Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

; I
I II
få bilde aven tiur på leik. - Endelig lyktes det. Den var så medtatt
etter slagsmål og kunne vanskelig lette - for et flott eksemplar.
Vår- og sommerblomstring tok seg godt ut og var et syn for seg,
raps åkrer og bekkeblom var frodigere enn annetstedt, det lå reder i
åker og eng, og grevlingunger var på spasertur.
Jordbruk, skog og industri er ryggraden i distriktets økonomi.
Follum bruk med 1000 arbeidere og Skogeiernes impregneringsfabrikk
var vi innom og fikk informasjoner, samt en rekke etablissementer.
Sjongslund har landets første friluftsscene og Sundvollen
landets eldste hotellbevilling - 1648.
Krokleiva med Kongens Utsikt måtte en beundre med utsyn til
Norefjell.
I stua på Rud sto møbler laget av bygdesnekker og treskjærer
Anders Engen, som ble kjent også utenfor Norge. Han har laget alt
for hånd. Vi så han som olding ved sin svarvestol med tresko på
føttene, en håndverker med adelsmerke.
N orderhov kirke med omgivelser har virkelig noe å by på. Den
gamle prestegården med svenskestua er i dag museum hvor Anna
Kolbjørnsdatter i 1716 oppholdt seg og narret svenskene.
Storgården Stein var verdt å se. Her holdt sagakongene seg, og
mange minner knytter seg til stedet. - Oppussingen av storstua for
noen år siden kom på 120 000 kroner. Den hadde håndvevd silketapet
fra Italia og ekte gull-lister.
Mange minner knytter seg til Jørgen Mo og Store-Beates barndomshjem.
En minnes sin egen barndoms gode lesebok og blir
vemodig stemt av å høre om Lille-Beate, Stokkebrønnen, Hestehagen
der de plukket sneglehus ved den store bjerka, ulvegraven
og tjernet med den flytende ø - og dukkestuen som ennå står. En og
annen husker vel Hans Grenader som var litt drikkefeldig, fattig,
men stolt og bodde i Hanserudstua, en snurrig fyr og bygdeoriginal.
Et oldebarn av Hans, Karine, hadde gått ærend for Store-Beate
da hun var gammel kvinne, og Karine kunne fortelle mangt fra den
svundne tid.
Knutsen avsluttet med å vise høstgule åkrer, og bilder fra Halløya,
den mest uberørte natur. Likningssjefen gikk seg vill her for
noen år siden. En frekk og vittig fyr mente at det skulle ikke letes
etter ham. Men Røde Kors rykket ut, og likningssjefen kO,m til
rette.
Kåsøren, Sverre Knutsen, har overskudd av godt humør og humoristisk
sans og spekker sitt foredrag med pussigheter. Flere
ganger fikk han applaus for det. Sagn og spøkelseshistorier om
troll og vonde vetter, om hann- og hunnmunker som gikk igjen på
Storøya,jenta som ble tatt av underjordiske, men utfridd, forhørt i
94
to dager og underkastet prøve i sin kristendom før hun fikk gå til
alters, var interessante saker.
Den store, gamle halv blinde hannkatten som vakte slik begeistring,
var ingen Ringerikskatt, men herfra distriktet. En inder spurte
om det var et stort og farlig rovdyr i Norge.
Mot slutten så vi tørrfurua mot horisonten i solnedgangens
skjær, og den gamle trerot ved vannkanten, - en merkelig billedaffekt
som formelig ligger der og strekker ut handa til enhver som
har så lett for å gå forbi uten å se. Den ligger der som en preken om
alle tings forgjengelighet. Tingen er avhengig av det øye som ser.
De fleste av oss må lære å se.
Fordi vi mennesker er så forskjellige, så opplever hver og en noe
spesielt, men alle sammen kan slutte seg til Per Sivles dikt: «Fagert,
fagert er Ringerike». .
Skolemyndighetene i by og bygd burde være oppmerksomme
på den store stoffmengde Rødsten Knutsen råder over, og som må
være rett i blinken, spesielt for elever i ungdoms- og folkehøyskoler.
Det skal bekjentgjøres at Knutsen har fått henvendelse fra London
om å vise dette Ringeriks-program ved et internasjonalt sommerseminar
som skal holdes i Norge i juli måned.
(Skrevet 1971)
Kragerøskjærgården sett og opplevd gjennom
kamera
Fotograf Rødsten Knutsens lysbHdeprogram en stor opplevelse
Sverre Rødsten Knutsen's kåseri på Legaten fredag kveld, 20. mars
etter årsmøtet i Kragerø og Oppland turistforenings årsmøte samlet
mange interesserte. Formannskapet, pressen med flere var inviterte.
Kåseriet med 160 bilder tatt fra båt, fly og på streiftog til fots til
alle årets- og døgnets tider supplert med ekte fortellerglede spekket
med humor og gode treffende replikker var litt av et fyrverkeri.
I fem kvarter holdt Rødsten Knutsen det gående uten dødpunkter
og åpenbarte byen og den vakre skjærgården så levende og
ubeskrivelig.
Knutsen innledet med følgende: Den bereiste og berømte forfatterinne
Sigrid Undseth ble engang spurt om de vakreste steder
hun hadde vært. Da svarte hun: «Der jeg lekte som barn».
95