Les Larm 4 - Press

Larm
PRESS- Redd Barna Ungdom
Et magasin om barns rettigheter
Nr.
av PRESS
3 2007
- Redd Barna Ungdom
På tide å ta ansvar
Are Kalvø om å ta
ting personlig
FORZA: Vi vil leve før vi dør

2
Larm nr. 4 2011
11-13: Dypdykk: Finansskatten som kan
redde verden.
3:
4-7:
8-9:
10:
11-13:
14-15:
16-17:
Skribenter: Are Kalvø, Benedikte Pryneid Hansen, Irene Dotterud, Janicke
Karin Solheim, Fanny Sivertsen, Rebekka Jynge, Anne Helene Hauge, Anders
Heger, Linn Nordeide.
Fotografer og illustratører: Mathias Frøyhaug, Kristin Sommerseth, Tirill
Sjøvoll, Tale Berg-Nilsen, Christine Brown Vollan, Arne Ove Bergo, Ylva
Greni Guldbrandsen, Elisabeth Thonstad Moe.
Andre bidragsytere: Reidar Hjermann, Elisabeth Rusdal, Bjølsen barnehage,
Nora Gangfløt, Trondheim PRESS, Fairtrade Norge, Irene Dotterud, Ylva
Greni Guldbrandsen, Attac Norge, Torunn Wigum Frøseth, Anne Helene
Hauge, Lina Reyes.
Takk!
Leder, 4 under PRESS
Bildereportasje: FAIRTRADE
Intervjuet: FORZA
Are Kalvø: Vi kan kulde
Dypdykket: Robin Hood-skatt
Barn om: Forskjeller
Duellen: Kontantstøtten
Redaktør: Tale Berg-Nilsen
Larmsekretær: Christine Brown Vollan
Ansvarlig redaktør: Tirill Sjøvoll
Bladbunad: Sentralstyret
Forsideillustrasjon: Tale Berg-Nilsen
Baksideillustrasjon: Tirill Sjøvoll
Opplag/trykkeri: 3200/07 Gruppen
4-7: FAIRTRADE: 5 millioner nyter godt av
betingelsene de får.
20-21: Nansens ånd og kropp: Fra vår
identitet til vårt svik.
18-19:
20-21:
22-23:
24-25:
26-27:
28-29:
30-31:
Sofaaktivisten
Nansens ånd og kropp
Fredsnasjonen Norge
Ta Ansvar
Seksualisert oppvekst
Aktivistskolen: Gullbarbie
Oppslagstavla
Larm utgis av PRESS – Redd Barna Ungdom.
PRESS er en rettighetspolitisk organisasjon for
ungdom mellom 13 og 25 år.
Post: Pb. 6902 St. Olavsplass
0130 Oslo
Besøk: Storgata 38
Tlf: 21 01 68 70
E-post: larm@press.no
Nett: www.press.no
Artikler, kronikker og intervjuer står for den
enkelte forfatters regning, og gjenspeiler ikke nødvendigvis
PRESS – Redd Barna Ungdoms syn.
Gjennom lobbyarbeid, informasjonsvirksomhet og
aksjonisme jobber PRESS for et bedre samfunn for
barn, i Norge og internasjonalt.
Neste Larm kommer i postkassa di i februar.

Ta din del av ansvaret
For en stund tilbake var Karita Bekkemellem barneminister. Det er
ikke helt sikkert du husker det, for det har vært mange barneministere
etter henne. Vi i PRESS husker det ganske godt. Vi lagde nemlig en
kampanje mot henne og hennes evne til å bryte barns rettigheter, spesielt
asylbarnas. Vi lagde bråk, banner og trykka plakater med bilder av henne
på. Hun trakk seg. Og nyheten om at hun trakk seg kom før plakatene
av henne kom.
Knut Storberget. Vi hadde deg nesten. Endelig skulle vi få deg til å ta
det ansvaret du ikke helt har tatt siden du ble justisminister. Nå skulle
vi for en gangs skyld få ansvarliggjort en minister for å ikke gi asylbarna
det de trenger. Du har, sammen med barneminister Audun Lysbakken
og statsminister Jens Stoltenberg, fått være hovedmålet for ¨Ta
ansvar¨- kampanjen vår. Du har fått pryde plakater og nettsider. Flere
hundre har sagt seg enig i at nå bør du ta ansvar for barna som har fått
barndommen sin satt på vent av din regjerings inhumane asylpolitikk.
Vi hadde deg nesten – helt til du trakk deg. At du gjorde det var ikke
bare litt upraktisk med tanke på at vi har trykt opp noen tusen bilder av
deg, men også fordi du var en ganske god justisminister. Du tok kloke
avgjørelser for utsatte barn, du mangla bare noen.
Kjære Grete Faremo, du slipper ikke unna. Vi i PRESS kommer til å fortelle
deg at du ikke kan finne deg i at 400 asylbarn har bodd over tre år
på asylmottak. Du skal få sørge for at returer skal skje på en barnevennlig
måte og at barna som blir returnert er forberedt. Vi finner oss ikke i
at du fortsetter i samme stil som dine forgjengere. Vi i PRESS vet at du
har et ansvar, og vi vil finne flere som er enige med oss. Du må ta ansvar!
For barna trenger at noen tar ansvar for dem, og de trenger det nå.
4 medlemmer om:
Hva er det morsomste med å være på seminar?
Nora Iman Sedki, BergenPRESS
Å se folk igjen, absolutt. Superheltsamlingen
var mitt første seminar fordi jeg aldri har fått
fri fra skolen til å reise på de andre seminarene
til PRESS.
Katinka Salvesen, Direktemedlem fra
Kristiansand:
Det er gøy å møte nye folk. Det er kult for
meg å være med på noe som føles viktig.
Nikolai Orheim, OsloPRESS:
Det sosiale. Det er kult å møte PRESSere
fra hele landet og høre mange forskjellige
meninger. Og ikke minst de fantastiske
loppemarkedtilstandene på easy24
ved Haugjordet skole der vi hadde
superheltsamling.
Sindre Taxt Måge, BergenPRESS
Vanskelig spørsmål. Det er så mye bra. Jeg er
veldig glad i foredragene. Spesielt de fra de
eksterne foredragsholderne. Også er den sosiale
biten veldig morsom. Det er bra å få møte nye
folk fra de forskjellige lokallagene.
3

4
Fairtrade i verden
Roseplantasje i Kenya:
Mye av blomstene vi kjøper i Norge kommer fra Afrika.
Kenya er den femte største eksportøren av roser i verden,
og rundt to millioner mennesker er direkte eller indirekte
sysselsatt i næringen. Fairtradesertifisering av blomsterplantasjer
sikrer arbeiderne faste stillinger og arbeidskontrakter,
nasjonal minstelønn og faste lønnsutbetalinger. I
tillegg legger Fairtrade-kriteriene vekt på å styrke kvinners
posisjon.
Foto: Christof Krackhardt

Vindistrikt i Sør-Afrika:
I Sør-Afrika er deler av vindruesektoren
fremdeles preget av Apartheid-etterlevninger
som rasisme og alkoholisme.
Distriktet Western Cape har hatt en
sterk utvikling de siste årene. Mye
av grunnen til dette er at land som
Norge i økende grad etterspør vin fra
Sør-Afrika.
Foto: Danie Jansen van Vuuren
Kakaoproduksjon i
Den dominikanske republikk:
Demokrati og medbestemmelsesrett på arbeidsplassen er et viktig Fairtrade-kriterie. 10.000 småbønder er tilknyttet
kakaokooperativet Conacado. Sammen finner de ut hvordan premium-pengene skal brukes i lokalsamfunnet. Etter at
Conacado ble Fairtrade-sertifisert har det i tillegg blitt opprettet mer enn 5000 nye arbeidsplasser i området. Økende
etterspørsel etter Fairtrade-sertifi sert kakao gjør at enda flere har fått jobb innen kakaoindustrien i Den dominikanske
republikk.
5
Foto: Didier Gentilhomme

6
Fairtrade er en internasjonal merkeordning for rettferdig råvarehandel mellom bønder og plantasjer i utviklingsland og importører i Nord. Mange av
menneskene som dyrker råvarene vi bruker hver dag, får så dårlig betaling at de ikke får dekket sine basisbehov, som mat, medisiner og skolegang for barna.
Når du ser Fairtrade-merket på et produkt, betyr det at importøren har betalt en rettferdig pris fastsatt av Fairtrade. I tillegg må importøren betale en ekstra
pott penger kalt Fairtrade-premium, som bøndene og arbeiderne i fellesskap bruker til utviklingstiltak eller produksjonsinvesteringer. Det stilles krav til
arbeidsforhold, langsiktige handelsavtaler, demokratisk organisering og aktiv styrking av kvinners posisjon. Fairtrade driver altså ikke med kjøp og salg, men
setter regler for hvordan rettferdig handel skal foregå. I Afrika, Asia og Latin-Amerika er ca. 1,2 millioner bønder og arbeidere tilknyttet Fairtrade-sertifiserte
kooperativer og plantasjer. Teller man med deres nærmeste familie, er det om lag 5 millioner mennesker som nyter godt av Fairtrade-betingelsene. Hver
gang du kjøper et produkt med Fairtrade-merket på, bidrar du til å bedre leve- og arbeidsforholdene for bønder og plantasjearbeidere i fattige land.

