Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

Kjeholmhuset og på det fryktelige som der hadde hendt, og ryktene
om funnet i Skutvik-kilen var med og skapte sin uhygge.
En vårdag i 1890 årene kom en mann fra fastlandet roende i en
kogg med pram på slep. I begge farkoster lå det en del møbler,
kjøkken-utstyr og fiskeredskaper. To børster sto støttet til baktoften
i koggen. De hadde tilhørt bestefar som hadde lagt ned bjørn,
.skrubb og hundrevis av fugl - og den gamle munnladningen ble
det siste Emanuel fingret med her på jord.
Emanuel rodde og seilte gjennom fjord og sund og havnet på
Kjeholmen på den tid tjeld og terne samlet seg rundt holmer og
skjær.
Mannen var ensom og ingen ungdom, og mye vondt hadde han
gått gjennom i sitt liv. I de siste leveår var han sykelig, og fikk visst
noen kroner av kommunen, eller kassa som det hette, men det ble
jo så alt for lite. Den siste vinteren Emanuellevde, hadde han mer
vondt enn noen visste.
Et par år før lå han en augustkveld på Gumøysundet og tok
makrellen. Da fortalte han naboen om sitt kummerlige liv fra
barndommen av, ellers var han en innesluttet mann og lite meddelsom.
Fra 8-års alderen måtte han hver sommer ut og gjete, gikk alltid
barbent og måtte ut i det verste uvær. Da han ble noe eldre tjente
han litt, men det meste måtte han gi foreldrene som hadde flere
mindreårige.
Våren etter konfirmasjonen tok han til sjøs og for med fem seilskuter
før han oppga sjølivet. Emanuel glemte aldri de seks måneder
han var for hyret med en engelsk brigg der de hadde ·en kjempesterk,
brutal båtsmann, litt aven menneskepiner, som tyranniserte
i ruff og messe.
Når maten ble båret inn, forsynte han seg alltid først og tok det
beste. Resten fikk de andre på deling. Ja, han delte ut mange fiker
og slag. En gang grep han en halvfull spyttebakke og ville ha kastet
over meg; men heldigvis kom styrmannen i det samme og da
besinnet han seg.
Den siste vinteren følte nok Emanuel seg sulten mang en gang,
og våren lot vente på seg. Isen ble farlig å ferdes på. Noen ganger
våget han seg bort i «Hysehogget» og dro noe småfisk som han
delte med katten, men det monnet så lite.
En dag tok han mot til seg og spurte en mann om å få låne fem
kroner. «Du skal få dem igjen så fort jeg kan komme ut med
rusene».
«Nei, jeg kan nok ikke låne deg noe», sa mannen, «men så synes
jeg du burde flytte til Stabbestad gamlehjem. Hvis du vil, så skal
jeg så gjerne søke om plass for deg».
70
Da ble Emanuel blek og skalv av redsel og sinne: «Aldri skal
noen få lagt inn meg på Fattiggården» , skrek han i. Fra den dag ble
han likeglad med alt, gav opp. Stabbestadspøkelset var i tankene
hans natt og dag. Han likte dårlig at naboene besøkte ham.
Siste gang de så til ham, lå han i sengebenken, skitten og fæl
glodde han dem stygt imøte.
Det var en søndag han tok sitt liv. Han hadde ingen almanak men
skrev dagene, og på søndag ble det slutt på skrivingen.
Da naboene så hverken mann eller røk fra pipe, tok et par seg en
tur over. En katt sto på trammen med krum rygg og freste og varslet
vondt. Døren var låst, og da det ikke nyttet å banke, krabbet den
ene gjennom et lite vindu over døren og lukket opp fra innsiden. To
gamle børser sto i kroken. Inne fra kammerset slo en kvalm, innestengt
luft dem i møte. En gammel brødskalk lå på bordet. Men
ingen Enmanuel var å se.
Da de skulle gå, oppdaget de stigen opp til loftet.
Der møtte de et skrekkelig syn. På gulvet 1.\ Emanuel oversprøytet
med blod og stirret dem grusomt og anklagende i møte.
Han hadde gått grundig til verks. Først puttet han inn kulen;
deretter fylte han løpet med vann. Til avtrekkeren bandt han en
snor. Den andre enden av snoren viklet han om foten. Så holdt han
børseløpet mot halsen og trødde' av. Et øredøvende brak, og kulen
gikk tvers gjennom og langt inn i takstokken som ble oversmurt
med blod og sot.
For en del år siden reparerte den siste fastboende Kjeholmmannen
taket på sitt hus. Da fant han kulen som gjorde en brå slutt på
stakkars Emanuels usle liv.
De siste fastboende på Kjeholmen
De fleste øyer og holmer rundt om i vår skjærgård har sin historie. I
dag ligger mange av dem øde. Bare i de lyse sommermåneder slår
livet ut i full blomst. Om vinteren ruger stillheten, forlatt av mennesker.
Men i tidligere tider var det fastboende på mange av dem. Den
gang holdt folk ut sommer som vinter.
Med slit og strev livnærte de seg av hva et lite småbruk og fjorden
gav av føde. Den siste fastboende på Kjeholmen kom fra Fossing
og hette Jens Olsen, og kona hette Maren som ble over 90 år.
På auksjon i 1903, var det vanskelig å få bud på huset. Det spøkte
der. - - Bakgrunnen var de tragiske hendelser som her er omtalt.
Endelig kom et bud fra Fossingmannen. Men først hadde han
vekslet noen ord med sin unge kone: «Er du redd for spøkelser?«
71