Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

'I
I
Il
I
Skjelettfunnet og sjømannen som aldri kom hjem
N aen år etter at Johan skjøt seg hendte noe som skaket opp i vide
kretser. En mann på østre Gumøy fant et skjelett innerst ved Skutvikkilen.
Per, og en svenskegutt holdt på med en vei til Kjerringrønningen,
et jorde like ved.
Det kom ofte svensker inn i distriktet på den tid. De arbeidet for
en krone dagen om sommeren og åtti øre om vinteren. Mens Per og
svensken strevet med å velte ned noen store steiner til veikant,
kom dette uhyggelige funnet til syne, en hodeskalle med mørke
øyehuller og grinende tanngard. Alt ble plukket i en kasse som sto
lenge på sjøboden, og flere gruet seg for å gå forbi, helst i mørke.
Endelig ble levningene sendt til Kristiania.
På Gjetholmen bodde dengang en kone som kom med følgende
replikk da hun hørte om funnet: «Det er Hans, bror min, han som
ble myrdet og ranet».
For en del år siden forsvant en sjømann i nabolaget. Han hette
Hans, sønn av leilendingen Bernt Hansen, som bodde på Haugen,
en plass på østre Gumøy. Bernt var bror til den mer kjente Per
Hansen som i sin ungdom drev som skoleholder, giftet seg til
gården Midt-Gumøy og var første varaordfører i 1837.
Sjømannen Hans Berntsen var kommet til Kragerø. Flere hadde
sett ham på gata sammen med Johan Tangane, og de trodde Hans
tok følge med Johan hjem.
Folk pratet og sladret mye om dette over kaffikoppen og noen for
hus i mellom og slarvet om løst og fast. Ingen fant noen løsning på
denne tragedie.
Svensken fra Arøy
Om en tid ble det fortalt følgende om sjømannens sørgelige bortgang,
en annen person ble utpekt som drapsmann.
Hans Berntsen ble 29 år og hadde vært til sjøs i 28 måneder med
Kragerø-skuten «Enigheten» som hadde vært på langreis i sydlige
farvann. Hans var styrmann og det ble sagt at han hadde mange
penger på seg.
Hans hadde skrevet hj em o g nevnt at lillejulaften kunne de hente
ham i Kragerø. Hans gledet seg til hjemkomsten og stor var gleden
på de som hjemme var. Far hans hadde planer om å kjøpe eiendom
av greven, og Hans hadde lovet å hjelpe sin far med penger. Nevnte
dag rodde faren og en av sønnene til Kragerø, men dessverre de
ventet til kveld, men ingen Hans var å se. Han kom først neste dag.
De ble så dypt skuffet på Haugen da gutten ikke var med.
På Kalvtangen på Arøy holdt det seg en svenske som hadde
holdt seg der i seks år. Om sommeren tok han hyre, om vinteren
68
snekret han og bygde prammer. Den julaften var svensken i byen,
og de mente mannen var beruset. Noen hadde sett svensken og
Hans ved brygga reiseklare.
Første juledag kom Kalvtang-mannen til østre Gumøy og spurte
etter svensken og prammen. Han var innom i flere hus. Til slutt
fant han farkosten i «De mørke Buktene». Der lå den halvveis på
land med den ene åra i tollgangen, og i prammen så han størknet
blod, det så ut som om det hadde vært et basketak.
Han så spor etter en som hadde gått vestover, men snart førte
sporene inn i kjøreveien.
Samme natt forsvant prammen i Syngarstrand. Den lå på
Langøylandet. Svensken hadde drept sjømannen og plyndret ham
ble det sagt, og rømt.
Enkelte har sagt at det var hull i hodeskallen. Mannen ble slått i
hodet med en hammer idet han skulle stige i land.
Tennene var fine, så det var nok en yngre mann, trodde ryktemakerne.
Hans var født i 1818 samme år som Aasmund Olavsen Vinje
(diktaren) og hvis Hans ble 29 år fant mordet sted i 1847. Skjelettet
fant de sist i 1880 årene, vel 40 år etter.
Kapergasten Fagerhus
Skutvikkilen var skjulested for sjørøvere og kapergaster. I krig
gjømte de der sine skip, og derfra gjorde de sine utfall. Et smartere
sted skal en lete lenge etter.
Sagnet forteller om en kapergast ved navn Fagerhus som var
meget rik og skulle ha gjemt en kobberkjele full av penger i en
fjellhule like østenfor. En dag ble Fagerhus tatt av dage, men ingen
kunne finne kjelen med pengene. I vår barndom snakket de gamle
om Fagerhushola med pengekjelen.
En 80-åring fant i sin ungdom en stor hule langs Knutebratten.
Den kunne han gå rett inn i et stykke innover; men så ble det for
mørkt, han trengte lys og snudde.
Neste gang han prøvde med lys i hånd, kom han bare noen skritt.
Hulen var rast sammen. Kan sjelettet stamme fra kaperkrigens
dager? Det gis ingen forklaring.
Den siste Kjehalmtragedien
I Johan Tanganes begravelse møtte det opp noen ganske få, og de
som rodde kisten til Skåtøy kirkegård, ville ikke innom Kjeholmen
å få kaffe som skikken var. De rodde innom Odden til Johans
eldste sønn, Severin, som var gift med Gunhild. Folk så stygt til
69