Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

det engelske flagget, samt hente en flaske god vin - en skål på en
god avsluttet forretning.
«Ingen sak når en har med gentlemen å gjøre» sa en av rederne.
Siden ble det mer vin, lunch og taler, og sekretæren for assuranseselskapet
skrev ut en sjekk. Kapteinen fikk en halvpart, mannskapet
den andre.
Bergelønn - fest og galla
Konsulen innkasserte beløpet og hver mann fikk sitt etter oppført
hyre. Han foreslo skipets kvinner også måtte huskes på. De fikk
hvert sitt ur som jeg bekostet av mitt honorar - noe de ikke fikk
vite.
Det ble litt aven fest den dagen belønningen kom; alle fikk fri.
Klokka 9 møttes samtlige i fineste puss akter. 15 mann fikk belønning
av assuranseselskapet for 50 til 250 francs. Da dette var over,
spiste alle i land gratis. Først klokka 11 møtte alle hos konsulen,
kontor og siderom var vakkert pyntet, konsulen i uniform, personalet
i galla.
I sin tale nevnte han at det var ham en stor ære å overrekke
belønningen for en sådan sjømannsdåd som omfatter både vår
stand og vårt fedreland. - En dag som denne vil ingen av oss
glemme - et minne som det vil tales om i fremtiden.
Så fikk alle sin del av rederne og samtlige ønsket beløpet hjemsendt.
Deretter gikk konsulinnen frem og hengte et gullur med kjede
rundt halsen på begge damene, og festet uret på deres bryst.
«Vi skal dekorere den lille karen også», sa hun. Og Aksel fikk et
nydelig norsk silkeflagg som hun hengte over hans høyre skulder
hvor fruen plasserte en sløyfe.
Rederen min i Norge fikk tilsendt det beløp som han tilkom.
Deretter skrev jeg brev til foreldrene om redningen av «Ericcassia»,
samt belønningen.
Damene fikk tilbud om å reise hjem; men de ville være med til
Amerika. Siden med last til London og derfra til Gavle. Snart seilte
vi mot Norge - hjem.
En dag kom styrmannen inn i min kahytt, han ville snakke med
meg i enerom, han virket så stille og beskjeden. «Saken er den, hr.
kaptein, Johanne (Hanna) og jeg har forlovet oss».
«Gud velsigne deg; det er ingen jeg heller ville ha til svoger». Ved
middagen drakk vi de nyforlovedes skål, og om kvelden gikk vi i
teater i Gavle.
Da vi landet ved Framnes, hadde vi i tre og et halvt år vært
ombord i barken «N orge». Det var ubeskrivelig hyggelig å komme
40
hjem. Aksel var blitt litt av en kar - og vide bereist.
Snart giftet de to seg. Bryllupet ble feiret hos mine foreldre og
Hanna reiste ut med sin mann som fikk «N orge» å føre. Jeg slo meg
til hjemme for en tid - på Framnes.
Storbedrift på gård og verft. Kjøp av naboeiendommen
Det var en fornøyelse å se hvor flinke alle hadde vært mens vi
seilte. Haven bugnet av frukt. På stallen sto fem hester, og i fjøset
bortimot ti kuer og ungdyr, griser og høns. Framnes var i ferd med
å bli et mønsterbruk. Forpakteren og hans kone var flinke - fortreffelige.
Både min kone og jeg savnet og lengtet etter sjølivets travelhet,
men ikke Aksel. Min bror, skipsrederen, hadde gått i gang med
stordrift- et skip var hovedbygningen, og drev med beddingen. På
vannet lå en eldre skute som trang reparasjon.
Han hadde innredet kontorer og bygd et sjøhus. Det var interessant
å se utviklingen og orientere seg i vår nybygde skute som snart
skulle på langreis.
Den sto på beddingen og var min brors, en middels stor brigg.
På riggloftet arbeidet flere mann, lengst borte lå snekkerverkstedet.
Snart opprettet jeg kontor i hovedbygningen, og drev med
befraktning i inn- og utland.
Naboeiendommen til Framnes var vanskjøttet i bunn og grunn
og hadde vært utlyst til tvangsauksjon flere ganger. Den kjøpte jeg
og fikk meget godt kjøp.
Min bror, skipsbyggeren, var nettopp kommet fra et flerårig
opphold i Danmark og Tyskland. Han hadde søkt mer utdannelse i
sitt fag.
Julaften ble et minne for livet. Julaften kom det gjester fra byen.
Det var besteforeldre, frøknene Jørgensen, mine brødre og flere
venner. De ble hentet med hester i bredsleder og langsleder med
ekstraseter og tepper, gode fotposer og pelser.
De kom i skumringen og samlet seg i peisestuen. Lysene var tent,
og det brant lystig i kakkelovnen, for det var knakende kaldt ute.
Først servertes rykende varm kaffe, søsterkake og et glass «curacao»
eller to. Etterpå beså damene kjøkkenet mens skipsbyggeren
og jeg tente lysene på juletreet, de andre underholdt seg selv. I
storstuen sto treet og glitret i all sin stas.
Etter min velkomsttale ba jeg herrene engasjere sin dame til
gangen rundt juletreet og følge meg. Jeg bød opp den eldste frøkenen
Jørgensen; min far tok den andre, skipsbyggeren min kone, en
annen bror bestemor med Aksel ved hånden, og dermed toget vi
parvis over gangen til storstuen.
41