Skjærgårdshistorier - Norsk på nett

Vi lekte gjemsel, og hunden fant oss. Far eller en annen satt på
trammen med handa over hundens øyne mens barna gjemte seg.
Når den slapp løs, begynte den å lete og gjødde av glede for hver
den fant. Den var ellevill av begeistring og ble aldri lei.
Vi hadde stakittgjerde rundt hagen mot tunet og grind. Eldstebror
ropte Paddy med seg inn, sprang føre og hunden etter. For
gutten sto grinda åpen, men den ble lukket for Paddy som hoppet
så elegant over hver gang. Etter slike oppvisninger fikk den gjerne
en godbit og litt kyt (ros).
«J o, Paddy er flink bisk, det!» Da logret den med halen og likte
seg.
Den passet på de mindre, gjødde eller bet seg fast i baken når de
nærmet seg den stygge dammen bak uthuset. Den lette dem stundom
opp når de tuslet seg bort.
Far skulle en gang ha tak i en av de eldste som hadde gjort ugagn.
Gutten gjemte seg og var redd for juling. (Den slags var alminnelig i
vår barndom.) Far sa navnet på guttungen og ba Paddy finne ham.
Hunden avgårde; om ikke lenge hørte vi Paddy gjø av full hals
bak låven. - Der sto den med bakbena på stammen aven stor lind
og kikket opp. Og inne mellom grenene satt en redd gutt med
dårlig samvittighet.
Far måtte smile, snudde og lot ham være.
Skytevåpen og smell var Paddy skrekkelig redd for. Når vi sa:
« Vi skal skyte, Paddy». Da ulte den av redsel, skalv så sårt og krøp
under bord og senger - gjemte seg bort.
«Nei, vi skal ikke gjøre det». Da kom den fram og gjorde seg til.
Den hadde visst fått skrekken for skytevåpen på veien fra Canada
over Atlanteren. Messegutten og Paddy ble snart bestevenner;
de var de yngste ombord og lengtet mest.
En dag satt gutten på dekk. Hunden halvsov med hodet på guttens
kne. Han fingret med et gevær han hadde kjøpt med seg hjem,
skulle prøve en patron og kom uforvarende til å ta for hardt i
avtrekkeren. Det smalt, og hunden kvakk voldsomt og bar seg som
gal.
Når de to eldste tok fars seilbåt og la ut på en liten tur, lå den alltid
på bakken foran. Den svømte utmerket og var med og badet, og
hentet trestykker som vi spyttet på og kastet til havs.
Paddy var sint på enkelte. Tolleren som bodde litt lenger ut mot
havet, tålte den ikke å se; han bar uniform, og det var nok for den å
se lua med knapp og snorer. Tolleren stanset oppe ved grisehuset
på toppen av bakken og ba oss ta inn hunden. «Du får helst komme
i sivile klær», sa far.
'Ijenestegutten på nabogården tålte den heller ikke, han Bern-
46
hart. Han gikk helst nedenfor huset og var meget redd, for hunden
kom gjerne byksende etter ham.
En gang hadde han bøsse med og skjøt skremmeskudd. Da for
Paddy skrekkslagen inn i Bryggerhuset og stilte seg med labbene
på kanten av vinduet og så ut. Der fikk den øye på Bernhart som
knyttet neven mot den.
En kveld for den på Andora i fin kj ole (brudekj olen). Hun skulle i
selskap til naboen vår. Det gikk bra, men en kunne se merker etter
tennene.
Det lå ofte skuter og lastet is ved isbruket i de dage. Noen av
mannskapet kom stundom bort til gården for å bese seg og prate.
En stuert med svær stråhatt (den største jeg har sett), ble nådeløst
jaget tilbake av hunden vår som kanskje tok ham for et spøkelse.
«Du får hilse alle på gården,» sa han; «men ikke bikkja.»
Fiskeren på Kjeholmen og slakteren var den rasende på. Hunden
følte at det luktet blod og død av dem, det gjaldt særlig sistnevnte.
En mørk kveld skulle slakteren hjem etter endt dagsverk og ville
lure seg over jordene, redd for å møte hunden. Midt utpå kom
Paddy gjøende etter ham i fullt firsprang. Slakteren kveilet opp en
tamp av talja, og slo etter udyret og gikk baklengs. Flere ganger
tråkket slakteren i diker (grøfter) med tunge skaftestøvler, tråkket
i mudder og vann, men skvatt opp. Hunden orienterte seg godt.
øynene lyste som glør like innpå og raseriet tiltok. Slakteren fikk
ikke inn en eneste fulltreffer.
Fiskeren Jens fra Kjeholmen kom en dag til gårds med et fiskeknippe
og melkespann. Paddy satte tennene i sjøstøvlene hans;
Jens tok den i nakkeskinnet og grep etter tollekniven som alltid
hang i slir bakpå. «Jeg ville ha kjørt kniven i den; men så fikk den
revet seg løs,» sa Jens.
Det gikk ofte slusk og fant gjennom gården, og det var ikke lite
natteløperi i lader og uthus, så gårdshunden tok vaktholdet alvorlig.
Den var svært lydig og sluttet å gjø og morske seg når vi ba den
innstille.
Da Paddy ble gammel, fikk den vondt i det øyet som ble
skamslått så ille på gata i byen. Det la seg skorpe rundt, og det rant
ut væske. øyet grodde mer igjen på grunn av hevelse. Det så vondt
ut. Den sprang ikke lett lenger, bakkroppen hang igjen. Siste
gangen den for over stakittgjerdet, kom den ikke over og ble løftet
ned. Den klynket litt, stakkars snille Paddy.
Siste gangen den var med oss og gjette, gikk det rent galt. Den
var flink til å vende kuene når den ble bedt om det.
Ei ungku som hette Gomlid hoppet over i havreåkeren, og vi var
tankeløse og ropte på Paddy som lå og dormet. «Jag Gomlind!» sa
vi.
47