7
Foto: Santiago Albert Pons

8
Intervjuet: Forza
Fanny Sivertsen,
Sentralstyremedlem
De fleste som var på Superheltsamlinga
har nok fortsatt konserten lørdag
kveld friskt i minne. Musikken sendte
stemningen i taket og danseglade
PRESSere var ikke vanskelige å be
når de rytmiske tonene fra Forza
fylte rommet.
På Urørt-siden deres beskrives bandet som et
Hip-hop hybridband - de kalles sjangersjonglører
som mikser hip hop med folkemusikk, pop og
rock, og på toppen av det hele en god dose heftig
perkusjon. FORZA oppsto på et asylmottak i
Bergen, og bandmedlemmene kommer fra helt
forskjellige musikalske verdener. Det hele begynte
som en måte å kommunisere på; de spilte sammen
der de ikke kunne snakke sammen. I møtet med
vestlig pop og rock oppstod et helt nytt musikalsk
språk, og resultatet ble FORZA. Dette er et band
med mye på hjertet, og de blir aldri lei av å fortelle
deg det.
“Imponerende!”
Fra venstre: Milad, Jaser, Babak, Per Kristian, Ole, Sebastian, Rudi.
Vi møtte guttene dagen før de skulle spille konsert
på Oslo World Music festival, og en stressa
vokalist, Babak, forteller oss at taxien de skal ta til
NRK har kommet for tidlig og foreslår at vi kan ta
intervjuet mens de bærer instrumentene ut i bilen.
Nora hjelper til med å bære trommesett ut, så
Babak kan gi meg en rask introduksjon av bandet
som består av ikke mindre enn 7 medlemmer;
Sebastian- bass, Ole- fele, Milad- Perkusjon, Jaser-
trommer, Rudi- Trekkspill, Per Kristian- gitar og
Babak på vokal.
Det er hektisk og gutta løper fram og tilbake og
etter 5 minutter må de dra i taxien. Vi har fått
stilt noen spørsmål og fått noen gode svar, men
nå minner det mer om en “5 på gata” reportasje
enn ett intervju. Heldigvis får vi avtalt å møte
dem igjen før de skal spille konsert dagen etterpå,
og her er resultatet av intervjuet fra to møter med
gutta fra Forza.
Hvordan møttes dere og hvordan ble
bandet starta?
Ole foreller at det hele startet på et asylmottak, for
lenge siden ¨Han eldste av oss drev dette musikkprosjektet
der og da ble to av perkusjonistene,
Milad og Jaser med. Så ble de en stor gruppe som
spilte musikk, som ikke kunne norsk og holdt på
spilte sammen, mest for å ha noe å gjøre. Etter 5
år ble de så gode at de bestemte seg for å gjøre noe
mer enn bare å spille sammen. Da kom vi andre til
og bandet ble etter hvert formet.¨
Hvor kommer navnet Forza fra, hvorfor
heter dere det?
¨Det kommer fra latin - Forza betyr styrke. Siden
bandet oppsto på et asylmottak ble Forza et ord på
håp, en styrke, en kraft som du finner i noe, som
musikk¨ forteller Ole.
Hvordan påvirker det at dere kommer
fra forskjellige steder musikkuttrykket
deres?
¨Det er en blanding forskjellige rytmer fra forskjellige
steder, fra forskjellige kulturer, blandet
inn med hiphop og rock og det blir en mix av
alt¨ mener Ole. Babak utdyper mer med å si at
musikkuttrykket deres er litt vanskelig å forklare.
¨Det er noe som må høres, men man kan si det
er en fusjonssjanger der vi blander inn tango,
balkan, hiphop og folkemusikk, hvor hiphop og
folkemusikk som ligger i bunn. Alle i bandet sitt
individuelle preg på instrumentene de spiller - vi
spiller utfra hvem vi er. Vi har på en måte funnet
en balanse, for i utgangspunktet er det ikke alle
som kan spille sammen med de instrumentene vi
bruker. For eksempel Cajón (boksformet perkusjonsinstrument
opprinnelig fra Peru, red. am) og
trommesett er jo ikke ment til å spille sammen,

men vi tar de tingene som er litt utradisjonelle og
så gjør vi dem tradisjonelle. Det setter et veldig
originalt særpreg på musikken vår - det er så
originalt at det ikke går an å sette det i bås.¨
Hvis Forza hadde sittet i regjering,
hva ville dere gjort da? Hva ville dere
endra, spesielt for barn?
Babak starter med å si at han ville gitt
mer penger til kunst og kultur enn de
får nå. Ole sier seg enig og legger også
til at han ville gitt penger til en Hovefestival
for barn ¨… som er like stor
som den ordentlige Hovefestivalen,
bare at det er for barn med sirkus og
kul musikk.¨ Sebastian legger til at han ville brukt
mer penger på å forbedre den norske grunnskolen.
Hva ville dere endret for asylsøkere i
Norge og igjen spesielt med tanke på
asylsøkende barn?
¨Jeg ville gjort slik at alle skulle hatt de samme
premissene. Barn kommer under en spesiell greie.
Det er for lett å gi folk merkelapper litt som
”Asylsøker” og ”flyktning”. Alle barn burde bli behandlet
likt uansett hvor de er, alle er vi mennesker
med samme rettigheter. Barn kan ikke bli sendt
tilbake til et krigsland, det er jo feil. Det er bare å
tenke med hodet for å skjønne det! Sier Babak.
Nora skyter inn - ¨Òg med hjertet!¨
Babak - ¨Haha! Ja, òg med hjertet!¨
Bandet ble jo startet på et asylmottak
- føler dere at dere, på grunn av det,
har blitt stempla som et “asylband”?
Babak forteller at nå er det bare en igjen fra asyl-
mottaktiden, det bandet
sånn det er i dag har eksistert
i 3 år. ¨Det var jo med
på å starte det som er nå,
så det har jo prega oss på
en måte, men det er ikke
noe vi tenker mye på. Det
er nok mange som tenker
at vi er et¨ asylmottak-band¨, men vi vil bare spille
musikk for folk som liker å høre på musikken. Vi
har jo politiske meninger som personer, men vi
er ikke et politisk band. Det er lett å bli satt i bås-
mange misforstår og tror vi er et politisk band og
har veldig mye med asylpolitikk å gjøre.¨
“Vi tar de tingene som
er litt utradisjonelle
også gjør vi dem
tradisjonelle”
Hva er det neste steget for Forza?
¨Det blir jo å spre musikken. Vi håper vi får spille
mange steder, på internasjonale scener også videre.
Vi har lyst til å reise og møte nye mennesker¨ sier
Ole. Babak avslutter med ¨Vi vil leve før vi dør,
om du skjønner hva jeg mener.¨
Det siste året har Forza gjort det bra i musikkbransjen,
før By:Larm 2010 ble de omtalt som et
av de mest spennende nye bandene på den norske
musikkscenen av Dagsavisen. Bandet har turnert
landet rund og med sin nyskapende musikkform
og energiske fremførelser har FORZA fått ord på
seg for å levere svært overbevisende liveopptredener.
Sensommeren 2010 slapp bandet singelen
’Mr. King’ som ikke lenge etter ble listet på NRK
P3. Torsdagen før PRESS sin Superheltsamling
slapp de sitt første album og reiser nå rundt for å
promotere det.
Nå begynner gutta å få dårlig tid til lydsjekk, men
vi rekker et siste raskt spørsmål.
Hva synes dere om PRESS som publikum?
Babak lurer på om det var noen rusmidler inne i
bildet og legger til at ¨Det var villt, helt villt!¨
Ole er enig og syns det var gøy. Vi forteller at
det overhode ikke var snakk om noen rusmidler
og Babak påstår at han nærmest aldri har sett
lignende energi. Guttene er enige om at -
¨Det var imponerende, veldig imponerende.¨
9

10
Vi kan kulde
Are Kalvø,
fast spaltist i Larm
Slagord er vanskelig. Det finst nok av eksempel på
dårlige slagord eller slagord som det er litt for lett å
gjere narr av: Fordi du fortener det (Kvifor fortener
eg det?). You’re worth it (Kvifor er eg det?). Se hva
som skjer (Veldig uforpliktande). By og land hand i
hand (Dette slagordet rimar berre dersom du skriv
samnorsk, og kven gjer eigentlig det?). Lottomillionærer
er ikke som andre millionærer (Kanskje ikkje,
men det viktigaste har dei felles). For folk flest
(Dette er direkte feil. Folk flest har høgare utdanning,
er sosialdemokratar, jobbar i offentlig sektor
og bur i by). Alle skal med (Skal?! Det var då veldig
strengt).
Så finst det slagord som er så rare at dei er søte.
Nesten kvar dag går eg forbi ein bil med slagordet
«Vi kan kulde» på panseret. Eg veit ikkje kva firma
dette er firmabilen til. Men sannsynligvis er det eit
firma som kan kulde. Ein frysar-produsent, kanskje.
Eller ei bedrift med veldig dårlig arbeidsmiljø.
Og så finst det gode slagord. Ikkje mange, men dei
finst. Og eg må seie eg har veldig sans for «Barns
rettigheter brytes, ta det personlig.»
Eg liker oppfordringa om å ta det personlig.
Det er nok av folk som tek ting personlig, naturligvis,
men folk tek som regel feil ting personlig: Så fin
du er på håret etter at du klipte deg (Var eg ikkje fin
før?!?). Så bra du ser ut, har du slanka deg? (Seier
du at eg er feit?!?)
Også innanfor politikken er det nok av dei som tek
ting personlig, men som regel berre ting som direkte
handlar om dei sjølve. Dette er den verste sorten
folk. Folk som er opptatte av ungdomspolitikk
når dei er unge, familiepolitikk når dei får familie,
barnefordeling når dei blir skilte, og som plutselig
blir kjempeengasjerte i eldrepolitikk den dagen dei
fyller sekstito. Og som svarer på all kritikk med
argumentet: «Du veit ingenting om korleis det er å
vere gammal». Og det stemmer jo. Eg veit ingenting
om korleis det er å vere gammal. Eg har nemlig
aldri vore gammal.
Men eg har aldri vore statsminister heller. Eg håper
eg har lov til å kritisere statsministeren likevel?
Men så har du dei som faktisk klarer å ta det personlig
når andre folk blir behandla dårlig. Det er
den beste sorten folk. Og det er det dette slagordet
oppfordrar oss til å bli: Den beste sorten folk.
Så la oss ta det personlig. Det er fint å ta ting personlig,
spesielt når det er ting som ikkje handlar
om deg sjølv.
Så kan dei andre halde på med sitt. Dei som kan
kulde.

