Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

Hunden la i vei; plutselig snudde kua seg, rente etter bikkja og
tok den på horna og kastet den rundt flere ganger. På et øyeblikk
var vi der og reddet den, klappet og trøstet den og ble ille til mote.
Om litt lusket den hjem.
«Nå måtte hunden avlives» mente far, under våre protester. Vi
kunne ikke forsone oss med tanken at Paddy måtte dø.
Dødsdagen ble gjerne utsatt. Ingen på gården, ei heller naboene
ville ta dens liv.
En senhøstes morgen kom Jens fra Kjeholmen med hagla. Han
gledet seg til jobben og kaldflirte av oss unger.
Nå skulle endelig det gamle, stygge beistet ut av verden.
Far tok et blikkfat med godbiter og melk og narret hunden med
seg til det siste måltid ovenfor huset der Jens sto med børsa, og
snart smalt det.
Ved « Sandhola» ble den begravet like ved bekken under de høye
trær. Jeg kan ennå peke ut gravstedet.
Ingen av oss kan glemme Paddy. Når læreren i barneskolen leste
hundehistorier fra de gamle, gode lesebøkene, om: «Barry», «Gullik
og ulvene», «Alarm», «Ulveslaget, men aller helst: «Berre ein
hund, han Hal!», av Per Sivle, ja, da tenkte jeg på Paddy og sammenlignet,
og i tankene såjeg graven til Paddy ved Sandhola hvor
vi lekte så ofte i vår barndoms tid.
(Skrevet 1967)
Spredte trekk fra 20 års samvær med skuespiller
Egil Eide
Egil Eide bodde på Gumø i 20 somre fra 1926, og det var en festlig
tid. Den gamle husmannsplassen, Bråtane, syntes vi alltid var så
dyster og trist; en så ikke noe til livet på sundet fra den gamle
morkne husmannsstua. Men fra Eides inntreden fikk vi et annet
inntrykk. Han ga omgivelsene innhold og særpreg. Når vi fortalte
at stua hadde vært fjøs på østre Gumøy i leilendingernes tid og
kanskje ca 3 hundre år gammel så syntes han det bare var morsomt.
Eide ble så inderlig glad i stedet sitt, og gikk straks igang med
forbedringer, bygde veranda og hengte skipslanterner i krokene
og utenfor. Over døra hang en stor bjelle med snor. Han kostet
båthus og brygger, benker og bord plasserte han på sine yndlingssteder.
Her koblet han av, leste sine roller og koset seg. Av og tillot
han sin veldige røst runge mot Langøyheien, og ekkoet ga gjenlyd.
Bak seg hadde han mørke granskogen.
Ved sundet hadde han to gamle kanoner som han av og til tok i
48
bruk. Sammen med sine gjester fyrte han gjerne av når Breviksbåten
passerte. Skipperen slo aven smule på farten og ga et
støt i fløyta.
En gang ville noen ta imot ham med salutt og gjøre ære på
mannen. De puttet i krutt, papir, småstein og andre saker og ting.
Etter et års fravær kom Eide i båt forbi odden og slo av motoren. Da
smalt det to skudd, for et rabalder. De tok imot ham på tunet og
ønsket ham velkommen. Da var han ikke nådig og blid. Han ble så
fryktelig skremt. Denslags ble aldri gjentatt.
Den første sommeren snakket han ofte om sin berømte frue,
Kaja Eide N orena som hadde slått fullstendig igjennom både i
Amerika og på kontinentet og vært bortreist i flere år. «Til somme-
Egil Eides personlighet
kan ingen av oss glemme.
Her i en av sine ypperste
og eiendommeligste roller:
Kongen» fra Bjørnsons
skuespill.
49