Nr. 2-2012 - Kirken i Nedre Eiker

8
Statskirken i endring
Ole Herman Fisknes, pensjonist ekspedisjonssjef
fra Kirkedepartementet
Det har lenge vært mange forskjellige meninger
om statskirkeordningen. Flere utredninger har
konkludert med at stat og kirke bør skilles,
men dette standpunktet har som oftest fått liten
oppslutning fra menighetsråd og kommuner
når de har fått uttale seg. På ett punkt har det
imidlertid i flere år vært nokså stor enighet i
kirken: Biskoper og proster bør ikke lenger
utnevnes av Kongen i kirkelig statsråd, men tilsettes av kirkelig valgte
organer på samme måte som prestene. Etter hvert skjønte politikerne at
dette ønsket var alvorlig ment, og da gjorde de det til et spørsmål om
demokratiet i kirken. Dette framgår klart av den avtalen de politiske
partiene på Stortinget inngikk 10. april 2008. Avtalen starter med at
forutsetningen for å overføre tilsettingsmyndigheten til kirkelig valgte
organer, er at det gjennomføres en demokratireform som gjør de
kirkelige organer mer representative for kirkens store medlemsmasse.
Det ble derfor lagt føringer på hvordan de kirkelige valg i 2009 og
2011 skulle gjennomføres.
Politikerne regnet med at reformen ville bli vellykket, og i ettertid
har det vist seg at de er fornøyd med at valg-deltakelsen gikk opp fra
vel 3 % til 10-15 %. Dermed er det klart at tilsettingsmyndigheten
blir overført til de kirkelige organene. Det er ikke helt lett å forstå
at disse få prosentene skal være helt avgjørende for om de kirkelige
organene er representative eller ikke, og særlig ikke når det ikke er
foretatt noen vurdering av om den høyere valgdeltakelsen har påvirket
sammensetningen av organene.
I avtalen trekkes det vidtgående konsekvenser av at tilsettingsmyndigheten
blir overført til kirkelig valgte organer. Det sies uttrykkelig
at når biskoper og proster ikke lenger skal utnevnes av Kongen i
kirkelig statsråd, er det ingen kirkelige saker igjen som må behandles
på denne måten, og da kan grunnlovens regler om Kongens kirkestyre
i § 16, statsrådenes medlemskap i kirken og øvrige bestemmelser om
statskirken oppheves. Det er ingen i det politiske miljøet som har sett
eller kommentert at det er en ren misforståelse at kirkelig statsråd
ikke har andre saker enn utnevning av biskoper og proster, og derfor
vedtok Stortinget 21. mai 2012 de avtalte grunnlovsendringene, og
disse trådte i kraft straks. Det er imidlertid feil at statskirkeordningen
dermed er avskaffet, selv om mange hevder det.
Vi har hatt en form for statskirke her i landet i mer enn 1000 år. Når den
ordningen som ble etablert ved grunnloven av 1814 har overlevd i snart
200 år, skyldes det blant annet at mer enn halvparten av regjeringens
medlemmer må være medlemmer i kirken, og det er bare disse som
utgjør kirkelig statsråd og deltar i behandlingen av kirkelige saker.
På denne måten ble kirken styrt av et organ med kirkelig legitimitet.
Når medlemskravet nå er avskaffet, styres kirken av et rent verdslig
organ, og det er prinsipielt uakseptabelt og i strid med vedtatte menneskerettigheter.
Grunnen til at kirken har havnet i denne meget uheldige situasjonen,
er at avtalen fra 2008 slår fast at prestene fortsatt skal være statstjenestemenn
og at bispedømmerådene, kirkerådet og kirkemøtet skal
være statlige organer, og da har regjeringen den samme styringen
av kirken som før, men uten at den evangelisk-lutherske religion er
statens religion. Dette var tidligere bestemt i grunnlovens § 2, men nå
henviser den bare til vår kristne og humanistiske arv. Det som tidligere
var Kongens særlige kirkestyre, og senere regjeringens, var forankret
i grunnlovens § 16, men den sier nå:
”Alle indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske
kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke
og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om
dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal
understøttes paa lige Linje.”
Når det hevdes at statskirkeordningen er avskaffet på grunn av endringen
av grunnlovens § 16, prøver man å begrunne det med at staten
ikke lenger skal styre, men understøtte kirken. Dette er imidlertid
ikke holdbart.
NEDRE EIKER MENIGHETSBLAD • NR. 2 • 2012
Det er to ting som må skje for å bringe den verdslige statens styring
av kirken til opphør. For det første må det gis en egen lovbestemmelse
som gjør Den norske kirke til et eget rettssubjekt. Det er bare på denne
måten kirken kan opptre på eget grunnlag og kirkemøtet slutte å være
et statlig organ som utøver statlig myndighet. Kirken må ha den samme
selvstendighet som soknene fikk i kirkeloven av 1996. Det triste er
imidlertid at avtalen nærmest forbyr en slik løsning, og derfor kan den
tidligst komme våren 2014, og kanskje ikke før i 2015, fordi avtalen
gjelder til etter stortingsvalget i 2013. Politikerne hevder nå at man må
bruke god tid på en så stor reform som endring av statskirkeordningen,
og synes ikke å forstå at det er de selv som ved grunnlovsendringene
har gjort det umulig å gå skrittvis fram.
Det andre som må skje raskt, er at presteskapet opphører som statstjenestemenn
og overføres til et kirkelig rettssubjekt som da blir
arbeidsgiver. Prestene kan uten videre overføres til soknene som jo
allerede er rettssubjekter, mens biskoper og kanskje også proster først
kan overføres når kirken er blitt et eget rettssubjekt. Ved overføring av
prestene til soknene, vil alle som har sitt arbeid i menighetene kunne få
samme arbeidsgiver, og mange har lenge ivret for dette, men prestene
stritter i mot.
Hvis de kirkelige fellesråd skal utøve arbeidsgivermyndigheten også
for prestene, er det helt avgjørende at fellesrådsområdene blir vesentlig
større enn i dag. Det er svært uheldig at man på kirkelig hold nå synes
å ville problematisere denne helt nødvendige reformen.
Kirkens økonomi blir neppe bedre med årene, og da er det helt
nødvendige med mer kostnadseffektive og rasjonelle administrative
ordninger.