriksminister Abdollah Nuri. Han 

tok til orde for at sharia-loven krever at de 

troende dekker til hodet og kroppen, men den 

sier ingenting om ikke-troende. Nuri måtte 

sone fem år i fengsel. 9 

De nye debattene ble publisert av Shabla 

Sherkat i månedsmagasinet Zanan (Kvinner), 

som hun startet opp i 1992. Magasinet ble 

berømt for sitt sterke feministiske perspektiv, 

som klarte å ikke avvike for mye fra islam. 

Zanan har et opplag på opptil 40 000, som er 

det høyeste av alle kvinnemagasinene (nærmeste 

konkurrent selger ikke mer enn 5000 

eksemplarer). Sherkat sier: «Da jeg startet 

Zanan ville jeg bare bruke mine ti års erfaring 

med kvinnespørsmål. Det krevde mot. 

Ordet ’feminisme’ ble brukt som skjellsord. 

Jeg ønsket ikke å bli kjent som en forsvarer 

av feminisme, jeg ville bare snakke om 

det. Feminisme er fortsatt et nytt fenomen 

her: Vi må bruke det til å skape enhet, til å 

oppmuntre kvinner til å protestere sammen 

mot kjønnsdiskriminering. Det er derfor jeg 

nekter å knytte noe adjektiv til ordet, som 

islamsk eller sekulær. Jeg har ikke tid til slike 

merkelapper. Jeg er kort og godt feminist.» 

Sherkat stilte spørsmål ved chador-påbudet 

i full offentlighet på en konferanse i Berlin i 

2000. Andre velkjente reformister deltok også 

på konferansen, og alle ble straffet. Sherkat 

fikk seks måneders betinget fengsel. Shahla 

Lahiji, som er menneskerettighetsaktivist og 

har de siste 20 årene vært leder av det prisbelønnede 

forlaget Roshangaran, fikk fire og et 

halvt år som senere ble redusert til seks måneder. 

Dette for å ha snakket om sensur. 

«Kvinnespørsmål er fortsatt svært sensitivt 

her,» sier Lahiji. «Begrepet ’islamsk feminisme’ 

er problematisk. Folk tenker på det 

som at du er overlegen i forhold til menn, 

og i tillegg går rundt naken. Problemet her 

er at religionen har kommet inn i dagliglivet: 

vi er nødt til å skille religion og stat. Faktisk 

ville vi ikke trenge religion om menneskerettighetene 

var bedre utviklet. De [mullaene] 

vil ha mer segregasjon, parker kun for kvinner, 

busser for kvinner og så videre. Det vi 

faktisk trenger er å utdanne mennene.» Lahiji 

har forbud mot å snakke offentlig. Som alle 

andre i Iran følger hun reglene. Hun går med 

chador «fordi loven krever det. Selv om jeg 

ikke liker det som ligger bak: ’dere kvinner er 

syndens hjerte’.» 

Hun er ikke bitter. Faktisk er hun overraskende 

forhåpningsfull. Hun snakker om 

effekten av Irans krig mot Irak på 1980-tallet: 

«Kvinner ble familieoverhoder, og dette ga 

dem selvtillit. Det var starten. Nå gjør den 

yngre generasjon utrolige ting. De har så 

mye talent. Se på filmindustrien vår! Det er 

ikke så mange roller kvinnelige skuespillere 

kan få, og de kan ikke berøre menn, men se 

hvor mange toppregissører som er kvinner. 

Og se hvor mange kvinnelige studenter vi 

har: jenter ved de tekniske universitetene som 

studerer fag som matematikk og IT. I fjor var 

over 62 prosent av dem som kom inn på universitetet 

kvinner! Med alle begrensningene 

vi har er det ren magi!» 

Det er ikke mange kvinner som tør snakke 

så fritt som Lahiji. Men Noushin Ahmadi 

Khorasani (35) er en annen åpen og sekulær 

personlighet. Hun redigerer et kvartalstidsskrift 

ved navn Fasl Zanan (Kvinneårstiden), 

og deltar aktivt i kampen for menneskerettigheter. 

Sammen med Parvin Ardalan driver 

hun et kvinnekultursenter. De har organisert 

åpne arrangementer siden 1999 – og skapt 

betydelig irritasjon hos myndighetene. De har 

startet en ikke-statlig organisasjon (NGO), 

men det tok dem to år å gjøre det. De har ikke 

tilgang til de fasilitetene og den støtten de 

mindre sekulære foreningene mottar. Ahmadi 

Khorasani og Ardalan kaller seg åpenlyst 

for feminister: «Og vi er sekulære. Men vi 

trenger ikke si det. I Iran er det implisitt 

bare gjennom termen ’menneskerettigheter’, 

som innebærer atskillelse av religion og stat. 

Faktisk ble ordet ’feminist’ for et par år siden 

tatt for å bety sekulær. Selv Shirin Ebadi kalte 

seg ikke for feminist på den tiden.» 

Azam Taleqani er redaktør for det reformistiske 

tidsskriftet Payam-e Hajer (Hajers 

budskap), som for tiden er forbudt. Hun er 

kvinneaktivist av den gamle skolen, som 

inngår i den nasjonal-religiøse retningen. 

Hun er datter av en berømt ayatolla og høyt 

respektert. Hun sier: «Menn burde revurdere 

kvinners situasjon, men jeg bekymrer 

meg for hele samfunnet, ikke bare kvinnene.» 

Til tross for sin skrantende helse 

meldte hun seg som presidentkandidat ved 

siste valg «for å prøve ut grunnloven: det er 

ingen grunn til at en kvinne ikke skal stille». 

Sommeren 2003 holdt hun en heldags 

én-kvinnesdemonstrasjon i den stekende 

heten for å protestere mot den kanadiskiranske 

journalisten Zahra Kazamis død 

den 12. juli, etter at hun var blitt arrestert 

for å fotografere Evin-fengslet. Hvordan 

definerer den ukuelige Taleqani seg selv? 

Hun ler: «Om jeg visste det ville jeg vært 

flinkere til det jeg gjør. Jeg håper jeg finner 

ut av det før jeg dør.» 

Mahboubeh Ommi Abbasqolizadeh (44) er 

redaktør for Farzaneh (Vis), det første kvinneforskningstidsskriftet 

i Iran (startet høsten 

1993), og hun driver flere statlige og ikkestatlige 

organisasjoner. Hennes suksess, sier 

noen, skyldes at hun ikke har beveget seg for 

langt bort fra det islamske etablissementet. 

Hun beskriver sin personlige ferd slik: «Jeg 

var islamist i revolusjonens dager. Så, på 

1980-tallet, studerte jeg i Egypt, kjønnsstudier. 

Det gjorde meg til en islamistisk feminist: 

Det innebar at jeg krevde langt større 

endringer gjennom det vi kaller ’dynamisk 

ijtihad’. Men nå kaller jeg meg muslimsk 

feminist, og jeg baserer meg på de religiøse 

intellektuelles bevegelse.» 

En av stjernene blant de religiøse intellektuelle 

er Hamidreza Jalaeipour, 10 sosiologiprofessor 

ved Universitetet i Teheran. Han 

forklarer deres tankesett. «Jeg er muslim, 

men ingen islamist,» sier han. «Jeg tror ikke 

på islam som en ideologi.» Religiøse intellektuelle 

tror på ’objektiv sekularisme’, det vil 

si atskillelse av religion og stat når det gjelder 

institusjoner, men ikke kultur.» Han legger til: 

«Iran har beveget seg forbi fundamentalismen: 

mange av oss er nå ’post-fundamentalister’ 

og vi er for en minimal islam.» Kan han gi et 

eksempel på objektiv sekularisme? «Kanskje 

det nærmeste vi kommer er dagens Tyrkia som 

ledes av det muslimske AK-partiet.» 

Abbasqolizadeh kommenterer: «Siden vi 

ikke har verdslig styre her, ser vi på det som 

demokrati. Jeg antar at du kan blande islam 

og demokrati. Vanskeligheten ligger i å sette 

det ut i livet når det gjelder kvinner. Det er 

noe veldig nytt.» 

Det er her kvinner som Shirin Ebadi kommer 

inn i bildet. I sin beskjedne leilighet i 

Teheran sitter den 56-årige advokaten og forkjemperen 

for kvinners og barns rettigheter 

med et knallblått skjerf rundt hodet, og sier 

at hun fremdeles tror reformer lar seg forene 

med islam: «Grunnloven har uansett sørget for 

sin egen revisjon, om det skulle trenges. Den 

har regler for folkeavstemning og lovendringer. 

Så reformer er ingen umulighet.» Når det 

gjelder kvinner sier hun: «Kvinnebevegelsen 

vokser seg sterkere, og blir mer velorganisert 

Jomfruens mirakuløse melk © Bettina Rheims, 1997, Ville Evrard 

og sammenvevd for hver dag som går. Iranske 

kvinner har nok kunnskap, de trenger ingen 

ledere. De står sammen, de er modige og 

oppvakte. Og de vil fortsette å kjempe for 

like rettigheter.» 

Shirin Ebadi beskriver seg som muslim. 

Hun forstår, i likhet med Nouza 

Guessous i Marokko og mange med 

dem, behovet for å finne et felles grunnlag, 

slik at islam kan leve side om side 

med universelle rettigheter og demokrati. 

1 I motsetning til meningsmålingen i 2000, der reformistene 

vant 70 prosent av plassene, diskvalifiserte det konservative 

Vokterrådet 2500 reformkandidater. Andre reformister trakk 

seg. Reformistene vant bare 43 av 289 plasser, med 64 plasser 

som fortsatt er uavklart og som skal fordeles blant 128 

kandidater. I Teheran stemte bare 28 prosent av de stemmeberettigede. 

Den landsomfattende valgoppslutningen var 

på 50,57 prosent. Se Bernard Hourcade, «Iran: a spring of 

change», Le Monde diplomatique, engelskspråklig utgave, 

februar 2004. 

2 FNs internasjonale kvinnekonferanse i Beijing i 1995. 

3 Den første kalifen i Ummayyid-dynastiet (657-680). 

4 Nadia Yassine anslår bevegelsens tilslutning til hundretusener. 

Islam-spesialisten og -analytikeren Mohamed 

Tozy anslår et sted mellom 10.000 og 20.000. 

5 Henholdsvis grunnlegger av Det muslimske brorskap I 1928 

og en ledende Brorskap-teoretiker, henrettet av Nasser i 

1965. 

6 Se Azadeh Kian, «Iranian women take on the mullahs», Le 

Monde diplomatique, engelskspråklig utgave, november 

1996. 

7 Noen reformer ble introdusert på 1980- og 90-tallet: 

restriksjoner ble løftet for fag en kvinne kunne studere, 

familieplanlegging og prevensjon ble gjort allment 

tilgjengelig, skilsmisselovene ble justert og kvinner ble 

utnevnt til rådgivende dommere (Ebadi mistet sin dommerposisjon 

I 1979). 

8 Chador er et stort halvmåneformet tøystykke som danderes 

utenpå klærne, vanligvis svart. O.a. 

9 Les Ziba Mir-Hosseini, «The Conservative-Reformist 

Conflict over Women’s Rights in Islam», International 

Journal of Politics, Culture and Society, Nr. 16 (1), 

Boston, høsten 2002; «Debating Women: Gender and 

the Public Sphere in Post-Revolutionary Iran», in 

Amyn Sajoo (ed), Civil Society in Comparative Muslim 

Contexts, I B Tauris & Institute of Ismaili Studies, 

London, 2002; Islam and Gender: the Religious Debate 

in Contemporary Iran, Princeton University Press, 1999 

and I B Tauris, London, 2000. 

10 Andre ledende religiøse intellektuelle er Abdol Karim 

Sorush og Alireza Alavitabar.


AFRIKA: I mange afrikanske land er tilknytningen til etniske grupper sterkere enn den nasjonale tilhørigheten. 

Dette får konsekvenser for statsmaktens legitimitet, og for hvilke demokratiske modeller som kan fungere. 

Hva slags demokrati? 

THIERRY MICHALON 

Lærer ved Antillene og Guyanas Universitet. 

Autoritære regimer, politisk ustabilitet, væpnede 

minoriteter som utfordrer makthaverne 

og kuppforsøk, er velkjente fenomener i 

afrikanske stater. Med noen få unntak, som 

Sør-Afrika, Elfenbenskysten og Burundi virker 

det som om statsmakten på det afrikanske 

kontinentet fremdeles leter etter et fundament. 

Kanskje man omsider bør begynne å 

tenke over det sentrale problemet, nemlig de 

politiske institusjonenes manglende legitimitet 

– som hindrer dem i å oppnå respekt for 

de reglene de innfører. Det vil si fravær av 

virkelige stater. 

Denne situasjonen skyldes i stor grad 

de mislykkede forsøkene på overføring av 

den moderne statens trekk, det vil si en stat 

som kan forordne regler for hele territoriet, 

og sørge for at de blir overholdt på andre 

måter enn gjennom tvang. I afrikanske samfunn, 

som er inndelt i «etniske» grupper 

snarere enn i lagvise samfunnsklasser, har 

demokratiets mekanismer – inspirert av det 

britiske systemet i dets amerikanske og franske 

varianter – vist seg uegnet til å gi myndighetene 

virkelig legitimitet. Den moderne stats 

grunnleggende begreper forblir fremmede for 

afrikanske kulturer – det gjelder begreper 

som juridisk person, allmenngyldige lover og 

flertallsdemokrati. 

Begrepet «juridisk person» betegner en kollektiv 

instans som har materielle midler, 

rettigheter, plikter og handlingsmuligheter 

som eventuelt kan innebære bruk av tvang. 

Den må ikke forveksles med formuene, 

rettighetene og pliktene til de fysiske individene 

som er den «juridiske personens» 

midlertidige representanter. Selve tanken om 

en slik «juridisk person» er svært abstrakt 

og ligger langt utenfor den mest utbredte 

verdensoppfatningen i afrikanske samfunn. 

Dermed blandes den offentlige makt sammen 

med statsoverhodets person. Dette skjer desto 

lettere fordi statsoverhodet for det meste blir 

valgt gjennom direkte valg med allmenn 

stemmerett. Fremgangsmåten 

er tilsynelatende demokratisk, 

men i Afrika bidrar den til å 

skjule institusjonene bak lederens 

person, og får lederen til å 

fremtre som legitim herre over 

offentlige goder. 1 

Tanken om allmenngyldighet 

og upersonlig rekkevidde 

– lovene og regelverket – er og 

blir i stor utstrekning fremmed 

for de afrikanske samfunn. 

De bygger på sedvaner knyttet til regionale 

underkulturer, som gjengir og reproduserer 

rollefordelingen i et avgrenset og kulturelt 

homogent samfunnslegeme. Forestillingen 

om at én og samme regel, som til overmål 

er utstedt av anonyme institusjoner, skal 

kunne gjelde i samme grad for millioner av 

underordnede, er fremdeles i dag vanskelig å 

forstå for det store flertall – ikke minst når 

menneskene dessuten er integrert i forskjellige 

forbindelsesnettverk som sørger for deres 

mest konkrete rettigheter og forpliktelser. 

Verken lovene eller avgjørelser som bygger 

på et regelverk, oppfattes derfor som virkelig 

tvingende. Jakten på særbehandling knyttet 

til forbindelser, blir betraktet som en normal 

måte å forholde seg til administrasjonen på. 

I Europa har demokratiske mekanismer 

som bygger på flertallsprinsippet komme 

til sin rett i samfunn hvor industrialisering 

og urbanisering har gjort slutt på kommunitaristiske 

solidaritetsbånd. I stedet har det 

oppstått en sterk sosioprofesjonell lagdeling 

som bygger på bevisstheten om interessemotsetninger, 

med andre ord samfunnsklasser. 

Motsetningen mellom enkeltes interesser (det 

Løsningen kunne 

være en form for 

demokrati som 

ikke er 

flertallsstyrt 

frie markedet) og andres (kollektivets tiltak 

for å dempe den ulikheten som følger av 

markedsmekanismene), har gjennom hundre 

år vært drivkraften for det demokratiske liv. 

Slik er både de offentlige institusjoner og det 

regelverket de innfører, blitt legitimert. 

De afrikanske samfunnene kjenner ikke 

noe tilsvarende i sin historie, for her samler 

vertikale solidaritetsbånd fortsatt 

enkeltpersoner fra sosio- 

profesjonelle nivåer som til 

tider kan være svært forskjellige, 

i grupper som bygger på 

slektskap. Selv om disse slektskapsbåndene 

kan være fjerne 

eller til og med innbilte, er de 

frukter av en felles, regional 

underkultur. Slike bånd støtter 

opp om den sedvanestyrte plikten 

til å utveksle tjenester. Det 

politiske liv er derfor svært «avpolitisert», 

fordi det handler lite om å ta beslutninger om 

polis' fremtid ut fra et spekter av ulike muligheter. 

Samtidig er politikken sterkt konfliktstyrt, 

på grunn av de stadige sammenstøtene 

mellom grupper som ønsker å tilegne seg 

maktens attributter – attributter med sterk 

tiltrekningskraft i samfunn som er preget av 

total fattigdom. 

De demokratiske reformene som ble iverksatt 

av nasjonale konferanser på 1990-tallet, fikk 

bare teoretiske virkninger, fordi flertallssystemet 

gir makten til den gruppen som sitter 

med flertallet i nasjonalforsamlingen. 2 Dette 

skaper frustrasjon blant de andre. Bakenfor 

sammenstøtene mellom «etnisk» homogene 

pseudopartier sørger dette systemet i praksis 

for at statens materielle og symbolske ressurser 

havner hos bestemte etniske grupper. De 

andre blir holdt på avstand, og dermed vil de 

på permanent basis bestride myndighetenes 

legitimitet, og avvise de reglene myndighetene 

forsøker å utstede. 

Likevel er det mulig å finne måter å legitimere 

institusjonene på. En føderal løsning 

kan vurderes. 3 Den vil kunne bryte med den 

seiglivede myten om at en sterk sentralmakt 

setter fart på byggingen av nasjonalstaten. I 

stedet plasserer man den vesentligste delen av 

makten på regionalt nivå, i etnisk homogene 

regioner. Denne muligheten har alltid vært 

avvist av de franskspråklige elitene i Afrika, 

fordi den fjerner seg fra den prestisjetunge 

franske modellen, og fordi muligheten for at 

elitene skal vende tilbake til sine egne regioner, 

ville bety å gi avkall på enhver personlig 

uavhengighet ved å gjeninntre i arkaiske samfunnshierarkier. 

Løsningen kunne derimot være en form for 

demokrati som ikke er flertallsstyrt, noe som 

lenge har vært praktisert i enkelte europeiske 

land (Nederland, men også Belgia og Sveits). 

Dette systemet er blitt analysert av den amerikanske 

politologen Arend Lijphart, under 

betegnelsen «konsosiativt» demokrati. 4 Det 

nederlandske samfunnet har lenge bestått 

av fire hovedsakelig kulturelle, vertikale 

«bæresøyler» (verzuiling): 5 katolikkene, 

kalvinistene, sosialistene og de liberale. Det 

går riktignok klasseskiller gjennom hver av 

disse søylene, som likevel har en sterkere 

stilling enn klasseskillene i struktureringen 

av samfunnslivet. Dette samfunnet er svært 

stabilt, fordi det har institusjonalisert sin 

kulturelle fragmentering. De politiske partiene 

fremstiller seg åpent som representanter 

for disse kulturelle fellesskapene heller enn 

som representanter for samfunnsklassene. 

Valgene på nasjonalforsamling foregår etter 

forholdstall, og regjeringen er ikke politisk 

homogen, men proporsjonalt sammensatt av 

de gruppene som er representert i nasjonalforsamlingen. 

Denne regjeringen er drevet av 

solid konsensusånd og utgjør på den måten 

et slags «tak» over de forskjellige samfunnsgruppenes 

«bæresøyler». 

I Afrika kunne en slik maktfordelingsmetode 

hvile på fem bestanddeler: 1. Valg på nasjonalforsamling 

etter en metode som åpent 

gjør det mulig for de viktigste etniske samfunnsgruppene 

å være representert i forhold 

Fra feiring av SørAfrikas tiårsjubileum som demokratisk stat, Pretoria 27. april 2004. EPA/JON HRUSA 

til sin demografiske tyngde. 2. Opprettelse 

av en bred koalisjonsregjering hvor disse 

fellesskapene er representert i forhold til 

den plassen de har i nasjonalforsamlingen. 

3. Opprettholdelse av den samme proporsjonaliteten 

både i fordelingen av offentlige 

midler og i styringen av offentlige tjenester. 

4. Vetorett for de gruppene som er i mindretall, 

slik at alle beslutninger nødvendigvis må 

være enstemmige. Det vil si en søken etter 

konsensus, noe som er velkjent for de afrikanske 

kulturene. 5. Hvert fellesskap innrømmes 

en viss uavhengighet i administrering av sine 

egne saker. 

Et slikt institusjonelt system krever imidlertid 

at visse betingelser oppfylles. For det 

første må det dreie seg om en forholdsvis 

beskjeden befolkning som er delt inn i et 

begrenset antall fellesskap, og disse må være 

forholdsvis konsentrert, geografisk sett. Slik 

er det i de fleste afrikanske land, hvor sammenblandingen 

av etniske grupper fortsatt er 

forholdsvis begrenset, selv i hovedstedene, og 

befolkningen i hver region er kulturelt homogen. 

Visse lokale kulturelle undergrupper vil 

likevel måtte innlemmes i den regionalkulturen 

de er en gren av, slik som bamileke-kulturen 

i Kamerun eller sara-kulturen i Tchad. 

For det andre må man ha en solid tradisjon 

for å løse konflikter ved konsensus. Dette er 

nettopp tilfellet i de afrikanske kulturene, 

hvor intet mindretall ville bestride vurderingene 

fra de eldstes samtaler, og hvor oppdragelsen 

undertrykker uttrykk for individuelle 

oppfatninger. 

For det tredje må elitene dele en felles 

opptatthet av nasjonens interesser på tvers 

av rivaliseringer mellom de forskjellige 

gruppene. De afrikanske elitene har gjennom 

mange år aldri lagt skjul på ønsket om å frigjøre 

seg fra disse kommunitaristiske besværlighetene, 

som utenlandske observatører har 

en tilbøyelighet til å idealisere, fordi de her 

tror de har funnet tilbake til et tapt paradis. 

«Hold opp med å snakke om 'solidaritet' når 

det gjelder våre gruppetilknytninger! Det er 

et altfor positivt uttrykk! Det dreier seg bare 

om forpliktelser vi ikke kan komme unna!» 

protesterer en akademiker fra Zaire overfor 

sine europeiske kolleger. 

For det fjerde må den nasjonale bevisstheten 

gjøre fremskritt i forhold til de etniske skillelinjene. 

I det store og hele har vi i så måte vært 

vitne til en tilbakegang helt siden 1960-tallet, 

fordi rivaliseringen om de privilegiene staten 

rår over, har skjerpet fiendskapet mellom de 

forskjellige gruppene – et fiendskap som ikke 

var særlig fremtredende før avkoloniseringen. 

Likevel bør vi ikke undervurdere de nasjonale 

kimene som lenge har vist seg i idrettskonkurranser, 

i hevdelsen av og stoltheten over en 

egen, kollektiv identitet, i anerkjennelsen av 

grensene, i identifiseringen med et statsoverhode 

på lang sikt (Leopold Sedar Senghor, 

Amadou Ahidjo, Joseph Mobutu, Gnassingbe 

Eyadema og Omar Bongo), og til og med i 

oppslutningen om en kollektiv utopi (Seyni 

Kountche i Niger, Thomas Sankara i Burkina 

Faso, Didier Ratsiraka på Madagaskar og 

Mathieu Kerekou i Benin). 