Dypdykk:

Verdens mest populære skatt
Fra middelalderens England kjenner vi sagnet
om Robin Hood, helteskikkelsen som kjempet
mot urettferdighet og hjalp de svake. I dag er han
symbolet på en skatt som, i hans ånd, vil ta fra de
rike og gi til de fattige – en Robin Hood-skatt. Vi
som kjemper for skatten her hjemme har tusenvis
av organisasjoner og flere millioner enkeltpersoner
fra hele verden med oss. Dermed kan vi med rette
si at skatt på finanstransaksjoner er verdens mest
populære skatt.
Bankene må rydde opp
Etter målrettet og langvarig arbeid fra sivilsamfunnsorganisasjoner
verden over er vi nærmere en
innføring av finansskatt enn noensinne. Skatten
ble først latterligjort og deretter kraftig motarbeidet.
Men nå har det etter hvert blitt stor enighet
om at finanssektoren må være med på å bidra til
samfunnet. Etter at finanskrisa var et faktum ble
banker over hele verden reddet ut for å hindre en
global økonomisk kollaps. Redningspakkene har
mye av skylda for den enorme gjeldskrisa vi nå ser
i mange vestlige land. Og regninga for dem har
blitt sendt over til skattebetalerne - til vanlige folk
- i stedet for å bli sendt tilbake til de som skapte
krisa. Derfor mener vi at bankene nå er forpliktet
til å rydde opp i kaoset de skapte, og at det er på
tide at finanssektoren gir tilbake til samfunnet.
Viktige gjennombrudd
De siste årene har Tyskland og Frankrike stått i
spissen for å få på plass finansbeskatning. De har
jobbet opp mot G20 og innad i EU. Flere og flere
land har erklært støtte til skatten, og nylig kom
det et konkret forslag om innføring av finansskatt
fra EU-kommisjonen. Dette viser at selv om det
ikke er en global enighet nå, og vi ikke har med
oss USA, er det likevel vilje til å innføre skatten på
europeisk nivå. Dette er et viktig gjennombrudd.
Den norske regjeringa er positiv til forslaget, men
har også sagt at det er flere ting som må avklares
før de går inn for finansskatt på linje med EU.
Derfor er det vår jobb nå å sørge for at Norge er
med i denne koalisjonen av villige land, og vi må
fortsette å jobbe målrettet for at skatten faktisk
blir en realitet.
Hvorfor er det behov for finansskatt?
Gjennom flere tiår med liberalisering av finansmarkedene
har finanssektoren vokst seg altfor stor.
Fra å skulle tjene realøkonomien, som er verdien
12
Benedicte Pryneid
Hansen,
Leder Attac Norge
av faktiske varer og tjenester produsert, gikk finansøkonomien
over til å dominere. Uten reguleringer
ble det både mulig og mer lønnsomt å tjene
penger på penger enn å satse på langsiktige
investeringer for å skape utvikling og
arbeidsplasser. Flere og mer kompliserte
finansinstrumenter dukket opp, og finansmarkedene
ble stadig mindre
gjennomsiktige. Denne enorme veksten i
finanssektoren skapte en boble hvor både
myndigheter og aktørene selv hadde mistet
oversikt over pengestrømmene. Da bobla
sprakk i 2008 stod verden overfor den
største finanskrisa siden 1930-tallet.
Bremser skadelig spekulasjon
Skatt på finanshandel er ett av flere tiltak
som trengs for å få bedre kontroll på verdens
finansmarkeder. Beskatning av finansielle transaksjoner
vil være med på å bremse omsetningshastigheten
i finansmarkedene, det vil redusere
mulighetene for kortsiktig profitt og det vil bidra
til en mer rettferdig fordeling av skattebyrdene.
Det er den kortsiktige spekulasjonen som vil bli
rammet av en slik skatt og selv en ganske lav skatt
vil gjøre spekulasjon på små marginer ulønnsomt.
Det er i dag mulig å spekulere i hva det skal være;
valuta, eiendom, naturressurser og matvarepriser
er noen eksempler. Slik spekulasjon er skadelig for
vanlige folk. Vi så det da matvarekrisa slo ut for
fullt i 2008. Ustabile matpriser rammer særlig de
fattigste. Og vi ser det fortsatt; stadig flere mennesker
lider på grunn av økte matvarepriser som i
stor grad skyldes spekulasjon.
En rettferdig skatt
Finansskatt vil bidra til en mer rettferdig fordeling
av skattebyrden. I dag fungerer finansmarkedene
som en gigantisk tax free-butikk. Mens vi alle
betaler moms på varer og tjenester vi handler,
gjelder ikke dette finanssektoren. Dette harmoniserer
ikke med resten av samfunnet. Norge har
et bredt skattesystem som omfatter store deler
av landets økonomiske aktivitet. Det er en sterk
vilje til å betale skatt blant folk i Norge. Flere undersøkelser
bekrefter at flertallet av befolkningen
betaler sin skatt med glede om de ser at pengene
går til velferd og utjevning. Når én sektor får være
avgiftsfri, som nå, kan dette på sikt være med å
svekke den samfunnskontrakten det er å betale
skatt, som mange nordmenn støtter opp om.
Global omfordeling
En annen av Robin Hood-skattens viktigste
formål er å bidra til global omfordeling. Dette
vil være en skatt fra de som har tjent mest på den
økonomiske globaliseringen til de som har blitt
utelatt fra den samme globaliseringen. Kravet fra
sivilsamfunnsorganisasjoner
over hele verden er at inntektene fra
en slik skatt skal bidra til å finansiere utvikling, til
å betale for klimakrisen og til å hindre velferdskutt
etter store budsjettunderskudd i kjølvannet av
finanskrisen. Selv en lav skatt vil kunne gi store
inntekter. Daglig handles det for flere tusen milliarder
kroner på verdens finansmarkeder. Det er
gjort beregninger som viser at en skatt på 0,005 %
på all handel med valuta, og gjennomsnittlig 0,05
% på aksjer og andre verdipapirer, vil gi en inntekt
for fellesskapet på om lag 400 milliarder dollar
årlig. Og da er en reduksjon i den kortsiktige og
spekulative handelen tatt med i beregningen.
Innovativ finansiering
Skatt på finanstransaksjoner har bred støtte i FN
som en form for innovativ finansiering for utvikling.
Gjennom UNITAID, som også Norge var
med å starte, har vi sett en annen type innovativ
finansieringskilde i form av en global skatt på
flyreiser. Flyseteavgiften er i dag med på å finansiere
medisiner i utviklingsland. Dette er et godt
eksempel på en konkret variant av skattelegging
over landegrenser, og viser at innovativ finansiering
gjør en forskjell. Finansskatt ble også nevnt
som en av åtte mulige kilder til klimafinansiering i
en rapport fra FN som ble lagt fram i fjor. FN har
som mål å skaffe 100 milliarder dollar årlig fram
til 2020 for å bekjempe skadelige klimaendringer
i Sør.

Strukturell forskjell
De fleste utviklingsland har stort behov for
ressurser og ekstern finansiering, spesielt siden
utviklingshjelpen har sunket drastisk og eksportinntektene
er fallende etter finanskrisa.
Likevel er det ingen som tror at pengene fra en
finansskatt vil løse alle verdens problemer. Det
nytter ikke å bare pøse på med penger, og så tro
at det løser seg. Men det fine med finansskatt er
at den også vil gjøre en strukturell forskjell. Den
regulerende effekten vil stabilisere urolige finansmarkeder,
utviklingsøkonomier vil få drahjelp
for å hindre valutaspekulasjon og finansskatt kan
bidra til å stanse spekulasjonen i matvarepriser.
For det er strukturelle endringer som vil gjøre den
viktigste forskjellen for verdens fattige og for å
stanse klimaendringene.
Hva nå?
Finansskatt er ikke nok, det er bare en liten endring.
En finansskatt løser ikke verdens sultproblemer,
men det kan legge en demper på kunstig
skapte sultproblemer der spekulasjonen med
matvarer driver prisene oppover. Finansskatt avskaffer
ikke kortsiktig finansspekulasjon, men det
gjør det mindre lønnsomt, og dermed blir det mer
attraktivt å investere i langsiktig økonomisk vekst
for alle. Finansskatt hindrer ikke finanskriser, men
det gjør spekulasjonen med valutaer og hele lands
økonomier litt dyrere og vanskeligere. Finansskatt
er et langt skritt i riktig retning og det er et sted å
starte.
Hvem er Attac:
Attac: Association pour une Taxation des Transactions financieres pour
l’Aide aux Citoyens.
På norsk: Nettverk for demokratisk regulering av finansmarkedene.
Attac er en del av en global bevegelse for rettferdighet, demokrati og
fred. Vi tror på folkelig engasjement som virkemiddel for å styrke
medborgernes makt over samfunnsutviklingen. Økonomisk liberalisme
må erstattes av økonomisk demokrati der solidaritet er overordnet.
Attac er en partipolitisk uavhengig organisasjon som er opptatt av å vise
sammenhengene mellom det som foregår globalt og folks opplevelser
lokalt. Gjennom aksjonisme, kunnskapsoppbygging, deltakende
demokrati og folkelig mobilisering, ønsker Attac å gi ny og sterkere
makt til medborgerne og deres representanter.
13

