Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

Enkelte var ikke så nøye med maten til sjøfolkene. På lange
reiser ble det ofte mangel på verdifull føde.
I en Sørlandsavis sto det en gang følgende avertissement: kalte vi det.
Da kom skipperen ut i flotteste antrekk - skrittet over dekk, steg
opp på rekka og hoppet på sjøen.
«Mann over bord!» skrek jeg av full hals, og ut kom svensken.
«Er du blitt gal? Hva skriker du for? » «Skipperen har hoppet over
rekka. Få tak i styrmannen.»
Det ble kastet ut en «laider» fra rekka, og de lyste langs skutesiden
og ropte.
«Du får nok klatre ned og hjelpe ham, «Lias». Vi kan ikke la
skipperen drukne som en katt.»
J eg steg ned og måtte dukke ned til underarmene. Det skaljeg si
ble litt aven jobb. Endelig fikk jeg tak i ham, men ikke et skritt
kunne han entre, hang maktesløs i armene mine.
Vi fikk tau under armene på fyren, som straks ble heist over
rekka.
Styrmannen morsket seg og sa: «Hvordan kunne du finne på å
hoppe over bord? Er du blitt helt gal? » «Hold kjeft», sa skipperen.
«J eg skulle i land å ha en drink hos Svenske-Sara. Der ser du vel
det lyser.» Svenske-Sara dreven bar, og der var han stamgjest. Da
skipperen hoppet over rekka, trodde han det var kaia han havnet
på.
Vi dro ham inn i lugaren, skiftet på ham tørt tøy, la ham i køya
som et barn og låste døren.
Et par dager etter fikk vi storm på reden. To store taubåter måtte
berge oss - en forut, den andre akter. Det lykkes etter en del strev å
få båten vår til kai, så vi fikk losset lasta som var nøttekull.
Neste gang vi klappet til kai var i Amerika. «Der rømte jeg», sa
Lias - eller Elias som var hans rette navn. «Jeg holdt ikke u t å være
ombord i den båten lenger.»
Etter to og et halvt år havnet jeg atter på Framnes. Aksel var blitt
en plugg - seks år- og påsto at han kjente pappa, men ikke meg. Da
mamma sa at jeg var pappa, stilte han seg tvilende og så vantro på
meg, men ga seg da han tok i mot mange fine presanger.
Vår datter, Karen, var blitt to år og var en deilig unge - pen og
snill. Dukke og vogn var det kjæreste hun fikk. Alt var i den
skjønneste orden på Framnes, og jeg gledet meg til landlivets
behageligheter.
På syv år hadde jeg gjort en glimrende karriere. Nå eide jeg
gården Framnes, barkene «Norge», «Framnes» og «Lina», verft,
47