Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

Tinnjuringen fortalte at der han hadde tjent før, var han med og
brøt opp en myr. Etterpå grov han grøfter. Husbonden arbeidet i
nærheten, og når vi startet om morgenen, skjenket han meg en
dram og la flasken med dram ca. 25 meter unna. Når jeg hadde
gravd dit, kunne jeg ta meg en støyt og «puste» litt, flytte flasken
nye 20-25 meter og holde det gående slik.
Detga sånn arbeidslyst. «Men ble du ikke full, da?» «Nei, ikke så
det gjorde noe. Myra ble kalt «Bjønkjær», for sagnet sier at en
hunbjørn hadde ligget i hi der og fått en unge.»
Da karene rodde videre, var de blitt noe fulle, særlig Halvor. De
kjente ikke frost, kytte og følte seg store, vitset og lo.
På Stavnesfjorden tok uværet noe uhyggelig. De rodde så det
knaket og la kursen mer mot Halsen for å komme mer i le. Derfra
videre mot skjærene der saga står i dag, rundet odden og så bar det
mot Fossing. Nå var det belgmørkt, og snøstormen raste som aldri
før. Ingen hadde vært på vannet i slikt uvær.
Nå ble det ikke sagt et ord. Flere ganger hadde de byttet plass i
båten. Da de hadde rukket rett ut for et lite jorde, hadde de fått
noen kraftige byger fra nordvest, stormen kastet seg vilt mellom
fjellene.
Akkurat nå ville Halvor bytte med «Tusten». De ba ham vente
litt. Men Halvor holdt på sitt. Idet han reiste seg opp, kom det en
bølge og Halvor falt mot esinga; den andre mistet balansen, og
sjekta kantra; alle mann i vannet.
Jens hadde kjøpt en nokså stor grisunge i Kragerø og betalt en
daler. Den sto i en kasse. Da båten kantret, hoppet grisen til og
havnet i iskaldt vann. Men grisen greide seg best og fløt på flesket.
Halvor var nokså heldig. Han la seg på melsekken. Tjenesteguttene
grep fast i båten og tviholdt seg der. Jens grep den lange fangelinen
og svømte mot stranden.
De hadde igrunnen lykken med seg midt i uhellet, strømmen
hadde de med. Lange-Jens tok snart bunnen og halte båten langt
innpå og tok kommandoen, grep grisen og tok den i favn. «Nå må
dere lense båten, berge varene, og arbeide med gamle Halvor så
han ikke fryser i hjel. Jeg går til Stavnes og får tak i hest og slede.»
Og Jens langet ivei. Grisen smånøffet og likte seg i J ens' favn og ble
snart varm i «busta».
Sneen rakk nesten til knes. Stavnesen ble ikke lite forundret da
han så en lang hvitfrossen kar foran seg med en grisunge i fanget.
I all hast fikk de hest for sleden, som de dynget oppi en del
frakker. Jens stolpet føre og Stavnesen kjørte. De fikk snudd ved
stranda og plassert Halvor i midten og dyttet rundt ham. Ikke en
lyd ga han fra seg. Alle varer som var reddet ble med på lasset, de
tre karene stolpet føre i snøstormen og nattemørket.
62
Grisungen kom seg straks i det varme fjøset. Etter å ha drukket
et par liter nysilt melk, sovnet den snart i halmen.
Karene så fæle ut, værbitte og røde i fjeset som kokte hummere,
lange skjeggtafser hang klakne på hake og nedover bryst. KlærnE
var snø- og isbelagte, og de ble årsak til en masse bryderi på gården
i de sene kveldstimer. Husets folk løp etter tørt tøy på loft og kotter.
Begge tjenestejentene fyrte opp i bryggerhuset hvor de hang opp
det våte. På kjøkkenet rev de av seg og skiftet.
De fikk på seg såpass at de skjulte det meste av skrotten, og
måtte være hjertens glade for det. Armene på Jens' trøye rakk litt
nedenfor albuen, og buksene vel så langt som til knea. Han var i
tvangsklær, de så ut som julebukker, ja, verre enn det. For et syn.
Alle storlo.
De måtte hjelpe Halvor som ikke sa et ord og var stiv og støl i
kroppen. De rev av ham og dro på en underbukse av hjemmevevd
tøy med lange bendelbånd som dinglet nedover gamlingens legger.
To mann bar ham inn i stua, veltet en stor kubbestol, la gubben
på magen over denne, og så rullet de ham att og fram over golvet
som om de drev med et mangletre. For et rart syn det var å se de
artigkledde karene henge i med dette.
Etter ca. 10 minutter mykna Halvors kropp, snørr og vann begynte
å renne fra nese og munn. Snart kunne han sette bein under
seg.
Da sto julebordet dekket med det beste huset hadde å by på.
Under måltidet ble byreisen og badet i Fossingfjorden med grisehyl
og hissige manneskrik blandet med redsel, detaljert kommentert
mens alle husets folk satt rundt i stua og lyttet. Halvor sa
ingenting, så vond og skamfull ut. Han satt fortsatt bare med underbuksa
på med en fillet busserull på overkroppen.
Etter å ha takket for maten kom endelig Halvor med en replikk:
«Nå skulle en angstfordriver smake godt». Da måtte alle le. «Ja, du
Halvor, er lik deg sjøl,» sa Jens.
Da bar jentene inn sterkt øl. Siden kom Stavnesen med brennevin
som han slo i koppene blandet med kaffe. Mens de alt i ett
smakte på «svartkoppen» fortalte han et sagn fra Fossingområdet.
Utover natta herjet snøstormen, mens karene drakk seg litt på en
«peis», særlig Halvor. Klokka ett sov alle, de tre lå i annen etasje.
Tidlig neste morgen måtte Halvor opp og ut. Han innbilte seg å
være hjemme, åpnet døra, gikk et par skritt i belgmørket og steg ut
i trappa, for et rabalder det ble. Husbonden kom først til og løftet
opp karen som var like hel, så lykken var nok bedre enn forstanden.
Etter å ha spist frokost kjørte Stavnesen de brysomme gjestene
63