Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

Forord
Ingen burde gå i gang med å gi ut bok i sitt 77. år, og jeg begynte
så sent som januar 1979. Here ganger holdt jeg på å gi opp, og
særlig var innspurten meget stressende.
Nå er jeg både nervøs og spent på hvordan leserne vil ta imot
produktet - artikler samlet gjennom ca. 50 år, og som jeg her har
tatt med et utvalg av - vesentlig stoff fra før og etter 1900.
Sist i 1920-årene var jeg en av dem som ble valgt inn i komiteen
som fikk til oppgave å arbeide for utgivelsen av bygdebøker for
Sannidal og Skåtaøy.
Det var stortingsmann Peder Rinde som fremmet forslaget for
kommunestyret i 1926.
Mye interessant historisk stoff ble skrevet og samlet inn de årene,
og jeg fortsatte gjennom ca. 50 år, og det ble i hundrevis av artikler,
og Kragerø Blad tok imot og andre aviser og blad.
Jeg vokste opp i Skåtøy - skjærgården, og der oppholdt jeg meg
det meste av mitt liv. «l de siste tyve årene har vi bodd i Kragerø.»
Det var skjærgårdens liv som opptok meg - slekt og gårdshistorier,
skuter og forlis,jiskerier og gruvedrift og sluskens liv, bergbrytere
og kuUbrennere - de siste som tjente til «søtt og salt», og så
var det husmenn og strandsitteres kår og deres elendige hus og
pliktarbeid.
Det var eldre folk ieg kontaktet, og foran årmåls-dager møtte jeg
opp, og de tok åUtid vennlig imot meg. Flere hundre har jeg intervjuet,
og ved å lese med omtanke får man inn litt av distriktets
kulturhistorie.
Da lærere her og utenom distriktet bad meg skrive en bok som
også eleveT og skolens folk - kanskje utover hele Norges land kunne
ha nytte og interesse av, så gav det støtet til at jeg gikk løs på
oppgaven.
«Dette må bli noe for kommende slekter», tenktejeg . Omtrent som
da vi var barn og kastet oss over Asbjørnsen og Moes eventyr. «Vi
leste så øyet ble stort og vått». - Tenk! det - en ønskedrøm for dem
som har arbeidet med stoff og utgivelsen.