Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

I
"I
I
En skal se seg vel føre, tenkte Matilde, og ikke slå til for fort. Og så
ble det et jag uten like over store områder. Mor foran og guttungen
småspringende etter med finger i munn og nese alt i ett. Jo, visst
tok de trikken, men for det meste brukte de bena. Det kostet 30 øre
å trikke. En måtte være økonomisk. Merkelig at ikke Ole Hans ble
lei, men stundom var han noe treg å få med. Han stoppet opp i
vinduer og nistirret på flotte varer og underlige reklamegjenstander.
Da måtte mor dra ham med seg eller kjøpe kake, hveteboller.
Om kvelden kom de til losjiet uten kåpe, men mor hadde småpakker
med. Ole Hans lurte på om det var presanger, for svartjulaften
fylte han 8 år. Og så kom julekvelden to dager etter.
Neste dag tok de trikken til Skøyen og gikk mot slottet som
guttungen gjerne ville se. Etter å ha vært innom et halvt snes
forretninger fikk gutten i nærheten av universitetsbiblioteket se
en uniformert, lang mann stå midt i den livsfarlige trafikken. Han '
nikket og feimet med armene.
- Er det kongen, mamma?
- Nei, kan du tenke han er så gal? I sted en for å bruke vettet
vendte hun seg til en fyr som det luktet fyll av, noe hun først merket
da det var sagt.
- Er den mannen en galning?
- Skjønner du ikke det da, kjerring, at han dirigerer trafikken! I
det samme satte han noen sinte øyner i henne. - Dumme kvinnfolk!
Dagen før hadde de ringt til onkel Hans på Lørenskog, og i dag
mellom kl. 1 og 2 skulle de treffes på kaffistova. Men ved 1 tiden
hendte noe som nesten tok knekken på Matilde. I en stor forretning
i Lille-Grensen holdt mor så lenge på at Ole Hans mistet tålmodigheten.
Han var segneferdig av trøtthet og sult. I to dager hadde han
nesten ikke fått annet enn boller. Nå snakket han til sin mor i en
rasende tone, iblandet hikstegråt.
Fru Sivertsen hadde bare 3. etasje igjen og så skulle de på Stova
og spise og treffe onkel. Plutselig var gutten borte som en røk i
vinden. Snart lette de etter guttungen i alle etasjer. De ba om
signalement. Jo, han har brune sko, grå knebukser, blå strikket lue
og så suger han på venstre hånds pekefinger. Det siste var meget
viktig. Matilde orket ikke mer da hun nådde 1. etasje. Der sto hun
støttet mot disken, hvit i ansiktet og stirret mot utgangen. En
politimann som var innom, ble også underrettet. En ekspeditør
gikk ut på gaten, og straks fikk han øye på guttungen som sto på et
lite platå i verste trafikken. Han agerte trafikkonstabel og hadde
sin største moro. Mor slo armene om gutten sin, og så bar det til
Stova der Ole Hans fikk i overflod av mat.
Klokken halv to tok onkel Hans inn på kaffistova i Rozenkransgata
og undersøkte ved alle bord. Nei han var nok først. Da klokka
82
nærmet seg 4 gikk onkel mot Østbanen for å ta toget hjem. Han var
ergelig. - Tenk å narre folk slik.
På Stortorvet fikk han det innfall å gå innom stova der, og med
det samme han åpnet døren, fikk han øye på de to midt i folketrengselen
og tobakksrøyken. Guttungen fløy like i armene på
onkel. De hadde sittet på si stove og ventet, for Matilde visste
ikke om noen annen.
I samtalens løp fikk de høre at onkel skulle til Risør annen
nyttårsdag og kom kanskje innom Kragerø. Da fikk Ole Hans en
ide. Nå var han lei av kåpejakten som ennå ikke var slutt. Han
spurte mor pent og lenge om å bli med onkel hjem, og hun lot ham
få sin vilje. Etter det som hendte på hjemveien, så var det nok en
heldig avgjørelse.
Venninnen flirte da Matilde kom inn til henne i kveldingen uten
å ha bestemt seg.
Neste dag var svart julaften. Da måtte fruen hjem, det var sent
nok. Hun hadde best lyst til å la kjøpet være, men så syntes hun det
var flaut å komme hjem uten kåpe.
Venninnen gikk med for annen gang, og kåpen ble kjøpt i Storgata,
i den forretningen de først var inne i. Når en kjører motorbåt i
tåka, hender det stundom at en kjører i ring og kommer dit en
startet fra.
Stakkars Matilde. Så ble det hastverkskjøp på tross av god tid -
om 20 minutter gikk toget. Kroner 175 var prisen, og det minket
faretruende i vesken. Heldigvis hadde hun sikret seg billett. Venninnen
fulgte henne til Vestbanen lettet over å være kvitt besøket.
På Meheia begynte sneværet og da de nærmet seg Nordagutu
kom fru Sivertsen i snakk med en pen, pyntelig mann som ga
inntrykk av å være godt kjent.
- Ja, her reiser jeg ofte, og neste stoppested er Nordagutu. Der
skal De gå av og bytte tog, men ikke jeg som skal til Porsgrunn.
Og så la han ut om alle de møter og fester han skulle på i julen.
Hun fikk så godt inntrykk av mannen. Da toget saknet farten, sa
han:
- Nå må De nok skynde Dem frue.
Matilde grep kuffert og pakker og for mot utgangen, gled på
stigbrettet og falt på fire i sneen.
Da hun hadde børstet det meste av seg, så hun seg rundt og ble
meget forskrekket. Det var ikke Nordagutu, og der gikk toget fra
henne.
Her sto Matilde i snestormen ved en liten holdeplass i ville skogen.
Ikke et menneske å se. Jo, der kom en banemann.
- Jeg har gått av toget for tidlig og skal til Kragerø. En mann i
kupeen sa at dette var Nordagutu.
83