Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

I
I
«Nei, vil du kjøpe hus og holme, så gjør det, du». Og prisen var lav
som før nevnt.
Her bodde Jens og Maren i 40 år og hadde 10 barn som levde opp,
9 jenter og en gutt. Hvordan de strevde med barneflokken er en
historie for seg. Bare tilslutt skal det nevnes at den siste Kjeholmmannen
holdt på skyte seg ihjel i 40 års alderen.
Med lånt børse la han i vei etter en tiur på topp. Børsa hadde
lenge hengt ubrukt, tennålen sto ute, fastrustet. Jens hadde hastverk,
slo sluttstykket på plass, nålen for inn i knallperlen og ladningen,
gikk bakover og ødela langfingeren på høyre hand, der han
hadde to stive, ubrukelige fingre fra før. Heldigvis holdt han børsa
fra livet.
I 30 år slet han bare med de to fingre på høyre hand, klypa, men
den var sterk.
Han skjøt hundrevis av sjøfugl etter den dag og rodde rundt
Jomfruland påjakt, og fisketurer så mang en gang. Og så kunne det
hende at når han trøtt, sulten og utslitt kom hjem fra en slik langtur,
måtte til Kragerø etter jordmor ...
Da ekteparet .med fire barn flyttet inn på holmen i 1903, var det
mye av all slags fisk og sjøfugl i skjærgården. Jens var en førsteklasses
fisker og drev med snøre, ruser, teiner og garn til alle årets
tider. Han likte dårlig annet arbeide.
Om vintrene tok nesten alle voksne karfolk og store guttunger
arbeid på de tre iskjenn med snømåking og issjau - en flokk på
30-40 mann. Så fort det kom en snøklatt var de på «pletten».
Snøen var som «manna» - den gav penger og mat, en kjærkommen
gave fra det «Høye». .
J ens var sjelden med på dette. Da tok han heller kjelken og la ivei
på isen hvis den var sterk nok. Han la en kasse bakpå. Der satte han
seg med en «piggstav» i hver neve, og pigget ivei - det gikk stykende.
Det var nokså alminnelig å stegle (snøre med mange kroker)
sild på «De Mørke Buktene» og andre steder. A pilke etter torsk
drev han mye med. '
Lenge var torsken nede i en pris av 35 øre pr. kg. Da guttungen
ble med ham, kunne Jens ha opptil 85 ruser. De trakk 3 ganger i
uka. Dengang var det nok av grønntare. Den sto som en eng i sjøen
med opp til 3 favners lengde, og det vrimlet av reker og annen åte.
I Kvernkilen gikk det hver høst store mengder av ørret opp i
bekken for å gyte. I nevnte kile fikk J ens og gutten så mye torsk en
gang at det flømte over fiskerommet, de måtte kaste den rundt og
helle vann på. De kom synkeferdige inn til brygga. Der hadde de
fiskekum som tok mye. Til alle tider hadde de fisk gående ved
Kjeholmen så nær som på varmeste sommeren.
Under 1. verdenskrig stimet makrellen inn mot kysten i «uhor-
72
velige» mengder; flere fisket godt i bunngarn og ble velstående.
Fra slike kunne man bare øse opp, og nær sagt all slags fisk gikk
inn, også laks.
J ens kostet seg et prektig vad, leide en mann med, og gutten
hjalp til. Jens var ualminnelig forsiktig med redskapen så midtpartiet
av garnet fisket de med til hen imot 2. verdenskrig.
Kjeholm-fiskeren pleide å lagre «søkke» (stein) under tak. En kar
gjorde narr av ham for det: «Tenk! Nå lagrer Jens stein mot vær og
vind.» «Nei, det er ikke steinene det gjelder,» sa Jens, «men den
taugenden som ligger rundt hver eneste som du og andre skifter
nye hvert år.» Han hadde enkelte ruse-«gjorder» i bruk i ca. 50 år,
gran ligger lenge i vannet.
Vinteren 1904-05 var J ens på sildefiske ved Haugesund sammen
med en engelskmann som hette Robert, og han eide skøyta. Meningen
var å komme hjem til jul. Da de hadde passert Risør, ble de
møtt av snøtykke og stampesjø.
Julaften kom, og på holmen ventet de forgjeves på far. De «gløttet»
stadig utover fjorden i snøværet, og luren fra Jomfruland satte
i med «grelle» brøl, så nifst og uhyggelig, stakkars far, ungene
begynte å sutre og trivdes ikke. Juletre ble det ikke iår. Esken med
all pynten var hentet ned fra loftet; men ingen far kom, og det tok til
å skumre. Da tok mor, som var med barn, øksa og stolpet oppover
holmen, og hogg en bjerkebuske, bedre enn ingen ting. Hun satte
fot på og plasserte den i stua. Da gråt de to største jentene, men
humøret steg og smil kom fram da mor hjalp med å få all stasen på,
med tente lys og stjerne på topp. De gikk rundt og sang til risgrøten
og lutefisken sto på bordet.
1. juledag kom far, og da ble gleden stor. Alle stimlet omkring og
gav ham kyss og klemmer. De hadde ikke sett ham på 6 uker. Han
hadde mye matvarer med, klesplagg, sko og «godter». To flasker
mjød lå på bunnen, den ene fikk han gratis.
Denjuledagskvelden glemte aldri de største. Den vinteren Julie
kom til verden, hadde Jens en av sine verste turer til byen etter
jordmor; det var 3. juledag. Isen lå på de indre fjorder. Han brøt seg
framover Oterøyfjorden i en 17 fots Arendalssnekke, måtte utenom,
og rundt Skåtøy og inn Kragerøfjorden; der var det klart vann.
På hjemveien fikk de nordost og snøvær og ble nødt til å sette
seil, stykkevis, eller ro på spreng, og sjøene vasket over, minusgradene
økte etter hvert, ogjordmoren for nokså ille. Da de landet ved
midnattstider, måtte Jens hjelpe å slå is av kåpa som var helt stiv.
Etter utført jobb med nok et spedbarn i huset, gav de seg tid utpå
morgenkvisten til å spise litt og «slurpe» i seg noe varm kaffe før
det bar på vei tilbake. Det ble fire enkeltturer på Jens, og det ble
mange slike før alle 10 var kommet til verden. I 1912 fikk de motor-
73