- Det er bare sånn verden er laget
Det snakkes mye om ulik fordeling og ekstreme forskjeller mellom fattig og rik,
spesielt nå i Europa og USA. Mange hevder mesteparten av skylda ligger på bankmenn
og de øvrige rike lederne av staten og næringslivet. Hva mener barn om
ujevn fordeling av penger? Hvem har skylda?
Det er ikke lett å vite hva man skal tro, derfor spurte vi et ekspertpanel med en
kristen, en framtidig miljøaktivist, en som mener at de rike ikke bør ha så mye
penger og betale mer skatt, og en som stiller kritiske spørsmål og har en god del
penger hjemme.
Rebekka Jynge,
Sentralstyremedlem
At Norge er et veldig rikt land, er det ingen tvil
om. Eilif, Marie, Ask og Ellinor fra Bjølsen
barnehage vet også veldig godt at Norge hjelper
land i Afrika som trenger det sårt.
Hva betyr det at vi er forskjellige?
Ask: Noen vokser opp fattig og noen vokser opp
rik.
Så man blir bare født fattig og rik?
Ask nikker mens Eilif tenker hardt og tydeligvis
gjerne vil si noe.
Eilif: Det er viktig at man må ta vare på jorda.
Ikke kaste søppel, ikke bruke biler som bruker
bensin, bruke miljøvennlige biler.
14
Helt sant, men tilbake til dette om at man blir
født fattig og rik, hva er det som gjør at man blir
født sånn?
Marie: Det pleier å være sånn at foreldrene har
brukt opp pengene og da blir barna født fattig.
Det er foreldrene sin feil.
Hender det at det ikke er foreldrenes feil?
Ask: Det kan hende at noen
foreldre gir bort pengene
sine til alle andre, da blir de
fattige.
“Sjørøvere i gamledager
fant skatter”
Hva er å være rik?
Eilif: At man har masse penger.
Ellinor: Hjemme har jeg en lommebok med masse
penger.
De begynner å snakke om hvor mye penger de har
liggende hjemme, i bank og sparegriser. Konkurranseinstinktet
kommer fram.
Handler det om å ha penger?
Ellinor: Hvorfor spør dere om det?
Godt spørsmål. Vi skriver et blad og så skriver vi
om at det er forskjell på folk når det kommer til
penger, mellom Norge og andre land, men også
innad i Norge er det forskjeller. Finnes det egentlig
fattige folk i Norge?
Ask: Ja! Det er mange det.
Eilif: Jeg kjenner en som er litt
fattig. Han har ikke råd til å
kjøpe seg hus, derfor bor han
hos andre, litt her og litt der.
Jeg synes det er urettferdig at
han ikke har råd til å kjøpe seg hus, det synes jeg
er dumt.
Er det noen sin feil at noen er fattigere
enn andre?
Ellinor: Det er sånn verden er laget.
Marie: Gud er jo den eneste som har laget oss
mennesker og alle ting så jeg tror det er han som

Panelet:
Eilif 5 1/2 år Marie 4 1/2 år Ask 4 1/2 år (nærmere 5) Ellinor 4 1/2 år
får noen til å bli litt fattige
Ask: Det kan være at banken tar penger selv om
de ikke spør, for det har de gjort i andre land
Det er interessant at du sier… Lengre kommer vi
ikke før Eilig bryter inn.
Eilif: Har du skrivet opp at man må slutte å bruke
biler med bensin?
Undertegnede noterer, Eilif dikterer: Miljøvennlige
biler… bør. Vi. Ha.
Tilbake til pengene: Hvordan kan man
hjelpe de som har mindre penger enn
andre? Robin Hood for eksempel, tar
fra de rike og gir til de fattige.
Eilif: Han tar fra Prins Johan som tar penger fra
de fattige, og røver pengene tilbake til de fattige.
Ellinor: Fordi han er en snill tyv.
Eilif: De rike betaler ikke så mye i skatt.
Ask: Det er urettferdig siden de har nok penger,
de trenger ikke fler. Man får penger av staten hvis
man har veldig, veldig lite penger.
Marie: En gang en mann skulle handle mat i
butikken og skulle betale, hadde han ikke mer
penger på kortet sitt. Han måtte legge ifra seg litt
varer, men butikkmannen var veldig, veldig snill
og sa «ja, prøv igjen du». Det var snilt og på den
måten kan man hjelpe.
Dere snakket litt om skatt, men hva
er det egentlig?
Marie: Sjørøvere i gamledager fant skatter.
På spørsmål om hva skatt er (annen skatt en
sjørøverskatt vel og merke), er det litt usikkerhet,
men at rike må betale mer av det, er Ask og Eilif
helt sikre på.
Ellinor: De pengene som de rike bør gi mer av,
bør gå til de som er fattige.
Er det greit av Robin Hood å ta fra
Prins Johan?
Marie: Det er ikke greit at Robin Hood stjeler fra
de rike for da blir han til en tyv.
Eilif: Han stjeler ikke penger, han røver dem.
Hva er forskjellen på å røve og stjele?
Marie: Man må spørre først.
Ask: Å stjele er at man bare tar, når man røver,
da går man, mens når man stjeler lister man seg,
som en viss avdeling i barnehagen (av hensyn til
miljøet i barnehagen har vi anonymisert navnet
på avdelingen red.anm.) har gjort med den kule
legoen vår og ikke gitt det tilbake.
Hvis du har fått masse kake og jeg tar litt fra deg
og gir det til Marie som ikke har fått noe kake,
stjeler jeg fra deg, men er det greit?
Ellinor rister på hodet. Alle nikker og må nå sette
meg på plass: Det er ikke greit å stjele uansett,
ikke litt en gang. Man må spørre først.
Men hva hvis de som har masse kake
eller penger sier nei?
Ellinor: Da må man spørre noen andre.
Så det er ikke riktig det Robin Hood gjør?
Det blir stille.
Marie og Ellinor begynner å snakke om alle andre
typer bakst man eventuelt kan dele.
Hva gjør man hvis den rike gruppen med mennesker
sier nei til å gi penger til de fattige og det
heller ikke er lov til å stjele?
Eilif: Hvis den rike gruppa sier nei, så kan de heller
spørre om de kan få av staten.
Hvis staten sier nei?
Eilif: Da må de lete etter penger på bakken. Hvis
noen har mista det, da er det greit å plukke det
opp fra bakken.
Ask: Politiet kan spørre staten for de fattige om de
kan gi penger. Kanskje staten blir redd for politiet.
Konklusjon: Kanskje er det viktigst å gi litt til de
rundt deg som trenger det, da trenger vi ikke ta
stilling til de store omveltningene som må skje om
man skal kvitte seg med all fattigdom i verden. Å
gå så drastisk til verks som å ta fra de rike uten at
de har gitt sitt samtykke først, mener ekspertpanelet
utvilsomt er helt feil. Kanskje fordi Kardemommeloven
står sterkere enn Robin Hood-loven
i barnehager, eller fordi den neste generasjonen er
mer moralsk enn den før dem. Hva vi skal håpe
på er ikke lett å si, men litt Kardemommelov
kombinert med Robin Hood-skatt hadde kanskje
ikke vært dumt.
15

Siden kontantstøtten først ble innført under Bondeviks første regjering
har den vært, og er fortsatt, sterkt debattert. Sentralt i kritikken mot
kontantstøtten har vært at den bidrar til dårligere integrering av
innvandrere i det norske samfunnet, da en høy andel av de som benytter
ordningen har innvandrerbakgrunn. Kontantstøtten er laget for å bidra
til at familiene selv kan ta større del av omsorgen for egne barn. I denne
utgaven av Larm duellerer to eksperter på barn og familie for og i mot
kontantstøtten.
16

Duellen: Kontantstøtte
Hva mener dere om
kontantstøtten?
Er kontantstøtten bra for
barnefamilier og burde
man eventuelt øke
kontantstøtten?
Hva er din barnerettslige
argumentasjon for eller
i mot kontantstøtten?
Hva kan være et alternativ
til kontantstøtten?
Reidan Hjermann
Barneombud
Jeg mener at kontantstøtten er et problem fordi den bidrar til
at noen barn som trenger barnehageplass ikke får det. Når minoritetsfamilier
hører til de som har lavest arbeidsdeltakelse og
minst sysselsetning, sier det seg selv at noen av disse familiene
ikke har råd til å betale for barnehageplass når de kan få penger
for å ha barna hjemme. Dette går ut over barna. Kontantstøttens
grunntake er ikke så dum. Den er ikke skadelig for alle barn,
men likevel bidrar den utvilsomt til ytterligere marginalisering
av allerede utsatte barn.
Jeg mener pengene som brukes på kontantstøtte heller burde
brukes på å gi lavere foreldrebetaling i barnehagen for de med
lavest inntekt. Kontantstøtten gis nå kun til de aller minste
barna. For de aller fleste barn er det helt i orden, og ofte veldig
bra å være hjemme. For noen er det likevel problematisk hvis det
gjør at foreldrene av økonomiske årsaker lar være å sende barna
til barnehagen.
Barn fra sosialt og økonomisk marginaliserte barnefamilier
burde heller fått gratis barnehage enn betalt for å holde barna
hjemme fra et viktig og stimulerende pedagogisk tilbud.
Jeg vil ha lovfestet gradert foreldrebetaling i barnehagen, slik
at de som tjener lite eller ingenting betaler lite eller ingenting.
Det er usolidarisk at det i de fleste kommuner nå er slik at
maksprisen er blitt fastpris.
Elisabeth Rusdal
Leder i Norges kvinne- og
familieforbund
Vi er for kontantstøtten og var en av de som var med å
utvikle modellen. Problemet er at beløpet fortsatt ikke er
så stort at det kan sikre en reell valgfrihet. Vi er glade for
at man nå har foretatt justeringer slik at det gir noe mer
fleksibilitet med tanke på barnehage. Nå håper vi at den
videre kan utvides helt opp til fylte 3 år.
Det bør man absolutt. Kontantstøtten har aldri vært
ment som et integreringstiltak. Integrering må ha egne
ordninger. Vi kan ikke frata foreldre valgfrihet på grunn
av integreringsbehov for en mindre gruppe. Vi mener at
kontantstøtte skal være et nasjonalt ansvar fordi det gir alle
barnefamilier en lik valgfrihet.
Kontantstøtte gjør at foreldre kan velge å tilbringe mer tid
med egne barn. Det gir reell valgfrihet og det er viktig.
Det finnes ingen.
17

