Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

, I
I
kom ut av flokken med knyttede hender og ropte: «Jeg er feier på
Idd og jeg skal nok også klare å feie denne plass, ikke med koster
og skrape, men med mine never.»
Det var litt aven forestilling, og alt oppløste seg i latter og moro.
Siden ble forholdet mellom oss elever og steinhoggerne det aller
beste - ble kamerater - takket være feieren. Vi trenet sammen og en
flink spiller i vår klasse gikk inn på deres lag og var med dem på
turneer, ja endog til Sverige. De spanderte og gjorde mye stas av
ham. Den gutten hadde det morsomt. Vår lønn var 25 øre dagen,
siste året som korporaler fikk vi 45 - lønning hver 10. dag.
På lønningsdagene var vi gjerne på Alf Hansens konditori og tok
kaffe og wienerbrød av og til på kafe Phøniks. Ville vi på kino,
måtte vi gå konditoriet forbi.
Divisjonsmusikerne var populære og de kunne blåse. Stundom
møtte de opp utenfor Halden når vi kom fra utmarsj og gikk i teten
gjennom byen og spilte festlige militærmarsjer. Da ble en varm om
hjertet. En kunne være helt utkjørt - segneferdig med verking i
føtter og skuldrer; men når de korpulente, godslige musikere blåste
opp, steg humøret, og når sjefen nedi Storgata kommanderte:
«Manøver!», da merket man ingen utmattelse, kompaniet vokste
flere tommer - en følte seg så begeistret.
Haldenserne stanset opp, sto i vinduer eller dører. «Gutta» kastet
gjerne øynene til to sider, speidet etter jenter (kvins), smilte og fikk
stundom varme smil igjen. I den tiden pleide jentene å'rødme.
Når musikerne bøyde av i en sidegate - forlot oss - da hadde vi
den bratte festnings bakken igjen, og fikk lov å ta tida til hjelp.
En nyansatt løytnant ville ha oss til å gå opp bakken i manøvermarsj
etter en lang utmarsj rundt Femsjøen. Vi rakk halvveis. Da
besvimte flere og stupte, segnet om i veigrøfta. Da ilte sersjanten
bort og mente på at dette gikk ikke an.
Øyeblikkelig tok løytnanten til vettet og kommanderte: «holdt
og hvil!» Det var heldig, ikke minst for løytnanten. Dette vakte
oppsikt. Fra husene kom snille folk ut med vann til de mest medtatte.
De kjørte oss umenneskelig, mener jeg. Stundom hadde en inntrykk
av at det var om å gjøre å plage oss. I 1. klasse kom det ordre
om at vi skulle ha vakt i juleferien enda det sto i skoleplanen at da
hadde elvene 1 uke fri.
Dette var urettferdig ogvi ble enig om å nekte. En gutt fra Lier
forfattet en protestliste, satte sitt navn først, fikk samtliges underskrifter
og gikk til sjefen. Da ble det brøling. Gutten fikk sparken
og var glad for det; han vinket farvel, smilte og syntes synd på oss
som måtte ta vakta, og fortsette ved skolen.
Parader og «kakebu» var lett å pådra seg. Man var ikke voksen
108
før en hadde sittet inne noen døgn. Jeg slapp med 13; mange hadde
ca. 20, en ca. 40.
De militære satte et visst preg på byen, og kanskje aller helst
elevene fulle av ungdom og mot der de sværmet omkring i fine
uniformer.
«Mitt hjerte brenner for de røde renner . .. ,» ropte jentene.
«Mitt hjerte klapper for de blanke knapper». Av og til slengte de
«Knokær» etter oss.
(Skrevet 1972)
Trekkspillkongen Harry Syvertsen fyller 75 år
Harry Syvertsen har feriert ved Kragerø i nesten 30 somre og gledet
mange med sin musikk. På bursdagen lørdag 11. februar 1978
samles slekt og venner i Manglerudhuset for å hylle n ' Harry som
han alltid er blitt kalt. Det kommer i alle fall ikke til å mangle noe av
mat og drikke og ikke minst trekkspillmusikk når dagen feires.
Kanskje han blir nødt til å ta et av sine glansnummer for eksempel
«Dikter og bonde» av Supe som han briljerte med da han i 1926
vant verdensmesterskapet i Cirkus Verdensteater.
N'Harry fikk et en-raders trekkspill av faren da han var 4 år.
Spillet kostet en krone. Senere fikk han et to-raders og 7 år gammel
fikk han sitt første engasjement i pausene på Grunerløkka Kinomatograf.
En krone var betalingen for kvelden.
I 12-årsalderen fikk Syvertsen sitt første kromatiske spill og ble
norgesmester og trekkspillkonge. Etter skolegangen reiste han
rundt i landet med Hans Eriksen og besøkte også de fleste land i
Europa. Da Syvertsen var 17 år reiste han og Eriksen til USA og
holdt konserter der. Men det var nå her i landet han spilte mest og
hadde fast engasjement i Rosekjelleren der Einar Rose kalte ham
for «trekkspillets Paganini». Det er blitt sagt om Harry Syvertsen
at når han spilte smektende sjømannsvalser så kunne man høre
dragsuget av bølgene og alltid henrykket han et stort publikum.
Han har også spilt alene og sammen med andre for kong Haakon
og hans hus og ble i sin tid regnet for landets første på trekkspill.
Det er helst gammel dansemusikk n'Harry foredrar, men han
mestrer også klassisk, overtyrer og liknende.
- Man kan ikke leve av å spille trekkspill, sier Syvertsen og har
jobbet som kranfører på NEBB i 20 år. Sommeren 1976, i sitt 74 år,
dro han sammen med Ruseløkkens ungdomskorps på Amerika-
109