Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

tok jeg ut med Oslobåten «Maridal» og sto ombord der i 22 måneder
- en av de beste båter jeg har fart med».
I 1937 seilte han ut med Wilhelmsenbåten «Mirio» på 12 500 tonn.
«Der sto jeg ombord i 50 måneder», sier han. «Der var jeg pumpemann,
kr. 175 pr. måned og 6 prosent tanktillegg».
«J eg mønstret så på «Tabor» som ble satt inn i fart på Midt-Østen
med krigsmateriell, var ombord der i nesten 2 år, og ble torpedert
300 mil syd for Kap Det Gode Håp».
U nr. 35 gjorde udåden, og et mannskap på 40 og noen engelske
offiserer som skulle hjem på ferie gikk ut i 4 livbåter. Det ble lite
vann og mat og vi sov ikke på ti døgn og kaldt ble det.
Dagen etter torpederingen fikk vi storm som varte i ti døgn. Vi
hadde seil oppe og i 5 netter lå vi for drivanker. Minjobb var for det
meste å styre.
En av livbåtene forliste og ti mann gikk ned. Annenstyrmannen
og en matros ble funnet bevisstløse på stranda av noen negre. I 1 %
måned lå de på sykehus i Cape Town. Der kom også vi inn.
Det var et mas uten like med å få oss ut igjen, og etter 5 uker gikk
jeg ombord i Oslo-båten «Dagrun». Den var lastet med råsukker for
Liverpool. U-båt-krigen heIjet nå på det verste. Vi ble jaget inn til
en havn i Nigeria og lå der i 3 døgn. Siden gikk vi i konvoy og kom
frem, losset i Liverpool og gikk til Glasgow. Derfra reiste vi til St.
Johns New Brunswick i Canada, der vi lastet plank for Hull.
Mens vi lå der kastet tyske fly bomber for å ødelegge dokkene;
men de hare blåste vekk noen høysåter langs elevebredden.
Siden ble det lange reiser - i ballast til Florida. Derfra med plank
til Melbourne - til Chile i ballast - videre med salpeter for Midt-Østen,
- men måtte innom New Port News for å reparere den ene
hjelpemotoren. . .
Der mønstret 18 mann av og reiste til New York, og dIt kom vI17.
mai 1944.
Etter 5 ukers ferie tokjeg ut med Haugesundsbåten «Ida Bakke»,
en 10000 tonner. Med den gjorde vi to turer på India. Derfra gikk vi
til New York.
På siste turen før freden hadde vi en last på 4500 tonn bomber li 8
tonn - kanskje den mest spennende turen under hele krigen.
Dagen etter at freden var proklamert kom 21 u-båter opp i Irskesjøen
og gav seg over. Jeg mønstret av i New York i september
1945. Da hadde jeg vært ute i 8% år- fra 1937. Jeg reiste hjem med
«Stavangerfjord», og 5. oktober var jeg i Kragerø, sier Tangen.
I 1943 fikk Ole Tangen Krigsmedaljen etter 18 m åneders hard
tjeneste. Siden ble det to i tillegg og vel så det.
Medaljen har Ole Tangen aldri båret ved noen anledning. Men for
fotografen på Kragerø Blad ble den beskuet.
88
«Jeg har aldri blitt så grundig fotografert noen gang», sa Ole
Tangen med et smil.
Tangen reiste til sjøs i mange år etter krigen frem til 1962. Han har
vel 40 år - nesten 400 måneders fartstid - og har vært forhyret med
14 båter.
Vi må vente til senere med å berette om hans dramatiske opplevelser
ombord i «Tabor» i Haifa julehelgen 1941 og bombingen av
kaier under lossing i Zuez 1942.
«Det var mang en gang nervepirrende å stå i maskin-rommet når
det kom varsel om at u-båter var i nærheten. Da sto nervene på
høykant» sier hedersmannen.
Tangen påstår at han ikke fikk skade eller men under krigens gru
og påkjenninger, forstå det den som kan.
Ole Tangen er gift med Hendy, født Andersen. De har en sønn.
Denjorj erdelige julekvelden 1941
Ole Tangen, Stabbestad ved Kragerø tilhører den stabile og ansvarsbevisste
garden av norske sjøfolk som bemannet handelsflåten
under siste krig og som ikke lot seg skremme i land hverken av
gjentatte flyangrep eller bataljer med ubåtene.
Han har en sjøfartstid på 400 måneder og vært forhyret med 14
skip. Tangen var under krigen med mls Tabor som hadde et mannskap
på 40 mann.
Noen dager før jul 1941 kom de inn til Haifa i Israel. «Fem av oss
offiserer ble enige om å ta en tur til Nasaret, en reise på 40 engelske
mil,» sier Tangen. «Vi fikk bile med agenten i W. Wilhelmsens
rederi og på veien passerte vi «Det hellige fjell - Tabor».»
Neste stoppested var Nasaret. Der besøkte vi en grotte. Over
denne bodde Jesus som barn. Siden ble det bygget en kirke med
tre altere på dette sted. Først steg de ned i grotten og skrev sine
navn med neglene på veggen som besto av krittfjell.
Siden beså de kirken. Der lå en bok over Norge med farvelagte
bilder, de fineste bilder vi hadde sett av vårt land. En turist på
gjennomreise hadde lagt dem i fra seg.
Etterpå bilte vi til «Rebekkas brønn» som lå midt i byen. Siden
var vi på en ås hvorfra vi hadde en vidunderlig utsikt over området.
Vår mening var at vi senere skulle besøke både Jerusalem og
Betlehem; men en tragisk hendelse i Haifa på selve julekvelden
umuliggjorde nevnte tur.
Klokka 6 julaften mens Ole holdt på å dresse seg for å gå til
middagsbordet hos kapteinen, fikk de plutselig høre et forferdelig
smell og trodde først at det var tyske eller italienske krigsskip som
angrep byen. - Det var feil. -
89