18
Sofaaktivisten
Eplekake
Ingredienser:
200g siktet hvetemel
200g sukker
2 egg
200g romtemperert smør eller
margarin
8-10 epler
Hakkede mandler
Kanel og sukker til strø
Fremgangsmåte:
Skrell eplene og del dem i tynne
halvskiver
Rør smør og sukker hvitt.
Bland i egg og hvetemel.
Ha deigen i en smurt rund form
Sett epleskivene stående i deigen, tett i tett, så mange
det er plass til
Strø over med kanel, sukker og
hakkede mandler
Stek på 200 C midt i ovnen i
ca. 40 minutter.
Serveres varm med krem eller vaniljeis
Fabio Geda: I havet er det krokodiller
Anmeldt av: Christine Brown Vollan
¨ Forza¨ av Forza
Anmeldt av: Torunn Wigum Frøseth
Alle som var på Superheltsamlingen vet hvilket
liv denne gjengen lager – nå har de kommet
ut med sitt selvtitulerte debutalbum. Det er
en dansevennlig utgivelse, som får deg til å
drømme deg bort til sommer, varme og sol.
Deres særegne blanding av balkanrytmer,
hiphop og heftig trommespill tar en rett til alle
verdens kontinenter på en gang. Det er ikke
verst av et band som først fikk sitt gjennombrudd
i 2010.
Bandet oppsto på et asylmottak i Bergen i
2002, og bandmedlemmene kommer fra helt
forskjellige musikalske verdener. Gjennom å
bruke musikken til å kommunisere, fant de 7
medlemmene et helt nytt musikalsk språk som
til slutt ble Forza. Etter at de ble plukket ut til
å spille på By:Larm i fjor har bandet spilt på en
rekke av de største festivalene i Norge og vært
Urørt-finalist med den ene albumlåten, ¨Mr.
King¨.
Selve plata er miks av det beste fra alle kulturer
og sjangere. De serverer kule beats det er vanskelig
å holde seg i ro til. Den smittende gleden
i musikken gjør at man ikke kan annet enn å
smile og synge med. De tar av i rytmer, rapp
og fengende refreng. Av favoritter kan låter
som ¨Sunshine¨, ¨One people¨ og ¨Daydreaming¨
trekkes fram. Dette albumet passer perfekt
når vintermørket kommer og tar deg!
Dette er Enaiatollah Akbaris fortelling fra virkeligheten. Boka handler om hvordan
Enaiatollah som liten gutt ble forlatt av moren sin, etter å ha blitt smuglet over grensen fra
Afghanistan til Pakistan. Det var ikke trygt for ham å være hjemme etter at Taliban kom til
makten. Dette ble starten på en lang og farlig reise for den lille tiåringen, som heldigvis ender i
trygghet i Italia mange år senere. Boken gir leseren et realistisk innblikk i hvordan det er å være
på flukt fra et barns perspektiv. Det som slår leseren er hvor utrolig lang tid en slik flukt tar,
og hvordan Enaiatollah må tilbringe hele sin barndom i utrygghet. Det som gikk mest innpå
meg, er vissheten om at han tross alt er heldig som har overlevd. Anbefales til alle flyktningengasjerte
PRESSere.

JOHAN HARSTAD
Av: Torunn Wigum Frøseth
Johan Harstad kalles en ung og lovende
forfatter vi kan forvente mye fra. Jeg mener
han allerede har levert. Med sine uendelige
setninger som berører alt fra meningen med
livet til Star Wars og The Cardigans tar han
oss med inn i sitt univers fylt med geniale
idéer og utrolige historier. Han viser oss
hvor livets tilfeldigheter kan ta oss – både i
verden og i livet.
Han debuterte med prosasamlingen ¨Herfra
blir du bare eldre¨ i 2001. Etter denne har
det kommet en rekke bøker og skuespill.
Han er en allsidig forfatter som behersker
både korte tekster om menneskers forsøk på
å oppnå redning og lange romaner om hva
som egentlig skjedde da Albert Åberg ble
voksen. Et fellestrekk for alt han skriver er
at det berører mennesker som er på randen
av undergangen. Han skriver om mennesker
som pakker seg inn i plast foran tven og
psykiatriske pasienter på en institusjon utenfor
allfarvei som bygger en båt for å reise til
Karibien. Språket hans er brutalt billedlig
Playlist
1. Laura Marling - Sophia
2. St. Vincent - Cruel
3. Warpaint - Undertow
4. Melody Gardot - Baby I’m A Fool
5. Florence and the Machine - What the Water Gave Me
6. Bon Iver - Holocene
7. Maria Mena – Habbits
8. Kaizers Orchestra – Drøm Videre, Violeta
9. Sivert Høyem – Give It A Whirl
10. Ane Brun – These Days
-¨Tenk deg at du må skade deg selv. Tenk
deg at du setter barberhøvelen eller barberbladet
over det myke, rosa, tannkjøttet og at
du barberer det av med kraftig bevegelse.¨,
men samtidig så utrolig vakkert. Ingen før
har skrevet om angsten for å komme nær andre
mennesker eller om Albert Åbergs første
store kjærlighet som han. Han har setninger
så lange at man nesten slutter å puste, og
likevel føles det bra.
I hans første roman ¨Buzz Aldrin, hvor ble
det av deg i alt mylderet?¨ møter vi hovedpersonen
Mattias. Han er født samme natt
som månelandingen fant sted i 1969 og er
lidenskapelig opptatt av Buzz Aldrin - den
andre mannen på månen. Hele livet streber
Mattias etter å være anonym, å gli inn i
mengden. Som han sier selv - ¨Det kreves
enorm viljestyrke, flaks og dyktighet for å
bli først. Men det krever et gigantisk hjerte
å være nummer to.¨ Med et utgangspunkt
i å være livets evige toer kollapser livet til
Mattias og han ender opp på Færøyene i
et liv som kretser rundt The Cardigans,
produksjon av ullsauer og en reiseguide til
de vestindiske øyer.
¨Hässelby¨ er Harstads andre roman. Den
tar for seg barnebokfiguren Albert Åbergs
videre liv, etter at barnebøkene var skrevet.
Dette er en roman som kretser rundt
det å vokse opp i en drabantby utenfor
Stockholm med bare en pappa, The Police,
akausale årsakssammenhenger og hverdagens
synkronisitet, Clas Ohlson og kvelder med
pingpong. Det kan i utgangspunktet høres
ut som en rekke tilfeldigheter, men Harstad
lurer oss. Det er en klar sammenheng i alt.
Å lese bøker av Harstad er som å sette sitt
eget liv på vent. Han fanger deg inn i sin
altoppslukende univers og når du er ferdig
med en bok vil du bare ha mer. Jeg håper
Johan Harstad har noe bestandig i seg, som
gjør at han aldri slutter å skrive. Jeg er blitt
avhengig og sporene etter han vil aldri forsvinne
i meg, selv om alt har smuldret bort.
¨Også slik er det med dem du elsker. At de
med nesten stillestående hastighet smuldrer
bort mellom armene dine, og du skulle
ønske du kunne klamre deg fast til noe bestandig
i dem, i skjelettet, ta tak i tennene,
hjernecellene, men du kan ikke det, for
nesten alt er vann og nytteløst å holde fast i.
Så alle spor forsvinner.¨
19

