You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
så slo han vann <strong>på</strong>, helte i koppen og drakk. En ufarlig gammel<br />
vane.<br />
En dag satte tømmermannen seg i stor respekt. Han stupte fra<br />
solseilribbene (kommandobrua) fra båt i ballast. Ingen ungdom<br />
våget slikt.<br />
Men gjennom hele sitt liv ville gjerne Abraham gjøre noe ekstra<br />
og farlig - ja, våge livet om så det gjaldt. Det lå i hans natur.<br />
Gjennom storm - og is farLig fart<br />
Vinterstormene gjennom Nordatlanteren kunne være fryktelige.<br />
Og en julaften fikk begge Abrahamene en storstorm med orkanaktig<br />
art. Den knuste brua, så de måtte kaste restene til havs. En luke<br />
ble ødelagt og en ny settes <strong>på</strong>.<br />
Siden måtte de bruke nødroret bak. Alle kom velberget i land.<br />
En vel så farlig situasjon opplevde de med «Tortugas» ved New<br />
Foundland. Det var bitende kaldt og stormfullt vær. Nesten alt<br />
vann over båten ble til is. Barduner og tauverk ble 10-12 tommer<br />
tykke, bare for å nevne noe.<br />
Da det var fare for å gå ned, sendte de ut SOS, berging og redningsbåt<br />
kom tidsnok, og la en pontong (flåte) <strong>på</strong> hver side. Disse<br />
hindret båten fra å synke; men da lå de i til skansekledningen.<br />
«Tortugas» ble slept inn til Boston, og det var en isbåt som<br />
klappet til kaia. Det var stor ledighet <strong>på</strong> den tid, og snart bordet ca.<br />
100 mann båten for å hogge is med hakker og hjalp til med flammekastere.<br />
De holdt <strong>på</strong> i 2-3 døgn, mens mannskapet helst så <strong>på</strong> og<br />
slappet av.<br />
Abraham døde i 1948 og ble 82 år.<br />
(Skrevet 1979)<br />
Fra onkel Karls dagbok<br />
De gamle sjøulker hever hodet i stolthet når de snakker om seilskipsfarten<br />
i «fårna dar».<br />
De minnes kuling - storm og høy sjøgang - og i tankene opplever<br />
de slitet til værs (i riggen) med reving og beslåing av seil.<br />
Det hendte de kappet riggen i nødens siste øyeblikk for å redde .<br />
liv og last. Med smil om munnen minnes de frivaktsmoro i månelyse<br />
kvelder og <strong>nett</strong>er når seilene fyltes i fin bris.<br />
Onkel Karl var aktiv sjømann i 1880-90-årene, og i 1902 slutter<br />
dagboken.<br />
16<br />
Han skildrer skuter i vinteropplag, - våren med nytt liv, - isbryting<br />
- skjæring av råker, rigging og utrustning (proviantering), -<br />
livet <strong>på</strong> kaffe- og brennevinssjapper, forhyring og utseiling.<br />
Det andre året tok onkel Karl ut med barken «Gefion» som<br />
jungmann. Barken hadde 12 manns besetning. Seilasen gikk herfra<br />
distriktet til Amerika i ballast. De tok inn proviant for fem<br />
måneder, mat som ikke tok skade.<br />
Ofte ble det bakt kavringer av sammalt rug med lange såer. De<br />
kunne bli så harde at hverken vann eller tann beit <strong>på</strong> dem. Kaffe,<br />
sukker og poteter holdt skipet bare for kahytten (til offiserene).<br />
Vanlig skipskost var kjøtt, flesk, stokkfisk, erter, gryn, bønner,<br />
sirup, eddik og saft. Mye bakerneI, helst i tønner, ble rullet om<br />
bord.<br />
På den tid raste Amerikafeberen landet over, og bark «Gefion»<br />
hadde 19 emigranter med seg. De fleste var fra Vegårdshei. Lederen<br />
hette Anders Christensen og broren slo følge med sine familier.<br />
Det var folk i alle aldre.<br />
De reiste gratis, men måtte ikke volde rederen utgifter. Proviant<br />
hadde de med, og de som kunne måtte arbeide <strong>på</strong> skuta.<br />
Oppholdsstedet var <strong>på</strong> akterbanjeren. I forkanten slo de opp en<br />
tverrvegg med sidevegger og flere rom også til provianten.<br />
Alle hadde en felles stue hvor de hygget seg. Det ble kalt: «Hybelen».<br />
Her holdt de andakt hver morgen, alle møtte renvasket og i<br />
puss. Det var helst lederen, Anders Christensen, som prekte.<br />
Om kveldene og <strong>på</strong> søndagen, (i fritida) hygget gjerne mannskapet<br />
seg med emigrantene.<br />
Etter andakten spiste de frokost og så gikk de til arbeid.<br />
To voksne jenter sto for matlagingen i byssa og de måtte samarbeide<br />
med kokken. Mannfolkene hjalp til <strong>på</strong> dekk.<br />
Søndag, tirsdag og onsdag servertes erter, salt kjøtt og flesk, de<br />
andre dager grynsådd og stokkfisk. Om bord i enkelte skuter tok<br />
de med flere tønner øl som de brukte til kvelds. Når ølet tok slutt,<br />
blandet de vann og eddik.<br />
Kjøttmiddagene ble gjerne porsjonert bort. Deleren ropte til en<br />
kar med bind for øynene: «Hvem skal ha den?» Det var aldri<br />
ombord i «Gefion» innvendinger eller klager.<br />
De fleste hadde poteter med hjemmefra og enhver laget et <strong>nett</strong> av<br />
seilgarn. Der ble de lagt. Kokken kokte, og alle kjente sitt og fikk<br />
sine egne ...<br />
Klokka 6 måtte kokken og jentene opp.<br />
De seilte nord om Skotland, og var snart ute <strong>på</strong> Atlanteren (Blåmyra).<br />
I ruskevær holdt de seg mye <strong>på</strong> «Hybelen», lekte, sang og fortalte<br />
historier.<br />
2. Fra de hvite seils dager 17
Change language