For det femte må regjeringen beskyttes 

mot trakassering fra nasjonalforsamlingens 

side, samtidig som den ikke må være trygg 

for ethvert mistillitsvotum. Dette er forutsetningen 

for at regjeringen skal kunne danne 

rammen for oppriktige og frie forhandlinger 

mellom statsråder fra forskjellige etniske 

grupper. 

For det sjette må det finnes politiske grupperinger 

som takket være sin konkrete forankring 

i fellesskapet, har en reell, legitim rett til 

å representere dette fellesskapet. Her vil det 

være tilstrekkelig å offisielt anerkjenne den 

faktiske situasjonen som har eksistert siden 

nasjonalkonferansene, og som går ut på at 

partiene – som det forresten er altfor mange 

av – går inn for å samle medlemmene av det 

fellesskapet en lederskikkelse opprinnelig 

kommer fra, rundt denne lederskikkelsen. 

Og endelig må ikke måten statsoverhodet 

utpekes på, gjøre det mulig for én person 

å sikre seg all makt. Statsoverhodet må 

velges av et begrenset valgkollegium, som 

for eksempel kan bestå av medlemmene 

av nasjonalforsamlingen og av de lokale 

forsamlingene. Man kan også tenke seg et 

presidentembete som går på omgang med ett 

års varighet, slik som i Sveits. Samtidig må 

presidenten begrense seg til å representere 

– det er regjeringen som må stå for den utøvende 

funksjonen. 

Demokratiet består først og fremst i 

den usminkede erkjennelsen av de reelle, 

kollektive konfliktene i samfunnslegemet. 

Flertallsdemokratiet, som holder mindretallet 

utenfor maktutøvelsen, krever en solid demokratisk 

kultur og en akseptert «samfunnskontrakt». 

Det «konsosiative» demokratiet, som 

gjør det mulig å utøve makten ved konsensus 

innen de forskjellige gruppenes eliter, later 

derimot til å være forenlig med den sosiokulturelle 

virkeligheten i dagens Afrika. 

1 Jfr. «Un désastreux exemple pour l’Afrique: l’élection 

du president de la République au suffrage universel» 

(«Et katastrofalt eksempel for Afrika: presidentvalg ved 

allmenn stemmerett»), Le Monde diplomatique januar 

1998. 

2 Jfr. Arthur Lewis: Politics in West Africa, Allen and 

Unwin, London 1965. 

3 For en annerledes oppfatning av føderalismen, jfr. 

Mwayila Tshiyembe: État multinational et démocratie 

africaine, L’Harmattan, Paris 2002. 

4 Arend Lijphart: «Théorie et pratique de la loi de 

la majorité: la ténacité d’un paradigme imparfait» 

(«Flertallsloven i teori og praksis: et ufullkomment 

paradigmes gjenstridighet»), Revue internationale de 

Sciences sociales, nr. 129, Paris august 1991, s. 515. 

5 Jfr. Serge Govaert: «Les 'piliers' de la Belgique vacillent» 

(«Belgias 'bæresøyler' vakler»), Le Monde diplomatique 

mars 2001. 

Under palmene 

i Tunisia 

TURISME: En tunisisk oase er blitt 

til et turistisk apartheidsystem, hvor de 

besøkende er avskåret fra all virkelig 

kommunikasjon med lokalbefolkningen. 

Den lille kontakten som eksisterer er av 

kommersiell art. 

CLAUDE LLENA 

Professor ved Det sosiale og økonomiske råd i Montpellier, Frankrike. 

Tozeur er en liten by sørøst i Tunisia, på 

grensen til Algerie, ved Saharas nordøstlige 

ytterpunkt. I nærheten av byen ligger en av 

verdens mest berømte oaser, med 200 kilder. 

Her finnes en fantastisk palmeskog på over 

1000 hektar, med mer enn 400 000 trær. En 

virkelig grønn lunge omgitt av sanddyner 

(erg) og steinørken (reg). 

I generasjoner har denne palmeskogen vært 

levebrødet til menneskene som bor her, disse 

homo situs 1 – fullstendig integrert i territoriets 

biotop. 2 Dyrking av grønnsaker (salat, 

beter, gulrøtter, bananer, dadler) har gitt den 

fastboende befolkningen matvaretrygghet, 

og organiseringen av landbruket har bygd 

på en fornuftlig utnyttelse av vannressursene 

og muliggjort en betydelig produksjon av 

matnyttige vekster. Siden 1300-tallet har det 

opprinnelig arabiske vanningssystemet sikret 

en fordeling av vannressursene, målt gjennom 

gadous eller hydraulisk timeglass. 

Hver enkelt har dermed hatt gratis tilgang 

til vann, distribuert til alle jordlappene 

takket være et sinnrikt irrigasjonsnettverk. 

Konflikter knyttet til vanning ble løst av en 

suveren folkedomstol som sørget for sosial 

likevekt i en befolkning som var selvberget 

når det gjaldt matvarer. Alle hadde sin plass i 

denne organiseringen av gruppens reproduksjonsmidler. 

På begynnelsen av 1990-tallet ble imidlertid 

denne skjøre økonomiske og sosiale 

balansen, basert på fornuftige løsninger, 

rokket ved. Regjeringen i Tunis valgte på 

dette tidspunktet å iverksette en politikk som 

innebar åpning for internasjonal turisme i 

stor skala. De finansierte byggingen av en 

internasjonal flyplass i Tozeur for å avlaste 

den overbelastede Middelhavskysten. Et 

dusin fire- og femstjerners hoteller ble reist 

for å tiltrekke seg pakketurister fra hele verden. 

Turoperatøren garanterte et minneverdig 

opphold: berbiske fester om kvelden med 

«folkloriserte» musikere, timelange rideturer 

på dromedar, og beduinkostymer for å leve 

opp til myten om ørkenen. 

De besøkende er avskåret fra all virkelig 

kommunikasjon med lokalbefolkningen. De 

deltar i et turistisk apartheidsystem, en todelt 

verden hvor den lille kontakten som eksisterer 

er av den kommersielle sorten. Derfor får 

turistene og lokalbefolkningen ikke på noe 

tidspunkt muligheten til å forstå hverandre 

eller dele felles bekymringer. Turistene går 

offisielt inn i et sosialt forhold basert på 

forbruk, og de tar dermed uhemmet for seg 

av vannressursene i Tozeur. Det bygges vanningsbrønner, 

hager og grønne plener, og 

kanalisering av drikkevann sørger nå for at 

turistenes vannreservoarer fylles opp. 

«Den som reiser uten å møte den andre, 

reiser ikke. Han bare forflytter seg», sies det. 3 

Han bringer med seg sine forestillinger om 

verden og reiser hjem med akkurat de samme 

ideene. Disse er til og med blitt bekreftet av 

opplevelsen – fordi han ikke har klart å utvikle 

seg gjennom kontakt med den innfødte 

befolkningen. 

Jordbrukerne i palmeskogen befant seg nå i 

konkurranse med hotellene om tilgangen til 

vannressursene. Deres situasjon forverret seg 

kraftig, også på grunn av ustabilitet i regnsy- 

klusen og en generell årlig temperaturøkning. 

Vannet, som historisk sett var blitt forvaltet på 

en fornuftig måte, ble nå en vare på linje med 

alt annet. «Den som kan betale for et produkt, 

kan tilegne seg det.» Kommersialiseringen 

har gjort denne en gang så rikelige ressursen 

til et knapphetsgode. Man må nå betale for 

vanning i palmeskogen – 1200 kroner årlig 

per hektar for ukentlig vanning. Selvfølgelig 

er det få jordbrukere som har overlevd denne 

utviklingen. Vannet er ikke lenger en ressurs, 

men en utgift. 

Litt etter litt har arbeiderne i oasen forlatt 

åkrene for å ta jobb i turistbransjen. 

Overgangen fra homo situs til homo economicus 

skjer raskt. Dette er naturlig nok ikke uten 

konsekvenser for de mest sårbare personene i 

dette samfunnet, det vil si de unge. Noen av 

dem får seg fast jobb på hotellene eller hos 

turoperatørene i byen. Flertallet må derimot 

være fleksible vikarer eller nøye seg med 

korttidskontrakter, og fungere som reservearbeidskraft 

tilpasset etterspør- 

selen. Siden 11. september 

2001 har turistbransjen vært i 

krise. Man kan derfor se mange 

lokale ungdommer henge rundt 

omkring på offentlige steder, 

mens de venter på turister. De 

klager over mangelen på besøkende, som en 

hvilken som helst etablert kjøpmann som er 

ivrig etter å selge varene sine. 

Med en arbeidsledighet på over 40 prosent, 

er hele dette området nå blitt avhengig av det 

som tilbys utenfra. Først og fremst når det 

gjelder matvarer. Grønnsaker leveres på markedet 

hver søndag, og kommer utenfra. De er 

dyrket på steder med høy produktivitet, der 

økologisk og sosial balanse ikke lenger er sikret, 

men der produksjonskostnadene er lavere 

enn i palmeskogen. Økonomiske kalkyler og 

lønnsomhetsfilosofi har tvunget seg frem på 

bekostning av selvberging og egenorganisering. 

4 Dette har ført til en destabilisering av 

den sårbare likevekten på territoriet. 

Også i økonomisk forstand er Tozeur blitt 

avhengig av tilstrømming utenfra. Mangelen 

på valuta betyr at turismen er områdets eneste 

inntektskilde. Denne industrien er imidlertid 

svært avhengig av internasjonale forhold. Ved 

hjelp av mediene har myten om ørkenen hatt 

en viss suksess, men til tross for lave priser 

den siste tiden, lykkes ikke turoperatørene alltid 

med å få turistene til å komme. Attentatene 

i New York og Washington og konfliktene i 

Midt-Østen har ført til en nedgang. 

La oss også nevne den kulturelle avhengigheten. 

Den vestlige modellen er blitt referansepunktet. 

Masseturismen skaper behov i 

befolkningen som den lokale produksjonen 

ikke kan dekke. Ungdommer henger etter 

turoperatørenes turistgrupper som om det 

dreide seg om reklameopptog. De er villig 

til å selge sjela si for en mynt, en gjenstand, 

en adresse… Deres eneste håp i all frustrasjonen 

er illusjonen om utvandring. 5 Flyktige 

forhold skyver den tradisjonelle mottakelsen 

i bakgrunnen. 

Forfatteren Ahmed bekrefter dette: «Inntil 

for noen år siden anstrengte ungdommen seg 

for å respektere tradisjonen… Men nå skaper 

de unge bare fortvilelse. De vil ikke lenger 

arbeide på jorda til våre forfedre, de vil heller 

la seg forderve i kontakt med turistene. De er 

ute etter penger, ikke vennskap – og det er 

to forskjellige ting… En muslim bør ta imot 

den fremmede og dele det beste han har med 

ham.» Forsøker dere ikke å vise ungdommen 

hva det tunisiske folkets verdier er, spør vi. 

«Selvfølgelig, men de er som blendet av den 

vestlige verden,» svarer Ahmed. 

Uansett har turismekapitalen og et rikt 

mindretall av eiendomsbesittere i Nord raskt 

slått kloa i inntektene fra turismen, på bekostning 

av lokalbefolkningen. Enda alvorligere 

Turistene går inn i 

et sosialt forhold 

basert på forbruk 

er det at turismen fremstilles som den eneste 

muligheten for såkalt utvikling i denne regionen. 

Koloniseringen av fantasien er kommet 

langt – myten om utvikling og om Vesten er 

fortsatt dens viktigste våpen. 

«Inntil for noen år siden arbeidet jeg 

sammen med faren min i palmeskogen,» 

sier 20 år gamle Bechir der han sitter på en 

benk og venter på turister. «Men det var hardt 

arbeid. Og ofte klarte vi likevel ikke å skaffe 

nok penger til familien. Når turismen er kommet 

er det ikke plass til landbruk her i Tozeur 

lenger. Den jobben som forfedrene våre gjorde, 

vil ikke vi fortsette med. Vi foretrekker å 

arbeide med turistene.» Hva om turistene ikke 

kommer, spør vi. «Hvis de ikke kommer… Ja, 

da får vi bare vente til de kommer… Det blir 

helt sikkert bra til slutt!» 

Denne fysiske og moralske forurensingen 

symboliseres av at ørkenen spiser seg inn i 

palmeskogen. I dag dyrkes bare 25 prosent 

av jorda og en betydelig andel palmetrær dør 

som følge av manglende van- 

ning og vedlikehold. I tillegg 

er palmeskogen oppsamlingssted 

for brukte vannflasker i 

plast – et av turistforurensningens 

materielle avfallsprodukter. 

Som om ikke dette var nok, startet man 

i fjor et faraoisk byggeprosjekt: en golfbane 

midt i ørkenen som kommer til å skamfere 

utkanten av palmeskogen. Hvordan skal man 

få gresset til å gro når store deler av området 

vil ligge i skyggen halvparten av året? Jo, 

man vil forsyne seg av grunnvannet for å 

plante gressmatter midt i ørkenen. Det verste 

er altså fortsatt i vente… 

Slik har en region som var selvberget med 

mat og stolt av sin kultur og sin identitet 

overlatt til et mindretall å styre deres nåtid og 

fremtid. Utviklingsprosjektene snur ryggen til 

tradisjonen for å tvinge frem en turistindustri 

til fordel for folk fra Vesten og en minoritet 

av eiendomsbesittere i landet – som kan 

spille golf under palmene… 6 En uanstendig 

og ynkelig aktivitet i denne situasjonen, fordi 

den rokker ved den skjøre økologiske og 

sosiale likevekten befolkningen i området er 

avhengig av. 

Mens de venter på turistene, er det en del 

av denne nedbrutte befolkningen som trosser 

et av islams grunnleggende påbud og tyr til 

alkohol – for å glemme at de har solgt både 

sjelen og palmelunden sin. Det er for øvrig 

mellom palmene de samler seg for å drikke, 

her er det ingen som ser dem. Ved å søke til 

den svalende skyggen fra palmetrærne, finner 

de kanskje også en symbolsk måte å ære 

befolkningens tapte stolthet på. 

1 Homo situs: et individ som fortolker og tilpasser seg de 

situasjoner han stilles overfor, ved hjelp av de midlene 

gruppen har til disposisjon. Han er en del av et territoriums 

biotop (et områdes biologiske miljø), og forsøker 

på ingen måte å dominere, men ganske enkelt å overleve. 

Homo situs er også et sosialt vesen, som tenker og 

handler. Se Hassan Zaoual, Territoires et dynamiques 

économiques, L’Harmattan, Paris, 1998. 

2 Territorium, i Roger Brunets definisjon i Le Territoire 

dans les turbulences, Belin, Paris, 1999: «Et territorium 

(…) er et egnet og tilegnet sted: noen har tilegnet seg det 

og det er egnet til noe.» 

3 Sagt av Alexandra David-Neel, en stor fransk reisende 

på 1900-tallet. 

4 Se sammendrag av den regionale konferansen 

«Autoproduction et développement social» i Marseilles 

5. oktober 2000. Spesielt innlegget til Guy Roustang: 

«Reconnaître l’importance de l’autoproduction». 

5 Se Pierre Vermeren, «les marocains rêvent d’Europe» 

(Marokkanerne drømmer om Europa) , Le Monde diplomatique, 

juni 2002. 

6 Samir Amin snakker om compradore-borgerskapet i 

Au-delá du capitalisme sénile, PUF, Paris, 2002. For å 

nyansere denne dominansen, viser han den stadig mer 

sårbare situasjonen til de rike: «De globale motsetningene 

mellom Nord og Sør kommer til å forverres. I 

denne situasjonen vil sårbarheten til compradore-makten… 

i landene i Sør muliggjøre…. en ustabilitet i deres 

dominans.»


HISTORIE: Mellom 1916 og 1922 var Det osmanske 

riket gjenstand for intens hestehandel mellom franskmennene 

og britene. Etter 1918 inntok USA rollen som 

dommer, «i befolkningenes navn». De ble likevel ikke på 

noe tidspunkt spurt til råds. 

HENRY LAURENS 

Professor ved Institut national des langues et civilisations orientales (Inalco) i Paris. Forfatter av 

blant annet La Question de Palestine, Bind I: «L’invention de la Terre sainte» (1799-1922), Fayard, 

Paris, 1999. 

I 1914 var de arabiske provinsene til Det osmanske riket under 

kollektiv og mangslungen innflytelse fra europeiske makter, som 

fikk følge av USA. Ungtyrkerne, som hadde sittet ved makten 

siden 1908, ønsket å bli kvitt denne permanente innblandingen, 

men prisen for dette var en autoritær sentralisme som førte til 

fremveksten av en arabisk uavhengighetsbevegelse som var villig 

til å søke støtte hos europeerne. 

Frankrike var den dominerende makten i «Det naturlige 

Syria», takket være økonomiske investeringer og landets 

betydning innen utdanning og kultur. Man snakket til og med 

om et «Levantens Frankrike». 1 Britene, som hadde okkupert 

Egypt siden 1882, måtte til slutt – motvillig – ta inn over seg 

Frankrikes overlegenhet her. 

Da Det osmanske riket gikk inn i krigen i november 1914, 

var det med den målsetning å frigjøre seg fra dominans utenfra 

og fjerne lokale uavhengighetsbevegelser. Fra begynnelsen av 

1915 ble arabiske politiske eliter undertrykt (hengninger, eksil 

i Anatolia). Hele befolkninger gjennomgikk store lidelser (de 

kristne i Libanonfjellet ble hardt rammet av sult, armenere 

og andre kristne i Anatolia ble deportert og massakrert). Det 

osmanske riket kalte til hellig krig, jihad, i et forsøk på å destabilisere 

de to store «muslimske maktene», det vil si Frankrike 

og Storbritannias koloniimperier. Britene holdt seg først til 

defensiv kamp i nærheten av Suez-kanalen, mens den britiskindiske 

hæren tok fatt på den vanskelige erobringen av Irak med 

utgangspunkt i Basra. 2 

Den hellige krigen truet imidlertid det franskdominerte Nord- 

Afrika (og deler av Afrika sør for Sahara) og det britiske India. 

Franskmennene og britene befant seg dermed i en defensiv 

posisjon, og søkte en ny juridisk formel som kunne gjenopprette 

deres gamle dominans. Først så de for seg å opprettholde 

et desentralisert osmansk rike, som i praksis ville være et protektorat. 

Gjennom angrepet på Dardanellene i 1915 for å true 

hovedstaden i Det osmanske riket, ble de tvunget til å akseptere 

russernes krav på Konstantinopel og dermed overveie en oppdeling 

av regionen. 

Det blodige nederlaget ved Dardanellene rokket ikke ved 

stormaktenes grunnprinsipp. Gjennom å mane emiren av 

Mekka, sjerif Hussein, til opprør, ønsket de å få en slutt på 

jihad-trusselen, og etablere en ny front mot Det osmanske riket. 

Høykommissæren i Egypt, MacMahon, førte derfor en komplisert 

korrespondanse med sjerifen for å få ham til å reise seg. 

Sviktende oversettelse og misforståelser om betydningen til de 

ordene som ble brukt, vanskeliggjorde denne korrespondansen, 

som allerede i utgangspunktet var tvetydig. Dette skapte så stor 

forvirring at løsningen ble utsatt til senere. 

Enkelte romantiske sjeler i Kairo, hvorav den mest berømte 

var T.E. Lawrence, den fremtidige Lawrence of Arabia, satset på 

en arabisk renessanse grunnlagt på beduinsk ekthet, som ville 

erstatte den osmanske korrupsjonen og den frankofone levantinismen. 

Disse beduinene, under kommando av Husseins sønner, 

prinsene i det hashemittiske dynastiet, ville naturligvis akseptere 

et britisk «velgjørende» formynderskap. London ga dem også 

løfter om et uavhengig «Arabia», men uavhengig i forhold til 

Det osmanske riket, ikke Storbritannia. Franskmennene på sin 

side ville utvide sitt «Levantens Frankrike» og skape et fransktalende 

og frankofilt «Stor-Syria» under fransk formynderskap. 

Hvordan fastsette grensen mellom det britiske Arabia og det 

franske Syria? Forhandlingene ble ført av franske François 

Georges-Picot og engelskmannen Mark Sykes. De pågikk i 

flere måneder, gjenspeilte utviklingen i styrkeforholdene, og ble 

avsluttet i mai 1916 med en brevveksling mellom den franske 

Folkeforbundets fallitt 

«Folkeforbundet er dødt, leve FN!» Slik kommenterte 

Lord Cecil, en av de ivrigste tilhengerne 

av Folkeforbundet, oppløsningen av det 

i april 1946. Men Folkeforbundets president, 

norske Carl Hambro, hadde allerede erklært: 

«Vi innrømmer at vi ofte har manglet moralsk 

mot, at vi ofte har nølt der vi burde ha handlet, 

og at vi har handlet der det ville ha vært mer 

fornuftig å vente.» Men Frankrikes representant, 

den frittalende Joseph Paul-Boncour, 

mente ikke at Folkeforbundet hadde mislyktes 

– problemet var at regjeringene ikke hadde 

greid å heve seg over sine egne særinteresser. 

Og for å minne om «suksessen» fra forbundets 

første år nevnte man forebygging av konflikter 

Oppdelingen av Det osmanske riket 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

ambassadøren i London, Paul Cambon, og den britiske utenriksministeren 

Edward Grey. 3 I følge overenskomsten skulle 

Frankrike stå for direkte administrasjon av en sone som strakte 

seg fra den syriske kysten til Anatolia. Palestina skulle være 

under internasjonal administrasjon (i praksis fransk-britisk fellesherredømme). 

Den irakiske provinsen Basra og en palestinsk 

enklave i nærheten av Haifa ble plassert under direkte britisk 

administrasjon. De uavhengige arabiske statene som skulle overlates 

til hashemittene skulle deles i to innflytelsessoner under 

hvert sitt formynderskap: den ene sonen, i nord, til Frankrike, 

og den andre, i sør, til Storbritannia. Linjen, som fikk navnet 

Sykes-Picot, skulle også legge til rette for bygging av en britisk 

jernbanestrekning fra Bagdad til Haifa. Russerne og italienerne 

ga sin støtte til avtalen, som hashemittene bare fikk tilslørte og 

uklare opplysninger om. 

I begynnelsen av 1917 begynte britene den vanskelige 

erobringen av Palestina. I april samme år trådte USA inn 

i krigen som «assosierte» – ikke «allierte» – på Frankrikes og 

Storbritannias side mot Tyskland. Den økende mekaniseringen 

av krigen gjorde at franskmennene og britene for alvor tok inn 

over seg hvor avhengig de var av oljen (i 1918 vant de allierte 

krigen takket være «en strøm av olje»). 

Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson følte seg på 

ingen måte bundet av de «hemmelige» avtalene hans partnere 

hadde inngått. Han inntok posisjonen som forsvarer av folkenes 

rett til selvbestemmelse, selv om han ikke hadde helt klart for 

på Balkan, hjelp til gjenoppbyggingen av den 

østerrikske økonomien, arbeidet med å skape 

grunnlag for en solid avvæpningspolitikk … 

Her «glemte» man Folkeforbundets maktesløshet 

da Japan angrep Kina i 1933 og da 

Mussolini invaderte Etiopia i 1935, for ikke 

å snakke om fremveksten av Nazi-Tyskland 

(1933) og den mislykte avvæpningspolitikken. 

«Jeg støtter de sterke og bringer de svake til 

taushet uten blodsutgytelser» – dette valgspråket 

mente Albert Einstein ville passe som 

inskripsjon utenfor Folkeforbundets hovedkvarter. 

