Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

, I
I .
- Det var kjedelig. Her heter det Holtsås.
- Jeg skal aldri ut og reise mer, sa Matilde.
- Si ikke det. De er ikke den første som har gjort dette, trøstet
mannen.
- Hva skal jeg gjøre da?
- Jeg skal ringe og be toget vente, og så skal jeg prøve å få tak i en
drosje som kan kjøre Dem til toget.
Da ble Matilde ille ved. En drosje ville ta mye for en slik tur, og
bare 6.25 hadde hun igjen. Mat hadde hun ikke smakt siden klokken
åtte.
Det viste seg umulig å få drosje, og mannen forsvant uten et ord.
Om litt kom han glidende langs linjen med en dresin.
- Du får stå bakpå! Hold meg i trøya!
Hun så gjorde. Så bar det ivei. Han tråkket det beste han var god .
for. Snøstormen og hjulene larmet slik at en konversasjon var
umulig. Det var mest utforkjøring og Matilde syntes det gikk fortere
enn toget, og redselen økte med farten. Snart frøs hun så tennene
klapret. Skjørtene sto rett bakover og truet med å vrenge seg, og
oppunder pisket snedrevet. Plutselig føk hatten av hodet, men blås
i hatten. Her gjelder det å berge livet og rekke toget. Hatten hadde
gjort sin tjeneste og var kjøpt hos Laura Kristiansen for 8 år siden
til en pris av 17.23 fiks kontant.
Håret ble lurvet og snøvått, det rant også fra nese og øyne. Det
stakk som syler i fjeset.
I en skarp kurve trillet kufferten av med mange hånde ting i,
deriblant et par beksøm til Ole Hans. Da skrek Matilde både høyt
og stygt. Mannen bråbremset med den følge at fruen for fram over
hodet på ham, og med fru Sivertsens korpus i de dager kunne det
ha vært farlig nok. Det var litt aven tungvekter.
En kunne ventet at mannen hadde blitt sint da han stolpet ut i
den dype snøen etter kufferten. Men nei, han var like blid. Om en
stund stanset han igjen, og begge måtte stige av. Dressinen ble satt
over i et annet spor. Men nå var de der snart. Det var mørkt nå, og
der så de lys. Toget hadde ventet.
- Nå må De skynde Dem, sa en stemme, - toget har stått i 25
minutter.
To mann hjalp henne opp av skinnegangen og bar bagasjen. Hun
var så lemster og stiv av å stå og fryse.
- Hvor mye koster turen da? sa Matilde.
- Jeg skal ikke ha noe for det.
For et prektig mannfolk, tenkte hun. Han burde hatt en klem.
Hun tok han i hånden, noe annet var det ikke tid til.
- Tusen takk!
Så gikk toget.
84
Blant passasjerene hørtes vredesutbrudd da beskjeden kom om
togstansen, og banens folk ble kritisert for sommel og rot. De rettet
en mengde spørsmål til konduktøren som sa lite, og enda mer
amper ble stemningen.
To fylliker i bakre vogn tok det med knusende ro og fordrev tiden
med å sjikanere sine omgivelser. Det luktet billig fyll av dem og de
så fæle ut. Den ene lignet ikke grisen, men det gjorde den andre.
Førstnevnte siterte Bjørnson alt i ett: «Vi kommer tidsnok hjem».
Og etter hvert utbrudd så han seg omkring og smilte fjollet. Det var
noe tragikomisk over hans alkoholfjes. De fikk mange vrede øyekast.
Da han som lignet grisen stemte i med: «Sweet home!» var
tålmodigheten på bristepunktet. En avisleserne som satt nærmest
så skarpt på dem over brillene, reiste seg for å hente konduktøren,
men i det samme gikk toget.
På Bø stasjon gikk mange av, og da først smatt fru Sivertsen inn i
en kupe. På alle stasjoner kom reisende inn irriterte over forsinkelsen,
snøete og forfrosne.
- Hvorfor er toget så forsinket?
Snart var grunnen kjent over hele toget.
- Slike dumme, somlekopper skal toget vente på. - Noe så meningsløst.
En burde kjøre fra dem, så lærte de til en annen gang. -
Så travelt som en har det nå like før jul. Ja, de sa ting som var verre
enn dette, mens Matilde satt vis å vis både sint og rød.
Så lykkelig og glad hun var da toget seg inn på Kragerø stasjon,
kufferten satte hun inn, den fikk mannen hente.
- Den gang bodde hun på Tangeheia. Det var ryddig i huset, og
det brant i ovnen. Sivertsen hadde vært flink. Det var julestemning
i huset.
Julaftens formiddag tok fru Sivertsen på seg Oslo-kåpen og gikk
til fiskebrygga, og tradisjonen tro kjøpte hun en deilig juletorsk av
gamle Andreas Krafft. På turen kikket hun i vinduene til byens
beste kåpefirmaer, og der hang smarte kåper som virkelig tiltalte
henne.
Venninner som hun møtte komenterte ikke kåpekjøpet med et
ord. - For en stor skuffelse.
Siden har fru Matilde Sivertsen aldri vært i Oslo.
Fattigdom, overtro og sådant mere
Denne beretningen skriver seg fra den tid da det sto hus og bodde
folk på Helsøya - innløpet til Fossing - og like ved Valle.
85