20
Nansens ånd og kropp
Det er på tide å snakke litt om Fridtjof Nansen.
Pol fareren har fått skandaløst lite oppmerksomhet i
høst. I alle fall for det som teller.
Anders Heger
Forlegger og
kommentator i
Dagsavisen
Det er et eller annet
ubehagelig talende ved at
vi begeistret kaster oss
over en diskusjon om
tissefanten til en stor
mann, samtidig som vi
feigt bøyer unna det
moralske imperativ som
står igjen etter ham.
Dette er bakgrunnen: i høst fikk tidligere
justisminister Knut Storberget overlevert
400 Nansenpass fra kampanjen «La Dem
bli». Det er ett pass for hvert av de 400 barna
som har sittet mer enn tre år på asylmottak
i Norge. Det er barn vi ikke klarer å sende
vekk, men som vi heller ikke har fantasi,
overskudd og – la oss si det rett ut: medmenneskelighet
– til å gi ei framtid her i landet.
Derfor lar våre myndigheter dem sitte stuet
vekk mens ministre og departementer lukker
øynene, snakker om noe annet, holder
seg for ørene og leker likegladleken mens
barna må bære konsekvensene av udugelig
voksenpolitikk.
For ordens skyld: Vi snakker ikke om
muslimske horder som velter inn over
landegrensene og rokker stabiliteten i
velferdsstaten. Vi snakker ikke om lykkejegere,
organiserte kriminelle eller profesjonelle
snyltere. Vi snakker om en liten
gruppe mindreårige, mange av dem født her.
Den absurde ideen om å sende dem «hjem»
er for de langtidspapirløse meningsløs. Hjem
er Norge. Av forskjellige grunner kan de ofte
ikke sendes vekk, slik staten helst vil. Det
kan dreie seg om tilstanden i foreldrenes
opprinnelsesland, om byråkratisk
sendrektighet eller andre, vidt forskjellige
årsaker. Bare én ting har disse årsakene felles:
Det er ikke de papirløse barnas skyld.
«Limbo» var Dantes betegnelse for det
trøstesløse området utenfor helvetes porter,
der sjelene som verken kunne dømmes
til evig pine eller løftes opp til himmelsk
salighet, befant seg. Der ventetida var
evigvarende. Det er denne tilstanden av
permanent håpløshet man plasserer en
papirløs familie i – de er her midt iblant
oss, de bor på norsk jord, de jobber, mange
av dem (staten har riktignok i sin visdom
funnet ut at det er
best de arbeider svart,
så vi slipper å motta
den skatt de mer enn
gjerne vil betale), de
lærer seg språket, de
har venner, de deltar
på dugnader om de
får lov – men hele
tida bare så vidt. Hele
tida i en permanent «nesten»-tilstand. De
mangler nemlig det som skal til for å starte.
For å gi sine barn ei framtid, og for å bidra
til det samfunnet de ønsker å bli en del av.
De mangler et papir.
Dette er ikke nytt. Det er de statsløse
flyktningers evige forbannelse, mangelen på
et dokument med et eget navn på. Et papir
som sier: Dette er meg. Her hører jeg til. Se:
Mitt stempel, statens segl på mitt dokument.
Allerede for 90 år siden, i kjølvannet
av revolusjonen og den store krigen fantes
skarer av mennesker på flukt, mennesker
uten et fedreland, og uten et papir. Det var
da én mann pekte seg ut, en mann hvis navn
alene veide så tungt, hvis menneskelighet
var så stor at det var som en nasjon alene.
Nansenpasset var født.
Han var ikke bare Norges stolthet. Han ble
vår identitet. Han var – slik liker vi i alle fall
å tenke på det – oss, når vi er på vårt beste.
“Vi snakker ikke om
muslimske horder som
velter inn over
landegrensene og
rokker stabiliteten i
velferdsstaten.”
Dristig i møtet med det ukjente. Visjonær i
politikken. Varmhjertet ansikt til ansikt med
nød og fortvilelse. Det er Nansen. Det var
Norges idé om seg selv.
Det er derfor høstens Nansen-forestilling
ble så – ikke pinlig, men trist. Det vi så,
var et land som ofrer tid og krefter på en
dum diskusjon om offentliggjøring av et par
harmløse (og ganske flotte) portrettbilder,
mens de lar sine politikere demonstrere at
de intet har forstått – eller vil forstå – av de
store spørsmål i arven etter ham. Vi er blitt
et land som kan alt om det lille, til gjengjeld
ikke noe av det store.
Det er jo ikke nakenheten
som er det mest
slående ved det nye
bildematerialet om nasjonalikonet.
Det er hvor
fremmedartet, nesten
malplassert han ser ut i en
pornofiksert samtid. Den
uskyldige stoltheten som
lyser mot oss på de nitti år gamle bildene
hører på alle måter en annen tid til. Vi ser en
mann hvis tid er forbi. Og dessverre gjelder
det ikke bare hans kropp. Men enda mer
hans store tanker.
I vårt land i dag har det like diffuse som
usympatiske begrepet «innvandringspolitiske
hensyn» forrang for det konkrete: Levende
barns velferd. Nansen ville ha skammet seg
over Norge. Og det er ikke på grunn av noen
gamle bilder. Men for vårt nye svik.

Nansenpassene tidligere Justismnister Knut Storberget fikk overlevert på vegne av de rundt 400 papieløse barna som har
vært i Norge i mer enn tre år.
21
Fotograf: Kristin Sommerseth

22
Typisk norsk sa du?
“Totalt finnes det nesten
650 millioner håndvåpen,
og nok ammunisjon til å
drepe verdens befolkning
to ganger”
“La gå om et og annet flyangrep
treffer en bryllupsfest
eller barneskole”

Det er veldig vanskelig å være konsekvent i utenrikspolitikken man fører
som et lite, rikt land plassert i et hjørne av Europa, ganske langt unna der
hvor ting faktisk skjer. Jeg skjønner at det er et dilemma når vi ønsker å
være på lag med alle og gjøre alle til lags. Det er helt greit det, frem til det
fører til at vi driver verdieksport på fred og demokratiske prinsipper samtidig
som vi tjener milliarder av kroner årlig på at verden er i krig.
Irene Dotterud,
tidligere nestleder i
PRESS
Typisk norsk
Gro Harlem Brundtland sa en gang at ”det er typisk
norsk å være god”. Det er en ganske intetsigende
ting å si. Hva er det vi er gode på egentlig? Jeg vet
om flere ting som Norge er gode på. Vi er faktisk
ganske gode på å gi penger når det trengs, Norge er
faktisk det landet i verden som gir størst andel av
statsbudsjettet sitt til bistand. Vi er også de som gir
mest til FN for oppnåelsen av tusenårsmålene, og
vi spiller ofte på lag med utviklingsland i Verdens
Handelsorganisasjon. Vi er ganske gode på å mekle
frem fred i konflikter rundt om i verden.
Samtidig er vi skikkelig gode på å produsere, og
selge, våpen. Vi er gode på å lukke
øynene for hvor disse våpnene ender
opp, og late som at de faktisk havner
i hendene på folk som vil bruke dem
på å fremme fred rundt omkring.
Vi er gode på å tilby vår hjelp til
fredsbevarende operasjoner i land
som Irak, Afghanistan og Libya, og
overbevise oss selv om at de faktisk
beskytter lokalbefolkningen. La gå om et og annet
flyangrep treffer en bryllupsfest eller barneskole.
Våre våpen og våre soldater er norske, og da sier
det seg selv at enhver handling som utføres av eller
med disse, får et bra utfall og skaper fred og forsoning
for alle.
Fredsnasjonen Norge
Å presentere Norge som fredsnasjon er en ganske
forenklet forklaring på Norges rolle i resten av verden.
Jada, vi har hatt våre øyeblikk – vi har meklet
fred mellom parter i konflikt, vi har vært pådrivere
for flere gode FN vedtak som ivaretar rettighetene
til barn og unge både i freds-tid og krigstid, og vi
har ofte snakket på vegne av fattige land når deres
interesser står på spill.
Over 500 000 mennesker drepes årlig av håndvåpen.
Totalt finnes det nesten 650 millioner
håndvåpen, og nok ammunisjon til å drepe verdens
befolkning to ganger. Og dette er den letteste
typen våpen – i tillegg har du raketter, bomber,
klasevåpen, atombomber og sikkert flere tusen undertyper
av disse. Våpen er laget for å drepe, og det
er som oftest det de brukes til også. Av dette følger
et helt spesielt ansvar ved produksjon av våpen. Et
gevær på avveie kan leve i mange år og ødelegge
mange liv. Flere geværer på avveie kan terrorisere
en hel befolkning.
Med dette i bakhodet så virker det hele litt mer
som et plaster på såret når vi gjør gode ting internasjonalt,
når vi i virkeligheten er med på å opprettholde
konflikter og bryte barns rettigheter.
Norge er en av verdens største våpeneksportører, og
tjente i 2010 3,7 milliarder kroner på salg av forsvarsmateriell.
Størsteparten av eksporten ble gjort
til NATO-land, blant annet USA og Storbritannia.
Greit nok, tenker du kanskje? Det er jo ikke som
om alle disse landene er i krig, er det vel? Kanskje
ikke, men det er ingenting som stopper dem fra
å selge våpnene og ammunisjonen videre til land
som er i krig.
“Våre våpen og våre soldater
er norske, og da sier det seg
selv at enhver handling får
et bra utfall og skaper fred
og forsoning for alle”
Norges eksportlovverk
fastslår
at vi aldri skal
tillate salg av
våpen til land i
krig eller hvor
krig truer, men
siden Norge fortsatt ikke krever sluttbrukerklæring
på våpen solgt til NATO-land (våre venner), var
det lite vi kunne gjøre for å stoppe USA eller Storbritannia
fra å videreselge norskproduserte våpen
til land som Egypt og Libya i forkant av revolusjonene,
til tross for at vi vet at de mest sannsynligvis
ikke ble brukt til å skape verken fred eller
forsoning i landene.
Dessuten, skulle vi vært skikkelig strenge mot oss
selv og vårt eget regelverk, så blir det enda litt vanskeligere
å bortforklare våpeneksporten vår, for er
det ikke egentlig sånn at USA erklærte seg selv i
krig når de gikk inn i Irak? Hvorfor var det da riktigere
å selge våpen til dem enn å selge det direkte
til Irak? Greit nok, USA hadde en demokratisk
valgt regjering, og Saddam Hussein var en diktator,
men USAs demokratisk valgte regjering ble da ikke
valgt av det irakiske folk. I bunn og grunn brukes
norske våpen i krig og konflikt, og kan havne i feil
hender på grunn av manglende politisk vilje fra
regjeringen til å ha sikker og kontrollert handel.
Ansvarsnasjonen Norge
Javel, så gjør vi noen kjipe ting rundt om i verden.
Men det er jo ikke sånn at vi ikke tar ansvar for
handlingene våre vel? Vi gir jo penger til utvikling,
vi støtter jo utdanningsprosjekter i mange titalls
land, og vi eksporterer jo fortsatt gode verdier i
internasjonale fora? Uansett hvordan du vrir og
vender på det, så er det umulig å måle verdien av
et menneskeliv, tatt med norskproduserte våpen i
hendene på en barnesoldat i Uganda eller amerikansk
soldat i Irak. Det er ikke et mattestykke hvor
vi kan gjøre opp for vår egen deltakelse i kriger,
eller manglende våpenkontroll, ved å spre rundt
oss masse penger til gode formål. På ett eller annet
tidspunkt blir du nødt til å stå til ansvar for dine
egne handlinger.
Våpen er ikke bare en av mange handelsvarer som
bidrar til å gjøre rike land rikere. Våpen bidrar også
til å holde fattige land fattige og svekker både utvikling,
fred, demokrati og rettigheter til mennesker
over hele verden. Våpen tar liv. Og fredsnasjonen
Norge, som er typisk gode på å være gode, bør ikke
være med på det.
Det var en gang
Det hadde vært fantastisk om alt jeg hadde trengt
å skrive var: Norge har full oversikt over hvor våpnene
vi selger havner, vi tar ansvar for det vi gjør
ute i verden, og vi skaper fred i Libya, Afghanistan
og mange andre land. Vi er i bunn og grunn
ganske flinke til å drive eksport på fred, medmenneskelighet
og demokrati. Vi er strenge også mot
våre venner når de går til krig med våre våpen, eller
prøver å videreselge våpnene våre til land vi har
svartelistet. Og alle lever lykkelig i resten av sine
dager. Dessverre hadde dette kun vært troverdig
om jeg startet teksten med: Det var en gang for
lenge, lenge siden, i et kongerike langt, langt borte.
23