Ved krigserklæringen i 1939 bestemte 

Folkeforbundet seg for å utsette sine møter 

inntil det ble fred … 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men «antibolsjevismen fikk en i 1939 til å 

huske at det fantes et Folkeforbund» (Paul- 

Boncour). Organisasjonen ville faktisk samles 

igjen for å ekskludere Sovjetunionen på grunn 

av angrepet på Finland i november 1939. Etter 

trusler fra Tyskland lovte forberedelseskommisjonen 

at Forbundet bare ville ta opp denne ene 

konflikten, noe som innebar at både invasjonen 

av Tsjekkoslovakia, invasjonen av Albania og 

angrepet på Polen ble forbigått i stillhet. Etter 

dette begrenset Folkeforbundet seg til «tekniske» 

aktiviteter: beskyttelse av flyktninger, studier 

av fremtidig gjenoppbygging og så videre. 

Da Vichy-regimets Frankrike i sin tur gikk ut av 

Folkeforbundet (som ikke våget å erstatte det 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

seg om det også skulle gjelde for ikke-hvite befolkninger, som 

de «brune» (araberne) eller de «gule» – for de «svarte» var det 

uansett helt utelukket. 4 

Britene i Kairo ønsket å gå tilbake på avtalen med franskmennene, 

i alle fall når det gjaldt Palestina, om ikke også resten 

av Syria. Og de hadde på dette tidspunktet solid støtte i London. 

De visste å bruke Wilsons retorikk på en troverdig måte: På ruinene 

av Det osmanske riket ville arabere, kurdere, armenere og 

jøder samarbeide under britenes velgjørende 

formynderskap. 

I den forstand brukte Sykes den sionistiske 

bevegelsen, noe som førte til Balfour-erklæringen 

av 2. november 1917 5 som annonserte 

etableringen av et jødisk nasjonalhjem «i 

Palestina». Den britiske strategien besto i å 

okkupere territoriet og oppmuntre det arabiske 

opprøret til å spre seg til Syria (men 

ikke til Palestina), samt en rekke offisielle 

erklæringer som gikk i retning av selvbestemmelse. For London 

innebar folkenes rett til selvbestemmelse retten til å velge britisk 

formynderskap. Da radikale arabiske nasjonalister avviste denne 

dominansen, ble de nedverdiget til den ærekrenkende statusen 

«levantinere», sammen med pro-franske elementer (vanligvis 

kristne). 

I 1918 ble spørsmålet om olje sentralt. Ifølge den fransk-britiske 

avtalen skulle Frankrike kontrollere Mosul, hvor det fantes store 

med det frie Frankrike, som ikke var anerkjent 

av «stormaktene»), deltok verken Tyskland, 

Italia, Japan, USA (der Senatet helt siden 1919 

hadde nektet å delta) eller Sovjetunionen lenger 

i dette «tomme skallet.» 

Woodrow Wilson, jurist og president i USA, 

hadde imidlertid i utgangspunktet hatt en 

stor visjon etter første verdenskrig. Etter at 

Storbritannia og Frankrike seiret med støtte fra 

USA, ønsket han å opprette en grunnleggende 

rettferdighet gjennom Folkeforbundet, mens 

Frankrike, den andre seierherren, ønsket en 

fred med oppreisning. Ved å innlemme dette 

prosjektet i selve fredstraktaten, håpet Wilson 

Brått gikk det opp for 

britene at araberne i 

Palestina og Irak kanskje 

ikke ville ha deres 

formynderskap. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

potensielle reserver, mens britene på sin side satt med konsesjonsrettighetene. 

Frankrikes statsminister Georges Clemenceau 

ville gjerne tilfredsstille den koloniale pressgruppen, men 

begrenset seg til «det nyttige Syria», som ikke innbefattet 

Det hellige land, men ga tilgang til oljeressursene. En for stor 

utvidelse av territoriet ville medføre for tunge administrasjonsbyrder 

som ikke sto i forhold til inntektene man kunne oppnå. 

Dette innebar å gå vekk fra kravet om «et fullstendig Syria» 

(«Stor-Syria»). Etter våpenhvilen drøftet 

Clemenceau oppdelingen av Midtøsten med 

Lloyd George direkte, uten vitner. 

Maurice Hankey, som var sekretær for den 

britiske regjeringen på dette tidspunktet, skrev 

i sin dagbok 11. desember 1920: «Clemenceau 

og Foch krysset [havet] etter våpenhvilen, og 

de fikk en stor militær og offentlig mottakelse. 

Lloyd George og Clemenceau ble 

ført til den franske ambassaden… Da de ble 

alene… sa Clemenceau: ’Godt. Hva er det vi bør diskutere?’ 

’Mesopotamia og Palestina’, svarte Lloyd George. ’Fortell meg 

hva De vil ha,’ spurte Clemenceau. ’Jeg vil ha Mosul,’ sa Lloyd 

George. ’Det skal du få,’ sa Clemenceau. ’Ikke noe mer?’ ’Jo, 

jeg vil også ha Jerusalem,’ forsatte Lloyd George. ’Det får du,’ 

sa Clemenceau, ’men når det gjelder Mosul, vil Pichon 6 skape 

vanskeligheter.’ Det finnes absolutt ingen skrevne spor eller 

notater fra denne samtalen (…). Likevel, til tross for sterkt press 

fra sine kolleger og alle slags berørte parter, gikk Clemenceau 

å erstatte den dødbringende rivaliseringen 

mellom nasjonalstater med et nasjonenes 

fellesskap. Dette nye Folkeforbundet skulle 

dessuten være en seier over stormaktene for de 

små statene som endelig var frie – blant andre 

Tsjekkoslovakia, Ungarn, de baltiske statene, 

Hedjaz og Syria. 

Wilson la imidlertid til at verden hadde 

behov for et enhetlig styre, og det skulle USA 

stå for. Ved begynnelsen av det tredje årtusen 

hører vi et ekko av dette når de amerikanske 

lederne som gode redningsmenn forsikrer oss 

om at de «er de rikeste og sterkeste, og derfor 

de beste til å styre». Den samme messianismen 

er der fortsatt, bortsett fra at da Folkeforbundet 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– som alltid har vært urokkelig – aldri tilbake på sitt ord, og jeg 

kan med sikkerhet si at Lloyd George aldri ga ham anledning til 

det. Slik skapes historien.» 7 

Siden franskmennene hadde satt delt adgang til oljen som betingelse 

for enhver avtale om territoriene, ble de to forhandlingene 

ført parallelt. Fra begynnelsen av fredskonferansen i Versailles 

avviste president Wilson fransk og britisk annektering av de tidligere 

tyske koloniene i Afrika og i Stillehavet: Han ville overføre 

dem til det fremtidige Folkeforbundet. Lloyd George manøvrerte 

behendig gjennom å foreslå at Folkeforbundet opprettet 

«mandater», som midlertidig skulle overlates til en «sivilisert» 

stat som skulle arbeide for uavhengighet. Han innlemmet her 

på diskret vis Det osmanske rikets arabiske provinser (såkalte 

A-mandater). Wilson aksepterte dette i januar 1919. 

De viktigste berørte partene ble ikke informert, og de ble 

bedt om å møte frem foran de alliertes øverste råd. Arabiske 

nasjonalister, pro-franske syrere og sionister (engelskmennene 

stoppet en libanesisk delegasjon for å hindre den i å komme til 

Frankrike) snakket dermed sammen i februar 1919, uten egentlig 

å kjenne til spillereglene. Lloyd George lot sine representanter 

utkjempe en styrkeprøve med franskmennene. Spørsmålet 

var om det skulle være ett mandat som gjaldt for hele Midtøsten 

(som uten tvil ville overlates til britene), eller to mandater, ett 

fransk og ett britisk. Franskmennene holdt stand. 

En eitrende sint Wilson sørget for at det ble nedsatt en kommisjon 

ble opprettet, ville Clemenceau at Frankrike 

skulle få oppreisning for de skadene landet 

hadde lidd, mens Wilson motsatte seg dette for 

den fremtidige fredens sak. I dag er det USA 

som ikke vil være avhengig av FN for å gå til 

aksjon, og Frankrike som har motsatt seg unilateralisme 

… 

Da Folkeforbundet ble oppløst i 1946, var 

det seierherrene etter andre verdenskrig, med 

USA i front, som i likhet med i 1918 var 

pådrivere for det nye prosjektet – De Forente 

Nasjoner. Genève-forsamlingen hadde holdt 

fast ved flere av aktivitetene sine, og på 

et tidspunkt var det til og med snakk om 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

å la Folkeforbundet fortsette å eksistere 

side om side med FN. I en situasjon hvor 

Sovjetunionen var ekskludert, USA fraværende 

og Tyskland, Italia og Japan var 

krigens tapere, lot man denne ideen ligge. 

Det var imidlertid en kontinuitet mellom 

de to forsamlingene: De Gaulle utnevnte 

Paul-Boncour som Frankrikes representant 

i San Francisco, og det nye FN valgte en 

nordmann, Trygve Lie, som sin første generalsekretær. 

Intensjonen var selvsagt at FN skulle 

være mer effektiv enn Folkeforbundet, men 

man støtte på de samme problemene, og det 

gjaldt ikke bare valget av medlemmer til 

som skulle forhøre seg med befolkningene om valget av mandatmakt. 

Brått gikk det opp for britene at araberne i Palestina og 

Irak kanskje ikke ville ha deres formynderskap. Franskmennene 

på sin side fryktet at syrerne var fiendtlig innstilt til dem, og at de 

ville bli tvunget til å gi etter for kravet om en libanesisk stat med 

kristen majoritet. De to europeiske maktene trakk seg fra kommisjonen, 

som deretter kun ble ledet av amerikanere. 

Etter å ha hørt palestinske arabere forkaste sionismen, kristne 

libanesere akseptere Frankrike, og syriske arabere kreve uavhengighet, 

kom kommisjonen til en konklusjon 28. august 1919 i 

favør av… amerikansk mandat! Det var imidlertid for seint: Det 

amerikanske senatet avviste Versaillestraktaten, og amerikanerne 

trakk seg fra alle konferansene til de allierte. 

Frankrike og Storbritannia sto dermed ansikt til ansikt 

igjen. Styrkeforholdene på bakken hadde snudd til fordel for 

franskmennene, som rådet over utvidede militære midler, mens 

London demobiliserte. Oppdelingen av mandater ble stadfestet. 

Fra konferansen i Deauville (september 1919) til konferansen i 

San Remo (april 1920) nøyde man seg med å finjustere Sykes- 

Picot-linjen. Den palestinske grensen ble flyttet noen kilometer 

lenger nord. Transjordan skapte forbindelse mellom Palestina og 

Irak, noe som gjorde det mulig å opprette en korridor som kunne 

sikre flylinjer til India, og på mellomlang sikt en oljerørledning 

som kunne transportere olje fra Irak til Middelhavet (ideen om 

jernbane tilhørte fortiden). Frankrike disponerte en fjerdedel av 

andelene (tidligere 23,75 prosent) i konsortiet som skulle utnytte 

disse oljeressursene. 

Det gjensto bare å innføre mandatsystemet gjennom en siste styrkeprøve. 

I Palestina, Syria og Irak iverksatte franskmennene og britene 

operasjoner som endte i en krig for å kue de innfødte befolkningene. 

Oppdelingen av Midtøsten i flere stater var ikke forkastelig i 

seg selv: Hashemittene hadde planer om dette helt fra starten, 

en oppdeling som skulle gagne Husseins eldste sønner. Men 

delingen skjedde mot befolkningenes vilje, under dekke av en 

frigjøringsretorikk som ble tømt for mening gjennom bruken 

av makt. Franskmennene og britenes autoritære fremgangsmåte 

representerte et varig tilbakeskritt sett i forhold til den politiske 

utviklingen i Det osmanske rikets siste tiår, hvor man hadde 

gjort noen vaklende skritt i retning virkelig politisk representasjon. 

Oppdelingen av territoriet er blitt stående, først og fremst 

fordi de nye hovedstedene og deres herskende klasser klarte 

å påtvinge de nye landene sin autoritet. Men begivenhetene i 

1919-20 ble oppfattet som et brudd på de løftene som var gitt 

(fremfor alt folkenes rett til selvbestemmelse). Spesielt ble de 

lokale elitene fratatt kontrollen over sin skjebne. Da den arabiske 

nasjonalismen igjen gjorde seg kraftig gjeldende, anerkjente 

de ikke denne oppdelingen som legitim, og fremmet etableringen 

av en enhetlig stat – vidundermiddelet mot alle problemer 

i regionen. De eksisterende statene led også under mangel på 

legitimitet, og var derfor varig svekket. Grunnleggingen av den 

jødiske staten førte regionen inn i en konfliktsyklus den ser ut til 

å være langt fra å komme seg ut av. 

I perioder har spøkelset av en ny «Sykes-Picot» eller deling 

av Midtøsten påtvunget utenfra, kommet tilbake. Vestens hevding 

av en moralsk overlegenhet grunnlagt på innføringen av 

demokrati og liberalisme fremtrer i dette lys som en skremmende 

tilsløring. Det er kanskje den alvorligste konsekvensen 

av valgene som ble foretatt i perioden 1916-20, og som jevnlig 

er blitt stadfestet siden. 

1 Levanten er den latinske betegnelsen på de østlige middelhavslandene. 

Bokstavelig betydning er «der sola går opp» (O.a.). 

2 Britene og inderne har ingen tanker om et romantisk Arabia, de vil utnytte det 

man på den tiden anså som enorme landbruksmuligheter i Mesopotamia, for å 

«gi verden mat». Se Charles Tripp, «Leçons d’une histoire coloniale oubliée» 

(Lærdommer fra en glemt kolonihistorie), franske Le Monde diplomatique, 

januar 2003. 

3 I 1919 kalte britene denne overenskomsten for «Sykes-Picot-avtalen», for å minske 

dens verdi. 

4 På fredskonferansen forkaster amerikanerne energisk det japanske kravet om 

likebehandling for rasene. 

5 Foruten å gå tilbake på den fransk-britiske avtalen, ønsket London også gjøre 

bruk av den antatte makten jødene hadde over Russland og USAs skjebne. I 

tillegg ble aksepten av de sionistiske tesene lettere på grunn av den bibelske 

innflytelsen i britisk religiøs kultur. 

6 Den franske utenriksministeren 

7 Stephen Roskill, Hankey, Man of Secrets, Collins, London, vol. II, 1972, s. 28- 

29. 

Sikkerhetsrådet. På samme måte som i 1918 

forkastet man ideen om at organisasjonen skal 

ha en egen militær styrke. Den samme avmektigheten 

kom raskt til syne i forbindelse med 

avvæpning, forebygging av krig og kontroll 

med militære budsjetter. Og selv om «De fem 

store» forsøkte å få respekt for avgjørelsene 

sine, var det bare USA som hadde atomvåpen. 

Sovjetunionen skulle også snart skaffe seg det. 

Og verken Washington eller Moskva var innstilt 

på å bli kontrollert av andre da den kalde 

krigen kom … 

MARC FERRO


Fugleinfluenzaens konsekvenser 

EPIDEMI: Udbruddet af fugleinfluenza i Thailand i begyndelsen af 2004 rystet 

fødevareindustrien i landet. Først forsøgte regeringen at benægte og undertrykke 

affæren, mens storstilede nationale kampagner opløftede spisning af kylling til en 

patriotisk handling. 

ISABELLE DELFORGE 

Journalist og forsker ved Focus on the Global South, Bangkok. 

Thailands ambition om at blive «hele verdens 

køkken» er blevet alvorligt svækket af fugleinfluenzaepidemien, 

som fejede hen over 

Asien fra midten af december 2003. Fra og 

med januar 2004 er mere end 20.000 tons fjerkræ 

blevet afvist af de japanske, europæiske 

og sydkoreanske autoriteter og returneret til 

de thailandske producenter. I alt blev mere 

end 100 millioner fugle i otte asiatiske lande 

slået ihjel af denne uhørte epidemi. I de fleste 

tilfælde som forbyggende foranstaltning. 1 

Verdenssundhedsorganisationen (WHO) 

har ladet alarmklokkerne lyde, eftersom 

de i 1997 havde konstateret, at virusen 

(kaldet H5N1) ikke blot inficerede dyr, 

men også kunne overføres til mennesker. 

Sundhedsmyndighederne frygtede specielt, at 

virusen kunne blive smitsom fra en person til 

en anden, uden direkte kontakt med et smittet 

dyr. Den forudgående SARS-epidemi («svær 

akut respiratorisk syndrom») var stadig frisk 

i hukommelsen hos alle: 34 personer smittedes 

med influenzaen H5N1 i Thailand og 

Vietnam, 23 er døde af den. 2 

I en rapport, offentliggjort i april 2004, fremmanede 

WHO «risikoen for en omfattende 

influenzaepidemi under de nuværende betingelser 

visse steder i Asien. Folkesygdommene 

kan dukke op igen med uforudsigelige intervaller 

og medføre ubetvingeligt høje sygdoms- 

og dødstal, voldsomme sociale forstyrrelser 

og store økonomiske skader. Ifølge forsigtige 

vurderinger, baseret på matematiske modeller, 

kunne den næste folkesygdom medføre 2 

til 7,4 millioner menneskers død.» 3 

I Thailand har epidemien kostet flest menneskeliv, 

og fugleinfluenzaen blev hurtig en 

national krise. Kyllingehandlen er særdeles 

indbringende for det thailandske monarki. 

Som verdens fjerdestørste eksportør af fjerkræ 

sælger landet næsten 90 procent af sin 

produktion til udlandet. En eksport til en 

værdi af 981 millioner euro, der primært går 

til EU og Japan. 4 Produktion af foder, opdræt, 

slagtning og salg af kyllinger udgør så vigtig 

en industrisektor, at fugleinfluenzaen menes 

at have medført et samlet tab på 2 milliarder 

euro for landets økonomi. Ifølge Tripol 

Jawjit, der er delegeret for oppositionspartiet 

Demokraterne i parlamentet, ramtes 670.000 

familier med opdræt som erhverv af epidemien. 

5 

Når sygdommen har bredt sine vinger 

langt udover opdræt af kyllinger og ænder, 

så skyldes det især, at den markedsførende 

virksomhed på fjerkræmar- 

kedet også er landets største 

handelsforetagende. Koncernen 

Charoen Pokphand (CP) er et 

internationalt konglomerat, der 

hovedsageligt er beskæftiget i 

landbrugs- og fødevaresektoren, 

tilstede i mere en 20 lande, og 

sidder på så forskellige aktiviteter 

som produktion af sædekorn, 

telekommunikation, petrokemi 

og de store handelskæder. 

Indførelsen af intensivt kyllingeopdræt 

i halvfjerdserne gjorde CP-koncernen 

kendt i Thailand. Selvom fjerkræ kun 

udgør omkring 10 procent af deres omsætning, 

så har fugleinfluenzaen fået koncernen 

til at vakle. Dens aktier faldt med 12,5 procent 

allerede på dagen for offentliggørelsen, hvilket 

medførte et voldsomt aktiefald på børsen 

i Bangkok. 

Udover de økonomiske følger udløste 

fugleinfluenzaen også en dyb politisk krise. 

Statsministeren Thaksin Shinawatra er en af 

landets rigeste forretningsmænd. Han forsvarede 

eksportørernes interesser på en så entydig 

måde, at forbrugerne og de små producenter 

følte sig manipulerede med. Pludselig var 

befolkningen ikke kun på vagt over for deres 

spisetallerken, men også over for landets lederes 

tale. Mistillidskrisen eksporteredes hurtigt 

til landets vigtigste samhandelspartnere. 

Regeringens svar på epidemien lignede 

mest en lang serie af tilsløringer, løgne, 

inkompetence og voldsomt diskutable 

beslutninger: den overordentligt forsinkede 

anerkendelse af epidemien; de selektive 

midler som valgtes for at dæmme op for 

dens udbredelse; den storstilede nationale 

kampagne, der opløftede spisning af kylling 

til en patriotisk handling; den unuancerede 

kampagne vendt mod de små bønders 

bedrifter til fordel for industriel opdræt. 

Efter først at have forsøgt at benægte 

og undertrykke affæren, indrømmede 

regeringen, hårdt presset af civilsamfundets 

organisationer og oppositionspartier, 

den 23. januar epidemiens eksistens. Flere 

kilder bekræfter, at industrien og autoriteterne 

vidste at influenzaen havde hærget i 

månedsvis. En veterinær fra Chulalongkorn 

Universitetet informerede således f.eks. 

landbrugsministeriet om at han havde sporet 

virusen H5N1 i kyllingeskrog – man gjorde 

intet. 6 

Disathat Rojanalak er en skuffet økologisk 

bonde fra Nong Chok nær Bangkok. Han 

viser os rundt i sit tomme hønsehus. «I 

december døde 650 af mine i alt 800 høns på 

få dage. Jeg fik kyllingeskrogene analyseret 

af landbrugsministeriets departement for 

opdræt. En funktionær forklarede mig, at 

kyllingerne var døde ’uden nogen egentlig 

sygdomsårsag’. Hvordan kunne jeg tro på, 

at dyrene ikke var syge? Da forstod jeg, at 

myndighederne holdt sandheden skjult for 

os.» Centaco er et slagteri i en af Bangkoks 

forstæder. Firmaet eksporterer dybfrosne 

kyllinger til Japan. Siddende på jorden i et af 

deres små kamre, blot to skridt fra fabrikken, 

fortæller én af de femten organiserede arbejdere: 

«Før epidemien blev offentlig kendt, 

havde vi langt mere overarbejde end sædvanlig. 

Vi slagter normalt omkring 90.000 kyllinger 

om dagen. Men fra og med november 

og helt frem til den 23. januar ekspederede vi 

helt op til 130.000 kyllinger om dagen.» 

Mange dyr ankom syge: «Man beordrede 

os til at behandle dem som sædvanlig, også 

selvom de allerede var døde pga. virussen», 

forklarer en kvindelige slagteriarbejder. «Det 

var os, som rensede kyllingerne. Det var 

tydeligt, at de var syge. Deres organer var 

forstørrede. Vi vidste ikke, at det drejede sig 

om influenza, men fra og med oktober holdt 

vi op med at spise dem.» 

Da de via fjernsyn fik viden om virussens 

natur, blev de bange. I to måneder havde de 

slagtet og behandlet sygt 

fjerkræ uden særlige sanitære 

forholdsregler. «Derfor bad 

vi ledelsen om at forbedre 

sikkerhedsforanstaltningerne», 

fortæller én af fagforeningslederne. 

«Vi bad 

om beskyttelsesdragter, og vi 

fik dem. Men det er ikke nok. 

Vi løber en større risiko end 

fjerkræavlerne, fordi vi nødvendigvis 

kommer i kontakt 

med kyllingerne. Vi er i berøring 

med blodet, med fjerne…»Tilsløringens 

strategi var sat i værk fra nederst til øverst 

på den sociale stige. Reaktionen fra David 

Brynes, europæisk kommissær for sundhed, 

var således en af de mest pinlige for Bangkok. 

Få dage inden den officielle bekendtgørelse af 

virussens tilstedeværelse på deres territorium 

havde statsministeren personligt garanteret 

over for Brynes, at landet var sparet for den. 

