Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

II
I
I
I
Jeg kom hjem etter 1% år. Dajeg hadde vært ledig en ukes tid,
tilbød rederiet meg jobb som messegutt og 2. kokk med kr. 50, og
etter 2 år mønstret jeg av i St. Pedro og gikk ombord i «Austvah og
fikk amerikansk hyre (30 d. pr. måned). Etter to år havnet vi i Oslo
og gikk snart ut med klippfiskbåten «Siranger» - W.L. hadde 3
slike som gikk på Italia. Siranger bordet vi i Trieste og n y båt. Neste
mål var St. Pedro.
Og så kom krigen
En tid seilte vi på Statene, Brasil og Argentina; men snart kom vi
sammen med en del andre skip og seilte under «Notra Skip» -
fraktet ammunisjon til Nord Afrika der general Mount Gomery
opererte. I flere år trafikkerte vi på Middelhavet og ble avmønstret i
New York.
Etter 3 ukers ferie gikk flere av oss ombord i «Villanger», jeg ble
syk i Cardif og lå på sykehus noen uker. Neste båt jeg steg ombord i
var en Haugesunder. Etter 6 måneder ble jeg syk for 2. gang «åpen
fot» med tilløp til blodforgiftning, - men ble helt god igjen.
Den siste båten jeg var forhyret med under krigen var «Skum»
fra Tønsberg - sto ombord der i 2 år og 9 måneder. Den førte oss til
Oslo. Da hadde jeg vært' ute i 7 år i ett.
For oss sjøfolk ble krigen litt av et «helvete» med slit og savn, for
lite sØvn og for mye alkohol. - Livsfarlig til sjøs og ved land - med
sirener og flyalarm til alle døgnets tider. Det skar gjennom marg og
bein - en ble så nervøs og oppfarende - noen ble «tullete» brøt helt
sammen - drakk altfor mye og ble krigsvrak.
Glemmer aldri skrikene fra torpederte båter i konvoiene - noen
fOr like i propellene, andre svømte blant drivgods omgitt av belter
med brennende olje. Man hørte også om enkelte som dukket -
svømte under og berget seg. Når en var i var i sjøen, lå vi alltid fullt
påkledd med den luft- og vanntette gummidrakt like ved køya.
Den drakta som på grunn av kompakthet ødela så mang en sjømann
så de pådro seg isj as, gikt, lumbago o.a: plager for resten av
livet.
Under de verste påkjenninger og farer hadde jeg følelsen av at
jeg skulle komme til Norge i god behold. Det var troen på «de
folle de hender» som holdt meg oppe. Ofte tenkte jeg på min kjærlige
mor med 9 barn. Hun var meget religiøs. Hun pleide å si til sine:
«Når du står iferd med å gjøre galt, så tenk på mors gode råd og
advarsler.
Mor levde alene de siste årene. Derfor sendte jeg henne et visst
beløp hver måned . . . noe jeg aldri har angret på.
112
«Si meg en ting: Har du truffet en uteseiler de kaller Kragerø­
Svarten?»
«J a, det har jeg. Han var sterk som en « bjønn» og snill som et lam.
Han lå under for fyll, men det var mye godt i ham. Når han var på en
«peis» ville han gjerne synge - helst svenske viser. Når jeg hører
denne: «Lyckan ar als inte det som du tror - inga stora bevingande
ord.» - Ja, da ser jeg Kragerø-Svarten for meg.»
Mandag 18. juni besøkte vi krigsseiler Kjell Johnsen som i vinter
fikk et voldsomt infarkt og lå på St. Josephs i flere måneder. Ved
innkomsten lå han bevisstløs døgn etter døgn. Siden ble han ført til
Kragerø sykestue, men etter tre måneders smertefullt sykeleie
ville han snart hjem til det deilige hjemmet i Kjærrabakken 22, som
de kjøpte i 1970, og her blir han pleiet på beste måte av sin kone
som holder alt i den skjønneste orden inne og ute med en stor,
nyklippet grasplen. Og det laver av blomster rundt huset.
Hun har også sørget for at leiligheten i kjelleretasjen er blitt
modernisert, og alt var så smakfullt «forseggjort». Dette, som alt
annet-viljeg gjøre for å glede ham som har hatt så mye vondt, sier
Aagot.
Vi visste ikke at Johnsen også hadde vært med på invasjonen i
Frankrike ombord i en gammel dampbåt på 2-3 tusen tonn. De
gikk med ammunisjon og bensinfat.
Mange turer ble det «att og fram» til den verste stormen hadde
lagt seg. De så og opplevde mange grusomheter som han helst ikke
vil snakke om. «Jeg mistet mange kamerater, menjeg fikk overleve.»
Ekteparet 'Johnsen omgir seg med gjestfrihet, har beholdt det
gode humøret og er besjelet av ekte bergensk sjarm. Det er til
, Bergen de lengter og der vil de helst bo.
De vil gjerne avslutte med disse ordene: Herre, dempe oss dag
for dag i vårt uendelige jag. Så også vi O, Herre, kan tjene deg og
dine bud!
(Skrevet 1979)
Et livsløp med slitet i forgrunnen
Karl Finne har ikke tatt noen sorger på forskudd
Karl Solberg Danielsen (Finne) ble født på øya våren 1895. Hans
mor var fra Kalstadkilen, faren var født i Finland.
- Som gutt likte jeg ikke at de kalte meg «Finne», som de
«klenget» på meg. Når ungene ertet meg og ropte «Finne», røk jeg
ofte på dem, ga juling og fikk juling. Som voksen var jeg stolt av
113