24
Alle kan ikkje fråskrive
seg alt ansvar
Anne Helene Hauge,
Sentralstyremedlem
Ingen vil ta ansvar for
barna som skal returnerast.
Somme gonger peikar
politikarane på kvarandre.
Oftare legg dei ansvaret på
andre land. Aller oftast er
det foreldra som vert peika
på av norske politikarar.
I 2010 vart ei stor gruppe kosovoserbarar tvangsreturnerte
til Serbia. Norsk Organisasjon for
Asylsøkjarar (NOAS) fordømde aksjonen medan
Amnesty meinte den var forsvarleg, så lenge
handsaminga av dei individuelle asylsakene var
god nok. Også dei meinte likevel at måten barna
vart handsama på ikkje,KOMMA var forsvarleg.
Lokalsamfunnet reagerte svært negativt og saka
fekk mykje merksemd.
Mot slutten av fjoråret sette
Politiets Utlendingseining (PU)
30 irakarar på eit spesialchartra fly
til Bagdad. Ikkje lenge etter vart
13 til sendte til Bagdad på same
måte. NOAS, Norsk Folkehjelp
og Amnesty reagerte på at Noreg
sende menneske til Bagdad med
tvang, sjølv om FNs høgkommissær
for flyktningar (UNHCR)
ikkje tilrådde returar til det området. Ein månad
seinare vart ytterligare 52 returnerte til Bagdad på
same vis.
I 2010 vart det gjennomførd fleire tvangsreturar
enn nokon gong tidlegare. I november var regjeringa
så nøgd at dei gav 3,5 millionar kronar meir
til føremålet.
PU kan tvangsreturnere når ein utlending har
fått endeleg avslag på søknad om opphald og
ikkje har reist sjølv om fristen har gått ut. I nokre
tilfelle vil det vere naudsynt med
tvangsreturar. Men det er rimeleg å
reagere når menneske vert returnerte
til område UNHCR åtvarar mot
tvangsreturar til, når menneske som
har vore i Noreg i mange år vert
tvangsreturnerte, og når barn vert
handsama på ein særs lite
barnevennleg måte av PU.
Eit aukande tal barn lever i Noreg
papirlaust. Det vil seie at dei ikkje
har lovleg opphald i Noreg og dermed ikkje har
rett på skattekort, sosialstønad, vidaregåande
skule, og så vidare. I mange tilfelle vil det seie at
dei har fått avslag på ein asylsøknad, men kjem frå
eit land PU ikkje klarar å tvangsreturnere til og
at dei er for redde til å dra attende frivillig. Det
vil seie at om PU finn ein måte å tvangsreturnere
til deira opphavsland på, står dei i fare for å verte
vekte midt på natta og kasta på eit fly. Kampanjen
Nansenpasset 2011 reknar med at omkring 400
av dei papirlause barna i Noreg har budd i Noreg i
“Ingen vil gje deg eit dei
eit fullverdig helsetil
bod, høgare utdanning,
personnummer og
sosial tryggleik.”
fire år eller meir.
I 2010 kom det flest
asylsøkjarar frå Eritrea
og Somalia. Dei neste
landa på lista var Afghanistan,
Russland,
Etiopia, Irak, dei
palestinske områda og
Iran. Land PU har problem med å tvangsreturnere
til er Eritrea, Etiopia, Somalia, Iran, delar av Irak,
delar av Russland og dei palestinske sjølvstyreområda.
Likskapen mellom dei to listene gjer
det kanskje ikkje til noka overrasking at det finst
menneske som har såkalla returplikt, men som
politiet ikkje greier å returnere med tvang. Situasjonen
i landa på listene gjer at det kanskje heller
ikkje er så overraskande at mange av dei lever med
ein sterk og verkeleg frykt for kva
som vil skje med dei om det dreg attende.
Konsekvensen vert då at ein del ikkje returnerer,
men vert verande i Noreg utan papir.
Det vil seie at dei vert kalla ulovlege i ein
del statistikkar. Det vil seie at Pål Lønseth,
statssekretær i justis- og politidepartementet,
kallar dei returnektarar. Det vil seie at dei berre
får tilgang til akutt helsehjelp, at barna ikkje får
utdanning utover grunnskule, at foreldra verken
får skattekort eller sosialstønad. Det vil seie at
desse barna lever i stor uvisse og utan tilgang på
rettar dei har etter barnekonvensjonen.
FNs konvensjon om rettane til barnet gir barn rett
til den høgaste oppnåelige helsestandarden (art.24
) og til ein levestandard som er tilstrekkeleg for
utviklinga til barnet (art. 27). For at ein skal få
dekt utgifter til helsehjelp som ikkje er akutt
eller få utbetalt sosialstønad må ein vere medlem
av folketrygda. Lovleg opphald er eit vilkår for
medlemskap. Lovleg opphald er òg eit vilkår for å
få lov til å arbeide og dermed tene pengar. Lovleg
opphald er ikkje eit vilkår for å vere omfamna av
barnekonvensjonen.
Om ein spør ein politikar om det er greitt å handsame
barn på den måten, om det er greitt å nekte
dei rettar dei har etter internasjonale konvensjonar,
som til dømes utdanning, når det står svart på
kvitt i barnekonvensjonen at staten har ansvar for
å innfri rettane til eitkvart barn i riket, så får ein
gjerne til svar et det er foreldra sitt ansvar.