Pressen skrev, at kommissæren havde følt sig 

beskæmmet, så meget mere som regeringen 

forklarede, at den havde hemmeligholdt 

informationen over for ham af frygt for at 

fremprovokere en panik. 7 

Det dagligt udkommende erhvervsblad 

Manager beskyldte regeringen for at have 

dækket over affæren for at beskytte de store 

selskabers interesser. I stedet for at sætte de 

Kendte politikere 

stillede op 

på parade 

og fortærede 

demonstrativt 

thailandsk fjerkræ 

zoner, hvor virussen blev opdaget, under 

karantæne, så delte funktionærerne magre 

erstatninger ud til hønseavlerne til gengæld 

for deres tavshed og nedslagtningen af deres 

dyr. 8 Epidemien havde sendt verdensmarkedsprisen 

på dybfrosne kyllinger fra 1600 

dollars pr ton op på 2500 dollars. Ifølge 

Manager brugte den thailandske industri disse 

pragtmåneder til at øge deres profit. 9 

Regeringens støtte til kyllingefyrsterne tog 

en spektakulær drejning, da statsministeren i 

egen person kastede sig ud i et korstog for at 

overbevise befolkningen om at spise kylling. 

Han optrådte i et utal af tv-indslag med et 

kyllingelår mellem tænderne eller slikkende 

sig om munden foran et festmåltid af fjerkræ. 

Gigantiske reklameplakater, underskrevet 

af Bangkoks guvernør, videregav følgende 

budskab: «Hvis thailænderne ikke spiser thailandske 

kyllinger, hvordan kan vi da forvente 

at andre køber dem af os?» 

«Kyllingens festival» den 8. februar, som 

blev organiseret af regeringen, var topmålet 

i denne besynderlige kampagne. Charoen 

Pokphand og resten af industrieliten uddelte 

tusindvis af gratis måltider; den største kyllingeæder 

blev kåret efter en hård konkurrence; 

stjerner fra showbussines og kendte 

politikere stillede op på parade og fortærede 

demonstrativt thailandsk fjerkræ. Efter flere 

måneder med rygter og modsætningsfyldte 

informationer forblev befolkningen alligevel 

skeptisk, og mange restauranter holdt op med 

i flere uger at servere fjerkræ. 

Kyllingepatriotismen, som regeringen 

havde lanceret, var fyldt med kontradiktioner. 

Gaffelpatrioterne opmuntrede forbrugerne til 

at spise på fastfoodrestauranter som Kentucky 

Fried Chicken, hvor fjerkræet skulle være 

sundt og veltilberedt… og produceret af CPkoncernen. 

Når man forlader det anekdotiske plan, så 

viser magtens holdning tydeligt sin prioritering 

af eksportindustrien. I 2001 var landet, 

ifølge Verdenshandelsorganisationen, verdens 

femte største eksportør af fødevareprodukter. 

10 De fleste af monarkiets borgere drager 

dog ikke fordel af denne profitable handel. 

Forbrugernes og arbejdernes helbred 

tilsidesættes til fordel for eksportørernes velstand. 

WHO fik man til at kritisere manglen 

Pelikan i profil © Bettina Rheims, 1982, Paris 

på sikkerhedsforanstaltninger hos opdrættere 

og arbejdere længere nede i forsyningskæden. 

11 Informationskampagnerne, om den 

risiko som befolkningen var udsat for, og 

måden hvorpå den kunne beskytte sig, var 

helt og aldeles løsrevet fra kampagnen rettet 

mod at opretholde forbruget. 

På lidt længere sigt fremskynder krisen 

en omstrukturering af sektoren til fordel for 

industriel opdræt. Med påskud om sundhedsfaren, 

pålægger autoriteterne rent faktisk, at 

fjerkræavlerne konstruerer lukkede hønsestalde. 

Ude af stand til at gennemføre de nødvendige 

investeringer har tusindvis af mindre 

hønseavlere allerede måtte lukke og slukke og 

overlade pladsen til de store bedrifter. 

Den succes, som Thailand har haft på verdensmarkedet, 

har ikke ført dets 20 millioner 

små producenter og arbejdere i landbrugs- og 

fødevaresektoren ud af fattigdommen. Mens 

værdien af eksporterede fødevareprodukter 

steg med 52 procent i perioden fra 1995 til 

2002, så steg den gennemsnitlige gæld pr. 

landbrugsfamilie ligeledes med 51procent. 12 

Drivkraften bag denne succes var de små bønders 

stadigt øgede produktion, men deres indtægter 

formindskedes, og samtidig led miljøet 

en betydelig overlast af rovdriften på jorden. 

Ambitionen om at gøre Thailand til «verdens 

køkken» medførte, at varetagelsen af multinationale 

landbrugs- og fødevarevirksomheders 

interesser gik forud for befolkningens. 

1 Fugleinfluenza, Bulletin 31, WHO, Geneve, 2. marts 

2 Læs Philip Rivière, «Mobilisering mod SARS, passivitet 

overfor aids». Monde Diplomtique, juli 2003. 

3 WHO, «WHO consultation on priority on public health 

interventions», 27. april 2004. 

4 Tal fra Thai Broiler Association (Thailands sammenslutning 

for slagtekyllinger) 

5 Bangkok Post, 6. februar 2004. 

6 Idem, 30. januar 2004. 

7 Idem, 5. februar 2004. 

8 Idem, 25. marts 2004. 

9 Manager, Bangkok, 2. februar 2004. 

10 «Thai foods: to meet global demand», National Food 

Institute, Bangkok,oktober, 2003. 

11 Bangkok Post, 4. februar 2004 

12 Alternative Agriculture Network, Northern Farmers 

Federation, RRAFA, «Proposal to the Thai Governement 

for the position in the negociation on agriculture in 

Cancun – Mexico», Bangkok, august, 2003. 

Fargeløst fellesskap 

POLITIET: Franske politifolk med utenlandsk opprinnelse opplever rasisme fra kolleger og motarbeides av sine overordnede. 

MAURICE T. MASCHINO 

Journalist, har skrevet boken Oubliez les philosophes («Glem 

filosofene»), Complexe forlag, Brussel, 2001. 

«I det franske politikorpset finnes det kun 

franskmenn. Ingen bryr seg om hvilken 

opprinnelse de har. Og administrasjonen har 

ikke noe med det å gjøre», sier en høytstående 

embetsmann i innenriksdepartementet. 

Det er sikkert riktig. Men ettersom bare et 

titalls personer av nordafrikansk/afrikansk 

opprinnelse har lederstillinger innen politiet 

– «statistiske feil», sier en av hans kolleger 

når mikrofonen er slått av – tyder ikke det 

på en viss diskriminering? Selv om den er 

fordekt og kanskje ubevisst, er den vel likevel 

reell? «Politiyrket er åpent for alle,» svarer 

vårt intervjuobjekt, «det er ikke rasistisk, og 

alle kan finne seg til rette ut fra de egenskapene 

de har. Politikorpset er én stor familie». 

Så forsøker han tydeligvis å overbevise oss 

om at politiet vet å sette pris på de ulike 

familiemedlemmene, og leser opp forskjellige 

data: «Den marokkanske politibetjenten 

Mohamed L. nøler ikke med å pågripe en 

veskenapper, selv om han har fri. Den togolesiske 

kriminalbetjenten Joseph C. klarer å 

ta hånd om en opphisset person som truer en 

av kollegene hans med spesielt farlig kniv… 

Tro meg, politisolidaritet er ikke et tomt ord. 

I verste fall kan det oppstå spenninger mellom 

kolleger, men det skjer ikke ofte.» 

Fornektelse? Uredelighet? Det er ikke 

sikkert. Sophie Body-Gendrot og Catherine 

Wihtol de Wenden, som har skrevet en utmerket 

bok om rasediskriminering i det franske 

politiet, 1 forklarer at det franske systemet er 

så gjennomsyret av den ideologiske forestillingen 

om likhet og universalisme at man er 

blind for diskrimineringsproblemet. Det er et 

særdeles tabubelagt spørsmål.» 

Også blant politifolk, utenfor departementet. 

Abdelkader H forteller: «Min far var 

militssoldat i Algerie. Da foreldrene mine 

kom til Frankrike, sto de på bar bakke.» Men 

barna deres har steget i gradene: én er politibetjent, 

en annen politikaptein og Abdelkader 

H. er politifullmektig i fylket Nord. «Vi har 

ingen problemer med å integrere oss,» sier 

han. «Det er til og med lettere å komme inn i 

politiet enn i en bedrift. Hos oss er det mindre 

rasisme enn andre steder. Solidariteten 

dominerer.» 

Rachid B. arbeider i en av Paris’ forsteder, 

og er også en fornøyd politimann. Han er av 

nordafrikansk opprinnelse, og angrer ikke på 

at han valgte å bli politibetjent: «Jeg ville ha 

et yrke som ga meg anerkjennelse. Jeg ville 

at folk skulle respektere meg. Det gjør de nå. 

Jeg er stolt over å bære uniformen min, den 

blir alle imponert av.» Også kollegene hans? 

«Til å begynne med satte de meg på prøve. 

De eldre kollegene var litt forbeholdne, det er 

naturlig, det var opp til meg å tilpasse meg. 

Nå har jeg vist hva jeg kan, og er blitt akseptert. 

Det er sant at jeg ikke ser 'typisk' nordafrikansk 

ut.» Men likevel nok til at han på 

fritiden blir kontrollert oftere enn andre. Og 

det fryder han seg over: «Glattbarbert hode, 

utvasket jeans, skitne joggesko: selvfølgelig 

må jeg kontrolleres. Og da er jeg veldig stolt 

over å kunne vise frem politilegitimasjonen 

min.» Selv om en av betjentene i forbindelse 

med en identitetskontroll sa til kollegene 

sine: «Glem det, araberen hører til hos oss». 

Rachid smiler litt beklemt, og kommenterer: 

«Det er ikke vondt ment,. Det er bare deres 

måte å snakke på.» 

De fleste er ikke fullt så optimistiske, 

og klager for eksempel over at sensorene til 

muntlig eksamen på politiskolen ofte er partiske. 

Francine fra Mali forteller: «Kapteinen, 

som målte meg med blikket fra topp til tå, 

ville absolutt ha det til at jeg var et ustabilt 

menneske fordi jeg hadde hatt diverse strøjobber 

tidligere. Det er vel ingen grunn til at vi 

skal rekruttere deg, siden du jo likevel ikke 

kommer til å bli værende her?» En politisjef 

spurte Mimoum hvordan han ville oppføre 

seg hvis brigaden hans måtte pågripe nordafrikanske 

ungdomsforbrytere, og Karim ble 

spurt om han ville fortelle kameratene sine 

i forstaden at han jobber i politiet. «De gjør 

alt for å få oss til å miste motet,» forteller 

Maurice, opprinnelig fra Martinique og ansatt 

i ordenspolitiet (CRS). «Jeg hadde tenkt å 

ta offisereksamen, men det nyttet ikke. 'Så 

lenge jeg er her, er det ingen vits å prøve', sa 

avdelingslederen til meg. Hadde det ikke vært 

for han, ville jeg blitt forfremmet. Jeg er bare 

patruljeleder, etter 26 år i tjenesten.» 

Er dette kun enkeltstående tilfeller? Ifølge en 

undersøkelse i Lille og Marseille er utvelgelsesmekanismene 

avslørende. «Ulike former 

for verbal rasisme er spesielt vanlig når 

kandidatene er nordafrikanske. 'Hva ville du 

gjøre hvis broren din ble arrestert?' 'Tør du gå 

hjem med uniformen på deg?' Den kandidaten 

som nøler med å svare på slike spørsmål, blir 

eliminert.» 2 

Selv når han består, blir ikke politistudenten 

alltid så godt mottatt. «Navnet mitt var 

Mohamed, men jeg skiftet til et fransk navn, 

» sier Benjamin D., som arbeider i ordenspolitiet 

i Sør-Frankrike. Navneskiftet var til ingen 

nytte: «Hvis du bare visste 

hva jeg har vært gjennom på 

skolen! Jeg hadde strålende 

resultater, og alle muligheter 

til å stige i hierarkiet. 

Ledelsen ville ikke at jeg 

skulle det. De var etter meg 

hele tida, for å få meg til å 

bryte sammen. Jeg ble jevnlig 

innkalt til direktøren. Det 

hendte til og med at jeg ble 

stilt overfor et bord med 

offiserer som hadde drukket 

og mistet alle hemninger de 

hadde. 'Men hva har en araber i det franske 

politiet å gjøre?', utbrøt en av dem. Jeg var på 

nippet til å slutte.» 

Dette var på 1970-tallet. I dag er det 

flere politimenn av utenlandsk opprinnelse, 

fagforeningene er blitt mer påpasselige, og i 

1986 ble det vedtatt forskrifter for pliktetikk. 

Men på tross av alt dette har ikke situasjonen 

endret seg nevneverdig. «Det er vanskelig å 

få bukt med fordommene,» sier Josyane fra 

Martinique. «Araberne er de mest utsatte, de 

blir mistenkt for å være hyklerske – de er dårlig 

likt. Når det gjelder folk fra Vestindia… 

mange kolleger tror at vi ikke duger til stort 

annet enn å danse og synge.» 

De fleste av politibetjentene føler seg ikke 

integrert. Kader fra Algerie forteller: «Når vi 

pågriper ungdomsforbrytere i en forstad, blir 

kollegene mine aggressive. Vi er alle redde, 

selvfølgelig, for vi risikerer å få flasker og 

steiner kastet etter oss, men denne redselen 

får kollegene mine til å begynne å trakassere: 

'Skitne arabere!' 'Dra tilbake dit dere kommer 

fra!' Eller 'Vi er luta lei araberpakket!' De 

glemmer at jeg også er araber. Når de har fått 

roet seg ned, unnskylder de seg av og til, på 

sin måte: 'Du er ikke som dem.' Eller: 'Det er 

noe helt annet med deg'.» 

«På en måte er det jo sant, jeg er ikke 

en typisk araber,» sier Kader. Han er lys i 

huden, har glatt hår og snakker fransk uten 

aksent. Han «virker» derfor europeisk. «Da 

jeg begynte å arbeide på politistasjonen, så 

folk forundret på meg. De så sure ut, fordi 

de hadde ventet seg en nordafrikaner. En 

mørkhudet person med krøllete hår.» Og 

så kommer det en som ligner på dem selv. 

En som har mellomfag i engelsk. Som har 

bestått politiskolen med glans. Og som ikke 

nøler med å hjelpe dem når de strever med 

å skrive en rapport, «hvisker» til dem hvilke 

ord de skal bruke og retter skrivefeil. «Jeg var 

for hjelpsom, og det skulle jeg ikke ha vært. 

En araber som gir dem undervisning i fransk, 

nei, det tålte de ikke. Jeg var så redd for ikke 

å bli akseptert at jeg anstrengte meg dobbelt 

Det franske systemet 

er så gjennomsyret 

av den ideologiske 

forestillingen om likhet 

og universalisme, at 

man er blind for diskri 

mineringsproblemet 

så hardt. Men det førte bare til at jeg skilte 

meg ut.» 

Kader har de tre siste årene arbeidet ved 

en politistasjon i en forstad sør for Paris, og 

er hele tiden «på vakt». Hver gang det skal 

være utrykning i en «farlig» bydel, melder 

han seg. Men da stillingen som avdelingsleder 

ble ledig, var det ikke snakk om at han skulle 

få den: «Jeg var den med mest erfaring. Men 

hierarkiet ga stillingen til en ung kollega som 

nettopp var uteksaminert fra skolen – og som 

kom fra Bretagne.» Hvilke planer har Kader 

fremover? Han vil ta eksamen for å bli politifullmektig: 

«Jo mer en stiger i gradene, jo 

mer blir en respektert. Nederst på rangstigen 

blir man tolerert. Ikke mer enn det.» 

De fiendtlige holdningene holdes ikke alltid 

skjult. 30 år gamle Malika har de siste 

ti årene arbeidet som politibetjent. Helt fra 

hun gikk på politiskolen har hun blitt utsatt 

for disse holdningene: «Da vi trente, hendte 

det at Fatma-smykket mitt falt ut fra innsiden 

av jakken min. Hver gang forlangte instruktøren 

at jeg skulle ta det av meg. Men han 

sa ingenting til dem som hadde et kors rundt 

halsen.» I arbeidslivet har sjefene oppført seg 

på samme måte mot henne. 

«På politiskolen og på 

arbeidsplassen går vi alltid 

gjennom tre faser,» sier 

Sabine fra Senegal. «Først 

er det ubehagelig å vekke så 

stor oppsikt. Det kaller jeg 

«trynefasen». Med meg er 

det ikke noe problem: alle 

ser med en gang at jeg er 

svart. Etter hvert beskytter 

man seg, man blir usårlig. 

Men denne usårligheten er 

aldri perfekt. Siden varierer 

det: enten aksepterer man, 

eller så reagerer man.» 

«Kollegene klager ikke så mye,» sier en 

tillitsvalgt. «Sjefene liker det ikke, de tenker 

bare på sin egen karriere og vil ikke ha noe 

'bråk'. Hvis noen sier fra om rasistisk oppførsel, 

blir de uglesett. Alle går mot deg, og 

du blir enda mer isolert enn tidligere. Og i 

tillegg blir du stemplet som paranoid.» «Til å 

begynne med reagerte jeg når noen kalte meg 

hvit neger fordi jeg er født på La Réunion. Nå 

bryr jeg meg ikke om det lenger. En må bare 

bite det i seg. Eller være smartere enn dem, og 

få dem til å le av det selv.» 

Hvis det fantes flere politimenn av nordafrikansk, 

afrikansk eller vestindisk opprinnelse, 

gjerne i høyere stillinger, ville de kanskje 

bli mer verdsatt av hierarkiet og møte større 

aksept fra kollegene. De ville ikke lenger 

være et unntak, og kulturell blanding viser 

seg på sikt å fungere positivt. Men dette er 

langt fra noen realitet i dag, og det eneste integreringsforsøket 

som foreløpig er blitt gjort i 

Frankrike, endte med nederlag. 

Innenfor rammen av de såkalte 

«emplois-jeunes», 3 ble det i 1998 opprettet 

Sikkerhetsassistent-stillinger (ADS) øremerket 

unge mennesker. Ifølge daværende innenriksminister 

Jean-Pierre Chevènement skulle 

disse stillingene gi politiet muligheten til å få 

et åpnere forhold til ungdom med innvandrerbakgrunn. 

Sikkerhetsassistentene ble rekruttert 

via søknader, og når kontrakten gikk ut, 

kunne de avlegge politieksamen. Til tross for 

en omfattende kampanje, var resultatene lite 

oppmuntrende. «Politiet var ikke klar for å 

ta imot unge mennesker med en annen profil 

enn de vanlige kandidatene, som ofte var 

sønner av politimenn eller hadde fedre med 

annen høyere utdannelse,» forklarer Karin 

Zeribi, som på den tiden samarbeidet nært 

med innenriksministeren. «Fagforeningene 

var forbeholdne, og i enda større grad basispersonalet, 

som følte seg diskvalifisert: Disse 

assistentene hadde ingen utdannelse, men bar 

likevel uniform og skulle utføre det samme 

arbeidet som dem! De unge selv, spesielt de 

som kom fra forstedene, var heller ikke særlig 

begeistret: Den erfaringen de hadde med 

politiet fra før, gjorde at de snudde ryggen 

til prosjektet. Fra alle hold sto fordommene 

i veien.» 

Noen forsøkte seg likevel. Og ble skuffet. De 

fikk noen få ukers opplæring, og ble så satt 

til å utføre lite engasjerende arbeidsoppgaver 

som å holde vakt utenfor et departement eller 

et historisk monument, være sjåfører, mekanikere, 

bilvaskere, arkivarer… Som en av dem 

uttrykker det, hadde de følelsen av å være 

fyllmasse. «De som i utgangspunktet hadde 

en god ballast, klarte seg godt,» sier Jean- 

Pierre Raynaud, leder for politiets fagforbund 

(SNOP). «De som ikke hadde noe fra før, var 

like tomhendte da de dro.» 

Av de 15 000 unge menneskene som per 1. 

januar 2003 hadde denne typen ADS-stillinger, 

regner man med at 50-60 prosent kommer 

til å ende opp som politibetjenter. Men også 

her er beregningene svært omtrentlige når det 

gjelder hvor mange av disse som vil være av 

nordafrikansk/afrikansk opprinnelse. En rapport 

som for tre år siden ble utarbeidet av 

IGPN (politiinspeksjonen), anslo at de ville 

utgjøre 5 prosent. «Det må være 15 prosent», 

svarer en høytstående funksjonær fra innenriksdepartementet. 

«La oss si 10 prosent, mer 

enn det kan det ikke være,» konkluderer en 

fagforeningsrepresentant. 

SNOP har forgjeves lagt frem for nåværende 

innenriksminister Nicolas Sarkozy 

et prosjekt som ville kunne tiltrekke unge 

mennesker: «Vi foreslo for ministeren at det 

blir opprettet en egen skole for yrker som 

har med sikkerhet å gjøre. En slik skole ville 

være egnet for dem som ikke finner seg til 

rette i det tradisjonelle utdanningssystemet, 

og som er tiltrukket av politiyrket. I utdanningsperioden 

vil de ha en ordentlig kontrakt 

og et studiestipend, og|kke har tatt opp i seg 

normene for god oppførsel i samfunnet, 

og fordi deres erfaring med politiet gjerne 

begrenser seg til mer eller mindre umotiverte 

identitetskontroller, uberettiget voldsbruk 

eller varetektsfengslinger på grensen til det 

ulovlige. Polititjenestemennene på sin side 

fordi de ikke får noen opplæring som kan 

gjøre dem bedre skikket til å forstå kolleger 

eller samfunnsborgere generelt som har 

utenlandsk opprinnelse. I beste fall kan de 

på frivillig basis sette seg inn i islam eller 

arabisk kultur, men ingen hjelper dem i det 

konkrete møtet med den andre. Ingen hjelper 

dem til å bli bevisst på at den andre er unik, 

og å akseptere ulikhetene mellom mennesker. 

De er ikke beskyttet mot rasediskriminering. 

Ingen snakker til dem om det, ingen advarer 

dem. Av likegyldighet, av redsel for å møte 

en avvisende holdning. I sin undersøkelse 

bemerker Sophie Body-Gendrot og Catherine 

Wihtol de Wenden at «de som har ansvaret for 

opplæringen håper betjentene selv passer på å 

ikke ha diskriminerende reaksjoner». 4 

Men i dag gjør de det mindre enn noen 

gang. For i dag er «effektiviteten» det eneste 

som teller. Det er om å gjøre å foreta så 

mange kontroller og arrestasjoner som mulig. 

«Vi blir bedt om å vise frem resultater og øke 

statistikkene,» sier Kader. «Anti-kriminalitetsbrigaden 

(BAC) i min kommune foretok 

tidligere et førtitalls identitetskontroller hver 

uke. Nå er vi oppe i et hundretalls. Hvem er 

det som blir mest kontrollert? Det er nordafrikanerne 

og de svarte, selvfølgelig!» 

1 Les Editions de l’Atelier, Paris, 2003, 190 sider, 19 

euro. 

2 Ibid. 

3 Ordningen «emplois-jeunes» – stillinger øremerket ungdom 

– ble opprettet av den tidligere franske statsministeren 

Lionel Jospin. Målet var å hjelpe unge, arbeidsløse 

mennesker til å finne en første jobb. Det dreide seg om 

engasjementer på 4-5 år (ca. 80 prosent av lønnen ble 

finansiert av staten), med mulighet for fast ansettelse 

ved kontraktens utløp (O.a). 

4 Op.cit.


Falske forbilder på Olympen 

SPORT: Denne sommeren er spekket 

av store sportsbegivenheter som EM i 

fotball, sykkelrittet Tour de France og 

sommerOL. Kommersialiseringen og 

brutaliseringen som gjennomsyrer disse 

arrangementene skjules bak en maske 

av humanistiske verdier. 

