Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

Noen år etter traff jeg en finne i London. Han var skuffet over de
omkomnes begravelse - det ble ikke vist dem noen heder og ære.
- «Nei, der erdu nok feil orientert. Jeg var i Kragerø den dagen de
seks omkomne ble gravlagt fra byens kirke. Det er den største
begravelse jeg har sett. Da de siste forlot kirken, var de første ved
Tangesvingen» .
Vi vet jo at Stråholmfolk var opptatt med berging resten av året i
strendene og rundt vraket. Alt som var noe verdt, skulle taes vare
på og samles for auksjon. De tok hånd om tusenvis av saker og ting.
Master, rær og annet trevirke (ved) delte de mellom seg.
Det har vært så mye skriving om « Valona»s anker -litt strid om
hvor det skal plasseres - på Skåtøy eller på Stråholmen. Det spørs
om det er noe mer å tenke på. Knut Andersen fra Langesund sier at
nevnte anker ble kjøpt av skipsreder RealfRealfsen fra Porsgrunn
på auksjonen, og det er vel trolig at han plasserte det ombord i en av
sine skuter.
Derimot er «Gustava»s anker bevart i dypet med tonnevis av
tang og tare over seg. Det blir ingen lett jobb å peile ut hvor det
ligger - samt heve det.
Det var lensmann Bakke som holdt auksjonen etter «Valona».
Alle folk på Stråholmen var selvsagt interessert med, og kjøpte
adskillig, ellers vet jeg ingen uten om øya som var der. Stina Hansen
fra Kragerø leide en stor, tom stue og betalte kr. 5 i leie. Hun
solgte mat og kaffe. Det ble solgt 4 skipskister ei 1 krone pr. stykke.
En mann fra Bakken kjøpte en og satte den på loftet, men det
spøkte rundt den og gjorde det uhyggelig i huset. De så en mann
ved kista. Han løftet opp lokket og rotet nedi - flere ganger åpenbarte
han seg. Da eldste sønnen neste vår dro til sjøs, tok han kista
med seg og kastet den over rekka uti Nordsjøen. I dag hadde den
hatt stor verdi.
Bark «Valona» hadde flere ganger vært innom Manodden og
hadde lastet props og materialer både for England og kontinentet.
Kittil Bentzen med kamerater hadde flere ganger vært ombord og
hygget seg med mannskapet, og kjente både skipper og styrmann.
Bentzen kunne fortelle at sistnevnte var så godt som forlovet med
enjente fra Tåtøy krets. Hun hette visstnok Sofie, og var en av dem
som fulgte i den store gravferden etter forliset - og viste på denne
måten sin kjæreste den siste ære.
Det fortelles at Teodor Thovsen fra Oterøyog Martinius Hartvigsen
fra Bærøy kjøpte det som var igjen etter «Valona»-vraket -
halvdelen lå på Mostein.
To mann fra Røsholmen, far og sønn, var to ganger ved vraket.
De rodde og seilte i silde båten og brøt opp plank til bryggedekke.
De fikk det visst gratis mot å kile ut en mengde jern- og metallbol-
70
ter som eierne solgte. Teodor som var distriktets flinkeste østersfisker
tok opp en mengde gods fra havbunnen. Det samme verv
hadde han også etter «Gustava»s forlis i 1912.
(Skrevet 1974)
Litt aven bragd
Barken «Qwos» kom en gang fra England og holdt på å forlise rett
ut for Jomfruland; stormen kom fra syd. Sjansen til å seile seg klar
var minimal.
De hadde bare noen få seil oppe. Skipper og styrmann var rådløse;
men var enige om at det var to ting å gjøre - enten å sette skuta
rett på land eller å heise mer seil i håp om å seile klar.
Hans Jensen eller Hasle som vi kalte ham fordi han var fra
Hasleholmen i Oterøy krets. Hans var 2. styrmann og sa: «Vil dere
sette skuta på land, så kan jeg ta roret, for jeg er lokalkjent i
farvannet.
Da sa skipperen: «Ta kommandoen og gjør som du synes er
best!» «Vi seiler,» sa Hans Hasle, og de kledde på barken alle de seil
de mente den kunne tåle. De nærmet seg land; det så farlig ut -
sjøene brøt uhyggelig mot Jomfrulands rullestein-strender, og
mørket var over dem. Det var midt på vinteren.
Skuta var lastet med kull for Porsgrunn, og den store seilføringen
laget et veldig press på skrog og rigg.
«Den kommer til å flakne,» ropte skipperen. «Så la den flaknesåvel
der ute som her i bråttene,» sa Hans. Gjennom mørke natta
krysset de seg frem mot det stormpiskede hav - en seilas som ingen
glemte.
Da det lysnet av dag, hadde stormen spaknet betydelig og losen
fra Stråholmen kom dem til hjelp, og han sa: «Vi har holdt øye med
skuta. I natt har dere gjort en god jobb.» Hans Hasle var en flink
sjømann, og etter denne bragden beviste han det i fullt mon. -
Broren, Kristian, var også ombord, forhyret som stuert. Begge
brødrene slo seg ned på Skåtøy. Hans førte noen år «Fiskerkvasen»
som gikk på Oslo. Den dåden han utførte ved Jomfruland, ble ikke
påskjønnet, ei heller slått stort opp. Amund Larsen fra Røsholmen
var med på nevnte seilas som førstereis-gutt.
Barken «Arendal»s siste tur
Barken hadde 1 O manns besetning, og Olav Aanesen fra Skåtøy var
skipper.
De kom sørfra og seilte langs Jyllands farlige kyst. Der kom
nord-vesten som snart økte til orkanaktig storm. De nesten maste-
71