Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

«Nå får du komme far, » sa Jakob. «Vi har lang vei.» «Nei, det
haster ikke.» Faren ble ikke med før han hadde fått to drammer til
under vesten. «En må ha to bein å stå på, vet du.» Han ville helst ha
vært der lenger, ville nødig reise.
Ro måtte Jakob; den andre satte seg bak. Da de kom utpå brede
fjorden i motvind, sa Jakob: «Nå må du ta den ene åra far og ro
med»; men gamlen nektet, og var sta. «Når du så absolutt ville reise
så tidlig fra byen, så får duro sjøl.» Det var ingen lett jobb å ro med
to langårer.
Det var helt mørkt da de la til ved brygga. Da rusket gutten i faren
og sa: «Nå er vi hjemme, - nå må dukomme!» Men tror du han ville,
var riktig furten. «Jeg lar meg ikke kommandere av guttunger.»
Jakob var nokså ung dengang.
Men da ble han sint, tok tak i båten og dro den til gårds. Gutten
gjorde seg morsk i målet og rusket kraftig i ham. «Nå er vi ved døra
og nå skal du inn!» Dermed grep han far sin rundt livet og bar ham
inn som en unge. Da ble faren fælen og tidde.
Selv den sterkeste kjempe finner til slutt sin overmann, som
regel. En fralandsstorm tok knekken på Jakob da han var blitt en
eldre kar.
«Den dagen blåste det så,» sa Lorentz Odden, «at settepotetene
blåste ut av rankene. Taksten føk». Fra morgenen av trakk først
Jakob noen teiner. Det var en del sjø med laber bris fra sydvest.
Siden rodde han lenger østover for å trekke noen ruser. Mannen
rodde i en 18 fots kogg.
Om høsten hadde han fått etpar nye askeårer av Ole Saltnestangen,
og Jakob laget tollpinner av eik 5/4 tomme tykke. «Hva
skal du med så solide saker?,> sa naboen. «Skal du på Danmarkstur?»
Da Jakob hadde «trekt» to ruser, kom stormen plutselig. Enjakt
litt østenfor krenget så voldsomt over og med fulle seil. Snart føk
vannet som aske og Jakob tok spenntak og sprengrodde i 3% time.
Stormen tok til å løye, og han la inn til en lav liten holme, steg i land
med fangelina om livet, for det var ikke noe å belegge i.
Der sovnet han og våknet idet det mørknet og han følte seg
frossen og elendig, som mørbanket og gruelig tørst. Klokken ti om
kvelden kom han til folk, fikk mat og la seg nedpå.
Snart begynte den gamle kjempen å verke i kroppen - helst i
armer og hender, og psykisk sett hadde han lidd stor overlast, ble
stadig mere redd og nervøs etter denne dag. Han følte frost og
kulde nedetter ryggen hver gang han tenkte på blodslitet mot
stormen - noe som stadig spøkte i hans sinn - natt som dag. Stundom
våknet han opp i drømmer og kaldsvettet.
Hendene hadde fått stor skade, blitt så «vissne». Siden likte han
60
ikke å ro i motvind, fikk ganske vondt av det, følte seg kvalm. Han
måtte helst skåte - og se fremover.
Nest etter Vår Herre var det hans kjempekrefter, askeårene og de
solide toll-pinnene som reddet mannen fra drukningsdøden. Jakob
var klar over det, et under skjedde. «Gud stillet stormen for
meg,» pleide han å si.
De siste år Jakob Nilsen levde, var han også plaget av gikt. En
dag fikk han besøk aven snekker som spurte: «Er det sant, Jakob
at du har vært så sterk?» «Jo, jeg har vært sterk, Johannes; men de
har nå «luge» (skrønet) nokså mye om meg.»
Hva bestefar har fortalt
En bestefar til J ako b bodde lenger fra kysten. I ungdommen hadde
han ligget på grensevakt og deltok i krigen 1807.
En dag ble han sammen med tre andre sendt ut på patruljetjeneste
med bestefar som fører. De snek seg mot fiendens linjer, og
kom til en enslig, forlatt bondegård. En hest vrinsket og løp urolig
omkring. I det fjerne hørte de en svensketropp holdt til innendørs,
og langs med veggen sto en rekke geværer. Ingen vaktmann var å
se. Da sa bestefar: «Nå tar vi geværene og kaster dem ut i gåsedammen
like ved.» De så gjorde - tok fange fullt og gjorde flere
vender.
Uheldigvis slapp en kar et gevær mot veggen; larmen nådde inn
og uro fulgte. Dermed satte patruljen på sprang, løp for livet. Bestefar
var litt aven sprinter og sa til de andre: «Spre dere!»
I full fart hadde de svenskene etter seg. De skrek og var rasende,
av og til smalt skudd. Det var bestefar de hang seg på. Han rystet
alle av seg så nær som en, som halte innpå.
Til slutt sprang bestefar mot et gjerde, bykset over, kastet seg
ned med geværet ved kinn og brente løs, og svensken stupte.
Siden deltok han i kaperkrigen mot engelskmennene, ble fanget
og ført til England, satt i fangenskap i flere år, og hjemme trodde de
far var død.
Folk hadde det vondt; det var barkebrødstider og sult. Noen
knuste også fiskebein for å drøye melet. «Alt det som fyller, det før
(føder) >> , ble det sagt.
Så en mørk vinterkveld hørte de noen tusle uti gangen. De kvakk
- ble redde, for det for så mye fantepakk etter veiene, noen var
farlige, både truet og stjal.
Døra ble åpnet. En kar som ingen kjente steg inn. Stakkar, han så
mager og medtatt ut, langhåret og skjeggete. Da han smilte og
begynte å snakke, dro de kjensel på ham: «Det er far, pappa!»
Gjensynsgleden ble stor i den lavloftede stue. (Skrevet 1964)
61