JEANMARIE BROHM, MARC PERELMAN OG 

PATRICK VASSORT 

Henholdsvis professor i sosiologi ved Université Montpellier III, professor 

i informasjons- og kommunikasjonsvitenskap ved Université Paris X 

– Nanterre og førsteamanuensis i vitenskap og teknikk knyttet til fysisk 

og sportslig aktivitet ved Université de Caen. 

Etter andre verdenskrig begynte sport for 

alvor å bli et globalt fenomen, gjennom et 

stadig økende antall konkurranser. Sportens 

globalisering, kombinert med «sportifiseringen» 

av verden, er blitt en politisk-ideologisk 

størrelse til disposisjon for alle økonomiske 

makthavere. Etter at baron Pierre de Coubertin 

i 1896 vekket De olympiske leker til live igjen 

i Aten, har sport som fenomen vært kjennetegnet 

av en kombinasjon av flere faktorer: 

en utvikling uten sidestykke av nærmest alle 

idrettsgrener over hele kloden, internasjonal 

homogenisering av idrettsgrenene gjennom 

universelle regler, samt gradvis bortfall av 

lokalt forankrede teknikker og øvelser. 

Kombinasjonen av disse faktorene har 

på den ene siden formet tidsoppfatningen 

i verden (idrettsarrangementene skjer med 

stadig tettere mellomrom og er blitt faste 

tidsmessige holdepunkt som alle forholder 

seg til) og endret det geopolitiske rom 

(idretten utspiller seg på stadig flere arenaer: 

ved boligblokker, på idrettsarenaer, hjemme 

foran skjermen, i naturen). 

Og det hele inngår i et tv- 

show som sendes til et samlet 

verdenssamfunn. Det kan til og 

med se ut til at det oppstår en ny 

historieoppfatning på bakgrunn 

av disse hittil ukjente uttrykkene 

for tid og rom – en historie basert 

på idrettsutøvernes erobringer, 

rekorder og prestasjoner. Slik 

skapes myter og «fabelaktige 

legender», hvor sportsheltene 

opptrer som guder i et hav av 

bilder. 

Denne sportslige pandemien – utvidelsen 

av idrettens innflytelsessfære til sentrum av 

dagliglivet – kan vi få øye på i den globaliserte 

sportens nådeløse univers av «vinnere». 

Det offentlige rom, redusert til en tv-skjerm 

som sender drømmer, er overfylt av sport 

– selv politikken betraktes som en idrettsgren. 

Idrettsfeberen har smittet folks bevissthet med 

forbløffende hastighet, og gjort hvert individ 

Idrettsheltene 

er blitt 

reklamemakernes 

yndlinger, de 

ungdommen skal 

identifisere seg 

med 

til en innbitt supporter. Idretten kan nærmest 

regnes blant våre primærbehov – drikke, 

spise og sove – og den er nærmest alene om 

å fylle livene til ensomme folkemengder som 

er sløvet av sin lidenskap for det uviktige: et 

skudd mot mål, en sprint eller en serv. Sporten 

er en del av dagliglivets fundament, og for et 

stort antall mennesker finnes det ingenting 

utenfor idretten, annet enn den avgrunnsdype 

tomheten som formidles 

gjennom den tv-overførte, 

uautentiske sjargongen. 

Selv om de faktiske øvelsene 

finner sted på idrettsarenaene, 

forårsakes de fortryllede 

massenes fascinasjon nettopp 

av den utbredte tv-overføringen 

av konkurransene, som er banal 

og hypnotisk på samme tid. 

Fra ett bestemt punkt i verden 

– stadion – sendes bildene 

ut til alle mulige punkter, til 

alle hjem. Og konkurransene 

overføres på sin særegne måte: direkte, 

umiddelbart, i sakte film og i reprise fra alle 

vinkler. Om og om igjen. 

Idretten er nettopp gjennom den måten den 

foregår på, blitt en viktig del av det som 

driver globaliseringen videre. Det vil si en 

verdensomspennende romliggjøring innenfor 

et enhetlig, statisk og bokstavelig talt stivnet 

tidssystem, som bygger på tv-overføringens 

Hjulet © Bettina Rheims, 1981, Paris 

universelle makt. Sportens tidsregning har 

erstattet den tiden som fortsatt var preget av 

historisitet, kompleksitet og en viss dialektisk 

flyt. 1 I sportens tidsregning er det idrettsarrangementene, 

rekordene og tv-overføringene 

som bestemmer rytmen. Den «reelt eksisterende» 

idretten består av en avsindig mengde 

konkurranser, som roterer i henhold til en 

universell kalender. Idretten er i dag bare en 

av bestanddelene i en tid og et rom som får 

sin autonomi i og av kapitalen. Den er tidens 

og rommets nye hersker, i sitt bilde og som 

bilde. 

Toppidrettsutøverne er globaliseringens nye 

stjerner, og de har tatt filmstjernenes og 

showbiz-kjendisenes plass. Idrettsheltene er 

blitt de nye forbildene, reklamemakernes yndlinger, 

de ungdom skal identifisere seg med. 

Ikke bare bygger sponsorene opp utøvernes 

image som globaliserte standardprodukter: 

Globaliseringen bringer frem planetariske 

sportsfigurer som er uniformert gjennom 

skomerket de bruker. Deres felles språk er 

en form for kaudervelsk anglo-sportsspråk, 

de fører samme livsstil – drikker de samme 

«styrkedrikkene», bor på samme luksushotell, 

deler lidenskapen for raske biler, gjennomfører 

samme vanvittige treningsmengde, bruker 

de samme dopingmidlene, og er like opptatt 

av bugnende bankkonti. 

De er innrullert i team, i staller, i lag som 

kontrolleres av mektige økonomiske interes- 

ser. Disse «få utvalgte» bruker sin tid på å 

møtes rundt omkring i verden for å vise seg 

frem foran et uendelig antall publikummere 

som er redusert til fanatiske tv-tittere eller 

applausmaskiner, som i realityprogrammene. 

Idrettsideologiens faktiske makt er et 

resultat av idrettsarrangementenes tv-overføringer, 

uten annen styring enn en overflod 

av banale kommentarer. Den permanente 

tv-overførte globaliseringen omformer menneskers 

lidenskap for sport til lidenskap for 

bilder, til «ikonomani», for å bruke Günther 

Anders’ uttrykk. 2 Den generelle epidemi som 

infiserer bevisstheten stammer altså fra denne 

ustanselige tv-sportslige hamringen. Denne 

hamringen, godt hjulpet av digital teknologi 

som limer hver enkelt av oss til hver vår 

skjerm (det være seg filmlerret, mobiltelefon, 

hjemmekino eller vanlig tv-apparat), feirer 

ikke bare idrettens nye ikoner, den sørger for 

massiv spredning av idrettens verdenssyn. 

Friedrich Engels skrev følgende: «Ideologi 

er en prosess som den såkalte tenkeren uten 

tvil gjennomfører bevisst, men det dreier seg 

om falsk bevissthet. De kreftene som virkelig 

får prosessen i gang forblir ukjente for ham 

– ellers ville det ikke vært en ideologisk prosess. 

Altså forestiller han seg drivkrefter som 

er falske eller tilsynelatende.» 3 Slik skaper 

idrettens ideologi oppdiktede personifikasjoner 

av moralske verdier (den olympiske 

ånd, olympisk fred, fair play, god sportsånd, 

og så videre), samtidig som idrettens virkelige 

drivkrefter miskjennes, forvrenges eller 

fortrenges: akkumulasjon av kapital, frenetisk 

lønnsomhetsjag, de skadelige konsekvensene 

av konkurreringen. 

Den første formen for falsk bevissthet 

som kjennetegner dette Disneylandet som 

ideologisk apparat, er fornektelsen av enhver 

ideologisk karakter – en politisk benektelse av 

idrettens politiske karakter. Idretten fremstilles 

som en dyrking av bragder, et alternativt 

samfunn for sunn konkurranse, et fortryllet 

og fortryllende univers hvor man kan overgå 

seg selv – en verden hevet over ideologiske 

motsetninger, politiske ståsteder og religiøse 

overbevisninger. Dette bildet fremstår som 

naivt når det kommer fra utøvere og ledere, 

som er fullstendig oppslukt av denne både 

narsissistiske og stormannsgale drømmeverden. 

Det er mer pervertert når enkelte intellektuelle 

er like overbevist. Idretten presenteres 

som grunnleggende nøytral, apolitisk, 

utenfor all form for klassekamp, verken til 

høyre eller venstre (ikke engang i sentrum), 

og fullstendig hevet over sosiale konflikter. 

Nøytralitetsideologien benekter ettertrykkelig 

idrettens rolle som fordummende, indoktrinerende 

og massebedøvende institusjon. Like 

mye i den tredje verden som i de imperialistiske 

landenes storbyer. Denne ideologien 

har to hovedformer, som man uten problem 

vil kunne dra kjensel på under det kommende 

OL i Aten. 

Den første formen, som iherdig fremmes 

av alle strømninger på venstresida, består 

i å påpeke at idretten finnes i alle farger, 

fra knallrød til lyserosa. 

Hvis idretten organiseres 

på en «progressiv» 

måte, kan den bidra 

til kvinnefrigjøring, å 

bekjempe rasisme og 

fremmedf iendtlighet, 

fremme integrasjon, 

skape sosial mobilitet 

og fremme «kulturen». 

Det skal altså finnes 

en sann idrett, en utdannende idrett, en ren 

idrett, en idrett med et menneskelig ansikt. 

Kort sagt, en platonsk Essens eller Idé 

knyttet til sport, som ikke stemmer overens 

med de beklagelige overdrivelser, misbruket, 

naturstridigheten og avsporingene i den reelt 

eksisterende idretten. Men virkelighetens 

skitne forretninger, dopingskandaler og 

arrangerte resultater gjør selvsagt det de kan 

for å sette illusjonsmakerne på plass med 

jevne mellomrom. 

Doping er nå en 

multinasjonal industri 

med sine egne 

leverandører, filialer og 

mellommenn 

Den andre formen ideologien om ideologisk 

nøytralitet tar, er mer massiv. Den gjenoppstår 

fra tid til annen i forbindelse med enstemmig 

bifall for den «sportslige konsensus». Den 

massive oppslutningen, den totale – for ikke 

å si totalitære – mobiliseringen av menneskemengder 

som «skjelver av lykke» over stadiongudenes 

bragder, fremlegges som bevis 

for at «idrettsidealet» eller «den olympiske 

ånd» er universelle verdier. Det er derfor 

ganske bekymringsverdig å se intellektuelle 

– som vanligvis har mer kritisk sans – slå seg 

sammen med de muskelelskende massene. 

De virker ute av stand til å se at «sportifiseringen» 

av bevisstheten og det falske føleriet 

rundt «våre» idrettshelter har reaksjonære 

politiske funksjoner. 

De nasjonale ekstasene – noen snakker 

til og med om orgasmer – som fyller det 

offentlige rom etter en seier, har gitt idrettens 

venner anledning til å glede seg over en 

fornyet hellig enhet. Idrettsheltene fremstår 

dermed som fortroppen for et samfunn som 

har forsont seg med seg selv. Da Frankrikes 

flerkulturelle fotballandslag (som gikk under 

betegnelsen black-blanc-beur – svart-hvitaraber) 

vant VM i fotball i 1998, skylte en 

bølge av populistisk idioti over landet. 

Frankrikes lagkaptein, Didier Deschamps, 

kunne i fullt alvor bekrefte at «fotballen 

visker ut raseskiller, sosiale forskjeller og 

politiske uenigheter». 4 Landslagstrener Aimé 

Jacquet var enda mer poetisk: «Hele Frankrike 

kjente seg igjen i dette multietniske laget. Det 

er svært positivt for landet at disse unge 

menneskene, som er født i Frankrike, fulle 

av livsglede og ambisjoner, har kunnet glede 

så mange mennesker. Jeg tror dette kan være 

et flott springbrett for en nasjonal enhetsfølelse.» 

5 Lederskribenten i den kommunistiske 

avisa L’Humanité dro frem en metafor om 

«århundrets legende»: «De blåkledde heltene 

er nå gått inn i fotballens lysende evighet». 6 

Det overrasket derfor ingen da Zinedine 

Zidane ble kåret til «Frankrikes mest populære 

franskmann». Ei heller at de som hadde 

tatt de største dosene med sportsopium ville 

lansere ham som presidentkandidat. 

Denne samstemmigheten kunne imidlertid 

ikke holde stand mot virkeligheten særlig 

lenge. Heller ikke det begjærlige blendverket 

av «forstadsfotball», «gatefotball», «folkesport» 

eller «idrett for alle» kunne hindre 

«den sosiale kløften» i å bli større og de 

kollektive bånd i «vanskelige strøk» i å gå i 

oppløsning. Langt fra å føre til felles forståelse, 

ender idrettsarrangementene snarere 

med dramatiske hendelser og hatefulle voldshandlinger. 

Dette er ikke «feilgrep» eller 

tilfeldigheter, men en konsekvens av «seierfor-enhver-pris»-tankegangen 

som dominerer 

på alle nivåer. Idrettsjungelen speiler her sitt 

alter ego: den nyliberale globaliseringens 

jungel. 

Den andre ideologiske prosessen kommer til 

uttrykk gjennom en nærmest schizofren spaltning 

mellom offisiell diskurs 7 og «miljøets» 

sørgelige kjensgjerninger: økning og forverring 

av vold på og utenfor idrettsarenaene, 

endeløse skandaler i forbindelse med mafiøs 

og halvmafiøs korrupsjon, «idrettsverdier» 

som ikke lenger dreier seg om annet enn penger, 

juks og bedrag av alle slag – og sist, men 

ikke minst, massiv doping over hele linja. 

Som alltid når det er snakk om 

schizoide forstyrrelser, ser vi også her 

en dobbel spaltning: For 

det første fremstilles 

idrettsinstitusjonen som 

uavhengig av det globale 

kapitalistiske samfunnet 

og i stand til å utvikle en 

selvstendig logikk. I et 

samfunn som er fordervet 

av profittjakt skal idretten 

dermed kunne forbli et «rent» 

territorium, beskyttet av sine 

«verdier». Videre skal idrettsinstitusjonen 

være splittet mellom «god idrett» og tilfeller 

av «misbruk» og «avvik». Ser man det fra 

den synsvinkelen, er dopingproblemet kun 

et uheldig sidesprang som visselig går imot 

idrettens etikk, men som kun angår noen få 

juksemakere i visse spesielle idrettsgrener. 

Hendelsene de siste femten årene har imidlertid 

klart vist at dopingproblemet ikke er en 

episodisk overtredelse, men en grotesk avdekking 

av idrettens natur: biokjemisk manipulasjon 

og «antropomaksimologi», for å bruke et 

begrep fra fordums sovjetiske teoretikere. 8 

Idretten er et totalitært prosjekt som tar sikte 

på å fabrikkere cybermennesker eller en ny 

biologisk skapning. Undersøkelser, rettssaker, 

innrømmelser og avsløringer har altså endelig 

avslørt konkurransens sanne ansikt. 

Talløse dopingskandaler innen sykling og 

friidrett – men også innen fotball, svømming, 

vektløfting, langrenn og roing – har ført til 

overvåking av samtlige disipliner. Og som 

resultat av dette har flere blitt tatt i doping (også 

innen grener som rugby, fekting, judo, bryting 

og tennis). Fremfor alt har disse skandalene 

på ny reist det ubehagelige spørsmålet om 

de faktiske medisinske forholdene rundt 

idrettsprestasjonene i dag. Mer og mer trening, 

flere og flere konkurranser, massiv økning av 

arbeidsmengde i forbindelse med høyere 

krav på toppidrettsnivå, 

intensivering av 

mediepress og økonomisk 

satsing: Alt dette har 

definitivt ført til at doping 

nå er en multinasjonal 

industri med sine egne 

leverandører, filialer og 

mellommenn. 9 

Idrettens lakeier vil 

blygt lukke øynene for 

Kinas massive brudd på 

menneskerettighetene 

Mens listen over de som 

tester positivt på doping blir lengre på alle 

nivå, later de ansvarlige som om de først nå 

oppdager omfanget av problemet. I etterkant 

av hver eneste Tour de France eller Italia 

rundt lover sykkelsporten at den igjen skal bli 

«ren», mens den i virkeligheten bare venter 

på neste skandale. I de andre idrettsgrenene 

er det visstnok kun noen isolerte svarte får 

som benytter seg av ulovlige substanser, og 

bare innimellom! 

Den falske bevisstheten kommer virkelig 

til uttrykk når de mest klarsynte eller de mest 

kyniske går med på å avdramatisere dopingen 

gjennom formildende uttrykk: vitamintilskudd, 

næringstilskudd, hormontilskudd, 

reoksygenering, astmamedisiner, muskelstyrkende 

midler, kreatin og andre prestasjonsfremmende 

midler brukes som diskret 

slør over unevnelige amfetamininjeksjoner, 

kortisoner og forskjellige anabole steroider, 

høydoserte blodoverføringer, EPO- og THGbehandlinger. 

Når kjente idrettsutøvere en sjelden gang 

blir tatt, som den kubanske høydehopperen 

Sotomayor, de britiske sprinterne Christie 

og Chambers, eller den østerrikske alpinisten 

Schönfelder, later man som om dette er 

«isolerte tilfeller». Men de utgjør bare toppen 

av et enormt isfjell. De andre har ikke lenger 

noe valg: Enten aksepterer de mer eller mindre 

frivillig å ty til «gode hjelpere», eller så 

kan de bare gi opp å leke med de store. Hadde 

det ikke vært for at det her dreier seg om et 

offentlig helseproblem, kunne man latterliggjort 

det hele ved å snakke om en «sportslig 

kløft» mellom de som allerede tilhører avhengighetens 

enorme sekt og de som venter på å 

bli medlemmer. 

Og gullkalvene melkes til de er tomme. 

Det spiller liten rolle at flere utøvere i sin 

beste alder dør av «naturlige årsaker», som 

det heter i de subtile pressemeldingene, 10 

eller at andre blir narkomane, som Pantani, 

Maradona og mange flere som lenge ble 

fremstilt som «forbilder for ungdom». Og 

mens Verdens antidopingbyrå (WADA) gestikulerer 

mer og mer, viser den beskjedne 

håndhevingen av antidopinglovene i flere 

land hvor liten makt og innflytelse de faktisk 

har. Idrettsorganisasjonene på sin side 

viser lite annet enn forsømmelse, for ikke å 

si medskyldig likegyldighet, overfor denne 

tragedien. 

Likevel fortsetter man å feire det som ikke 

er, for bedre å tie i hjel det som er. På samme 

måte som det «kommunistiske ideal» lenge 

hindret militante kommunister i å se den 

«reelt eksisterende» sosialismens åpenbare 

forbrytelser, mørklegger «idrettsidealene» 

og «den olympiske ånd» det som virkelige 

foregår i idrettens verden. På samme måte 

som man en gang i tiden ikke måtte «ta motet 

fra» de streikende Billancourt-arbeiderne, 11 

må vi heller ikke nå ta motet fra de duperte 

hordene som risikerer å bli dopet. The show 

must go on… 

Den tredje ideologiske prosessen dreier seg 

om det idrettslige syn på verden som en helhet 

av performative diskurser. 12 Idrettstroens 

fremste mål er faktisk å opprettholde det 

atletiske dogmets renhet, den olympiske 

mytens plettfrihet. Det er i denne illusoriske 

«sportsåndens» navn at flere ideologer foreslår 

å gjenopprette de verdiene idrettsmiljøet 

opprinnelig skulle stå for. Ikke bare er 

det et faktum at uegennytten aldri har vært 

annet enn en idealistisk myte, men det er 

også nettopp i denne uegennyttens navn at 

idrettsarrangement har stilt seg til tjeneste for 

økonomiske, politiske og ideologiske interesser 

som er så altfor virkelige. 

Ved å påberope seg «idrettens evige 

verdier» på kvasi-mystisk vis, søker denne 

ideologien å bli en selvoppfyllende profeti. 

Den skal bygge bro over avgrunnen 

mellom den himmelske sfæres platonske 

«sportsidé» og virkelighetens kapitalistiske 

idrettsunderholdning. Som et slags kategorisk 

imperativ vil den legge den 

lite flatterende virkeligheten 

så tett opp til Coubertins 

idealer at ingen lenger ser 

forskjell. Disse idealene 

– fair play, respekt for 

motstanderen, olympisk 

våpenhvile, vennskap 

mellom jordens folkeslag, 

ungdomsfest, og så videre 

– som spilles på alle 

registre, har svært lenge vært bundet opp i 

falske assosiasjoner: mellom idrett og kultur, 

idrett og fred, idrett og demokrati, idrett 

og respekt for miljøet, idrett og frigjøring 

av folkegrupper, utstøtte og kvinner, og så 

videre. 

Ved hjelp av en rekke tvilsomme likninger, 

våger idrettsideologien til og med å identifisere 

sitt ideal med dets reneste motsetning. 

Som når «friheten til å spille» i Argentina i 

1978 ble feiret av fotballfans over hele verden, 

mens det hele egentlig ikke var annet 

enn en propagandaoperasjon for Jorge Rafael 

Videlas fascistjunta. Noe Det internasjonale 

fotballforbundet gikk god for. 

Det var også i «den olympiske ånds» navn 

at De olympiske hakekorsleker ble holdt 

i Berlin i 1936, Stalins olympiske leker i 

Moskva i 1980 og de olympiske politileker 

i Seoul i 1988. Og det er i «det olympiske 

broderskaps» navn at Aten i 2004 samler 

en rekke «røverstater», banandiktatur- og 

politistater som vil forsøke å sanke medaljer, 

ære og ry under beskyttelse av tusenvis av 

soldater og sikkerhetsagenter hentet inn for å 

forhindre terroristangrep. 

Aten – som i Antikken var filosofiens 

og demokratiets vugge – vil deretter gi den 

olympiske ild videre til Beijing, et dystert 

symbol på østlig despotisme. Idrettens lakeier 

vil blygt lukke øynene for Kinas massive 

brudd på menneskerettighetene, slik at den 

olympiske festen i 2008 skal bli «vellykket». 

Glemt er arbeidsleire, statsløgner, 

okkupasjonen av Tibet, de blodige 

massakrene på Den himmelske freds plass, 

offentlige henrettelser, maktmisbruk fra 

politiet, trusler mot Taiwan, og så videre. 

Nok en gang vil den olympiske festen 

bli et skalkeskjul for et totalitært regimes 

propaganda. Og idrettens ideologer vil med 

sin krimskramshumanisme rettferdiggjøre 

en politisk markedsføringsoperasjon for det 

kinesiske byråkratiet. Som vanlig vil idrettens 

«uendelige mål» legitimere et tyrannis 

monopol på illegitim vold. 

1 Walter Benjamin, «Sur le concept d’histoire» (om 

begrepet historie), in: Œuvres, Gallimard, 2000, bind 3. 

2 Günther Anders, Die Antiquiertheit des Menschen 

(menneskenes avlegshet), München : Beck, 1980-1981. 

3 Friedrich Engels, «Lettre à Franz Mehring, 14 juillet 

1893» (brev til Franz Mehring, 14 juli 1893), in: Karl 

Marx, Friedrich Engels, Œuvres choisies (verker i 

utvalg), Éditions du Progrès, Moskva, 1955, bind II, ss. 

545-546. 

4 Le Monde, 14. juli 1998. 

5 Le Monde, 18. juli 1998. 

6 Claude Cabanes, L’Humanité, 13. juli 1998. 

7 For analyser av «idrettshumanistene», se Jean-Marie 

Brohm og Marc Perelman, Fotball, en følelsesmessig 

pest; Marc Perelman, De intellektuelle og fotball; 

Patrick Vassort, Fotball og politikk, alle tre bøker utgitt 

i 2002 på forlaget Éditions de la Passion (Paris). 

