Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

Nordsjøen i aU sin velde
Neste gang jeg tok ut med «Qvos»> førte Alfred Olsen barken, hans
første tur som skipper. Vi gikk ut proppslasta fra Kragerø med
kurs for Schields. Den turen tok en måned. «Jeg glemmer den
aldri,» sier Andreas. «Gamle sjøfolk sa at de hadde aldri sett N ordsjøen
så opprørt. Da vi var klar av land, kom stormen, det var 3.
februar.
En kveld fikk jeg avløsning ved roret for å få kveldsmat. Da jeg
var tvers av storvantet kom en sjø som rev løs dekkslasta, og jeg ble
kastet rundt i vann og propslast, ikke noe fast å holde i, propsen
rullet over rekka. Dette så farlig ut. Til slutt fikk jeg slått begge
nevene i vantet og berget meg. Kveldsmat ble det ikke. Alle mann
med hake i hånd fikk det travelt med å kaste lasta til havs, og det
gikk unna, for sjøen hjalp til.
Seilene var surret fast til master og rær. Barken førte bare sneimesana
akter, men en natt røk festet, og skuta kantet så vannet sto
opp til luka. Jeg var i ruffen og slo ryggen mot skottet, hørte skrik
på dekket, men ruffdøra var ikke til å få opp før to mann kom til
hjelp.
I det vi tørnet ut kom en styrtsjø over ruffen og oss, og det var
ikke mulig å komme akter før vi fikk tak i en tauende fra lo rekke.
Da klatret vi opp og nådde kahytt-taket.
Som eldstemann fikk jeg jobben med å klyve til værs og feste
mesane med en wire, og det var vrient nok. Jeg måtte først krabbe
ut på en stige, for leideren lå nesten vannrett. Etter mye strev kom
jeg opp i riggen og fikk festet seilet og teitet den på bommen.
Det ble vår redning. Skuta dreide opp mot stormen og rettet seg
opp.
Vi hadde ikke komfyr i ruffen, heldigvis, for ellers hadde vi
kanskje blitt kvalt av vanndamp. Vi lå med oljeklær, vridde strømpene
og snudde støvlene og gikk våte så lenge turen varte. Underkøyene
kunne vi ikke ligge i.
Like før vi nærmet oss land, holdt skipperen skipsråd i kahytta.
Det gjaldt dekkslasta som de lempet på sjøen. «Men først tar vi oss
en «knert» før vi åpner og skriver i den store boka (journalen),» sa
skipperen.
I Newcastle ble sjøforklaringen holdt, der skipper, 2. styrmann
og jeg var med, og det gikk fint. Skipperen var i godlag og gav oss
fri til klokken 6, og vi fikk 5 shilling hver. Der kjøpte vi tre ullskj orter
for kr. 4,50, og de var ualminnelig sterke.»
Andreas forteller at «Qvos» forliste i sterk storm ved Skottland.
Mannskapet tok livbelter på og hoppet ut akter, og fra en engelsk
fiskerbåt tok de opp hver eneste mann. Fiskerne kvidde seg først
94
for å gå til aksjon, men skipperen gav seg ikke, alt gikk godt. Denne
redningsdåd ble omtalt i engelske og norske aviser, og de fikk
belønning for sin innsats.
Siden :rar jeg ute med «Høyden» - en gammel holk og snart
begynte Jeg som stuert og hadde 100 kroner måneden. Skolen tok
jeg i Sandefjord, min bror Amund, gikk også der.
Den siste skute jeg var med hette «Hama» brødrene Bredsdorff
var redere, Elias Stark, Tangen var skipper. På en tur fra østersjøen
til England var vi seks uker på veien, - kom ut i vindstille. En
dag var skipperen i elendig humør og sa til stuerten: «Kan du tenke
deg eklere vær?» «Ja, men er ikke det flott vær da? Vi bare drar oss
og spiser?» «Det passer nok deg som ikke har part i skuta.»
J eg har også fart med flere stimbåter, «Exelent Menert» og «Laboremus»
som begge gikk med is over Nordsjøen. Men da krigen
brøt ut i 1914 måtte jeg slutte sjøen på grunn av dårlig helse.
Samme år giftet jeg meg med Jørgine Clausen fra Burei, vi har to
døtre. - Kona har i tyve år bare beveget seg i rullestol. Det begynte
med feil behandling for vann i kneet. På tross av dette handikap
steller hun sitt hus på en fortreffelig måte og er alltid i godt humør,
klager aldri og gjestfri som få.
Andreas Olsen Røsholmen har også verket umenneskelig i sin
kropp, noe som enhver kan skjønne når en møter mannen. I en
mannsalder har han vært plaget av gikt og kan ikke rette seg opp,
men klager aldri. lover 35 år har han drevet som snekker og
altmuligmann, - og de unge som var med, hadde en god læremester.
Det var Andreas og svogeren Nils Clausen, som bygde den flotte
villaen til Kirsten og Else Heiberg med 90 kvm. grunnflate med
piper og peis, veranda og uthus. For dette hadde de 8 600 kroner og
for denne sum holdt de alle materialer, og enda klarte de god
daglønn. Det var karer som sto i.
Andreas Olsen Røsholmen har alltid ført seg som en adelsmann
blant medmennesker.
Andreas Olsen Røsholmen bor på Høyåsen. Somrene tilbringer
han hos sin datter på Buvika.
Han har vært en adelsmann på sjø og land, en religiøs natur som
lever trygt på barnetroens grunn.
Han lever enda og har fylt 92 år i 1979.
(Skrevet 1977)