Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

I1
I
na. De som ikke orket å arbeide var glade for å få to kroner uka hos
kemneren. Til jul delte enkelte skipsredere ut kjøtt, flesk og erter
til de mest trengende. Enkelte sto i fillete klær og tok imot.
Eget verksted
I 1892 tok Chr. Larsen sitt svennebrev, og da hadde Kristiansen 12
mann i arbeide. Alle hadde nok å gjøre. Skutene fraktet helst
trelast og is. Nic. Wiborg solgte hvert år ca. 100 000 tonn is, og det
ble sagt at han tjente 25 øre pr. tonn - 25 000 kr. Det var mye i den
tiden.
Da seilmaker Kristiansen flyttet til Kristiania overtok Larsen
verkstedet. Seildukprisen var på den tiden 30 øre meteren, og en
mann måtte klare å sy 50 m do b belt søm om dagen for å være noe til
kar.
Til et stormseil gikk det ca. 60-70 kg. Men storseil til en større
skute krevde 500 kg. Sylønna lå gjerne på 600 kroner. De kantet
seilene med wire eller tau fra 3/4-5/4 tomme. De hadde svære
jernklaver der skjøtene skulle festes og likedan på råa.
Hiawatha var en flott skute
Alt måtte seilmakeren gjøre. Seilduken ble bestilt fra hovedstaden.
Stundom holdt rederne duk, som de tok inn fra England.
«Den flotteste skute jeg så var Hiawatha. Den tilhørte Biørnerederiet.
Bare en gang såjeg den i Kragerø. Da lå den ved Tangebratten.»
Da Larsen fikk i oppdrag å sy nye seil til «Hiawatha», måtte han
til Fredrikstad og ta mål. Den lå da et stykke oppe i Glomma og
vakte oppsikt. En mann Larsen kom i snakk med, sa følgende:
«Det er den flotteste skute som seiler her på havna.» Den seilte
helst på Australia med bord og plank.
Til seil gikk det med 13 ruller duk - 48 duker. Den målte 86 fot på
råa, og sidene 30 fot på høyden. Tre-fire mann hadde her arbeid en
måneds tid.
Innskrenkninger
Da skutene forsvant under 1. verdenskrig, måtte en til med å si opp
folk. I mange år drev Larsen og sydde alene på verkstedet - helst
kalesjer, flagg og småbåtseil. Under og etter seilaser var Larsen
god å ty til når nødvendige reparasjoner måtte gjøres. Alltid var
han blid og hyggelig - en førsteklasses fagmann. Han hadde også
kunder utenbys fra.
l18
«Aldri glemmer jeg de hvite seils dager,» sa 90-åringen. Når han
fra sitt prektige hus ved Barthebrygga (Tore Mylius bor der nå)
skuet utover fjorden, så han i tankene skuter komme inn eller
forsvinne i horisonten.
Gildest var det å møte dem når de kom lensende mot byen eller i
skarp bidevindsseilas - ofte flere i følge. Og rundt byen la de seg i
opplag på sine faste plasser.
I min barndom hadde byen ca. 150 skuter og 2000 sjøfolk. I de
fleste hus hadde de både en eller flere som var sjøfolk.
Dengang hadde Kragerø 7000 innbyggere og 800 skolebarn - helt
utrolig. Han husker skuter og båter som frøs fast uti fjordgapet
eller lenger ute med varekjøring til byen.
Til slutt forteller Larsen om travkjøring på Bærøyfjorden. Bønder
fra bygdene møtte opp og deltok i konkurranse med byens
hesteeiere. Som regel tok de tilreisende inn på Opplands hotell.
Karer i tykke pelser og grepa skinnluer i spissleder inntok byen og
fjorden. Hestene fint børstet og pyntet med sløyfer og nysølvseler.
Dombjelleklangen var så festlig. Heste-handel hørte med, og for
oss guttunger var alt dette en opplevelse.
Det var færre kjøpmenn i de dage og ingen landhandlere. Folk
fra landet hentet varer med hestelass for uka eller måneden.
I mors butikk kunne de om høsten ha 50 kjøtt-tønner på lager, og
på loftet var det fullt av ullsekker. Kvinnene spant, vevde, sydde og
strikket.
Larsen husker godt Theodor Kittelsen som en tid bodde på Dalane.
Flere ganger var han med Dippner-guttene der nede med
brød og kaker.
Chr. Larsen likte å ha noe å gjøre helt opp imot de 90 år.
Av og til besøkte han slektninger på Toten. Siste gangen han
besøkte dem, var han oppe itårnet på ÅS kirke. Derfra så han blant
annet 8 kirketårn.
«Den som ikke har reist med Skibladner fra Eidsvold til Lillehammer,
har ikke sett Norge,» sa 90-åringen.
(Skrevet 1963)