8 Sovjetiske vitenskapsmenns begrep for ideen om å 

skape det maksimale prestasjonsmennesket. O.a. 

9 «L’industrie florissante du dopage» (den blomstrende 

dopingindustrien), Capital, nr. 118, juli 2001. 

10 «Flere toppidrettsutøvere har de seneste månedene 

brutalt avgått ved døden. Obduksjonsrapportene konkluderte 

med død av «naturlige årsaker», en forklaring 

professor Jean-Paul Escande, forhenværende formann 

for La commission nationale de lutte contre le dopage 

(Nasjonal komité for kamp mot doping), har karakterisert 

som uakseptabel.» Le Monde, 2. mars 2004. 

11 Jf. Jean-Paul Sartres utsagn ved en streik i Billancourt i 

1972, underforstått at en ikke måtte fortelle arbeiderne 

sannheten om Stalins forbrytelser. O.a. 

12 Jf. John Langshaw Austin, How to do things with 

words: the William James lectures delivered at Harvard 

University in 1955, Harvard University Press, 1962; 

John R. Searle, Speech acts: an essay in the philosophy 

of language, Cambridge University Press, 1969.


Ideologisk bombardement 

USA: Ingen andre folk i verden utsettes 

for så intense kommersielle budskap og 

bilder som amerikanerne. Fungerer det? 

HERBERT I. SCHILLER 

Professor Emeritus i kommunikasjon ved University of California, 

San Diego. 

I mer enn et halvt århundre har den globale 

scenen vært preget av én aktør – USA. Selv 

om amerikanernes tilstedeværelse i verdensøkonomien 

er mindre allestedsnærværende 

enn for 25 år siden, er den fremdeles sterkt 

dominerende. Landet er hjemmebane for de 

fleste selskapene som saumfarer kloden etter 

markeder og profitt. Dessuten er USA vertsland 

for en rekke internasjonale institusjoner, 

blant annet FN, Det internasjonale pengefondet 

og Verdensbanken. USA er en kultureltelektronisk 

kjempe. Landets overlegenhet er 

synlig overalt, og til økende misnøye, skal 

vi tro en britisk diplomat som ble sitert av 

den amerikanske akademikeren Samuel P. 

Huntington: «Det er bare i USA at vi kan lese 

at verden ønsker seg et amerikansk lederskap. 

Alle andre steder leser vi om den amerikanske 

arrogansen og unilateralismen». 1 

Verdens syn på oss er imidlertid ikke like 

avslørende som hvordan vi ser på oss selv. 

Forstår de som bor i dette overlegne landet sin 

egen og sitt lands situasjon? Er det virkelig så 

åpenbart for alle at de i sine daglige gjøremål 

er med på å dominere verdensordenen? Når 

uttrykker folk i USA uro over de byrdene de 

påfører andre – og til tider seg selv? 

Bevisstheten om denne situasjonen kan 

ikke tas for gitt, og den dukker ikke opp av 

seg selv. Snarere tvert imot. Frem til våre 

dager er folkets gunst og føyelighet sikret på 

en kompleks måte: Ved hjelp av tung indoktrinering 

og et system for utvelgelse og/eller 

utelatelse av informasjon som styrker maktsystemets 

opprettholdelse og vekst. Ved siden 

av intense og ofte tilslørte forsøk på overtalelse 

og omfattende utsjalting av potensielle 

uenigheter, tar man i bruk et velfungerende 

arsenal av maktmidler som begynner med 

formaninger og ender med fengsling. USA 

har verdensrekord i antall fengslede personer 

i forhold til innbyggertallet. 

Disse sosiale kontrollinstrumentene har 

vært svært effektive: USAs kontrollapparat 

har kanskje ikke så entusiastiske tilhengere 

på hjemmebane, men det finnes i hvert fall en 

generell hjemlig aksept av dette apparatet og 

USAs prosedyrer for styring av verden. For 

å rettferdiggjøre denne praksisen, sender herskerklassen 

konstant ut påminnelser om hvor 

heldige alle er, både hjemme og i utlandet, 

som kan ta del i dette systemet. 

Ideen om Amerikas storhet har i tiden etter 

andre verdenskrig spredd seg til hele landet. 

Den ene presidenten etter den andre forteller 

amerikanerne hvor fantastiske de er. Ikke 

bare i dag, men til alle tider, har dette landet 

savnet sidestykke. Tidligere utenriksminister 

Madeleine Albright har til og med beskrevet 

landet som «den uunnværlige nasjonen». 2 

Hvordan kan noen unngå å ta inn over seg 

den lykken det er å bo i USA? Det er det 

imidlertid mange som gjør. Det skal åpenbart 

mer til enn svulstige påstander om landets 

storhet – og makthavernes metoder for å sikre 

seg oppslutning raffineres stadig. 

En av de mest utprøvde og effektive metodene 

for å holde orden i rekkene er «definerende 

kontroll» – evnen til å forklare og 

formidle ledernes virkelighetssyn, lokalt 

eller globalt. Denne praksisen avhenger av 

et pålitelig nasjonalt system for spredning av 

informasjon. Skoler, underholdningsindustri, 

medier og politiske prosesser inngår i dette 

systemet. Grunnlaget for definerende kontroll 

ligger i den infrastrukturen som produserer 

mening og bevissthet. Når denne infrastrukturen 

er på plass og fungerer som den skal, 

klarer den seg uten hjelp fra de øverste lagene 

av samfunnspyramiden. Amerikanerne absorberer 

bildene og påstandene fra den rådende 

sosiale orden. Bildene og påstandene utgjør 

referanserammen deres. Med få unntak er det 

dette rammeverket som hindrer de fleste fra 

noen gang å forestille seg en alternativ sosial 

virkelighet. 

La oss som et eksempel se på bruken av 

begrepet terrorisme. I USA har terrorisme 

– innenlands og utenlands – fått høy prioritet, 

og brukes som rettferdiggjøring av enorme 

militær- og politibudsjetter. Det kommer 

imidlertid ikke som noen overraskelse – det 

er snarere å forvente – at mot- 

standen mot undertrykkende 

regimer blusser opp med jevne 

mellomrom i en eller annen 

del av verden. Hvordan kan 

disse utbruddene, som gjerne 

er blodige og voldsomme, 

forklares for befolkningen i 

USA? Svaret er enkelt: De 

forklares som «terrorhandlinger», 

særlig i de tilfellene der undertrykkerne 

er venner eller kunder av Washington. 

På 1990-tallet ble denne merkelappen 

klistret til iranerne, libyerne, palestinerne, 

kurderne 3 og mange andre grupper. Tidligere 

ble malayer, kenyanere, angolanere, argentinere 

og ikke minst jøder som motsatte seg de 

britiske styresmaktene i Palestina, stemplet 

som terrorister. I løpet av de siste 50 årene 

har amerikanske styrker og deres medsammensvorne 

kjempet mot og slaktet ned 

«terrorister» i Korea, Vietnam, Nicaragua, 

Afghanistan, Irak og andre steder. 

Definerende kontroll handler også om utelatelse 

av informasjon. Da bladet Time skulle 

liste opp «USAs mest innflytelsesrike mennesker 

i 1997», fikk vi en av mange illustrasjoner 

på dette: Listen begynte med en 

golfstjerne og omfattet blant andre daværende 

utenriksminister Madeleine Albright, Senator 

John McCain, en programleder på radio, en 

svart akademiker, en filmprodusent, en økonom, 

en produktdesigner, en popmusiker, en 

talkshow-vert, en fondsforvalter og redaktøren 

av National Enquirer. 

På listen fantes også to mennesker med 

sterke bånd til den virkelige makten: Richard 

Mellon Scaife, arving til en del av Mellonformuen 

og bidragsyter til mange ultrakonservative 

organisasjoner og saker, og Robert 

Rubin, Clintons finansminister og tidligere 

en av lederne for det mektige Wall Streetselskapet 

Goldman Sachs. I dag er disse to 

likevel atskilt fra den makten som ga dem 

deres personlige formuer. 

Listen i Time knytter autoritet først og 

fremst til tjenesteytere, ikke til dem som sitter 

på den egentlige makten i samfunnet. Med 

denne listen kan leserne føle seg velinformert 

mens de i virkeligheten forblir uvitende om 

realitetene rundt maktfordelingen i USA. En 

liste som ble offentliggjort en måned senere, 

i økonomiseksjonen i New York Times, var 

langt nyttigere for dem som ønsket seg slik 

informasjon. Her sto de ti største vare- og 

tjenesteproduserende selskapene listet etter 

kapitalverdi. Øverst sto General Electric, 

etterfulgt av Coca Cola, Exxon og Microsoft. 

Hvor mye mer opplyst ville ikke lesere av 

Time vært hvis disse navnene sto på listen 

over landets mest innflytelsesrike? Selv de 

mest kortfattede beskrivelsene av hva disse 

selskapene gjør, hvor de befinner seg, hvilke 

beslutninger de tar angående investeringer og 

arbeidskraft, samt hvilke følger disse beslutningene 

får for mennesker i og utenfor USA, 

ville tilføre en kritisk dimensjon til forståelsen 

av den virkelige maktfordelingen både 

innen- og utenlands. 

Det er imidlertid denne typen informasjon 

den definerende kontrollen utelater. Dessuten 

har det i løpet av de siste tiårene dukket opp 

utallige informasjonsprodusenter og analytikere 

som har som oppgave nettopp å tildekke 

og beskytte makthaverne mot offentlighetens 

oppmerksomhet. Dette er svært konservative 

institutter, forskningsinstitusjoner og tankesmier 

4 som utgir en mengde rapporter om 

juridiske, sosiale og økonomiske spørsmål sett 

fra næringslivets ståsted. Dette er en naturlig 

konsekvens av at det 

samme næringslivet finansierer 

instituttene. I de 

nasjonale og lokale informasjonskretsene 

stilles 

det ingen spørsmål rundt 

kvaliteten på disse rapportene. 

Høyreorienterte 

tankesmier møter velvilje 

både i lokale radiostasjoner 

og nasjonale tv-selskaper, og i det stille 

driver de lobbyvirksomhet overfor politikere 

på lokalt, delstats- og nasjonalt nivå. 

Manhattan Institute i New York er en slik 

organisasjon. Instituttets formål er, som den 

administrerende direktøren sier, «å utvikle 

ideer og sette dem i omløp ved hjelp av medienes 

næringskjede.» Ifølge direktøren arrangerer 

instituttet «diskrete, men overdådige 

lunsjer … hvor de inviterer hundrevis av journalister, 

politikere, byråkrater, forretningsfolk 

og representanter fra ulike stiftelser for å høre 

noen snakke om et tema som instituttet liker.» 

Slike trivelige fora, skriver New York Times, 

«har flyttet New York til høyre.» 5 Fremfor alt 

gir Mahattan Institute og en rekke lignende 

organisasjoner storselskapene tilgang til 

publikums bevissthet, gjennom media. 

Definerende kontroll 

handler også 

om utelatelse av 

informasjon. 

Dette er imidlertid synlige strukturer 

for dannelse og spredning av ideologier. 

Kontrollteknikker som er langt mer effektive 

og langt mindre synlige finnes innenfor markedssystemets 

egen dynamikk, særlig innenfor 

den bevissthetsskapende kulturindustrien. 

Denne industrien har sørget for uforutsett 

støtte til USAs selskaper innenlands og deres 

ekspansjon utenlands. Her fokuseres det ikke 

på ekstern gjennomslagskraft, men på hvordan 

selskapenes økonomiske styrke, politiske 

autoritet og kulturelle makt ved hjelp av markedets 

regler og verdier har påvirket det amerikanske 

folket. Og det ligger en grotesk ironi 

i det at innbyggerne i det landet som av sine 

ledere kalles «det største» og som betrakter 

andre land som patetiske eksempler på manglende 

informasjon og kultur, er avstengt fra 

å nyte godt av verdens mangfoldige kreative 

uttrykk – ikke av myndighetene, men av 

«markedskreftene». 

96 prosent av alle filmene kanadierne ser 

og 80 prosent av bladene de leser er utenlandske, 

for det meste amerikanske, mens 

utenlandske filmer utgjør mellom én og to 

prosent av det amerikanske markedet. Det 

finnes ikke én enkelt forklaring på dette, men 

den økende «frihandelen» er en sentral faktor. 

Ikke-amerikanske filmer kan ikke konkurrere 

med de amerikanske, som kan nyte godt av et 

stort, enhetlig og relativt rikt hjemmemarked. 

Konsekvensene har vært katastrofale for ikkeamerikansk 

filmindustri, som er blitt redusert 

og marginalisert i det globale markedet. De 

utenlandske filmene, hvis de i det hele tatt 

kommer inn på det amerikanske markedet, er 

i større og større grad laget for å tilfredsstille 

et publikum som allerede er formet av sitt 

langvarige og tette forhold til Hollywoodproduktene. 

Både i og utenfor USA er det 

publikum som taper. 

Amerikanernes kjennskap til verdens 

samtidslitteratur er like liten. Antallet utgitte 

oversettelser fra alle verdens språk har 

ifølge PENs liste aldri oversteget 250 i året. 

Situasjonen er nesten den samme når det 

gjelder nyhetsformidlingen, utenriksdekningen 

konsentreres stort sett om katastrofer. 

Mesteparten av informasjonen og bildene 

fra verden kommer dessuten fra en enda mer 

konsentrert gruppe private aktører – med 

internett som et foreløpig unntak. Under slike 

forhold er det ikke overraskende at de fleste 

amerikaneres kunnskap om resten av verden 

er mikroskopisk. 

Filmskaperen Larry Gelbart, som tidligere 

har tatt for seg tobakksindustriens overgrep i 

Barbarians at the Gate, har beskrevet USAs 

medieapparat, særlig tv, som «weapons of 

mass distraction» – masseavledelsesvåpen. 

Gelbart hevder at tobakksdirektørene bare er 

«farlige for røykerne, men vi røyker nyheter, 

alle sammen. Vi inhalerer tv, alle sammen. Vi 

abonnerer alle sammen på det disse mennene 

utgir. De er mye farligere.» 6 

Og det de utgir, er så markedstilpasset 

at mesteparten av innholdet velges ut fra 

underholdningsverdi, i kampen om et stort 

publikum. USA er langt fra alene om disse tilstandene, 

7 men de har trolig nådd mer kritiske 

dimensjoner der enn i noen andre velutviklede 

land. Johan Galtung har beskrevet dette som 

«tv-idiotiseringen» av amerikanerne. 

Den nasjonale uvitenheten kan imidlertid 

ikke forklares bare med trivialiseringen og 

tilbakeholdelsen av nyheter. Dens røtter stikker 

mye dypere. Medieapparatets strukturelle 

fundament, som finansieres utelukkende av 

dem som har råd til å kjøpe sendetid, sørger 

for å opprettholde den kulturelle fattigdommen 

i befolkningen. Dette er til tross for 

anstrengelsene til noen få talentfulle mennesker 

som har gått i bresjen for en ikke-kommersiell 

kultur. 

Storselskapene står for hoveddelen av 

medienes inntekter, og det er deres budskap 

som skaper den altoppslukende kommersielle 

atmosfæren i landet. Ingen andre folk i verden 

utsettes for så intens bruk av kommersielle 

budskap og bilder som amerikanerne. Vi vet 

fortsatt lite om virkningen av denne flommen 

av reklame. 

Den kommersielle hamringen på amerikanernes 

bevissthet begynner svært tidlig i 

livet. Situasjonen er så alvorlig at Business 

Week, en publikasjon som ikke først og 

fremst er kjent for sin avsky for markedsøkonomien, 

trykket en historie om overgrepene 

mot landets spedbarn: «Kl. 13.58 onsdag 5. 

mai ble en forbruker født … før hun reiste 

hjem tre dager senere, hadde noen av USAs 

største vareprodusenter overøst henne med 

prøver og kuponger … Til forskjell fra tidligere, 

møter hennes generasjon en forbrukerkultur 

omgitt av logoer, merkenavn og 

reklame nesten umiddelbart etter fødselen 

… Før hun er 20 måneder gammel, vil hun 

kunne gjenkjenne noen av de tusener av 

merkevarene hun ser hver dag. Når hun er 

sju år, vil hun sannsynligvis se omtrent 20 

000 tv-reklamer i året. Når hun er tolv, vil 

hun befinne seg i markedsførernes enorme 

databaser.» 8 

De kumulative effektene av denne utilslørte 

kommersialismen, uansett hvor vanskelige de 

er å beregne, gir en nøkkel til å forstå konsekvensene 

av å vokse opp i hjertet av verdens 

markedsføringsssystem. En slik oppvekst må 

i det minste føre til svekket bevissthet om 

verden utenfor kjøpesenteret. I dag er radiostasjonene, 

og i økende grad tv-kanalene, 

talerør for konservative krefter med støtte 

fra utallige organisasjoner som motsetter seg 

enhver form for sosial organisering, nasjonalt 

og internasjonalt. 

Det amerikanske publikum eksponeres for 

uavbrutte tirader fra ytterliggående medier 

som for eksempel er imot selve ideen om FN. 

Disse holdningene sniker seg imidlertid også 

inn i de mer moderate mediene. Resultatet har 

vært en flere tiår gammel kampanje mot FN 

og beslektede internasjonale organisasjoner 

som UNESCO og Verdens Helseorganisasjon. 

FN og de andre organisasjonene er på ingen 

måte hevet over kritikk. Men problemet er 

at disse organisasjonenes funksjoner blir 

karakterisert som truende og unødvendige 

og at prinsippet om internasjonal solidaritet 

fordømmes. Og det er ikke bare FN og det 

internasjonale samfunnet som blir skadelidende. 

Amerikanerne vender seg bort fra de 

svake og fattige i sitt eget samfunn, og sluker 

argumentene som kommer fra dem som ikke 

ser noe behov for sosiale sikkerhetsnett. 

Den generelle aksepten av den forbruksorienterte 

og privatiserte amerikanske samfunnsmodellen 

i utlandet, styrker de rådende 

holdningene i USA. Bare omfattende rystelser 

i den globale eller nasjonale økonomien 

vil klare å rokke ved de oppfatningene og 

verdiene som i dag dominerer de fleste amerikaneres 

bevissthet og samvittighet. Det er 

ingen hyggelig tanke. Men maskineriet som 

kontrollerer amerikanernes bevissthet, er så 

solid at intet mindre enn jordskjelvlignende 

rystelser 9 kan rokke ved eller svekke dets 

ødeleggende autoritet. 

Josie I © Bettina Rheims, 1989, Paris 

1 Samuel P Huntington, «The lonely superpower», 

Foreign Affairs, mars-april 1999. 

2 Sitert av Huntington, op.cit. 

3 Spesielt av Clintons forsvarsminister Madeleine 

Albright i en tale i national Press Club, Washington, 6. 

august 1997, sitert i New York Times 8. august 1997. 

4 Se Serge Halimi, «Les «boîtes à idées» de la droite 

américaine» (Den amerikanske høyresidens forslagskasse), 

Le Monde diplomatique, mai 1995. 

5 Se Janny Scott, «Promoting its ideas, the Manhattan 

Institute has nudged New York rightwards», New York 

Times, 12. mai 1997. 

6 Sitert i New York Times, 8. mai 1997. 

7 Se Ignacio Ramonet, La tyrannie de la communication, 

Galilée, Paris 1999. 

8 Business Week, 30. juni 1997. 

9 Denne artikkelen sto på trykk i Le Monde diplomatique 

i 1999. Schiller kunne derfor ikke kjenne til rystelsene 

11. september 2001.


Da fargebildet kom på slutten av 1950-tallet 

oppsto en estetisk kløft mellom den skapende bildeproduksjonen 

og bilder publisert i pressen. Denne kløften er ikke blitt mindre med årene. 

Fotografi og presse i utakt 

CHRISTIAN CAUJOLLE 

Grunnlegger og kunstnerisk leder for det franske fotobyrået VU. 

De siste årene har man ofte sett med uro på det 

som gjerne er blitt kalt «fotojournalistikkens 

krise». Uttrykket betegner på én og samme 

tid byråenes skrøpelige økonomi, oppkjøp 

og konsentrasjon av bildeprodusenter 

og -distributører, rettighetskonflikter og 

vanskeligheter knyttet til fotografenes sosiale 

status. Kort sagt en rekke kriser av svært 

forskjellig karakter. Det finnes imidlertid en 

annen, langt mer alvorlig og helt avgjørende 

krise, som man aldri snakker om: Pressens 

dype, grafiske identitetskrise, særlig når det 

gjelder dens forhold til fotografiet. En krise 

som ikke bare setter en hel profesjon i fare, 

men også den trykte pressens eksistens – og 

mening. 

På 1970-tallet ble Paris fotojournalistikkens 

hovedsete. Spesielt etter at uavhengige 

fotografer etablerte byrået Gamma, hvor fotografene 

sørget for å beholde eiendomsretten 

til bildene sine, oppnådde respekt for arbeidet 

sitt, og oppfant en original produksjonsmåte 

hvor fotografen og distribusjonsstrukturen 

delte likt på utgifter og fortjeneste. Byråene 

Gamma, Sipa og Sygma dominerte. Ettersom 

de utga sine reporteres produksjoner verden 

rundt, utviklet de seg til å bli store selskaper 

som så ut til å skulle vare for alltid. Alle ble 

likevel oppkjøpt av pengesterke grupper: 

Kanskje fordi de mistet noe av sitt særpreg 

da de ble for store, fordi de begikk enkelte 

drifts- og investeringsfeil, og fordi de var for 

lite oppmerksomme på fremveksten av konkurrerende 

byråer (Reuters, AFP, AP). 

Nå finnes det nesten ingen uavhengige 

strukturer lenger, og det er helt i samsvar 

med de fusjons- og konsentrasjonstendenser 

vi opplever på alle områder. For verdens nye 

herskere, spesielt «mediekongene», vil bildet 

være en av de viktigste satsningene i det 21. 

århundret, noe som bekreftes av de skyhøye 

beløpene som brukes på oppkjøp av bildesamlinger. 

Oppkjøp- og konsentrasjonstendensene vitner 

samtidig om mektige finanslederes overmakt 

på det skjøre og svært spesielle området som 

produksjon og kommersialisering 

av bildeinforma- 

sjon er. Generelt sett har 

de likevel lite kjennskap 

til fotografivirksomheten, 

noe som medfører en rekke 

konflikter mellom personalet 

og ledelsen for grupper 

som Corbis, Getty eller 

Hachette. 

Det er vanskelig å tegne 

seg et klart bilde av disse mediegigantenes 

utgivelsesprosjekter, men de har gitt tydelig 

beskjed om at de ønsker seg en fremherskende 

stilling på fotografiområdet. 

Kursendringer og gradvise justeringer har 

ikke rokket ved det opprinnelige credo: «Når 

kunden finner alt hos oss, vil han ikke gå 

andre steder». Problemet er bare at dette «alt» 

er enormt. For enhver fornuftig forvalter vil 

Fotojournalistene 

overlever, men 

utryddelsestrusselen 

henger over dem 

de investeringer som kreves for at oppkjøpte 

bildesamlinger skal kunne behandles digitalt, 

være uforholdsmessig høye. 

La oss ta som eksempel Bettman Archives 

som i 1995 ble oppkjøpt av bildebyrået 

Corbis. 1 Dette er en historisk samling av stor 

verdi, og består av elleve millioner bilder. 

