Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

Byggmesteren hadde satt i gang en dampsag på øya hvor han
hadde trelasttomter og mange slags materialer. Han hadde giftet
seg og bodde i huset til frøken Jørgensen som nå var død.
Far var fortsatt interessert i gårdens drift, og alle trivdes på
gården. Jeg var meget tilfreds med all virksomheten på sjø og land,
og var som Mr. Smith sa ved avskjeden «A selfmade man».
Et tragisk 55 års minne
De hvite seils dager har gått over i historien. Vi lever på minnene,
men i tankene ser vi de bemannede mange skuter stevne ut og inn
byfjordene. De aller fleste sjømenn fra den tid ligger i sine graverhviler
under torv og muld eller i havets dyp. Nå er det få som lever.
Det tynnes i rekkene. - Om ikke lenge er alle borte.
Barken «Minde»s forlis i 1916
Følgende beretning fortalte Alfred Hansen en kort tid før han
døde.
Midt under første verdenskrig, tok Alfred ut med bark «Minde»
sammen med sine to yngre brødre, Arne og Harbo. Arne hadde
forlist året før med barken «Vanadis» - alle ble reddet. Det var
Wiktor Bull fra Kristiania som eide barken.
På en tur fra Kragerø til England med propslast traff vi på en tysk
ubåt ute i Nordsjøen, og den forfulgte oss. Vi heiste alle seil og
smatt unna, og snart kom mørket.
Ut på kvelden blåste det opp storm fra sydost, og snart måtte de
minske seil. Klokka 11 tok de bramseila. Om ikke lenge drev barken
for stumpene.
«Vi nærmet oss Englands østkyst, og ventet å få se Longstown
fyr i nærheten av den skotske kyst. Ingen visste eller tenkte på at
. fyrene var blitt slukket på grunn av krigen. Dette avgjorde bark
«Minde»'s sørgelige skjebne.
Til alles forskrekkelse støtte skuta klokken 12 natt. Livbåten ble
slått ut av hendene på oss, tatt av et brått. Flere gikk i sjøen og ble
svimeslått av bølger (brått) og tømmer som veltet seg over og
knaste mot steinrøyser og fjellgrunn.
Klokken 2 gikk storma sta med rigg og rær. Det ble to manns død.
Skipperen var den ene, den andre var førstereisgutten Karl, fra
hovedstaden, - etternavnet har jeg glemt,» sier Alfred.
Karl fikk svaneha:lsen (som satt på toppråa) tvers igjennom
50
Alfred Hansen. Alfred
seilte under fem nasjoners
flagg og var en glimrende
forteller.
kroppen. Glemmer aldri det smerteskriket fra ham: «Jeg dør,
stuert!» - Straks var det slutt. A, Karl som var så snill en gutt.»
«Nå raste også snøføyka, og snart sprang vanntankene, det smalt
som skudd. Alt så meget dramatisk ut, og styrmannen var i en
elendig forfatning. «Berg dere sjøl, guttær! Jeg er ferdig.» Han
døde i armene mine,» sier Alfred
«Hva tenkte du på, Alfred, da du lå der og kjempet for livet? »
«Jeg tenkte på redning og stolte på Gud og tenkte på mors
lærdom og formaninger. En er stundom så stor i munnen, - men
ikke når dødsfaren er over oss. Da føler en seg liten.»
«Hadde du kontakt med dine brødre?»