Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

I slik mundur kunne vi møte ham på bybrua eller i gatene med et
fiskeknippe i hver hånd og en fornem frue på hver side.
De lo og pratet, og det var ikke godt å vite hvem som hadde mest
fornøyelse av spaserturen.
Lille-Hans var galant - kavaler, og bar stundom varene til dørs,
ble med inn og fikk både kaffe og drammer og fine klesplagg som
mennene hadde kassert.
Før han rodde fra byen var han ofte innom Hanna på brygga og
kjøpte mat og kaffe. Hos henne spiste mange seg mette for 21 øre.
Kaffekoppen kostet 7 øre, og det var ikke slike småkopper som
de bruker i dag.
Lille-Hans strevde så lenge han levde. Men begynte å se dårlig.
En dag han hogg ved i skjulet, fikk han en treflis i det øyet han så
best på. Det blødde og gj orde vondt. Om noen år ble han helt blind.
En dag fant en ham i skjulet, da hadde han hogd lua i betevis.
Gamle Hans fisker gråt sårt da det kom bud om at nabofiskeren
Emanuel hadde begått selvmord, - han skjøt seg. Lille-Hans visste
at Emanuel var meget fattig og syk. Meningen var at Hans ville ha
vært hos ham både med mat og noen kroner, men så hadde naboen
plutselig forlatt denne verden.
Flere ville ha Emanuel inn på pleiehjemmet. «Fattiggården»,
kalte Emanuel den anstalten - og dit ville han ikke - hans store
skrekk. I fortvilelse tok han sitt liv.
Hans «Fiskær» var nesten 90 år da han døde. Fotograf Wilse tok
et ypperlig bilde av den gamle hedersmann. Det henger i N asjonalgalleriet,
sies det.
Lille-Hans står i sin lille båt og holder i en åre - smilende og
fornøyd som han alltid var.
En av øyrikets harde slitere fyller 75 år
Lørdag 8. juli feirer Jul Bohlin 75 år - en avholdt person uti skjærgården.
Jul vokste opp på Midt-Gumøy. Devar7 søsken- 6 brødre.
Jul var den 4. i rekken og overtok farsgården i 1950.
Som skikken var ble også barna på Midt-Gumøy satt tidlig i
arbeid. Slik er det ikke nå, og derfor gror det vel opp så mange
«gangsterspirer" i by og land. «Lediggang er ..... »
Gamle far Karl Bohlin gav sønnene oppdrag å utføre og betalte
dem for innsatsen, noe som skapte interesse og arbeidslyst, det
styrket kropp og sjel. Slurv og slendrian ble ikke tålt. Bohlinsønnene
hadde lett for å få jobber i nabolaget og på anlegg.
Gjennom 25 år drev han gården så godt som alene og fikk også tid
68
Adolf Jul Bohlin har jeg kjent siden
Nils Taranger vaksinerte
oss i 1904 eller 05 . På skolen satt
vi på samme pulten, rodde i
pram når vi møttefor presten og
ble konfirmerte i 1917.
I ungdom- og manndomstiden
traffvi hverandre ofte, ble
gode naboer og sådant mere.
til å hjelpe andre med hest, motorsag og øks - tok småjobber hos
gamle og ensomme, han hadde vanskelig for å si nei.
. oSom slåttekar har Jul vært suveren, en mester til å slipe og holde
l]aen skarp. Han går med ljåen i år også. Flere ganger har sykdom
slått Jul Bohlin brutalt ned -et under athan lever og deter merkelig
at han ble så god arbeidskar igjen. .
75-åringens humoristiske sans er velkjent og i behold. Hans vitser
og kommentarer er fornøyelige og treffende. For 3 år siden
overdro Jul gården til en nevø fra Langøy, Odvar Bohlin.
Jul er godt fornøyd med tilværelsen- omgitt som han er av slekt
og hyggelige naboer. Han er i kontakt med mange sommergjester
som holder ham høyt i akt og ære.
Vi ønsker den vennesæle mannen en fortsatt god alderdom og
gratulerer med 75 år.
(Skrevet 1978)
69