Det vil imidlertid ta mange år å digitalisere, 

indeksere og spre – og da kanskje bare ti prosent 

av dem. I mellomtiden vil ikke bildene 

være tilgjengelige. Corbis sin beslutning om 

å oppbevare hele samlingen i en gammel nedlagt 

gruve ble sterkt kritisert – den symbolske 

begravelsen måtte nødvendigvis sjokkere, 

selv om de tekniske oppbevaringsforholdene 

var nøye gjennomtenkt… 

Et viktig spørsmål tvinger seg frem: Hvilke 

kriterier skal styre byråenes utvelgelse av bilder? 

Svaret er like klart som supermarkedenes 

vareutvalg: Man kommer til å velge «gjennomsnitts»-bildene 

som vil kunne publiseres 

av alle, eller i alle fall av flest mulig. Man vil 

med andre ord velge ut uproblematiske bilder, 

som vil støtte opp om den sterke tendensen til 

å produsere stereotypier, et av pressens store 

kjennetegn. 

En slik holdning, som kan forsvares 

økonomisk, er urovekkende. Ikke fordi den 

reduserer bildetilbudet betraktelig, men fordi 

den utelukker særegne fotografier som kunne 

gjøre det mulig for pressen å fremsette synspunkter 

som er annerledes og radikale, og 

som dermed kunne gi pressen en ny mening. 

Vi taper mer på å ikke ha tilgang til disse 

«sære» bildene enn vi tjener på overalt og til 

enhver tid disponere de samme bildene. 

Dette gjør at de få uavhengige strukturene 

– som kombinerer krevende virksomhet med 

skrøpelig økonomi – har følelsen av å drive 

motstandsarbeid. I 20 år har de forsøkt å 

oppnå støtte fra ulike departementer (kultur 

og informasjon, justis, finans, sosial), uten at 

det har ført frem. Fotojournalistene overlever, 

men utryddelsestrusselen henger over dem. 

For det første koster det for mye å stadig bli 

dømt – ofte urettmessig – for å ha publisert 

fotografier uten tillatelse fra de personene 

som er avbildet. Dommene henviser til at 

«bilderettigheter» må respekteres. 

Dette er selvsagt en fun- 

damental rettighet, som skal 

forsvares. Men når den strider 

med informasjonsretten, er 

det da akseptabelt at disse 

dommene systematisk setter i 

faresonen de som har valgt å 

vie seg til undersøkende fotografisk 

arbeid? 

For det andre har fotografer 

som arbeider med pressen eller pressebyråer 

en problematisk status. Ifølge loven skal de 

motta lønn, og har ikke krav på royalties. 

Ellers ville alle bildebyråer gå konkurs. Det 

at en journalist ikke kan få status som opphavsmann 

til sitt verk, bringer tankene til det 

som for ikke så altfor lenge siden pågikk i 

østblokklandene, hvor ingen kunne skrive i 

pressen uten å være medlem av en godkjent 

profesjonsforening. De ansvarlige myndigheter 

må finne en løsning på disse grunnleggende 

spørsmålene. 

Samtidig har kvalitetsnivået innen dokumentarfotografi, 

viktigheten av reportasjene 

og variasjonen i produksjonen, vært svært 

høy de siste 30 årene. Jeg arbeider til daglig 

med noen av disse fotografene, og beundrer 

hvordan de på forskjellige måter, og med 

radikale krav i grenselandet mellom etikk 

og estetikk, produserer vesentlige vitnesbyrd 

om vår samtid. Og det til tross for at bildene 

deres får liten oppmerksomhet, at de støter på 

problemer i produksjonen av bildene, og at de 

ofte blir møtt med uforstand og konservatisme 

i sitt arbeid for å produsere mening, sin kamp 

mot den platte dekoreringen som gjentas på 

hver side i de fleste aviser eller magasiner. 

Det finnes i dag utmerkede nyhetsbilder 

tatt av fremragende fotografer, som ikke kan 

brukes til noe hvis de ikke blir formidlet digitalt 

via effektive nettverk av den typen byråer 

råder over. Fotografene konfronteres med 

det faktum at fjernsynet er blitt den fremste 

bæreren av informasjonsbilder, og at internett 

fremstår som en konkurrent til fjernsynet i en 

verden som styres av fascinasjonen for hastighet, 

ifølge Paul Virilios analyser. Dersom 

fotografene vil være rele- 

vante, konfronteres de med 

nye estetiske utfordringer. 

I et historisk perspektiv 

har forøvrig fotografiet 

utviklet seg fra reproduksjon 

fremstilt som objektiv (noe 

som allerede i begynnelsen 

fascinerte ved sin «hurtighet»…) 

til fortolkning som 

tar i betraktning fotografens 

subjektive dimensjon. I motsetning til hva 

man ofte tror, ble fotografene svært tidlig klar 

over denne subjektive og estetiske dimensjonen 

ved sine bilder. Som eksempel kan man 

trekke frem de fleste av Gustave Le Grays 

(1820-1882) fotografier av «Châlon-leiren». 

Hvordan ble tilliten 

brutt mellom 

de som sprer 

informasjonen og 

de som mottar den? 

Fra det øyeblikk pressen var i stand til å 

reprodusere fotografier, kom de profesjonelle 

fotografene med forslag til ulike typer bilder, 

på et tidspunkt da alt fremdeles var i startgropen. 

De mest fremragende eksemplene var i 

så måte Henri Cartier-Bressons bilder – beriket 

av Martin Munckascis og André Kertèsz’. 

Cartier-Bresson – sammen med Robert Capas 

direkte bilder – fremsatte komposisjonsregler 

for å definere hva et «godt bilde» var. Slik 

laget han på en enestående måte dokumentasjoner 

om frigjøringen i Frankrike og revolusjonen 

i Kina, Ghandis India og sovjetenes 

USSR. Han åpnet et vindu mot verden med 

følgende metode: informere gjennom et rent 

og perfekt komponert rektangel. 

Denne estetikken, som mange fotografer 

har fulgt opp og som fortsatt er aktuell, var 

utrolig effektiv i en tid da fotografiet var den 

eneste måten å formidle erfaringer og hendelser 

i verden til et publikum som ikke flyttet 

på seg. Den var også preget av rammens funksjon, 

som var å få tilskueren til å glemme alt 

det som befant seg utenfor rammen. Verden 

ble sammenfattet, endog begrenset, til det 

som fotografiet hadde lukket inne i rektanglet, 

og rektanglets svarte kant stanset og 

kontrollerte blikkets bevegelser. 

Da fargebildet kom på slutten av 1950tallet, 

oppstod en stor estetisk kløft mellom 

den skapende bildeproduksjonen og bilder 

publisert i pressen. De skapende fotografene 

prøvde å eksperimentere med fargene, mens 

fotojournalistene ganske enkelt skiftet film 

og fortsatte å ta bilder slik de hadde gjort det 

i svart-hvitt. Det er spesielt påfallende å se at 

på 1970-tallet, mens fotografer i USA eksperimenterte 

med farge på ulike måter i bilder 

utstilt ved museet for moderne kunst i New 

York (MoMA) – ble disse bildene ignorert av 

pressen som betraktet denne typen arbeider 

som «for kunstneriske». I Frankrike utmerket 

månedspublikasjonen Actuel seg ved å vise 

reportasjefotografen Alain Bizos’ blanding av 

naturlig og kunstig lys. Han ble på den tiden 

refusert overalt, men er siden blitt kopiert i 

det uendelige… 

Det siste tiåret har unge fotografer tilbudt 

aviser og magasiner bilder som er blottet for 

estetiske eller informative komplekser. De 

uttrykker like mye fotografenes personlige 

opplevelse av verden som reelle 

hendelser, de spør mer enn de 

illustrerer. Av den grunn har 

de skapt en krise i den rådende 

estetikken, radikalisert sin egen 

posisjon og kommet med bilder 

som skaper panikkartet forvirring 

i etablissementet… 

De tilbyr oss synsvinkler 

hvor rammen, i motsetning til 

tidligere produksjoner, tvinger 

tilskueren til å gå lenger, å gjennom tolkning 

gjenskape omgivelsene til et bilde som ikke 

vil bevise noe, men vekke oss og få oss til å 

tenke. Disse fotografene setter spørsmålstegn 

ved den fotojournalistiske estetikk som vant 

frem etter andre verdenskrig, uten dermed 

å kritisere eller avvise den. De sier høyt og 

tydelig, frekt og gjennomtenkt, at det er viktig 

å ikke adlyde en presse som er mer interessert 

i penger enn mening. De foreslår at pressen 

finner tilbake til sin opprinnelige funksjon, 

som er å stille spørsmål og undersøke. 

Litt historie igjen. Da pressen på begynnelsen 

av 1900-tallet ble teknisk i stand til å trykke 

fotografier, ble graveringer byttet ut med fotografier. 

Man antok at fotografiene ville gjøre 

emnet mer «realistisk» og bekrefte de omtalte 

hendelsene. Fotografiet ble et bevis, selv om 

et klokt rettsvesen alltid nektet å akseptere 

dette. Samtidig, gjennom å erstatte et tidligere 

bilde som var annerledes, beholdt fotografiet 

en status som ren illustrasjon. 

Dette varte helt til slutten av 1920-tallet, 

da publikasjoner som Picture Post i England, 

Berliner Illustrierte i Tyskland og VU i 

Frankrike etablerte en ny presse basert på 

visuelt materiale, iscenesettelse av bilder og 

bildesekvenser. Det var på denne tiden man 

begynte å lage fortellinger som var mer anty- 

dende enn forklarende, hjulpet av datidens 

mest talentfulle fotografer og formgivere som 

knyttet sammen form og innhold. 

Så ble magasinet Life i USA dannet, 

etterfulgt av Match i Frankrike og Stern i 

Tyskland, og dermed gjorde picture magazines 

sitt inntog, med sine photo essays 

– filminspirerte bildefortellinger som spiller 

på dialektikken mellom tekst og bilde for å 

skape lesbare «historier». Denne «gullalderen» 

(som viste seg å ikke være det) gjorde 

det mulig å utvikle en effektivitet som ble 

undergravd da fjernsynet ble oppfunnet og 

forvandlet til massemedium. Jeg ser i dag, 

med en avstand jeg ikke hadde på den tiden, 

at den frie tonen og oppfinnsomheten som 

særpreget den franske dagsavisen Libération 

i perioden 1981 til 1984, vitner om en tid som 

var rik på muligheter når det gjaldt å formidle 

nyheter gjennom fotografi. 

I den påfølgende perioden har illustrasjonstendensen 

vendt tilbake, noe som er et dramatisk 

tilbakeskritt. Bildet er igjen en dekorasjon, og 

forholdet mellom bilde og tekst preges av overflødig 

overlapping. Vektleggingen av «folk» 

fremfor informasjon kan ikke rettferdiggjøre 

at klisjeer systematisk bare gjentas og gjentas. 

Pressen har alltid snakket om «berømte» mennesker, 

men en gang hadde den talent til å gjøre 

det på en original måte, gjennom reportasjer. 

Jeg tenker med nostalgi tilbake på innspillingen 

av The Misfits, 2 av John Huston. Og nå blar jeg 

gjennom sider som er forbløffende tomme… 

Fotoene er ikke lenger verken fra sin egen 

eller min tid. Av gode eller dårlige økonomiske 

grunner viderefører de en rutine som 

ikke er tidsbestemt. Det som er vanskeligst 

å akseptere for en gjennomsnittsborger som 

meg, er at jeg betaler 1,20 euro for min 

yndlingsavis, for på førstesiden å finne det 

samme bildet som jeg så på tv-nyhetene i 

går kveld. Dette er på sett og vis et bedrageri. 

Hvorfor er det blitt slik? Hvordan ble tilliten 

brutt mellom de som sprer informasjonen og 

de som mottar den? 

Pressen, som i panikkartet fascinasjon så at 

fjernsynet «stjal» en viktig del av markedet 

fra den, har ikke evnet å omdefinere sin egen 

funksjon. Den har vaklet mellom to valg: å 

produsere trykt tv (vi har til og med fått tilbud 

om en zappe-dagsavis!) eller å smøre enda 

tjukkere på i forbindelse med tv-bestemte 

emner. Det er det gamle syndromet, hvor man 

i mangel på fantasi velger å kopiere. 

La oss minne om noen selvfølgeligheter. 

Det visuelle (og ikke bare fotografiet) 

bestemmer en publikasjons identitet like mye 

som det redaksjonelle innholdet (som det jo 

er en del av…). For de som driver med dette, 

er det viktig å skille to etapper fra hverandre: 

Gravleggingen © Bettina Rheims, 1997, Ville Evrard 

valget av fotografier, og deretter bearbeiding, 

redigering og utforming. Mening produseres 

hele veien, og denne meningen former – og 

avleder – fotografens opprinnelige intensjoner 

for å bygge opp en informativ diskurs. 

Hvis denne meningen ikke blir gjenstand for 

refleksjon, eller kontroll, kan den ende i en 

mistolkning. Det skjer så altfor ofte… 

Derfor er det viktig å ha en skikkelig 

redaksjonell politikk når det gjelder bilder. 

Det første spørsmålet en må stille seg er: 

Hvorfor publiserer pressen bilder? Svaret 

kan åpne nye fremtidsperspektiver for de 

trykte mediene. Dette hvis de gir bildene en 

redaksjonell funksjon og ikke lenger blander 

dem sammen med reklamens estetikk, hvis 

de prioriterer skapende synsvinkler, frekke 

spørsmål og grundige undersøkelser. Hvis 

de velger mening fremfor dekorasjon. Like 

enkelt som sjeldent… 

1 Bildebyrået Corbis ble grunnlagt av Bill Gates i 1989. 

Formålet med selskapet var å samle så mange fotografier 

som mulig, og digitalisere dem. Corbis begynte å 

kjøpe opp individuelle samlinger (deriblant Bettman 

Archives i 1995). De påfølgende årene kjøpte Corbis 

ut store bildebyråer som Saba, Sygma, Westlight, Sharp 

Shooters og Outline. Da disse byråene ble tatt over av 

Corbis, førte det som regel til en dramatisk reduksjon i 

produksjonen, og langvarige samarbeidsforhold mellom 

fotografer og byråer ble avsluttet. O.a. 

2 The Misfits (1961) av John Houston, med Marilyn 

Monroe, Clark Gable og Montgomery Clift. 

BØKER 

Protocol: How Control Exists after 

Decentralization 

Alexander R. Galloway, MIT Press, 2004, 260 s. 

Selvom Internettet efterhånden har været en integreret 

del af den kollektive bevidsthed i mere end et tiår, så er 

det stadig omgivet af en udbredt uvished, hvad angår 

dets reelle opbygning, specifikke (dis)funktionalitet 

og implicitte politik. Det råder Alexander R. Galloway, 

tidligere redaktør på pioneer-webportalen rhizome, 

bod på med bogen Protocol. Inspireret af Marx, Deleuze, 

Hardt og Jameson (de to sidstnævnte er hans lærere) 

foretager han med protokollen som leitmotiv en formel 

og materialistiske læsning af Internettet som teknologisk 

barn af den postmoderne tidsalder. På instruktiv vis 

anskueliggør han dets iboende, ofte paradoksale, logik 

og dynamik. Internettet karakteriserer på den ene side 

en homogenisering af informationsstrømmen, på den 

anden side en heterogenisering og er i sig selv både et 

distribueret og centraliseret netværk. Galloways rationelle 

tilgang fungerer både som en kritik af utopiske og 

desillusionerede forestillinger om Internettet. Og som 

sådan er den en velkommen og vedkommende afmystificering 

af dette digitale netværk som gør os i stand 

til i første omgang at begribe og senere forhåbentligt 

også at handle i forhold til dets kontrolmekanismer og 

frigørelsespotentialer. 

JL 

Peace under fire. Israel/Palestine and 

the International Solidarity Movement 

Sanderock, Sainath, McLaughlin, Khalili, Blincoe, 

Arraf, Andoni (red.). Verso, London, 2004, 297 s. 

International Solidarity Movement (ISM) ble grunnlagt i 

2001 og har de siste årene organisert frivillige aktivister 

fra hele verden i fredelig solidaritetsarbeid sammen 

med palestinere i de okkuperte områdene. Denne boka 

forteller historien om bevegelsens konkrete arbeid i 

Palestina, samt om utviklingen av en stadig mer brutal 

israelsk fremferd, både mot det palestinske folket og 

de internasjonale aktivistene. Boka er satt sammen av 

øyenvitneskildringer, presseskriv, intervjuer, foredrag 

og avisartikler. Edward Said har skrevet forordet, hvor 

han blant annet forteller om sitt møte med foreldrene til 

Rachel Corrie, en amerikansk ISM-aktivist som ble drept 

av israelske soldater 16. mars 2003. Corrie ble brutalt 

kjørt over av en israelsk bulldoser da hun forsøkte 

å beskytte et palestinsk hjem i Gaza fra riving. ISMs 

mål har vært å internasjonalisere intifadaen, både ved 

å sende aktivister til Palestina og holde foredrag over 

hele verden om palestinernes situasjon. Denne boka gir 

rapporter fra den palestinske okkupasjonens innside, om 

dens ekstreme brutalitet og umenneskelighet, men også 

om medmenneskelighet og samhold. Slik Rachel Corrie 

skriver i sin siste e-post til sin mor, hvor hun forteller om 

den palestinske familien hun bor sammen med: «Jeg er 

også i ferd med å oppdage i hvilken grad mennesker 

fortsatt kan være sterke og forbli menneskelige i de aller 

verste situasjoner – noe jeg heller ikke har sett før. Jeg 

tror det kalles verdighet.» 

Se også ISMs hjemmeside www.palsolidarity.com 

GE 

Krigens scenografi : Nye rejser i 

Bosnien og Serbien 

Jens-Martin Eriksen & Frederik Stjernfelt. Lindhardt 

og Ringhof, København, 2004, 397 s. 

Boka Krigens scenografi er blitt til gjennom de to 

danske forfatternes reiser i Bosnia og Serbia i 2003, 

og den er en oppfølger til Hadets anatomi, som kom 

ut i fjor. Eriksen og Stjernfelt undersøker dramaet som 

utspant seg på Balkan på begynnelsen av 1990-tallet, 

men ser også på krigens virkninger på samfunnene 

den dag i dag, der Bosnia er oppsplittet og styrt av tre 

nasjonalistiske klaner, mens de krefter i Serbia som 

sto bak krigene er vendt tilbake til den politiske scene. 

Et fokus i boka er det forfatterne kaller det politiske 

programskriftet bak krigene – Det serbiske akademis 

«Memorandum» – og den serbiske planleggingen av 

etnisk rensing i Bosnia. De går bak den (nå avdøde) 

bosniske president Izetbegovic’ demokratiske fasade. 

Avslutningsessayet – «I krigens ruiner» – ser på hvordan 

europeerne er blitt forført av dette dramaet. Forfatterne 

mener de krigende parter har oppført et skuespill for 

hverandre, og samtidig for «verdenssamfunnet», og 

at krigen slik har en grunnleggende estetikk som bør 

studeres av fiksjons- og litteraturteori. 

TV


DEMOKRATI: Populismens oppblomstring 

de siste 20 årene er et tegn 

på krise i det representative demokratiet. 

Men hva kjennetegner egentlig 

populismen som politisk – og psykologisk 

– fenomen? 

ALEXANDRE DORNA 

opulismens psykologi For 

Professor ved Universitetet i Caen, leder av den franske foreningen 

for politisk psykologi (l’Association française de psychologie politique), 

forfatter av Le Populisme, PUF, Paris 1999. 

Det er underlig hvordan begrepet «populisme» 

vanligvis anvendes på en stereotyp måte, som 

om det ikke har noen mening. Det brukes 

hulter til bulter, om alt fra seieren til Luiz 

Inácio «Lula» da Silva i Brasil, politikken 

til Hugo Chávez i Venezuela, og for en tid 

tilbake om Bernard Tapies gjenoppstandelse 

i Frankrike 1 – og for enda lenger siden, 

poujadismen og boulangismen 2 i samme land. 

Andre skikkelser anklages på sin side for 

«tv-populisme», for eksempel den italienske 

statsministeren Silvio Berlusconi, den franske 

fagforeningsaktivisten José Bové, og lederen 

for Front National, Jean-Marie Le Pen. 

Begrepet blir derfor vanskelig å analysere, 

og begivenhetene det brukes om lar seg ofte 

ikke klassifisere. Noen har rett og slett gitt 

opp å gjøre det, mens andre nøyer seg med 

å samle informasjon – det er i alle fall få 

spesialister som kan gi en korrekt definisjon 

av populisme. 3 

Etymologisk stammer ordet populisme fra 

et annet tvetydig begrep, nemlig «folket». 

Populisme innebærer en eller annen form for 

direkte appell til «massene», og dens karakter, 

hensikter og konsekvenser bygger på en ideologisk 

verdsettelse av massene. Populisme i 

betydningen «folkelig tale», kan derfor ikke 

i utgangspunktet brukes om en reaksjonær, 

demagogisk eller fascistisk bevegelse, slik 

noen gjør. Denne sammenblandingen har i 

lang tid stått i veien for en mer inngående 

analyse av begrepet, og har satt det utenfor 

historien – som om det dreide seg om et fenomen 

uten røtter eller virkelige årsaker. 

Mangfoldet av ulike populistiske bevegelser 

som har eksistert opp gjennom historien gjør 

det vanskelig å trekke sammenligninger uten 

å gjøre en samlet analyse. Hvis man tar for 

seg den moderne tidsepoken, trer erfaringene 

i Russland, USA og Sør-Amerika frem som 

de mest typiske. 

Blant de mest omtalte formene for populisme 

er den latinamerikanske, som også 

den har en variabel geometri. Den oppsto 

på 1930-tallet, og flere av dens karismatiske 

ledere gjorde sin inntreden på bakgrunn av en 

periode med svake og korrupte regjeringer. 

De vekket håpet til live igjen, i nasjonens og 

den sosiale rettferdighetens navn. Den aller 

mest kjente av disse lederskikkelsene er den 

karismatiske Juan Domingo Perón og hans 

kone «Evita» med hennes flammende taler. 

Peronismen konsentrerte seg rundt et tredelt 

program: nasjonalisme, anti-imperialisme, og 

et «på tvers av klasse»-perspektiv. 

Spesielt under sin første regjeringsperiode 

(1946-1951) ga Peron lettelser til de laveste 

klassene, los descamisados (de skjorteløse). 

Kald mig Max Weber 

ARBEJDE: Det er hundrede år siden, 

den tyske sociolog Max Weber udgav 

Den protestantiske etik og kapitalismens 

ånd. 

JONATHAN SCHWARZ 

Dansk-amerikansk antropolog. Oversat af Niels Ivar Larsen. 

Første gang jeg læste Max Weber, var for et 

halvt århundrede siden, da jeg som 19-årig 

studerede virksomhedssociologi på Wayne 

University i Detroit. I samme periode havde 

jeg også et job som ufaglært medhjælper på 

en lille fabrik i en vestlig forstad til Detroit, 

der fremstillede dørkarme og rammer til 

panoramaruder. Kundekredsen var især at 

finde blandt den dengang opadstigende arbejderklasse, 

der var på vej ind i tidens ekspanderende 

villahus-byer. 

Af de 14 arbejdere i produktionen på 

vores lille værksted adskilte en sig klart 

fra de øvrige. Han hed John, og var et dybt 

troende medlem af et skotsk-presbyteriansk 

kirkesamfund. Altid var han første mand til at 

genoptage arbejdet efter en alt for kort kaffe- 

eller frokostpause. John var asketisk, utrættelig 

og langt mere ivrig efter at hengive sig til 

sit arbejde end nogle af de andre mænd. 

Min læsning af Max Weber hjalp til at 

forklare, hvorfor John var forskellig fra f.eks. 