At det er sterkt beklageleg at ungane hamnar i
den situasjonen, men at det er grunna handlingane
til foreldra og at det er dei som må ta
ansvar.
Om ein så spør om dei meiner det er greitt å
straffe barn for handlingane til foreldra, då byrjar
dei gjerne å snakke om kor viktig det er at
berre dei som treng vern skal få det og at om ein
gir opphald til fleire risikerer ein å undergrave
heile asylinstituttet. Dei svarar rett og slett ikkje
på spørsmålet.
Om ein spør ein politikar om det er greitt å
vekkje familiar med barn midt på natta, skrike
til foreldra og setje dei på eit fly utan å gi dei
ein sjanse til å få med seg alle tinga sine eller
forklare kva som skjer til venene sine, så svarar
dei at om ein ikkje gjer det på den måten, så
kjem familien til å gøyme seg eller ikkje vere
heime.
Om ein spør om det er greitt at uniformert
politi hentar ungar på skulen for så å setje dei på
eit fly, får ein gjerne til svar at det var naudsynt
for å vere sikker på at ein fekk med ungane, at
dei ikkje var ein annan plass når familien vart
henta. Kanskje seier dei til og med at det ikkje
var midt på natta, så me burde vere nøgde. Eller
kanskje seier dei, når me spør om henting midt
på natta, at det ikkje var på skulen, så me burde
vere nøgde. Dessutan er det foreldra sitt ansvar
å syte for at dette ikkje skjer, ved å returnere
frivillig innan fristen.
Om ein spør ein politikar om det er greitt å
sende barn attende til område i verda UNHCR
ikkje tilrår retur til og der menneskerettane og
barnerettane vert brotne ofte og der dei ikkje
tilrår norske statsborgarar å reise på ferie, svarar
dei kanskje at Landinfo har vurdert området
som trygt. Og at korleis desse menneska vert
handsama i til dømes Irak er Irak sitt ansvar.
Om ein spør ein politikar i regjeringa om noko
som helst som har med asylsøkjande barn eller
papirlause barn å gjere så er det sannsynlege
svaret at det ikkje er deira ansvar. Ansvaret, seier
dei, fell på foreldra, eller på landet foreldra kjem
frå, eller på landet dei var i først då dei kom
til Europa. Ansvaret fell aldri på politikarar i
den norske regjeringa. I alle fall ikkje på den
politikaren du spør. Om du treffer dei på ein
dårleg dag og dei ikkje har hatt tid til å førebu
seg, gir dei gjerne ansvaret til kvarandre. Audun
Lysbakken seier det er Arbeiderpartiet, og i alle
fall justisdepartementet, som har ansvar om
nokon i Noreg har det. Knut Storberget brukte
å seie Audun Lysbakken hadde ansvaret for
barna medan dei var i Noreg. Grete Faremo har
hatt jobben så kort tid at det er vanskelig å seie
kva ho bruker å seie. Jens Stoltenberg seier stort
sett berre at andre land har ansvar for barna. Og
det er dei andre einige i.
Resultatet er at ingen tek ansvar for desse barna,
utanom foreldra. Og dei kan ikkje gjere så mykje
med den rettslige statusen. Og dei er gjerne
så redde, noko ein kan forstå, at dei meiner dei
tek betre ansvar for ungane sine om dei vert verande
i Noreg papirlaust enn om dei returnerer
dit UDI og UNE vil dei skal returnere.
Ingen stat tek på seg ansvaret for barna. Ingen
vil gi dei eit fullverdig helsetilbod, høgare utdanning,
personnummer og sosial tryggleik.
Det kan ikkje få fortsetje på den måten. Staten
må innsjå at dei har eit ansvar for desse barna.
Det står, svart på kvitt, mellom anna i vedlegg
sju og åtte til menneskerettslova, der du finn
barnekonvensjonen på norsk og engelsk, at
staten har ansvaret.
Litt om Ta Ansvarkampanjen:
Ta ansvar kampanjen til PRESS ble startet i
september i år. PRESS krever at Norske myndigheter
må ta ansvar for:
- Enslige mindreårige asylsøkere og barnefamilier
man ikke klarer returnere innen 2 år,
uavhengig av svar på asylsøknaden
- At en eventuell retur er barnevennlig
Ta ansvar du også på www.jegtaransvar.no
25

26
Seksualisert barndom
Et helt bestemt type
kroppsideal og en
pornografisk
estetikk dominerer
både i reklame og i
media for øvrig. Det
får konsekvenser
for barn og unges
oppvekst.
Janicke Karin Solheim
Lektor og nestleder i
Norsk Kvinnesaksforening
Et helt bestemt type kroppsideal og en
pornografisk estetikk dominerer både i reklame
og i media for øvrig. Det får konsekvenser for
barn og unges oppvekst. Det å være sexy etter
kommersielt definerte standarder har blitt
viktigere enn noen gang. Dette diskriminerer
og skader de unge. Flere unge rapporterer om
misnøye med kroppen sin, og flere utvikler
spiseforstyrrelser. Utseende- og kroppsfokuset
gjør at de fleste retter et altfor kritisk blikk på
seg selv. Slike strenge «utvendige» bedømmelser
skaper nødvendigvis avstand til egen kropp og
seksualitet.
Undersøkelser viser at rundt 10 prosent av
norske jenter har opplevd minst ett tilfelle av
samleie mot sin vilje. For 19-åringene er tallet
på hele 17,5 prosent. 84 prosent av dem som
har opplevd uønskede seksuelle hendelser, er
jenter.
Forskning viser at et økende antall jenter blir
presset til seksualiserte handlinger de ikke ønsket,
og en stadig større prosent gutter utelukker
ikke at de kan ha sex med barn under 14 år.
Forskere viser at det har blitt langt mer vanlig
at både jenter og gutter legger ut nakenbilder
på internett, filmer hverandres sexliv og sexchatter
med eldre menn i jakten på å bli sett.
Slik skriver en jente på Redd Barnas internettside
om sex og Internett: “(…) Jentene får det
inntrykket at de bare duger med utfordrende
klær, trutmunn, bryster og pornostilen. Så litt
etter litt bygger de sin riktige personlighet etter
disse idealene.”
Elever i videregående skole sextrakasseres. Jentene
har det verst. Undersøkelser viser at nesten
halvparten er blitt kalt «hore» eller «bitch» i
løpet av det siste året. 54 prosent av jentene og
41 prosent av guttene har fått seksuelle kom-

mentarer om sin kropp og sitt utseende. Dette er
diskriminering som skaper en forringelse av det
seksuelle og det menneskelige.
Skolen må være en arena for god og
adekvat seksualundervisning. Mange
elever føler at seksualundervisningen
i skolen er for gammeldags. Det
er for mye fokus på prevensjon og
teknikk og for lite snakk om følelser,
holdninger og grensesetting. Det er
derfor nødvendig å fornye seksualundervisningen
i skolen, og tilpasse den dagens virkelighet. Unge
trenger å lære mer om holdninger til egen seksualitet
og respekt for andres grenser. I undervisningen
er det også viktig å ta hensyn til ulik seksuell
orientering og ulik kulturell bakgrunn. Riktig
seksualundervisning kan forebygge overgrep.
I dag er det opp til lærerne selv å legge opp
undervisningen så lenge de holder seg innenfor
læreplanen, men ikke alle lærere er skikket til
denne oppgaven. Derfor må annen kompetanse
anvendes, som helsepersonell eller lærere med
spesiell trening i å snakke med unge om seksualitet,
gjerne en spesiell ansatt i hver kommune,
eventuelt fylke.
Mange lærere, førskolelærere
og
barnevernspedagoger
mener de ikke får
tilstrekkelig kunnskap
om barns rettigheter,
vold og seksuelle overgrep.
Dette kan føre til at utsatte barn ikke blir
sett og får den hjelpen de trenger. Regjeringen må
sørge for at undervisningen av pedagoger forbedres
vedrørende dette.
“Det norske samfunnet
blir i stadig økende
grad seksualisert”
Seksualiseringen og kommersialiseringen i samfunnet
omfatter stadig flere og yngre barn. Tettsittende
klær, kroppsfokus og et tydeligere kjønnsrollemønster
presser barn inn i de voksnes verden.
Barn må beskyttes mot seksualisering. Foreldre
trenger hjelp med å sikre at barna får en barndom,
og at de ikke blir utsatt for unødvendig og
upassende kommersialisering og seksualisering.
Norsk Kvinnesaksforening foreslår derfor at selskaper
som driver upassende markedsføring blir
straffet. Hvis en bedrift blir funnet skyldig i
upassende markedsføring mot barn, kan staten for
eksempel nekte å handle med selskapet i tre år.
Upassende klær for barn, for eksempel BH og
bikinier for barn under ti år, må trekkes fra
markedet.
Norsk Kvinnesaksforening krever en ny og
strengere markedsføringslov som forbyr reklame
som fremstiller uønskede idealer eller spiller på
sex overfor barn og unge. Vi ber også om forbud
mot upassende klær for barn. I tillegg krever vi at
Forbrukerombudet må få et utvidet mandat til å
håndtere dette.
27

28
Leksjon 14:
Gullbarbieaksjon
med Linn
3. Pakkeliste:
Pakk saker: klistremerke, mange
røystesedlar, Barbie og Ken-plata
(for dei som har det), PRESSbanner
(vi vil jo òg promotere
oss sjølve), verveblokk i tilfelle
nye medlem og ikkje minst: godt
humør!
Gullbarbieaksjonar er ganske enkle å få til.
Det er likevel greitt å gå litt gjenom små
hugsereglar dersom ein skulle undre. Nå er
det ikkje lenge igjen av kampanjeperioden, så
dra i gong ein aksjon.
1.Nyttig informasjon:
Sjå på informasjon om gullbarbie. Prøv å ha
nokre oppdaterte reklamar, utsegn eller anna
nyttig til ein skal ut å samle underskrifter.
2.Kven, kva, kor:
Avtal ein dag for aksjon, finn ut kven som skal ta ansvar
for kva og søk om standløyve (ute i gata om vêret tillèt
det eller på eit kjøpesenter om det er kaldt å stå
ute).
Gullbarbie 2011
Norges skjønnhetsidealversting
1
2 4
3
Nesten ingen
ser sånn ut.
Noen tjener på
at du heller
ikke gjør det.

6. Ha aksjon:
Oppnå målet, snakk med folk, fortel
kvifor det er eit problem og kvifor dei som er nominerte,
er nominerte.
8. Resultat
Send mail til sentralt med tala.
Utstyr det er greitt å ha:
- Røystesedler
- Bilete av kandidatane
- verveblokk
- penn og papir
- kamera
4. Sett mål:
Sett mål for kor mange røyster de vil samle inn på stand
(og gjerne utanom og).
5. La folk få vete at de skal ha aksjon:
Skriv lesarinlegg, ring radio og kontakt media
før aksjonen.
7. Når aksjonen er
ferdig for dagen:
gjer gjerne noko kjekt
etterpå og snakk om
aksjonen. Evaluer kva
som var bra og kva som
var mindre bra og se
over kor monge røyster
de fekk inn. Og for å
avlaste sinnet: snakk om
noko anna.
29

30
Ungdom Mot Retusjert Reklame
Vi er klare igjen til å
aksjonere mot retusjerte og
usunne reklamer. Kampanjen
starter natt til 1. desember,
og avsluttes 15. desember
www.aktivisme.no
Scan og bli
medlem!

REDD BARNA UNGDOM
B
Retur:
PRESS - Redd Barna Ungdom
Pb 6902 St. Olavsplass
0130 Oslo
www.press.no