Red, som kom fra Kentucky. Hvis det kneb 

for mig at indføje rudeglasset korrekt i vinduesrammen, 

var Reds råd altid: «Gør det på 

den lette måde, Jonnie!» Red arbejdede også 

hårdt, men han besad ikke «den protestantiske 

etik» – hint ophøjede kald til at arbejde 

for arbejdets egen skyld. Jeg havde hørt om 

«kunst for kunstens skyld». Men på fabrikken 

fandt jeg ud af, at der også findes «arbejde 

for arbejdets skyld». John var som en levende 

anskueliggørelse af Webers berømte tese, for 

han følte kaldet til at arbejde. 

At skelne og forklare «egenartede» udviklingstræk 

var målet for Max Webers tese i 

1904. Det egenartede i denne forbindelse var 

den moderne vestlige kapitalisme og spørgsmålet 

var, hvad der gav stødet til denne i flere 

henseender irrationelle strømning. I sin søgen 

efter et svar blev Weber opmærksom på protestantismens 

forskellige sekter og deres kaldsforestillinger. 

Det kaldsbegreb som Weber 

udmøntede, eksponerede således en uventet 

sammenhæng mellem religion og økonomi i 

den moderne tidsalder. 

I protestantismens optik kalder Gud os til 

Karen Mulder som dukke liggende på gulvet i en skjønnhetssalong © Bettina Rheims, 1996, Paris 

Det ville ellers vært vanskelig å forstå 

at den peronistiske myten fortsatt lever 

videre i Argentina. Med Peron opplevde 

Argentina et av de mest avanserte sosiale 

politiske programmene i Latin-Amerika, og 

venstresidens nedgang skjedde mye tidligere 

der enn andre steder. 

Etter Peron har det oppstått flere populistiske 

bevegelser, med motsetningsfylte verdier, 

helt frem til i dag. For eksempel i Ecuador, 

under det kortvarige presidentskapet til 

Abdalá Bucaram (mai 1996 – februar 1997) 

som i samarbeid med de rikeste menneskene 

i landet skulle være «de fattiges regjering». 

Eller i Peru under Alberto Fujimoris liberale 

regjering og i dagens Venezuela med Hugo 

Chávez' «sosiale» presidentskap. Med bakgrunn 

fra samfunnsvitenskapelige studier ved 

Simón Bolivar-universitetet og en tilbakelagt 

arbejdet. Vi kan ikke vide, om vi opnår frelse. 

Men synlig succes i ens arbejde kunne tænkes 

at være et tegn på, at man nyder godt af Guds 

nåde. Dette skulle være den dybereliggende 

grund til, at selvrealisation i arbejdet for så 

mange af os bliver en så ansporende bevæggrund. 

Det var ligeledes i denne ånd, at min 

generation af sociologistuderende i USA 

– fra 1948 til 1968 – optog Weber i vores personlige 

tilværelse. Hans bog fra 1904, som 

var obligatorisk læsning på studiet, blev en 

slags almanak i selvdisciplin. «Jeg kan ikke 

se fodboldkampen i dag. Jeg skriver på en 

opgave… om den gode gamle protestantiske 

etik, du ved.» Vi kunne bruge Weber-tesen 

som moralkodeks for vores egen livsførelse, 

hvor arbejdet – ikke morskab – var i højsædet, 

og håbet om succes eller jordisk frelse forhåbentlig 

ville blive resultatet. 

Max Weber betragtede USA ved det 20. 

århundredes begyndelse som selve symbolet 

på et samfund, hvor den kapitalistiske ånd 

havde nået sit mest avancerede stade. Det 

var samtidig det samfund, hvor den protestantiske 

etik havde større autoritet end noget 

andet sted. Fandtes der et bedre eksempel 

på amerikansk arbejdsetik end Benjamin 

Franklin? Det var den praktisk og sekulært 

militær karriere, har Chávez klart å samle og 

gi retning til en sterk folkelig motstandsbølge 

mot korrupsjonen i det politiske apparatet og 

et sterkt ønske om forandring. 

Luiz Inácio «Lula» da Silva, den tidligere fagforeningslederen 

og karismatiske frontfiguren 

for det brasilianske arbeiderpartiet (PT), ble 

beskrevet som populist lenge før han kom til 

makten. Etter at han kom inn i presidentpalasset 

Planalto knyttes dette adjektivet i mindre 

grad til hans navn – han snakker fortsatt et 

radikalt språk, men har vist seg pragmatisk 

i forhold til å slutte fred med internasjonale 

institusjoner som Det internasjonale pengefondet 

(IMF) og posisjonere seg mer mot 

sentrum. 

Mens Latin-Amerika tidligere var ideologisk 

preget av sosialisme og/eller nasjonalisme, 

har liberale ideologiske tendenser fått 

større innflytelse de siste årene. Et eksempel 

på det er Carlos Menem i Argentina og 

Fujimori i Peru. En annen forskjell fra tidligere 

er at populistiske bevegelser i stor grad 

benytter seg av markedsføring og medier. 

Man snakker om en form for «tv-populisme». 

Lula og Chávez befinner seg imidlertid i en 

paradoksal situasjon med hensyn til mediene. 

Under Lulas tre første forsøk på å bli valgt til 

president i Brasil, førte mediene voldsomme 

kampanjer mot ham, og stilte seg ikke bak 

ham før det fjerde forsøket, da hans venstresideretorikk 

hadde mistet noe av radikalismen. 

I Venezuela har opposisjonen mot Chavez gått 

inn på eiersiden i de private mediene, og har 

brukt dem til å føre sin kampanje for å velte 

presidenten. 

Det finnes imidlertid eksempler på 

nypopulister som har klart å drive politiske 

kampanjer gjennom en habil bruk av ny kommunikasjonsteknologi. 

Subcommandante 

Marcos i Mexico er blitt selve mesteren i 

kunsten å kommunisere politisk. Til tross 

for at han oppfordrer befolkningen(e) (den 

meksikanske og den indianske) til å ta makten, 

ser han likevel ikke for seg å gjøre det 

selv, selv om han skulle ha muligheten til det. 

Populisme? 

Populisme som politisk fenomen eksisterer 

imidlertid ikke bare i Latin-Amerika. Visse 

forsøk har funnet sted i Frankrike, og i dag 

oppstår det nye bevegelser flere steder i 

verden. Denne omfattende og motsetningsfylte 

historien gjør det vanskelig å etablere en 

homogen oppfatning av populisme, men det 

er likevel mulig å peke på noen fellestrekk. 

orienterede Franklin, som forvandlede New 

Englands puritanisme til den ny kapitalismes 

moral. Overgangen fra religiøs til økonomisk 

rationalitet forekom Weber at forløbe så 

umærkeligt, som når eksprestog skifter spor. 

Der findes, hævdede Weber, en sammenhæng 

mellem to adskilte sfærer i den menneskelige 

erfaring. Denne sammenhæng burde ses som 

en tentativ rettesnor – ikke som en vished. 

Weber sørgede omhyggeligt for at holde sine 

forsigtige og prøvende videnskabelige vurderinger 

fri af matematiske formlers stringens. 

En stor del af Webers værk består således af 

fodnoter med forbehold, hvori han nuancerer 

og afvejer de mere generaliserende udsagn i 

hovedteksten. 

Max Weber og hans kone Marianne 

besøgte i efteråret 1904 USA på en tre måneders 

rundrejse, og erfaringerne herfra har 

utvivlsomt yderligere bestyrket Weber i hans 

tese. For Weber var turens primære formål at 

præsentere sine teorier ved en tysk sponsoreret 

konference i St. Louis, der afholdtes i 

forbindelse med Verdensudstillingen i byen 

samme år. St. Louis var industrielt og kommercielt 

centrum for et velstående tysk immigrantsamfund, 

som bl.a. omfattede Anheuser- 

Busch-dynastiet, der gav os Budweiser-øllen. 

I sit foredrag fremhævede Weber kontrasten 

det første er populismen hovedsakelig 

et overgangsfenomen, nærmest vulkansk 

og flyktig, som bygger seg opp i forbindelse 

med kriser og situasjoner hvor flertallet ikke 

aksepterer status quo. Den fungerer som en 

alarm, en bråkete og barokk advarsel heller 

enn en eksplosjon som river med seg alt. Den 

fører altså ikke nødvendigvis til et endelig 

regimeskifte. Hvis landets ledelse ikke forstår 

tegningen, kan selvsagt det å appellere til folket 

innebære en løsning på en fastlåst situasjon. 

Det viktigste er ikke den sosiale uroen 

populismen fører med seg, men det følelsesmessige 

dypet den vekker til live. Sementen 

som binder den sammen er ikke sosiologisk, 

men psykologisk. Det er en reaksjon preget av 

sinne og mistillit overfor institusjonene og de 

kreftene som truer nasjonens grunnleggende 

myter. 

Populismen inkarneres alltid av en utvalgt, 

karismatisk mann. Det er sannsynligvis her 

den psykologiske analysen kommer til sin 

rett. 4 Karismaen har en anti-depressiv effekt, 

energien er smittsom. Det er forførelsens spill, 

den direkte og varme kontakten, som gjør det 

mulig å mobilisere et resignert, men rasende 

folk. Populismen går på tvers av klasser, 

noe som gjør den i stand til å overkomme 

klassiske politiske skillelinjer. Den henvender 

seg til hele folket, til alle dem som i stillhet 

lider under urettferdighet og elendighet. I 

denne appellen refereres det til storstilte 

kollektive handlinger og felles verdier. I dette 

ligger populismens følelsesmessige kraft 

og dens rasjonelle bestanddel. Det er denne 

blandingen som gir populismen kraft. 

Ingen vil benekte populismens psykologiske 

betydning. Den utløses av kriser. Skjematisk 

sett representerer massebevegelser en 

syntese av to psykologiske 

former for sosial kontroll: 

fascinasjon og forførelse. 

Den spanske filosofen 

Baltasar Gracians 

formulering er fortsatt 

gyldig for begge tilfeller: 

«For å forføre, må man 

redusere.» Slik kan man si at følelser og 

karismatisk ledelse spiller en avgjørende rolle 

i jakten på massenes identitet. 

Det er derfor ikke overraskende at definitive 

programmer eller fasttømrede ideologiske 

doktriner mangler. Populismen ønsker ikke å 

fremstå som en original idé eller en helhetlig 

teori, og enda mindre gi en helhetsbeskrivelse 

mellem «traditionelle» arbejdsvaner blandt 

polske (romersk-katolske) landarbejder-indvandrere 

med «moderne» preussiske (protestantiske) 

arbejdsgiveres arbejdsbegreb. Denne 

forelæsning i St. Louis var den første, Weber 

holdt efter en uhyggelig psykisk nedtur, der 

havde varet fem år. 

Max Weber havde lidt af alvorlig depression 

og lammelser, hvilket længe forhindrede 

ham i at forske og undervise. Den intense 

arbejdsdisciplin og de mange triumfer, han 

havde fejret som ung i sin kometagtige akademiske 

karriere, var kommet til en brat ende. 

Tilsyneladende udløste en krise i hans familie 

depressionen. Sønnen Max var nært knyttet til 

sin ømt hengivne moder, hvorimod forholdet 

til den strenge far var mere kompliceret. I en 

alder af 33 år gik Max omsider i rette med 

faderens tyranniske væremåde. Et ophidset 

skænderi fulgte, og få uger senere døde 

Max’s far af blødende mavesår. Overvældet 

af skyldfølelse – eller var det skammen ved 

undertrykt glæde? – sank Max ind i dyb 

depression. 

Da han i 1903 sammen med andre fremtrædende 

tyske intellektuelle blev inviteret 

til USA, begyndte hans tilstand imidlertid 

at bedres. Turen til Amerika gav terapeutisk 

bonus. Førte den ikke ligefrem til himmelsk 

Karismaen har en 

antidepressiv effekt, 

energien er smittsom 

av mennesket og samfunnet. Den vil først og 

fremst representere en vilje til å gjenoppbygge 

fellesgodene. Ifølge Ernesto Laclau 5 er 

populismen derfor ikke en sosialkritisk 

bevegelse og heller ikke et styresett, men 

et ideologisk fenomen som kan eksistere 

innenfor organisasjoner, styresett, klasser og 

alle typer politiske formasjoner. Derfor er 

det nødvendig å analysere denne ideologien 

uavhengig av tilhørighet til en bestemt sosial 

klasse. 

Noen har koblet populisme til nasjonalisme 

og fascisme. Det er imidlertid vanskelig 

å finne seriøse belegg for en slik analyse. 

Både nasjonalismen og fascismen uttrykker 

en totaliserende verdensoppfatning hvor 

den nasjonale identiteten til syvende og 

sist brukes som referanse for rasedoktriner 

og helliggjøring av makten. I tillegg er 

statsapparatet og hæren, i alle fall når det 

gjelder fascismen, avgjørende redskaper både 

for å samle massen bak en patriotisk og/eller 

totaliserende ideologi og for å iverksette en 

jerndisiplin basert på tradisjonen, rasen eller 

lederen og dyrkelsen av ham – høydepunktet 

i det formelle hierarkiet. Disse doktrinene 

innebærer en ekspansjonistisk, sågar 

hegemonisk statsteori. Krig oppfattes som 

en opphøyd konsekvens. Ingenting av dette 

finnes i den populistiske bevegelsen. 

Derfor er det svært diskutabelt å plassere 

Le Pen i kategorien «nasjonal-populist», 

slik noen gjør. Denne betegnelsen stammer 

fra den helt spesielle politiske situasjonen 

i det peronistiske Argentina på 1940- og 

1950-tallet, noe som gjør sammenligningen 

problematisk. I tillegg risikerer man å 

ufarliggjøre de dyptliggende årsakene til 

Front Nationals fremvekst. Samtidig: Er 

det slik at det å appellere til folket alltid 

skjuler et ønske om å få en 

bestemt ideologi til å seire, 

en ideologi som i sin natur 

motstrider demokratiske 

verdier? 

Populismen oppstår ikke av 

ingenting, men er knyttet 

til en situasjon hvor samfunnet er i krise 

og herjes av skuffelsens syndrom. Elitens 

handlingslammelse opprettholder det politiske 

status quo. Troen på nasjonen slår sprekker. 

Man frykter fremtiden. Tvilen forvandles til 

stilltiende samtykke og en snever og abstrakt 

individualisme erstatter konkrete individers 

entusiastiske samfunnsånd. 

frelse, resulterede den i det mindste i ny professionel 

succes. Webers videnskabelige kald, 

der var slumret ind igennem fem år, fandt 

igen sin stemme. Hans klassiske værk vidner 

om dette. Kaldsforestillingen viser vej både 

for Webers personlige livshistorie og for hans 

fortælling om den moderne 

kapitalismes tilblivelse. 

Weber var ikke nogen utvetydig 

tiljubler af kapitalismens 

opkomst. Han havde tydeligvis 

også blik for den undertrykkelse, 

individerne kan pålægge sig 

selv i det hellige arbejdes navn. 

Disciplin er en guddom med 

Janus-ansigt, og den psykiske 

pris for succes i ens arbejdsliv 

kan som bekendt ofte være 

meget høj. 

Som universitetsstuderende i 1950’erne 

læste mange af os J.D. Salingers The Catcher 

in the Rye (1951) (på dansk: Forbandede 

ungdom, 1953). Helten i romanen, Holden 

Caulfield – hvis navn spiller på de bibelske 

termer behold (behold the Man – se hvilket 

menneske!) og calling (kald) – er en ensom 

16-årig rebel imod det falske (phoney) samfund, 

der omgiver ham. Caulfield fortæller 

Krisen er en blindgate hvor det greske 

dydsidealet forvandles til kynisme og 

resignasjonen til varsomhet. Eliten står overfor 

et uløselig dilemma: brudd eller avgang. Det 

er ikke mangel på klarsyn som kjennetegner 

politikere i slike kritiske situasjoner, men 

mangel på mot. Populismens motstandere 

baserer sin kritikk på den 

overhengende faren for 

diktatur, men analysen deres 

tar ikke hensyn til årsakene. 

Denne faren er både 

forbigående og mer en 

innbilning enn en realitet. 

Moderne historie har mange 

ganger vist at populismen, 

såfremt man ikke blander 

den sammen med fascismen, 

ikke fører til diktatur. Den 

forblir enten et krav om 

mer demokrati, eller en kilde til folkelig 

engasjement når et kollektivt prosjekt 

mangler. 

Professor i sosiologi Alain Pessin 6 taler varmt 

for nytten av en mytologisk tilnærming i 

analysen av sosiale prosesser, deriblant 

populismen. Myten iscenesetter et ideal 

som skal fremstå som sant, men uten å 

forklare det. Det er å henvise til en kollektiv 

erfaring, og til en måte å forholde seg 

direkte til omverdenen på. Her ligger den 

kraften som kan fungere samlende og vekke 

håp hinsides de forstokkede institusjonelle 

begrensningene. 

Såfremt populismen ikke blir rutinemessig, 

som tilfellet var med Napoleon III i Frankrike 

eller med Peron i Argentina, er den et 

forbigående fenomen som ender med at alt 

går tilbake til sin vante orden – eksempler på 

dette er de boulangistiske og poujadistiske 7 

mellomspillene i Frankrike. Noen forfattere 

betrakter likevel populismen nærmest som 

en av formene for demokratisk forandring. 

Gino Germani hevder at den er et uttrykk 

for nederlaget til de institusjonene som har 

som oppgave å sikre integrasjon (familie, 

skole, bedrifter, fagforeninger, politiske 

partier) av en befolkning som må tilpasse 

seg de økonomiske og teknologiske kravene 

som følger av en stadig raskere industriell 

modernisering. 8 Populismen bidrar her til at 

det settes spørsmålstegn ved status quo og 

til utvikling av antikonformisme, noe som 

fremskynder håndteringen av krisen og jakten 

på en ny sosial og politisk balanse. Andre ser 

populismen som et diktatur i forkledning. 

sin historie fra et sindssygehospital, hvor han 

er interneret, fordi han har gjort sit liv til en 

«fiasko», læs: udvist demonstrativ mangel på 

interesse for succes. 

Vores generation hyldede Holden 

Caulfield for hans tragiske protest imod 

succesræsets totaldominans. 

Holdens forestilling om et 

ideelt kaldsarbejde var at 

beskytte (catch – «fange») 

børn imod at falde ud over 

en skrænt, når de legede i 

en rugmark (rye). Så hvis 

Holden Caulfield forkastede 

økonomisk succes som en 

falsk livsværdi, legemliggjorde 

han også en alternativ 

frelses ånd. For Salinger var 

zenbuddhisme da også det 

oplagte religiøse alternativ 

til den amerikanske puritanisme. 

Jeg havde hørt om 

«kunst for kunstens 

skyld». Men på 

fabrikken fandt jeg 

ud af, at der også 

findes «arbejde for 

arbejdets skyld» 

Franz Kafkas, ligeledes 16-årige helt i 

romanen Amerika, Karl Rossmann kan tjene 

som endnu et vidne i min Max Weber-celebrering. 

Karl blev sendt bort fra Europa til 

USA, fordi han havde gjort familiens stuepige 

gravid. Åbenbart havde denne kvinde forført 

Karl – det omvendte af den konventionelle 

Ulike analyser av populismen gjør at den 

argentinske venstresiden fortsatt er splittet 

når det gjelder erfaringen med peronismen. 

Populismens renessanse de siste 20 årene er et 

tegn på krise i det representative demokratiet, 

over hele verden. Den brå (men ikke 

nødvendigvis voldelige) 

omkalfatringen av sosiale 

og politiske strukturer 

som følge av den liberale 

globaliseringen, ledsages 

av tilsvarende forstyrrelser 

i psykiske strukturer, vaner 

og representasjoner. 9 De 

oppsamlede frustrasjonene 

avler litt etter litt en ny 

stor skuffelse. «De gamle» 

ville ikke kjent seg igjen i 

«de modernes» triste og 

resignerte republikk, og heller ikke i dette 

«sosialliberale» samfunnet som blir stadig 

mer autoritært og lukket. Derfor den økende 

uroen. Og alternativet er lite oppløftende: 

eksplosivt opprør eller konformistisk 

implosjon. 

Det er derfor avgjørende å finne ut 

hva sykdommen består i. Populismen kan 

sammenlignes med et feberutbrudd. Og selv 

om feberen er et sykdomstegn, er det ikke den 

som er selve sykdommen. 

Det viktigste er ikke 

den sosiale uroen 

populismen fører 

med seg, men det 

følelsesmessige dypet 

den vekker til live 

1 Bernard Tapie, tidligere statsråd for sosialistpartiet, 

finansmann og president i fotballklubben Olympic 

Marseilles, ble dømt og fengslet for flere tilfeller av 

2 Poujadisme er betegnelsen på en bevegelse som ble 

grunnlagt i Frankrike av Pierre Poujade på begynnelsen 

av 1950-tallet. Organisasjonen skulle forsvare 

handelsfolk og håndverkere mot høyt skattenivå og 

modernisering. I utvidet forstand betegner poujadisme 

i dag sterk motstand mot den økonomiske og sosiale 

utviklingen, og blir ofte beskrevet som «småborgerlig 

konservatisme». Den franske offiseren og politikeren 

Georges Boulanger ble avsatt fra regjeringen i 1887 

og stilte seg i spissen for boulangistene som samlet forskjellige 

misfornøyde krefter fra flere partier, og krevde 

blant annet ny forfatning. O.a. 

3 Margaret Canovan, Populism, Junctions books, London, 

1982. 

4 Se Le Leader charismatique (Den karismatiske lederen), 

Desclée de Brower, coll. «Provocations », Paris, 

1998. 

5 Ernesto Laclau, Politica e idéologia en la teoria 

marxista, Siglo, Mexico, 1968. 

6 Alain Pessin, Le Mythe du peuple et la Société française 

du XX e siècle (Myten om folket og det franske samfunnet 

i det 20. århundre), PUF, Paris, 1992. 

7 Se fotnote 2. O.a. 

8 Gino Germani, Politica y sociedad en una epoca de 

transicion, Paidos, Buenos Aires, 1978. 

9 Fernando Cardoso et Enzo Faletto La Teoria de la 

dependencia, Anthropos, 1979. 

situation. Som Caulfield var Rossmann en 

ensom og uskyldig skibbrud i tilværelsen. 

Begge befandt sig i en brat afbrudt og ikkefuldført 

overgangsrite. 

I Amerika får Karl arbejde i tjenerfaget, 

da han bliver ansat som elevatordreng i det 

enorme, hektisk fortravlede og bureaukratiske 

«Hotel Occidental». Efter flere måneders 

smertelige prøvelser reflekterer Karl på en 

jobannonce, der efterspørger raske folk, 

som vil arbejde i «Oklahomas Naturteater». 

Kafkas fiktive USA lyder som en surrealistisk 

parodi på Max Webers sociologiske Amerika: 

«Det store Oklahoma-Teater kalder på jer! 

Det kalder kun i dag, kun én gang! Den, der 

forsømmer lejligheden i dag, forsømmer den 

for altid! Den, der tænker på sin fremtid, hører 

til hos os! Alle er velkomne!» 

Pudsigt nok var det vestligste punkt 

på Max Webers Amerika-rundrejse netop 

Oklahoma. Franz Kafka rejste aldrig til USA, 

bortset fra i sin fantasi. Men både Max Weber 

og Franz Kafka formulerede i kraft af deres 

Amerika-billeder en skræmmende og fascinerende 

vision af det moderne bureaukrati 

og dets uhyre magt: en rationalitet, der i et 

uhæmmet amokløb udskiller sit eget vanvid. 

©LMD Norden / Information

Made in China - Dokumentar.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?